Om å miste seg selv

BARNEVERNET. Målfrid Schartau Viken er utdannet spesialsykepleier i rus og psykiatri, med tilleggsutdannelsene traumebasert omsorg og sinnemestringsterapeut. Viken arbeider tett med mennesker i krise, og har forfattet dette sterke og særdeles vakre diktet til ettertanke – det handler om barnevernet. Kronikkforfatteren deler hver uke sine dikt og tekster på denne bloggen, og med det gir hun deg et innblikk i Norges skyggeside – det du helst ikke vil se.

420146_3226325694251_1183481037_n

Å miste seg selv.

Hun sto og så på seg selv i speilet og lette. Hvor er du, hvisket hun stille, og kjente den salte smaken av tårer på leppa. Hun tok frem mascaraen og førte den på øyevippene med skjelvende hånd. Bet seg selv i leppa og kjente kvalmen velle opp gjennom magen og videre opp gjennom halsen som en tung og tykk grøt som fylte til slutt hele henne. Det blir nok bedre hvis jeg kaster opp en gang til, sukket hun og stakk fingrene rutinert ned i halsen.

Hvor er du blitt av? Jeg trenger deg – nå! Det var litt mer kraft i stemmen nå. Kom frem igjen! Ikke forlat meg alene! Ikke mist meg på den lange og mørke veien!

Håret ble forsøkt satt opp, men hendene lystret ikke. Hjelp meg da, nærmest skrek hun mot speilet. Jeg må finne deg igjen nå! En gang var du jo der, og jeg visste hvem du var. Når ble du borte?

Kjolen ble forsøkt dratt over hodet og nedover den verkende kroppen. Hun så inn i speilet. Hei du, kom tilbake da, ikke svikt meg sånn. Ikke nå.

Hun snudde seg litt for brått og det prikket mot tinningen. Hun ble litt ustø og stoppet opp. Pustet. Pustet enda dypere og tok sats igjen. Måtte få beina fremover, for hun kunne ikke tillate seg selv å besvime akkurat nå.

Tingene ble pakket fort. Hun hadde dårlig tid, for ute ventet bilen allerede. Bilen som skulle frakte henne dit. Dit hvor steinansiktene og de skråsikre var på hjemmebane. Stedet der de hadde makten og retten på sannheten, og der hvor hun var ingen. Stedet der hun ble omskapt til en annen, noe annet, med ordene og papirbunkene deres.

Det hadde vært sånn mange ganger. 12 ganger før faktisk. Eller noe sånt. 12 ganger eller noe sånt hadde hun stått der med skjelvende bein foran steinansiktene og de skråsikre og snakket. Snakket og snakket, grått, forklart, tryglet og bedt. 12 ganger eller noe sånt hadde hun nedverdiget seg selv på det groveste, nærmest utslettet hver celle av det som engang var henne. Til ingen nytte.

Men du gjør det jo frivillig, sa de andre. Du kan jo bare slutte. Slutte? Å slutte betydde at det ikke ville være noe håp mer. Og håpet og drømmene var hun ikke helt klar for å gi slipp på helt ennå. Men hun angret nå. Nå, da hun snart sto der igjen. For 13. gang.

I begynnelsen trodde hun at det hun sa ville ha betydning. At det gjorde inntrykk. At de ville se henne, tro på henne, veie hennes ord mot de skråsikre sine. At hun hadde verdi, betydning, og hadde krav på noe slags beskyttelse eller vern.

Nå visste hun bedre. Erfaringene hadde gjort henne klokere, men ikke mindre redd og usikker.

Kom frem da!
Jeg klarer det ikke alene!

Enda en gang skulle hun skjendes på det groveste. Latterliggjøres. Hånes. Verbalt voldtas. Ville hun tåle det en gang til? Ville hun klare å komme seg opp igjen etter å nesten drukne i sorg, skam, fortvilelse og savn denne gangen også?

Hjelp meg da! Hjelp meg å puste!

Hun sto der igjen. For 13. gang. Lukket øynene i noen sekunder, svelget og trakk pusten dypt inn i lungene. Brystet verket. Kroppen dirret. Leggene og hendene skalv. Beina var iskalde, mens svetteperlene piplet frem på nesetippen. Hun åpnet sakte opp øynene. Gjennom halvåpne øyne så hun steinansiktene og de skråsikre forsvinne.

Og til slutt forsvant også hun helt selv. Det var ikke lenger de. Det var ikke lenger hun.

Det var ikke lenger, og hun var levende død i et skall som engang rommet et helt menneske. Et helt menneske som hun hadde mistet, litt etter litt gjennom rettssakene om hun skulle få lov til å være mamma for dem som hun elsket høyere enn selve livet og ikke maktet å leve uten.

Kanskje var det best sånn.

Kanskje var det best å være et tomt skall frem til barna var 18…

 

Skjermbilde 2017-08-28 kl. 23.13.14

……….

Del gjerne innlegget – takk.

Her kan du lese hennes sterke innlegg Den skamfulle, ensomme og forbudte sorgen, og her finner du hennes Hun var 3 barns mor og hadde havnet i barnevernets søkelys. Dette er hennes historie og Om våre glemte og bortgjemte barn som dør hver uke under offentlig omsorg.

Trude Helén Hole, New Spirit Communication

Trykk på FOLLOW oppe til høyre, om du vil følge denne bloggen.

Ønsker du å følge meg på YouTubeInstagramLinkedinTwitter eller Facebook, eller kjøpe mine bøker og vinkurs – kan du gjøre det her.

 

Skjermbilde 2017-10-22 kl. 15.34.39.png

Advertisements