Hun var 3 barns mor og hadde havnet i barnevernets søkelys. Dette er hennes historie

Hun var 3 barns mor og hadde havnet i barnevernets søkelys. Dette er hennes historie. Også dette innlegget er skrevet av dyktige Målfrid Schartau Viken som deler sine dikt og tekster på denne bloggen, og med det gir hun deg et innblikk i Norges skyggeside – det du helst ikke vil se.

Kronikkforfatteren er utdannet spesialsykepleier i rus og psykiatri, med tilleggsutdannelsene traumebasert omsorg og sinnemestringsterapeut. Målfrid Schartau Viken arbeider tett med mennesker i krise, og har forfattet dette sterke innlegget til ettertanke – det handler om barnevernet.

Her kan du lese hennes sterke innlegg Den skamfulle, ensomme og forbudte sorgen.

Uten navn

Vilde Mødrehjem i Horten

Hun var 3 barns mor og hadde havnet i barnevernets søkelys. Dette er hennes historie: Jeg ble tvunget til å legge meg «frivillig» inn på Vilde Mødrehjem i Horten da min datter knapt hadde rukket å bli to døgn. Det vil si at barnevernstjenesten kom uanmeldt inn på fødestuen da min datter var nesten 24 timer med en kontrakt jeg måtte signere der og da, hvis ikke ville de ta det nyfødte barnet mitt fra meg. Så da skrev jeg under på det. Om man kan kalle dette frivillig, så har barnevernstjenesten og jeg svært forskjell syn på hva begrepet frivillig betyr.

Vi kom på kvelden det andre døgnet hun var utenfor min kropp. Vi ble passert inne på et skittent rom uten noen særlig møbler. Det var kaldt og jeg følte meg ganske alene i verden. Ingen hadde fortalt meg hva jeg måtte ha med, så det var bare tilfeldigheter som gjorde at jeg hadde tatt med eget sengetøy og håndklær. Ingen hadde heller forberedt meg på at man måtte være der i 13 uker.

Den første uken man er der, er man så heldig å få være i barsel. Det vil si at du da er overlatt til deg selv med redselen din inne i den skitne leiligheten med det nyfødte barnet ditt. Det er ingen som serverer deg varm suppe eller spør om du trenger en hvil etter tre gråtenetter på rad, men du slipper ihvertfall å delta på det obligatoriske opplegget som består av sanggruppe, kjøkkentjeneste der du lager mat til beboere og personal, vasking av fellesareal, baking og «utredning» av en sakkyndig. Det eneste du må stille opp på, er når noen fra personalet skal se på at du steller, ammer og bader barnet ditt.

Man får beskjed om at de kun skal observere deg og babyen din den første måneden, så det vil si at det ikke vil bli gitt noen tilbakemeldinger på det de mener de observerer. Man går altså i en hel måned og gruer seg til om man vil bli stemplet som foreløpig godkjent mamma eller ikke. De dagene var veldig lange. Jeg gråt mye, som kvinner som nettopp har født barn ofte gjør, og slet veldig med redselen og det å klare å sove på grunn av redselen jeg kjente på.

Siden jeg hadde nylig født barn, og hadde en kvinnekropp deretter, spurte jeg en av de første kveldene vi var der, om nattevakten kunne vugge litt på barnet mitt som var urolig mens jeg fikk tatt meg en kjapp dusj. Det sure svaret jeg fikk, var et spørsmål tilbake om hvorfor jeg ikke hadde dusjet tidligere på dagen. Som sikkert de fleste nybakte mødre vil kjenne seg igjen i, er det til nattevaktens orientering, slik at kvinner som nettopp har født barn, blør nedentil de første ukene. Det er videre faktisk ganske deilig da, å få vasket seg nedentil både morgen og kveld. Jeg lærte fort at man plager ikke nattevakten med slikt. Jeg lærte egentlig ganske fort, at på dette stedet er det ikke meningen at man kan være seg selv. Her må man «selge inn en pakke» som passer inn i det trange nåløyet «godkjent mamma». Det er det ikke mange som gjør.

7 eller 8 av 10 mammaer mister barnet sitt på Vilde. Den statistikken fortalte de ansatte selv til oss.

Så kommer «arbeidsukene». Du er altså ferdig med barselperioden din nå. Da plikter du å delta på sanggruppe, baking, matlaging, vasking, samtaler og «utredning» av de såkalte og selverklærte ekspertene på ditt barn. For det er de som vet hva ditt barn trenger og som visstnok kjenner barnet ditt. Ikke du, som har båret rundt på barnet i 9 måneder inne i deg. Man fyller ut døgnklokker om hvor mye barnet sover, når det er våknet, når det spiser, får ny bleie, gråter, er rolig, er urolig og lignende. Dette man gjøre tre døgn i strekk to ganger i løpet av oppholdet.

«Utredningen» består av at man er oppe til eksamen i hvor godt du kjenner barnet ditt hver uke, og hvilket svar man gir til enhver tenkelige (og utenkelig) situasjon som kan oppstå fra barnet er nyfødt og frem til det er voksent. Dessuten blir både barnet ditt og du iq- testet. Det er visst veldig viktig å ha høy iq hvis man skal få lov til å være «godkjent mamma». Det er visst også veldig viktig å ha allerede tenkt ut hvordan barnet ditt er når det er fylt 25 år, mens barnet fortsatt er 4 uker… Alt blir notert av den sakkyndige, samtidig som alt filmes, slik at det kan brukes (mot deg) senere.

Å ha kjøkkentjeneste betyr at du skal lære å lage mat og å bake som enhver god husmor skal klare, for det antas det at du ikke kan. Dessuten skal man lære å sette inn i en oppvaskmaskin, samt tømme denne og lære å vaske benker, kjøkkenskap og gulv. Vaskingen må foregå på kvelden, etter kveldsmaten, og sånn ca midt i den mest krevende tiden på døgnet for en mamma med et spedbarn. Mens du da altså vasker, for private stiftelser sparer nemlig inn på det de kan i kroner og øre for mest mulig overskudd til de som eier stiftelsen, og har derfor ingen vaskepersonell ansatt, er det en av personalet som overvåker dette og noterer i din journal om du vasker «rett» eller «galt».

Det noteres også ned som du ivaretar barnet ditt godt nok mens du vasker. Rommet du bor på blir inspisert hver onsdag, slik at de kan følge med på om man vasker rett nok der også. De skriver ned hvor ofte du vasker klærne dine, om du ser velstelt ut eller ikke etter deres standard, om du har nok øyekontakt med barnet ditt og med personalet, og om hvordan du har det inne i deg. For det vet de. Til og med uten at de trenger å spørre deg.

Alt du gjør og sier blir stilt spørsmålstegn ved, og de klarte til og med å gjøre en erfaren mamma som meg svært usikker og redd. Ingenting er godt nok, og av den kritikken jeg mottok, var blant annet at jeg bar barnet mitt for mye. Dessuten skjermet jeg henne ikke nok for støy, jeg snurpet henne ikke inn i helseteppe til enhver tid og jeg vasket henne for mye i rumpa etter at hun hadde bæsjet. Graverende omsorgssvikt altså. Det var også et tema om jeg klarte å ta barnets aktørperspektiv godt nok.

Lunch og middag spiser du sammen med personalet. Da skal vi være en stor og glad familie, der det ikke er til noe hinder, av for eksempel taushetsplikten, at personalet kan bedrive «veiledning» av enkelte mammaer mens de andre mammaene er tilstede. «Problemene» til mammaen blir påpekt, og den stakkars mammaen som det går ut over, må bare finne seg i å bli irettesatt og kritisert foran alle de andre mammaene.

Klokka 17 er det obligatorisk «observasjonstid», der mammaene (og noen pappaer) må ligge på gulvet sammen med barna våre og pludre, mens personalet sitter og ser på. Dette for å se om barnet responderer godt nok på oss, og om vi pludrer riktig med barnet. Enhver antydning til å barnet ikke ser nok på mamma, tolkes som om barnet «konsekvent avviser mor».

Hver innlagt familie har vært sitt rom. Vi får ikke lov til å være sammen med andre innlagte inne på rommet. Dette må foregå ute i en stue der den ene veggen er en glassvegg, slik at personalet til enhver tid kan se til hva vi driver med, eller overhøre hva det snakkes om. For det er mye på Vilde det ikke er lov å snakke om. Som om hvordan det egentlig er å være der, opplevelser man har av negativ art av barnevernet, og om hvor redd man er.

Utad skal man være takknemlig for å være så heldig å få lov å være der. Det er det man blir fortalt på inntaksmøtet, altså at man er heldig. At det brukes vanvittige summer på akkurat deg og barnet ditt. Døgnprisen på Vilde var for meg og jenta mi i 2014 ca 4.500 kr. Gang det med hundre dager…

Det tas barn nesten hele døgnet. Fra kl. 08.00 på morgningen til kl. 22.00 på kvelden. Det er ingen forvarsel, men man lærer seg etterhvert at når det plutselig kryr av barnevernsfolk der som man ikke har sett før, og man får beskjed om å gå inn på rommet sitt, så er det et barn som skal tas. Da sitter man der skrekkslagen og lurer på hvem det er denne gangen, mens hjertet banker så fort og hardt at det nesten ikke er mulig å puste. Det eneste du hører er en mamma som gråter, skriker eller roper ut sin fortvilelse og smerte. Og så blir barnet hennes kjørt vekk av de fra barnevernet, og mammaen må bli igjen for å vaske ut av rommet hun har bodd på med barnet sitt.

For det forventes det at hun gjør. Altså, bli igjen for å vaske…

Ingen snakker med deg om det som har skjedd etterpå. Ingen spør deg om det går bra med deg, om du er redd, eller om du trenger å snakke med noen om det som skjedde. Det er jo bare sånn som skjer i hverdagen til mammaer på Vilde, så det antas det og forventes det at du tåler.

Etterhvert lærer man seg å ignorere følelser. Du blir kaldere, mer kynisk og nummen. Du må det, for å overleve. Det eneste du må ha fokus på er å overleve og be til høyere makter om at barnet ditt ikke tar for stor skade av å være der. For det er ikke til barnets beste at mamma er livredd og stresset hver dag, hver time, hvert minutt, hele døgnet i opptil hundre døgn. De fleste mammaer der blir så stresset at de mister morsmelken. Men det bryr de seg ikke om på Vilde, de frister deg heller med gratis erstatningsmelk. Men så er det jo lettere å ta barn fra mødre som ikke ammer også da…

Mener virkelig våre myndigheter at dette er barnets beste? At et barns beste start her i livet, er sammen med en livredd mamma som kjemper sitt livs kamp sammenhengende hver dag, hvert minutt, i 13 uker? Eller kunne det faktisk tenke seg at den beste starten var hjemme – i eget hjem, sammen med trygge og kloke voksne mennesker der det er gjensidig tillit, massevis av empati og forståelse, og der det primære fokus lå på at dette skal denne mammaen klare, og dette barnet skal vokse opp der det primært hører hjemme?

Men for all del. Det var noe som var bra med Vilde også. Stort sett fikk vi annen middag enn posesuppe, rester fra i går eller Grandiosa. Noen ganger var ekstravaktene Tone eller Kirsti på jobb. Da kunne man senke skuldrene litt, oppleve å bli snakket til som et vanlig menneske med menneskerettigheter, egenverdi og som en mamma de antok hadde kunnskap og intelligens nok til å samtale om hverdagslige tema som var interessante. Og jeg møtte mange flotte, resurssterke mammaer og pappaer som av en eller annen grunn hadde kommet i unåde hos barnevernet, og som jeg er veldig glad for at jeg fikk anledningen til å møte. Vi trøstet, lyttet og holdt håpet til den andre oppe. Noen er mine venner den dag i dag, selv flere år etter.

Tre mammaer og en pappa ble fratatt sine barn mens jeg og barnet mitt var innlagt på Vilde. En mamma og en alenepappa fikk reise hjem med sine sønner. Vi andre gledet oss for deres barns del, og gråt sammen for de ulykkelige mammaene og den pappaen som mistet sine. Vi gråt for de barna som ble endel av den triste statistikken over hvordan det går med disse barnevernsbarna…

Til sist vil jeg opplyse om at denne mammaen fikk ta med seg sin nydelige datteren hjem igjen. Og hun vant til og med over barnevernet i fylkesnemnda. Dette på tross av sakkyndig fra Vilde som hadde dette og si om mammaens datter: «det er svært viktig at (datteren sitt navn) får et godt forhold til barnevernet, for hennes barn igjen skal jo være i barnevernet»….

Datteren hennes var på dette tidspunktet 7 måneder. Det sier vel egentlig det meste om hvordan de som er satt til å bestemme over hvor et barn skal få den beste starten i livet, selv antar at det går med disse barnevernsbarna…

Skjermbilde 2017-08-28 kl. 23.13.14

Målfrid Schartau Viken

……….

Del gjerne innlegget – takk.

Trude Helén Hole, New Spirit Communication

Trykk på FOLLOW oppe til høyre, om du vil følge denne bloggen.

Ønsker du å følge meg på YouTubeInstagramLinkedinTwitter eller Facebook, eller kjøpe mine bøker og vinkurs – kan du gjøre det her.

klikk-her-for-acc8a-lese

Reklamer