Den skamfulle, ensomme og forbudte sorgen, av Målfrid Schartau Viken som fremover vil bidra med flere dikt og tekster på denne bloggen. Kronikkforfatteren er utdannet spesialsykepleier i rus og psykiatri, med tilleggsutdannelsene traumebasert omsorg og sinnemestringsterapeut. Målfrid Schartau Viken arbeider tett med mennesker i krise, og har forfattet dette sterke innlegget til ettertanke – det handler om barnevernet.
Å miste sitt barn, er statistisk det største traumet en forelder kan oppleve. Med å miste, henvises til at barnet dør, enten av sykdom eller av skade. Tilbake står foreldrene, i en akutt og alvorlig krise. Lenge.
Både fysiske og psykiske reaksjoner kan inntreffe, akutt så vel som på mer langvarig basis. Det blir økt statistisk sannsynlighet for at foreldre opplever langvarig tap av livskvalitet og mening, og får forstyrret søvn- og næringsinntak. Langvarig uteblivelse fra arbeidslivet er ikke ualminnelig. Tap av arbeidsinntekt og derfor anstrengt økonomi følger ofte i kjølvannet. Faren for psykiske lidelser som alvorlig depresjon øker. Ekteskap og samboerskap går hyppigere i oppløsning enn hvis barnet ikke hadde gått bort. Fysiske symptomer som utmattelse, diverse smertetilstander og mer alvorlige som forhøyet fare for flere krefttilstander kan forekomme. Mange opplever både hukommelsesproblematikk og oppmerksomhetssvikt.
Mennesket blir totalt sett satt på den største prøvelsen man kan utsettes for. Noen forsoner seg etterhvert med at barnet lider i det minste ikke. Og det er sant. Barnet kjenner ingen smerte eller sorg. Det er det kun du som gjør.
Sjelden, eller aldri omtales hva som skjer med en forelder som mister sitt barn til barnevernet. Det er i det hele tatt lite fokus og forskning på dette. Hvorfor? Er det fordi ingen ønsker å bli med på et slikt forskningsprosjekt, eller er det fordi det er for liten interesse for feltet?
Når et barn dør, kobles fastlege og det akutte kriseteamet i kommunen stort sett alltid inn. Presten melder sin ankomst der dette er ønskelig. Familie og venner setter livet sitt litt på vent for å stille opp for den kriserammede familien. Naboer kommer med varme retter, og kondolansekort og blomster står på trappa når avisen hentes inn. Den eldre mannen borti gata tilbyr seg å måke innkjørselen fri for snø etter det kraftige snøfallet. Varme hender og forståelsesfulle hjerter lytter, trøster, deler gode minner om barnet, gråter sammen med og for, tørker tårer, hjelper til med å støvsuge gulv og få søsken på skolen. På butikken nikker bekjente og fremmede medfølende til deg. Barnehagen eller skolen har minnemarkering, og klassekamerater har høytlesning av egenproduserte dikt.
Men hva skjer med en forelder når et barn like brått og smertefullt blir revet ut av armene til en mor eller far, mens to store politibetjenter holder vedkommende fast, og saksbehandleren i barnevernet, som du knapt nok har møtt, bærer det livredde og hylende barnet ditt ut i en ventende bil?
Tar noen inn posten for deg da? Kommer presten på døra? Holdes det markering i barnehagen eller på skolen? Kommer noen med varm suppe?
Realiteten for mange foreldre som mister sine barn til barnevernet, er at NAV forventer at du skal tilbake på jobb neste dag. Det leveres ingen blomster eller kondolansekort på døra. For det var din feil. Du var ikke bra nok. Du var mindre verdt enn de andre, nådde ikke opp til den skyhøye terskelen som man som forelder må tilfredsstille, hvis man skal være bra nok hos de som tror de vet hva som er best for ditt barn.
Ord og formuleringer som manglende mentaliseringsevne, ingen evne til samarbeid, ikke eller ingen evne til å nyttiggjøre seg av støtte- eller hjelpetiltak, manglende utviklingsstøttende omsorg, og manglende evne til å se barnets aktørperpektiv står igjen på et papir som vil forfølge deg resten av livet. Som en dødsdom.
Ord som du knapt visste hva betydde, før du møtte den nedlatende og spydige saksbehandleren i barnevernet. Sakkyndige som synser og mener i forvaltningsorganet fylkesnemnda, der slitne dommere gjesper, dårlig skjult bak en slapp hånd, og tenker at barnevernet vet nok best. Der du er dømt til å tape. I hvert fall i ca. 96% av tilfellende skal vi tro offentlig statistikk. Det er David mot Goliat, og David vinner nok mest sannsynlig ikke denne gangen heller.
Den sviende klamme følelsen i brystet. Øynene dine som ser ned når du beveger deg ute. Møter sjelden blikket til noen. Sviende øyne bak mørke briller etter nok en søvnløs natt i stummende ensomt mørke. Det konstante trykket i brystet og tankene som kommer kastende på deg hele tiden. Pipingen i ørene, nummenheten i fingrene. Hjertebanken. Marerittene. Timelang våkentid på natta. Savnet. Sorgen. Nummenheten. Hatet. Maktløsheten. Skammen. Vennene som snur ryggen til deg. Familien som ikke orker.
Du hører ikke mer fra den spydige og nedlatende saksbehandleren. Du er ikke mer. Du er overlatt til deg selv og tomheten. Stillheten. Bare eksisterer. Venter. På anken, på samværet selv om du vet at det blir vanskelig det også. «De» vil jo være der som hauker. Lete etter feil, om du sier eller gjør noe galt. Da staffer de deg hardt. Både deg og barnet. Du må ikke vise følelser. Det er farlig. Da er du illojal mot overmakten, og det vil de ha seg frabedt. Du må ikke fortelle barnet ditt at du ikke er enig i dette, og kjemper med nebb og klør og av hele deg for at det skal bli oss igjen. Du må ikke. Du må smile, late som, spille falsk. Le, tøyse, leke. Det er det de forventer av deg. For de vet ikke, eller vil ikke forstå, at barnet ditt gjennomskuer dette fordi barnet kjenner deg, og blir mer urolig av at mammas uttrykk ikke stemmer overens med det mamma egentlig føler. Med det bryr ikke tilsynsførere seg om.
Du kjenner ikke lukten av barnet ditt igjen. Barnet lukter redsel. Annerledes hårsveis, annerledes kledd. Stirrende og triste øyne. Skjelvende, ser fra den ene til den andre. “Mamma, kan vi går hjem nå?” “Nei, vennen min, ikke nå, men kanskje snart”. “Nå skal vi kose oss sammen”, svarer du. Og for all del ikke gi barnet feil mat eller feil drikke eller feil gave. Alt blir skrevet ned og tolket. Det meste blir egentlig feil, for de som leter etter feil med forvrengte øyne.
Hvis barnet ditt protesterer ved avskjeden og adskillelsen, når de to korte timene er brukt opp og tilsynsføreren titter på klokka og ser bort på deg, er det du som gjør noe galt. Da er samværet skadelig for barnet, og nullsamvær kan bli en realitet. Det vet du, for de har allerede gitt deg nøye instrukser på hva som tolereres og ikke. Så du prøver å gjøre hadet-situasjonen så rask som mulig, og nærmest løper vekk fra barnet ditt. Egentlig vil du bare holde det tett inn til deg og gråte og trøste og love at alt skal bli bra igjen. Men det kan du ikke si eller gjøre. Det får du ikke lov til. Lojaliteten skal være på systemnivå, og ikke på individnivå i barnevernet.
Tomheten etterpå. Når du endelig kan puste igjen og gråte. Skrike. Skrike ut i raseri den lammende redselen du sitter igjen med. Sorgen. Den endeløse sorgen som lammer deg så kraftig at du tror at du ikke vil makte mer, kjempe lengre.
Sorgen over å miste sitt barn til barnevernet, er ikke bare det største traumet du kan oppleve. Den er i tillegg skamfull, ensom og forbudt. For det står ingen blomster på døra når du låser deg inn etter to timers julefeiring med tilsyn på et nakent kontor i mars. Og blomstene som vanligvis blomstret så frodig i vinduskarmen, de er døde. Du sluttet å vanne dem engang i desember da livet som du kjente det, plutselig ble ditt verste mareritt. Da grunnmuren under deg ble brutalt revet vekk, i løpet av et kort sekund.
Målfrid Schartau Viken
……….
Det presiseres at kronikken refererer ikke til en enkeltsak, men er basert på kronikkforfatterens erfaringer og samtaler med en rekke barnevernforeldre. Kronikken ble første gang publisert på internett i 2014.
Den skamfulle, ensomme og forbudte sorgen, av Målfrid Schartau Viken som fremover vil bidra med flere dikt og tekster på denne bloggen. Kronikkforfatteren er utdannet spesialsykepleier i rus og psykiatri, med tilleggsutdannelsene traumebasert omsorg og sinnemestringsterapeut. Målfrid Schartau Viken arbeider tett med mennesker i krise, og har forfattet dette sterke innlegget til ettertanke – det handler om barnevernet.
Å miste sitt barn, er statistisk det største traumet en forelder kan oppleve. Med å miste, henvises til at barnet dør, enten av sykdom eller av skade. Tilbake står foreldrene, i en akutt og alvorlig krise. Lenge.
Både fysiske og psykiske reaksjoner kan inntreffe, akutt så vel som på mer langvarig basis. Det blir økt statistisk sannsynlighet for at foreldre opplever langvarig tap av livskvalitet og mening, og får forstyrret søvn- og næringsinntak. Langvarig uteblivelse fra arbeidslivet er ikke ualminnelig. Tap av arbeidsinntekt og derfor anstrengt økonomi følger ofte i kjølvannet. Faren for psykiske lidelser som alvorlig depresjon øker. Ekteskap og samboerskap går hyppigere i oppløsning enn hvis barnet ikke hadde gått bort. Fysiske symptomer som utmattelse, diverse smertetilstander og mer alvorlige som forhøyet fare for flere krefttilstander kan forekomme. Mange opplever både hukommelsesproblematikk og oppmerksomhetssvikt.
Mennesket blir totalt sett satt på den største prøvelsen man kan utsettes for. Noen forsoner seg etterhvert med at barnet lider i det minste ikke. Og det er sant. Barnet kjenner ingen smerte eller sorg. Det er det kun du som gjør.
Sjelden, eller aldri omtales hva som skjer med en forelder som mister sitt barn til barnevernet. Det er i det hele tatt lite fokus og forskning på dette. Hvorfor? Er det fordi ingen ønsker å bli med på et slikt forskningsprosjekt, eller er det fordi det er for liten interesse for feltet?
Når et barn dør, kobles fastlege og det akutte kriseteamet i kommunen stort sett alltid inn. Presten melder sin ankomst der dette er ønskelig. Familie og venner setter livet sitt litt på vent for å stille opp for den kriserammede familien. Naboer kommer med varme retter, og kondolansekort og blomster står på trappa når avisen hentes inn. Den eldre mannen borti gata tilbyr seg å måke innkjørselen fri for snø etter det kraftige snøfallet. Varme hender og forståelsesfulle hjerter lytter, trøster, deler gode minner om barnet, gråter sammen med og for, tørker tårer, hjelper til med å støvsuge gulv og få søsken på skolen. På butikken nikker bekjente og fremmede medfølende til deg. Barnehagen eller skolen har minnemarkering, og klassekamerater har høytlesning av egenproduserte dikt.
Men hva skjer med en forelder når et barn like brått og smertefullt blir revet ut av armene til en mor eller far, mens to store politibetjenter holder vedkommende fast, og saksbehandleren i barnevernet, som du knapt nok har møtt, bærer det livredde og hylende barnet ditt ut i en ventende bil?
Tar noen inn posten for deg da? Kommer presten på døra? Holdes det markering i barnehagen eller på skolen? Kommer noen med varm suppe?
Realiteten for mange foreldre som mister sine barn til barnevernet, er at NAV forventer at du skal tilbake på jobb neste dag. Det leveres ingen blomster eller kondolansekort på døra. For det var din feil. Du var ikke bra nok. Du var mindre verdt enn de andre, nådde ikke opp til den skyhøye terskelen som man som forelder må tilfredsstille, hvis man skal være bra nok hos de som tror de vet hva som er best for ditt barn.
Ord og formuleringer som manglende mentaliseringsevne, ingen evne til samarbeid, ikke eller ingen evne til å nyttiggjøre seg av støtte- eller hjelpetiltak, manglende utviklingsstøttende omsorg, og manglende evne til å se barnets aktørperpektiv står igjen på et papir som vil forfølge deg resten av livet. Som en dødsdom.
Ord som du knapt visste hva betydde, før du møtte den nedlatende og spydige saksbehandleren i barnevernet. Sakkyndige som synser og mener i forvaltningsorganet fylkesnemnda, der slitne dommere gjesper, dårlig skjult bak en slapp hånd, og tenker at barnevernet vet nok best. Der du er dømt til å tape. I hvert fall i ca. 96% av tilfellende skal vi tro offentlig statistikk. Det er David mot Goliat, og David vinner nok mest sannsynlig ikke denne gangen heller.
Den sviende klamme følelsen i brystet. Øynene dine som ser ned når du beveger deg ute. Møter sjelden blikket til noen. Sviende øyne bak mørke briller etter nok en søvnløs natt i stummende ensomt mørke. Det konstante trykket i brystet og tankene som kommer kastende på deg hele tiden. Pipingen i ørene, nummenheten i fingrene. Hjertebanken. Marerittene. Timelang våkentid på natta. Savnet. Sorgen. Nummenheten. Hatet. Maktløsheten. Skammen. Vennene som snur ryggen til deg. Familien som ikke orker.
Du hører ikke mer fra den spydige og nedlatende saksbehandleren. Du er ikke mer. Du er overlatt til deg selv og tomheten. Stillheten. Bare eksisterer. Venter. På anken, på samværet selv om du vet at det blir vanskelig det også. «De» vil jo være der som hauker. Lete etter feil, om du sier eller gjør noe galt. Da staffer de deg hardt. Både deg og barnet. Du må ikke vise følelser. Det er farlig. Da er du illojal mot overmakten, og det vil de ha seg frabedt. Du må ikke fortelle barnet ditt at du ikke er enig i dette, og kjemper med nebb og klør og av hele deg for at det skal bli oss igjen. Du må ikke. Du må smile, late som, spille falsk. Le, tøyse, leke. Det er det de forventer av deg. For de vet ikke, eller vil ikke forstå, at barnet ditt gjennomskuer dette fordi barnet kjenner deg, og blir mer urolig av at mammas uttrykk ikke stemmer overens med det mamma egentlig føler. Med det bryr ikke tilsynsførere seg om.
Du kjenner ikke lukten av barnet ditt igjen. Barnet lukter redsel. Annerledes hårsveis, annerledes kledd. Stirrende og triste øyne. Skjelvende, ser fra den ene til den andre. “Mamma, kan vi går hjem nå?” “Nei, vennen min, ikke nå, men kanskje snart”. “Nå skal vi kose oss sammen”, svarer du. Og for all del ikke gi barnet feil mat eller feil drikke eller feil gave. Alt blir skrevet ned og tolket. Det meste blir egentlig feil, for de som leter etter feil med forvrengte øyne.
Hvis barnet ditt protesterer ved avskjeden og adskillelsen, når de to korte timene er brukt opp og tilsynsføreren titter på klokka og ser bort på deg, er det du som gjør noe galt. Da er samværet skadelig for barnet, og nullsamvær kan bli en realitet. Det vet du, for de har allerede gitt deg nøye instrukser på hva som tolereres og ikke. Så du prøver å gjøre hadet-situasjonen så rask som mulig, og nærmest løper vekk fra barnet ditt. Egentlig vil du bare holde det tett inn til deg og gråte og trøste og love at alt skal bli bra igjen. Men det kan du ikke si eller gjøre. Det får du ikke lov til. Lojaliteten skal være på systemnivå, og ikke på individnivå i barnevernet.
Tomheten etterpå. Når du endelig kan puste igjen og gråte. Skrike. Skrike ut i raseri den lammende redselen du sitter igjen med. Sorgen. Den endeløse sorgen som lammer deg så kraftig at du tror at du ikke vil makte mer, kjempe lengre.
Sorgen over å miste sitt barn til barnevernet, er ikke bare det største traumet du kan oppleve. Den er i tillegg skamfull, ensom og forbudt. For det står ingen blomster på døra når du låser deg inn etter to timers julefeiring med tilsyn på et nakent kontor i mars. Og blomstene som vanligvis blomstret så frodig i vinduskarmen, de er døde. Du sluttet å vanne dem engang i desember da livet som du kjente det, plutselig ble ditt verste mareritt. Da grunnmuren under deg ble brutalt revet vekk, i løpet av et kort sekund.
Målfrid Schartau Viken
……….
Det presiseres at kronikken refererer ikke til en enkeltsak, men er basert på kronikkforfatterens erfaringer og samtaler med en rekke barnevernforeldre. Kronikken ble første gang publisert på internett i 2014.
Del gjerne innlegget – takk.
Trude Helén Hole, New Spirit Communication
Trykk på FOLLOW oppe til høyre, om du vil følge denne bloggen.
Ønsker du å følge meg på YouTube, Instagram, Linkedin, Twitter eller Facebook, eller kjøpe mine bøker og vinkurs – kan du gjøre det her.
Share this: