BARNEVERNET. Målfrid Schartau Viken er utdannet spesialsykepleier i rus og psykiatri, med tilleggsutdannelsene traumebasert omsorg og sinnemestringsterapeut. Viken arbeider tett med mennesker i krise, og har forfattet dette sterke og særdeles vakre diktet til ettertanke – det handler om barnevernet. Kronikkforfatteren deler hver uke sine dikt og tekster på denne bloggen, og med det gir hun deg et innblikk i Norges skyggeside – det du helst ikke vil se.
Mammas hender
Mammas hender stryker over meg mens jeg kaster meg livredd rundt i halvsøvne.
“Rolig, vennen, du er trygg nå,” hører jeg henne lang borte hviske ut i mørket, “mamma er her.”
“Nei, nei,” skriker jeg ut mens lakenet blir klamt av svette og krøller seg innunder meg.
“Ikke ta meg, ikke ta meg, jeg vil være her.”
“Mamma er her, mamma passer på deg,” sier den bløte, myke og omsorgsfulle stemmen. Jeg leter etter mammas hender, leter etter et fast punkt å holde fast i og leter etter tryggheten jeg ble fratatt for mange år siden selv om jeg bare er et lite barnemenneske.
“Hjelp meg, jeg tåler ikke å miste deg en gang til, da dør jeg,” hulker jeg inn i mammas varme hender mens jeg forsøker å våkne helt opp. Rommet er mørkt, senga er klam og jeg husker ikke helt hvor jeg er akkurat nå. Er jeg hjemme? Hvor er hjemme akkurat nå? Er mamma min mamma?
Drømmen fortsetter rullende, hastende og kastene rundt i hodet mitt, mens jeg kjemper meg mer og mer våken og ut av den skremmende uvirkeligheten.
“Vennen min, mamma er her og du skal ingen steder,” forsøker hun å trøste meg med mens hun legger sitt varme kinn mot mitt og puster sin kjente pust mot huden min.
“Jeg får ikke puste,” hikster jeg. “Jeg må kaste opp.”
“Jeg er så redd, og de kommer og tar meg,” nærmest skriker jeg ut i det svarte mørke.
“Ingen skal ta deg, du er trygg nå. Du skal være her,” forsøker mammas myke stemme å berolige meg mens de varme hendene stryker og stryker på den skjelvene kroppen min. Jeg kjenner jo disse hendene egentlig så godt.
Eller – kroppen min husker dem i hvert fall. Trygge, faste, varme og lukter sånn deilig såpe og håndkrem. Jeg vil holde dem for bestandig, tenker jeg. Jeg vil aldri slippe dem mer. Jeg vil være her. Her hvor jeg hører til.
Men ingen kan trygge meg helt ennå, ikke engang mammas varme hender eller mammas myke stemme, for ordene har ingen sannhet i seg ennå når man nettopp har kommet hjem etter år i konstant redsel, sorg, brutte løfter og forvirrende løgner – i offentlig varetekt.
……….
Del gjerne innlegget – takk.
Her er flere sterke innlegg fraMålfrid Schartau Viken:
Den skamfulle, ensomme og forbudte sorgen
Hun var 3 barns mor og hadde havnet i barnevernets søkelys. Dette er hennes historie
Om våre glemte og bortgjemte barn som dør hver uke under offentlig omsorg
Om å miste seg selv
…..
Trude Helén Hole, New Spirit Communication
Trykk på FOLLOW oppe til høyre, om du vil følge denne bloggen.
Ønsker du å følge meg på YouTube, Instagram, Linkedin, Twitter eller Facebook, eller kjøpe mine bøker og vinkurs – kan du gjøre det her.
BARNEVERNET. Målfrid Schartau Viken er utdannet spesialsykepleier i rus og psykiatri, med tilleggsutdannelsene traumebasert omsorg og sinnemestringsterapeut. Viken arbeider tett med mennesker i krise, og har forfattet dette sterke og særdeles vakre diktet til ettertanke – det handler om barnevernet. Kronikkforfatteren deler hver uke sine dikt og tekster på denne bloggen, og med det gir hun deg et innblikk i Norges skyggeside – det du helst ikke vil se.
Mammas hender
Mammas hender stryker over meg mens jeg kaster meg livredd rundt i halvsøvne.
“Rolig, vennen, du er trygg nå,” hører jeg henne lang borte hviske ut i mørket, “mamma er her.”
“Nei, nei,” skriker jeg ut mens lakenet blir klamt av svette og krøller seg innunder meg.
“Ikke ta meg, ikke ta meg, jeg vil være her.”
“Mamma er her, mamma passer på deg,” sier den bløte, myke og omsorgsfulle stemmen. Jeg leter etter mammas hender, leter etter et fast punkt å holde fast i og leter etter tryggheten jeg ble fratatt for mange år siden selv om jeg bare er et lite barnemenneske.
“Hjelp meg, jeg tåler ikke å miste deg en gang til, da dør jeg,” hulker jeg inn i mammas varme hender mens jeg forsøker å våkne helt opp. Rommet er mørkt, senga er klam og jeg husker ikke helt hvor jeg er akkurat nå. Er jeg hjemme? Hvor er hjemme akkurat nå? Er mamma min mamma?
Drømmen fortsetter rullende, hastende og kastene rundt i hodet mitt, mens jeg kjemper meg mer og mer våken og ut av den skremmende uvirkeligheten.
“Vennen min, mamma er her og du skal ingen steder,” forsøker hun å trøste meg med mens hun legger sitt varme kinn mot mitt og puster sin kjente pust mot huden min.
“Jeg får ikke puste,” hikster jeg. “Jeg må kaste opp.”
“Jeg er så redd, og de kommer og tar meg,” nærmest skriker jeg ut i det svarte mørke.
“Ingen skal ta deg, du er trygg nå. Du skal være her,” forsøker mammas myke stemme å berolige meg mens de varme hendene stryker og stryker på den skjelvene kroppen min. Jeg kjenner jo disse hendene egentlig så godt.
Eller – kroppen min husker dem i hvert fall. Trygge, faste, varme og lukter sånn deilig såpe og håndkrem. Jeg vil holde dem for bestandig, tenker jeg. Jeg vil aldri slippe dem mer. Jeg vil være her. Her hvor jeg hører til.
Men ingen kan trygge meg helt ennå, ikke engang mammas varme hender eller mammas myke stemme, for ordene har ingen sannhet i seg ennå når man nettopp har kommet hjem etter år i konstant redsel, sorg, brutte løfter og forvirrende løgner – i offentlig varetekt.
……….
Del gjerne innlegget – takk.
Her er flere sterke innlegg fraMålfrid Schartau Viken:
Den skamfulle, ensomme og forbudte sorgen
Hun var 3 barns mor og hadde havnet i barnevernets søkelys. Dette er hennes historie
Om våre glemte og bortgjemte barn som dør hver uke under offentlig omsorg
Om å miste seg selv
…..
Trude Helén Hole, New Spirit Communication
Trykk på FOLLOW oppe til høyre, om du vil følge denne bloggen.
Ønsker du å følge meg på YouTube, Instagram, Linkedin, Twitter eller Facebook, eller kjøpe mine bøker og vinkurs – kan du gjøre det her.
Share this: