Etter at VG for noen dager siden publiserte en artikkel der Jo Nesbø tilsynelatende rødmer av et kjærstespørsmål har jeg fått flere henvendelser fra folk og media om vi har funnet tilbake til hverandre. Dette kan jeg avkrefte, og jeg skriver det her for å slippe flere henvendelser. Jeg syntes forøvrig det er forunderlig at media finner mitt kjærlighetsliv mer interessant enn mine bøker! Vel, her er en kort oppsummering fra de siste årene ref nevnte.
I 2018 fortalte jeg at Nesbø hadde tatt min bokidé og gjort den til sin. Innlegget omhandler Nesbøs bok Tørst, der kvinner på sjekkestedet Tinder blir drept i sine hjem i hovedstaden. Dette var altså mitt manus til den tredje boken om Lotte-Marie som jeg luftet og diskuterte med Nesbø en rekke ganger den gang vi hang sammen – og dette har jeg skriftlig dokumentasjon på – blant annet skrev jeg om våre diskusjoner i boken min The Story som kom ut i 2013!
Jeg gikk ut med saken i 2018 fordi jeg var særdeles skuffet! Nesbø har ved flere anledninger blitt tatt med buksene nede når det gjelder kreditering, blant annet utelot Nesbø å kreditere opphavsmannen i boken Mer Blod, og jeg er ikke typen som sitter taus på sidelinjen og ser på «et mediekjør uten like» bygget på mitt bokprosjekt. Dette handler nemlig om prinsipper og ryddighet, noe som også bør gjelde for Nesbø. Men den gang ei, dessverre.
Jeg gikk altså ikke, som enkelte patetiske sjeler vil ha det til, ut i 2018 med historien bak Tørst fordi jeg ville at folk skulle “vite om Nesbø og meg og vårt forhold» – for det er totalt uinteressant. Jeg gikk ut med saken fordi jeg ikke finner meg i urimeligheter og har som tidligere nevnt svært liten sans for mennesker som “låner” andres idéer og som holder seg for god til å innrømme det når de blir konfrontert med saker som til og med kan dokumenteres.
Å gjemme seg bort ved å svare “ingen kommentar” er en solid innrømmelse uten å ta ansvar.
Dette er en lite konstruktiv strutse-taktikk. Å stikke hodet i sanden som en struts og satse på at alt med det blir glemt, er en taktikk som i mine øyne ikke er spesielt moden og ei heller spesielt sexy. Det forteller derimot mye om et menneskes karakter eller mangel på så dann. Ja – jeg er fra Bergen, vi kaller en spade for en spade og vi setter pris på klar tale, ryddighet og ærlighet. Jeg antar at Nesbø har blitt rådet av sitt forlag Aschehoug i denne sak til å ikke si eller innrømme noe. Men noen ganger bør en faktisk stå opp for hva som er rett og galt, og stå på egne bein.
Til Dagbladet sa jeg følgende; – Det krever raushet og storhet å kreditere. Noen er kanskje så stor på sitt eget ego at de velger å unnlate dette i frykt for at andre skal se at en bare er et menneske som alle andre – og ikke en superhelt. Men for min del er det mennesker som viser både styrker og svakheter, og som raust evner å kreditere mennesker de jobber med eller får ideer av og låner av – som viser seg frem som store mennesker, det være seg forfattere, kunstnere, næringslivsledere – ja, oss alle. Ingen er så gode at de klarer alt og kommer på alt selv – alle henter vi inspirasjon fra hverandre. Ved å kreditere andre, krediterer en også seg selv.
Jeg mistet dessverre en del respekt for Jo Nesbø i 2018 grunnet hans handlinger eller mangel på så dann, så nei – jeg er ikke Nesbø´s kjæreste.
Vi har ikke sett hverandre på 100 år, men jeg tuller fortsatt med ham innimellom, fire ganger i året kanskje, for det var liksom litt av greia vår; jeg er sol og blest, som han utrykte det. Fire lunefulle årstider, som jeg liker å beskrive det – og jeg kan fint gi ham ros om jeg synes det er fortjent eller omvendt.
Det er nemlig viktig å gi begge deler – både ros og ris. Ytre faktorer styrer vårt indre kompass. Og en dag er vi ikke her – så jeg ønsker å gi mest mulig ros, spesielt til de mennesker som en gang har betydd noe for meg.
Når nevnte er sagt – jeg ønsker som jeg alltid har sagt, alt det beste for Nesbø som jeg ønsker det for alle her på jord – et liv uten kjærlighet er jo ganske meningsløst i bunn og grunn, og det gleder meg om Nesbø omsider har innsett dette og med det har fraveket sitt forunderlige selvpålagte image som “evig singel”. Så mitt hjerte gleder seg stort med Nesbø og alle andre som finner kjærligheten.
Selv har jeg vært singel i hele mitt liv med unntak av 13 år og trives godt med det. Men jeg blir jo ikke yngre jeg heller, og det til tross for at jeg fortsatt ser ut som om jeg er 32, okay 36 – 38? Hæ!? Så kanskje jeg skal ringe Nesbø og få et lite tips eller to. Ja, kanskje det, men i morgen. For jeg skal nemlig ha min første kunstutstilling i Schulerudstuene på Holmsbu allerede 10 april, så jeg får det meget travelt fremover – jeg skal jo også til Lofoten og surfe i seks dager i neste uke, så mannfolk får vente okke som.
Vel, dette innlegg er altså et svar på alle henvendelsene jeg nå mottar og som jeg ikke ønsker å forholde meg til – og som sagt er det tragikomisk at pressen er mer interessert i mitt stusselige “ikke-eksisterende” kjærlighetsliv enn i mine bøker, for sistnevnte er ganske rike både på spenning, sex og romantikk. Forøvrig, den mannen jeg vil ha, som har en ryggrad av stål, vet hva han vil ha og har forstått hva som egentlig betyr noe her i verden – tror jeg forøvrig ikke eksisterer. I hvert fall ikke i Norge, men kanskje i himmelen?
Anyway, nå som jeg har vært litt privat akter jeg ikke å svare på flere spørsmål rundt Nesbø og meg – og håper det respekteres.
Etter at VG for noen dager siden publiserte en artikkel der Jo Nesbø tilsynelatende rødmer av et kjærstespørsmål har jeg fått flere henvendelser fra folk og media om vi har funnet tilbake til hverandre. Dette kan jeg avkrefte, og jeg skriver det her for å slippe flere henvendelser. Jeg syntes forøvrig det er forunderlig at media finner mitt kjærlighetsliv mer interessant enn mine bøker! Vel, her er en kort oppsummering fra de siste årene ref nevnte.
I 2018 fortalte jeg at Nesbø hadde tatt min bokidé og gjort den til sin. Innlegget omhandler Nesbøs bok Tørst, der kvinner på sjekkestedet Tinder blir drept i sine hjem i hovedstaden. Dette var altså mitt manus til den tredje boken om Lotte-Marie som jeg luftet og diskuterte med Nesbø en rekke ganger den gang vi hang sammen – og dette har jeg skriftlig dokumentasjon på – blant annet skrev jeg om våre diskusjoner i boken min The Story som kom ut i 2013!
Jeg gikk ut med saken i 2018 fordi jeg var særdeles skuffet! Nesbø har ved flere anledninger blitt tatt med buksene nede når det gjelder kreditering, blant annet utelot Nesbø å kreditere opphavsmannen i boken Mer Blod, og jeg er ikke typen som sitter taus på sidelinjen og ser på «et mediekjør uten like» bygget på mitt bokprosjekt. Dette handler nemlig om prinsipper og ryddighet, noe som også bør gjelde for Nesbø. Men den gang ei, dessverre.
Jeg gikk altså ikke, som enkelte patetiske sjeler vil ha det til, ut i 2018 med historien bak Tørst fordi jeg ville at folk skulle “vite om Nesbø og meg og vårt forhold» – for det er totalt uinteressant. Jeg gikk ut med saken fordi jeg ikke finner meg i urimeligheter og har som tidligere nevnt svært liten sans for mennesker som “låner” andres idéer og som holder seg for god til å innrømme det når de blir konfrontert med saker som til og med kan dokumenteres.
Dette er en lite konstruktiv strutse-taktikk. Å stikke hodet i sanden som en struts og satse på at alt med det blir glemt, er en taktikk som i mine øyne ikke er spesielt moden og ei heller spesielt sexy. Det forteller derimot mye om et menneskes karakter eller mangel på så dann. Ja – jeg er fra Bergen, vi kaller en spade for en spade og vi setter pris på klar tale, ryddighet og ærlighet. Jeg antar at Nesbø har blitt rådet av sitt forlag Aschehoug i denne sak til å ikke si eller innrømme noe. Men noen ganger bør en faktisk stå opp for hva som er rett og galt, og stå på egne bein.
Til Dagbladet sa jeg følgende; – Det krever raushet og storhet å kreditere. Noen er kanskje så stor på sitt eget ego at de velger å unnlate dette i frykt for at andre skal se at en bare er et menneske som alle andre – og ikke en superhelt. Men for min del er det mennesker som viser både styrker og svakheter, og som raust evner å kreditere mennesker de jobber med eller får ideer av og låner av – som viser seg frem som store mennesker, det være seg forfattere, kunstnere, næringslivsledere – ja, oss alle. Ingen er så gode at de klarer alt og kommer på alt selv – alle henter vi inspirasjon fra hverandre. Ved å kreditere andre, krediterer en også seg selv.
Vi har ikke sett hverandre på 100 år, men jeg tuller fortsatt med ham innimellom, fire ganger i året kanskje, for det var liksom litt av greia vår; jeg er sol og blest, som han utrykte det. Fire lunefulle årstider, som jeg liker å beskrive det – og jeg kan fint gi ham ros om jeg synes det er fortjent eller omvendt.
Når nevnte er sagt – jeg ønsker som jeg alltid har sagt, alt det beste for Nesbø som jeg ønsker det for alle her på jord – et liv uten kjærlighet er jo ganske meningsløst i bunn og grunn, og det gleder meg om Nesbø omsider har innsett dette og med det har fraveket sitt forunderlige selvpålagte image som “evig singel”. Så mitt hjerte gleder seg stort med Nesbø og alle andre som finner kjærligheten.
Selv har jeg vært singel i hele mitt liv med unntak av 13 år og trives godt med det. Men jeg blir jo ikke yngre jeg heller, og det til tross for at jeg fortsatt ser ut som om jeg er 32, okay 36 – 38? Hæ!? Så kanskje jeg skal ringe Nesbø og få et lite tips eller to. Ja, kanskje det, men i morgen. For jeg skal nemlig ha min første kunstutstilling i Schulerudstuene på Holmsbu allerede 10 april, så jeg får det meget travelt fremover – jeg skal jo også til Lofoten og surfe i seks dager i neste uke, så mannfolk får vente okke som.
Vel, dette innlegg er altså et svar på alle henvendelsene jeg nå mottar og som jeg ikke ønsker å forholde meg til – og som sagt er det tragikomisk at pressen er mer interessert i mitt stusselige “ikke-eksisterende” kjærlighetsliv enn i mine bøker, for sistnevnte er ganske rike både på spenning, sex og romantikk. Forøvrig, den mannen jeg vil ha, som har en ryggrad av stål, vet hva han vil ha og har forstått hva som egentlig betyr noe her i verden – tror jeg forøvrig ikke eksisterer. I hvert fall ikke i Norge, men kanskje i himmelen?
Anyway, nå som jeg har vært litt privat akter jeg ikke å svare på flere spørsmål rundt Nesbø og meg – og håper det respekteres.
Mine bøker, kunst og vinkurs kjøper du her. Artikler om vin finner du her.
Innlegg om litteratur og mine bøker finner du her.
Spre kjærlighet og glede, så blir verden et bedre sted å være for oss alle!
……….@………..
Mvh. Trude Helén Hole
MIN FORFATTERSIDE
Gratis vinkompendium og vinkurs finner du her.
Vil du følge denne bloggen, meld deg på nyhetsbrevet eller trykk på FOLLOW oppe til høyre.
Mine bøker – Min TV kanal – Bilder – Vinkurs– Referanser – Linkedin – Twitter – Facebook – Instagram.
Share this: