BØKER OG SLIKT. Det er litt rart, men jeg har helt siden jeg var en liten jente vært veldig klar på at jeg ville være alene, jeg ikke ville ha en mann i mitt liv. Dette av ulike grunner, kanskje jeg bar med meg erfaringer fra tidligere liv? Ikke vet jeg. Men jeg har nok også opplevd en del ting som ung og ungdom, som en ung jente helst bør være foruten. Men beslutningen om å leve et liv uten å knytte meg for tett opp mot en mann, kom tidlig, og før jeg fikk egen erfaringskompetanse, så den må jo komme fra et sted – vel, beslutningen min har jeg vært tro mot.
For å ta et eksempel; – i dag, det er lørdag og 30 varmegrader ute, jeg skulle egentlig inn til byen, for hva er vel bedre for single, sultne og kåte mennesker enn å dra inn til byen og søke tilfeldigheter? Nevnte jeg kåt? Jepp, sure! Jeg kan fortsatt bli kåt merket jeg i går – for da kom kåtheten voldsomt og brutalt og jeg tenkte; – faen heller, Trude din kronidiot, hvorfor har du ikke skaffet deg en pulekompis i det minste?
Ja, for 3. juni i fjor ble det nemlig slutt med eksen. Vel, jeg gjorde det egentlig slutt 12 mai i fjor etter en aldri så liten drittpakke, men tenkte jeg burde gi det en sjanse, for jeg tåler da litt dritt – i det minste ønsket jeg å finne en anledning til å prate ut om ting. Men den anledningen kom aldri, for 3. juni kom nemlig en ny og større drittpakke. Og da var det The Point of no Return for min del. Etter dette valgte jeg å gå i sølibat. Jeg ønsket å bli meg selv igjen.
Jeg ønsket å bli den jeg var før eksen. Den jeg var i 2014, men i en litt klokere versjon.
Jeg ønsket etter bruddet å ikke å være i nærheten av menn, hverken mentalt eller fysisk. Og dette har vært en fantastisk herlig prosess. Det finnes ingen spor igjen av noen menn i min kropp eller min psyke – eller i hjertet mitt. Alle er hvisket ut. Alt er nullstilt. I dag kunne jeg altså vært i byen og søkt etter noe eller noen, som så veldig mange single gjør – men jeg har funnet roen i meg selv og ønsker ikke bruke energi på å lete etter noen bare for å “ha noen”. For hvorfor skal en det?
Jeg vil heller kose meg hjemme i kveld og få meg en fin treningstur i morgen.
Jau, jau, jeg ser jo det – at det har sine fordeler å ha noen, spesielt når det gjeler sex. Som i går da jeg ble skikkelig, skikkelig kåt, ja, så himla kåt har jeg ikke vært på seks år og tenkte; – Trude, din kronidiot. Du har ingen å ringe til. Du har ingen pulevenner, for du har vært så himla flink til å fortelle alle dine guttevenner nettopp det, at din kropp er ditt tempel – my body is my temple eller tempel –så fuck off!
Kroppen min får ingen skitne til! DÆNG!! Og det står jeg ved. Jeg vil altså fortsatt ikke ha noen mann, og ei heller sex – for ingen av delene, og jeg snakker nå på bakgrunn av min erfaring – interesserer meg.
Vel, det som er poenget med dette innlegget, for jeg har jo alltids et poeng å komme med, selv om det kan være vanskelig å se det – og poenget mitt er at, hm… det er godt mulig at jeg har glemt poenget mitt. En jeg var sammen med i tre år, poengterte nettopp dette titt og ofte, at jeg har fokus som en gullfisk, men det er selvsagt ikke riktig. Jeg har stål-fokus på de viktige tingene i livet, og… men dette er kanskje ikke et av dem, vent litt…
Altså, greia er, og nå brukte jeg a-ending også, hvilket er veldig uvanlig for en bergenser. Er dette fordi jeg ikke har fokus? Eller er kåt, mon tro? Fokus, Trude, Fokus!! Vel, greia er at jeg nå nettopp leste en fantastisk kronikk i Aftenposten publisert 30 mai, skrevet av Zadie Smith om forfatteren Philip Roth som døde 22 mai i år. Hun skriver at Roth var en forfatter tvers igjennom.
– Energi var Roths store gave, skriver Zadie Smith– Philip Roths ånd er så full av mennesker og fortellinger og latter og historie og sex og sinne – og vil være en energikilde så lenge litteraturen finnes. Det var ikke nødvendigvis det perfekte som interesserte ham. Det gjaldt også mennesker, som i Roths verden alltid betydde sterke karakterer.
Blandingen av det beundringsverdige og det perverse som finnes i menneskene, det ideelle og det absurde, det vakre og det stygge er det han kjente og forstod – og alltid tilga – selv om menneskene han beskrev ikke alltid tilga ham for å legge merke til nettopp dette.
Og i disse ordene kjenner jeg meg usedvanlig godt igjen når det gjelder egne bøker. Dette gjelder selvsagt også de menn jeg har vært involvert med – skjønt, det er i bunn og grunn alt for få. Men at jeg bruker min erfaringskompetanse for alt det er verdt i bøkene mine, er selvsagt. Uten den hadde mine bøker vært blodfattige og tamme – det er de altså ikke, hvilket både media og lesere bevitner. Les mer her. Nettopp dette faktum gjør meg veldig ydmyk.
– Roth elsket alt det uansvarlige, komiske, vulgære og guddommelige uavhengige ved litteraturen. Roth sa alltid sannheten – sin egen subjektive sannhet, gjennom språk og gjennom løgner, den doble motoren i litteraturens pinlige sentrum. Pinlig for andre, aldri for Roth. Det skjulte selvet, det falske selvet, det fantastiske selvet, det kompenserende selvet, det gruoppvekkende selvet, det latterlige, krenkende selvet – han tok i mot alt sammen, skriver Zadie Smith om Roth – og vet dere? Det gjør jeg også.
Jeg tar i mot det hele, for jeg er tro mot meg selv og den jeg er og har ryggrad til det. Jeg har aldri gjort noe for å bli likt, og bryr meg ikke hva folk mener, tenker og tror om meg.
Jeg skriver av hjertens lyst om sex, følelser og skitne tanker – uten tanke på å please noen.
Derfor – sjeldent har jeg følt meg så nær et menneske som Philip Roth, og det gjennom Zadie Smiths ord. Og nettopp derfor jakter jeg ikke etter mannfolk der ute, ikke en gang når jeg er litt kåt, for jeg vet at det behovet er kortvarig og for å komme det behovet i møte trenger jeg heller ingen menn.
Norske menn har forøvrig ikke rykte på seg å være spesielt god i sengen, så jeg går jo ikke direkte glipp av noe heller – sånn sett. Hæ, hæææ! 🙂
Det jeg vil ha, om jeg vil ha noen – er en mann som møter meg i de krysningspunkt som Zadie Smith har beskrevet om forfatter Philip Roth. – Energi var Roths store gave. Hans ånd er så full av mennesker og fortellinger og latter og historier og sex og sinne – og vil være en energikilde så lenge litteraturen finnes.
Jeg skulle ønske jeg møtte Philip Roth mens han levde. Han er virkelig en mann etter min ånd. Om jeg så aldri møter en mann som ham, så håper jeg at i det minste at min egen litteratur blir husket som så dann, som Roths – for det er slik jeg også er. Jeg er full av mennesker og fortellinger og latter og historier og sex og sinne. Og lyst! Og skal jeg dele dette med noen – må det være en mann som Roth. For han, tror jeg, ville vært en mann som stod meg nært. But maybe he was the last man standing.
Vel, en dag møter du kanskje en som virkelig står deg nær. Det har ikke jeg gjort ennå, og det tror jeg kanskje at jeg aldri vil komme til å gjøre heller.
BØKER OG SLIKT. Det er litt rart, men jeg har helt siden jeg var en liten jente vært veldig klar på at jeg ville være alene, jeg ikke ville ha en mann i mitt liv. Dette av ulike grunner, kanskje jeg bar med meg erfaringer fra tidligere liv? Ikke vet jeg. Men jeg har nok også opplevd en del ting som ung og ungdom, som en ung jente helst bør være foruten. Men beslutningen om å leve et liv uten å knytte meg for tett opp mot en mann, kom tidlig, og før jeg fikk egen erfaringskompetanse, så den må jo komme fra et sted – vel, beslutningen min har jeg vært tro mot.
For å ta et eksempel; – i dag, det er lørdag og 30 varmegrader ute, jeg skulle egentlig inn til byen, for hva er vel bedre for single, sultne og kåte mennesker enn å dra inn til byen og søke tilfeldigheter? Nevnte jeg kåt? Jepp, sure! Jeg kan fortsatt bli kåt merket jeg i går – for da kom kåtheten voldsomt og brutalt og jeg tenkte; – faen heller, Trude din kronidiot, hvorfor har du ikke skaffet deg en pulekompis i det minste?
Ja, for 3. juni i fjor ble det nemlig slutt med eksen. Vel, jeg gjorde det egentlig slutt 12 mai i fjor etter en aldri så liten drittpakke, men tenkte jeg burde gi det en sjanse, for jeg tåler da litt dritt – i det minste ønsket jeg å finne en anledning til å prate ut om ting. Men den anledningen kom aldri, for 3. juni kom nemlig en ny og større drittpakke. Og da var det The Point of no Return for min del. Etter dette valgte jeg å gå i sølibat. Jeg ønsket å bli meg selv igjen.
Jeg ønsket å bli den jeg var før eksen. Den jeg var i 2014, men i en litt klokere versjon.
Jeg ønsket etter bruddet å ikke å være i nærheten av menn, hverken mentalt eller fysisk. Og dette har vært en fantastisk herlig prosess. Det finnes ingen spor igjen av noen menn i min kropp eller min psyke – eller i hjertet mitt. Alle er hvisket ut. Alt er nullstilt. I dag kunne jeg altså vært i byen og søkt etter noe eller noen, som så veldig mange single gjør – men jeg har funnet roen i meg selv og ønsker ikke bruke energi på å lete etter noen bare for å “ha noen”. For hvorfor skal en det?
Jeg vil heller kose meg hjemme i kveld og få meg en fin treningstur i morgen.
Jau, jau, jeg ser jo det – at det har sine fordeler å ha noen, spesielt når det gjeler sex. Som i går da jeg ble skikkelig, skikkelig kåt, ja, så himla kåt har jeg ikke vært på seks år og tenkte; – Trude, din kronidiot. Du har ingen å ringe til. Du har ingen pulevenner, for du har vært så himla flink til å fortelle alle dine guttevenner nettopp det, at din kropp er ditt tempel – my body is my temple eller tempel – så fuck off!
Kroppen min får ingen skitne til! DÆNG!! Og det står jeg ved. Jeg vil altså fortsatt ikke ha noen mann, og ei heller sex – for ingen av delene, og jeg snakker nå på bakgrunn av min erfaring – interesserer meg.
Mine bøker finner du her.
Vel, det som er poenget med dette innlegget, for jeg har jo alltids et poeng å komme med, selv om det kan være vanskelig å se det – og poenget mitt er at, hm… det er godt mulig at jeg har glemt poenget mitt. En jeg var sammen med i tre år, poengterte nettopp dette titt og ofte, at jeg har fokus som en gullfisk, men det er selvsagt ikke riktig. Jeg har stål-fokus på de viktige tingene i livet, og… men dette er kanskje ikke et av dem, vent litt…
Altså, greia er, og nå brukte jeg a-ending også, hvilket er veldig uvanlig for en bergenser. Er dette fordi jeg ikke har fokus? Eller er kåt, mon tro? Fokus, Trude, Fokus!! Vel, greia er at jeg nå nettopp leste en fantastisk kronikk i Aftenposten publisert 30 mai, skrevet av Zadie Smith om forfatteren Philip Roth som døde 22 mai i år. Hun skriver at Roth var en forfatter tvers igjennom.
– Energi var Roths store gave, skriver Zadie Smith – Philip Roths ånd er så full av mennesker og fortellinger og latter og historie og sex og sinne – og vil være en energikilde så lenge litteraturen finnes. Det var ikke nødvendigvis det perfekte som interesserte ham. Det gjaldt også mennesker, som i Roths verden alltid betydde sterke karakterer.
Blandingen av det beundringsverdige og det perverse som finnes i menneskene, det ideelle og det absurde, det vakre og det stygge er det han kjente og forstod – og alltid tilga – selv om menneskene han beskrev ikke alltid tilga ham for å legge merke til nettopp dette.
Og i disse ordene kjenner jeg meg usedvanlig godt igjen når det gjelder egne bøker. Dette gjelder selvsagt også de menn jeg har vært involvert med – skjønt, det er i bunn og grunn alt for få. Men at jeg bruker min erfaringskompetanse for alt det er verdt i bøkene mine, er selvsagt. Uten den hadde mine bøker vært blodfattige og tamme – det er de altså ikke, hvilket både media og lesere bevitner. Les mer her. Nettopp dette faktum gjør meg veldig ydmyk.
– Roth elsket alt det uansvarlige, komiske, vulgære og guddommelige uavhengige ved litteraturen. Roth sa alltid sannheten – sin egen subjektive sannhet, gjennom språk og gjennom løgner, den doble motoren i litteraturens pinlige sentrum. Pinlig for andre, aldri for Roth. Det skjulte selvet, det falske selvet, det fantastiske selvet, det kompenserende selvet, det gruoppvekkende selvet, det latterlige, krenkende selvet – han tok i mot alt sammen, skriver Zadie Smith om Roth – og vet dere? Det gjør jeg også.
Jeg tar i mot det hele, for jeg er tro mot meg selv og den jeg er og har ryggrad til det. Jeg har aldri gjort noe for å bli likt, og bryr meg ikke hva folk mener, tenker og tror om meg.
Jeg skriver av hjertens lyst om sex, følelser og skitne tanker – uten tanke på å please noen.
Derfor – sjeldent har jeg følt meg så nær et menneske som Philip Roth, og det gjennom Zadie Smiths ord. Og nettopp derfor jakter jeg ikke etter mannfolk der ute, ikke en gang når jeg er litt kåt, for jeg vet at det behovet er kortvarig og for å komme det behovet i møte trenger jeg heller ingen menn.
Norske menn har forøvrig ikke rykte på seg å være spesielt god i sengen, så jeg går jo ikke direkte glipp av noe heller – sånn sett. Hæ, hæææ! 🙂
Det jeg vil ha, om jeg vil ha noen – er en mann som møter meg i de krysningspunkt som Zadie Smith har beskrevet om forfatter Philip Roth. – Energi var Roths store gave. Hans ånd er så full av mennesker og fortellinger og latter og historier og sex og sinne – og vil være en energikilde så lenge litteraturen finnes.
Jeg skulle ønske jeg møtte Philip Roth mens han levde. Han er virkelig en mann etter min ånd. Om jeg så aldri møter en mann som ham, så håper jeg at i det minste at min egen litteratur blir husket som så dann, som Roths – for det er slik jeg også er. Jeg er full av mennesker og fortellinger og latter og historier og sex og sinne. Og lyst! Og skal jeg dele dette med noen – må det være en mann som Roth. For han, tror jeg, ville vært en mann som stod meg nært. But maybe he was the last man standing.
Vel, en dag møter du kanskje en som virkelig står deg nær. Det har ikke jeg gjort ennå, og det tror jeg kanskje at jeg aldri vil komme til å gjøre heller.
Men gjør du det – så vern om det.
Med dette ønskes alle en riktig fin dag!
Mvh. Trude Helén Hole
MIN FORFATTERSIDE
Mine online vinkurs og gratis vinkompendium finner du her.
Vil du følge denne bloggen, meld deg på nyhetsbrevet eller trykk på FOLLOW oppe til høyre.
Mine bøker – Min TV kanal – Mitt firma – Blogg – Bilder – Vinkurs – Referanser – Linkedin – Twitter – Facebook – Instagram.
Share this: