Tett på Wenche Steen. Her er et av mine berømte intervjuer, dem jeg er viden kjent for, nemlig med Wenche Steen. For hun er nemlig et klassisk eksempel på en kvinne som har valgt den harde vei slik som meg – altså så langt fra trofékone som det overhodet er mulig å komme, og hun er med det en kvinne av mitt kaliber;-) Ja, Wenche og jeg er veldig like, og dette er selvsagt en av grunnene til at jeg liker henne så godt, ja, nesten elsker henne, he, he;-) Og intervjuet goes like this:
Forretningskvinnen Wenche Steen på Jaren gård i Lier.
Denne gangen har min fotograf Gro Storteig og jeg tatt turen til Jaren gård i Lier for å besøke Wenche Steen som for mange er best kjent som modell med flere missetitler bak seg og som hardtslående redaktør, men hun er først og fremst en dyktig forretningskvinne. Steen er utdannet Diplomøkonom, og har studert Master of Management og Bachelor Business Administration ved BI. I dag er hun eier og daglig leder i Hud og Hår Klinikken på Steen og Strøm, sistnevnte med egen spaavdeling.
Farlig skjønnhetshysteri. Jeg har altså snakket en del med frk. Steen før, og da har samtalene i hovedsak dreid seg om skjønnhetsdyrkelse og en industri som kanskje skaper avhengighet for enkelte. Når det gjelder Hud og hår klinikken, er Steens filosofi at lite og naturlig er best. Hun mener bransjen ødelegger for seg selv ved å ikke begrense mulighetene og ved å ikke våge å si nei til pasienter som går for langt. Hun håper på en snarlig bransjeregulering, og at innsprøyting blir forbudt for andre enn kyndige leger.
Steen mener det er alt for stor risiko tilknyttet dette, og at sykepleiere som i dag utfører Botox og Restylane, ikke har god nok kompetanse på området. Dette er modige synspunkter fra en seriøs aktør i bransjen, meninger det står respekt av etter min mening. Og Wenche Steen er en kvinne med mange meninger, det vet alle som kjenner henne. Hun kaller en spade en spade, fordi det er slik det er.
Wenche Steen holder en knapp på lite og naturlig, og ønsker bransjeregulering.
Donald Duck på Tjuvholmen. Steen har lang erfaring fra en bransje som er preget av skjønnhetsdyrkelse. Og selv om hun nå driver sin egen klinikk, er budskapet klart.
-Naturlig skjønnhet er selvsagt det flotteste. Bransjen er dessverre full av kvakksalvere og et skjønnhetshysteri som fort kan føre til at en blir seende ut som et monster. Å gå rundt med Donald Duck lepper er ikke bare stygt, det ser også dumt ut, sier hun og demonstrerer et velkjent Tjuvholmen ansikt.
-Skal du bli tatt seriøst, er det viktig å være moderat om du skal gjøre noe, sier Steen som blåser av teorien om at det er lurt å begynne med innsprøytninger mens en er ung og vakker for å forebygge.
-Det er det dummeste jeg har hørt og jeg blir bare forbannet på dem som sier noe slikt. Det er bare bullshit, om jeg kan få si det slik, og det gjør hun. Nevnte jeg at jeg liker folk som snakker rett fra leveren? Vel, det gjør jeg. Jeg kan se at Steen har gjort noe selv, men ikke hva, for det er ikke innlysende. Hun ser inngående på meg og spør om jeg kan se hvor gammel hun er, og jeg som ikke bryr meg om folks alder og vanligvis er like treffsikker som en Tarot kjerring, bommer med hele ti år! Hun ler.
-Hos oss kommer det ikke så mange unge mennesker, forteller Steen. Vi har mange forretningsmenn og kvinner som gjerne vil forbedre potensialet sitt. Folk ønsker å eldes med stil i dag, men ikke se ut som noe de ikke er.
-Botoxlunsjer med andre ord? Spør jeg, og hun ler igjen, -ja nettopp, botoxlunsjer. Vi ligger jo rett i smørøyet for å si det slik.
Who´s that Girl? Og nå tenker jeg vi skal bli litt mer kjent med Wenche som den hun egentlig er, så nå går samtalen inn i en ny fase av den mer private sorten, om kjærlighet og smerte og slike ting. Så fra nå av omtaler jeg Wenche som Wenche. En er hemmelighetsfull kvinne. Jeg tror nemlig ikke dette er en dame som slipper folk inn sånn helt uten videre. Vi får se.
Wenches gård ved navn Jaren ligger altså oppe på en kolle i vakre Lier. Eiendommen ble kjøpt for 4,5 år siden, og det er som å komme til et lite stykke eventyrsamfunn som ligger der helt for seg selv. Folk arbeider i stallen, flere hunder lusker logrende rundt på tunet og noen menn holder på med renovering av hovedhuset. De smiler mot oss og hilser. Det hvite huset ligger nesten som i ensom majestet, som kongen på haugen med utsikt utover hele Lierdalen. På jordene rundt som strekker seg så langt øyet kan se, ligger hesteinngjerdinger på rad og rekke, og der det er hesteinngjerdinger er det som oftest hester.
Og Wenche har fantastiske flotte hester, hester som står i stil til nettopp henne, sterke og vakre av rasen friesere, en hesterase som ofte blir brukt i film nettopp på grunn av sin skjønnhet. For hestegale Gro og meg er dette som å komme til paradis, så med jeans og ridestøvler og to vanvittige brede glis om munnen, setter vi kursen mot hovedhuset i samme øyeblikk som sjefen selv kommer ut av døren og strener oss i møte med lange skritt over gårdsplassen. Hun har på seg svarte ridebukser, hvit skjorte og brun vest, og det blonde, bølgede håret hennes danser taktfullt til de faste skrittene. Hun smiler bredt som alltid mens øynene glitrer i kapp med den skarpe høstsolen. Dette har vi gledet oss til alle sammen. Vi skal prate, drikke øl og vin, og ikke minst – vi skal duellere!!
Steen mot Hole. Og ikke minst, vi skal ri som bare faen!
Den sterkeste rett. Vi blir enige om å prate før duellen i tilfelle en av oss avgår med døden, for om så skjer blir det som alle sikkert skjønner, litt vanskelig å få til en fornuftig dialog. Jeg føler meg høyst levende og trekker inn den kjølige luften i et langt sukk. Den vakre høstsolen velsigner oss med sin skarpe varme og jeg kjenner hjertet boble av glede og av lykke idet jeg tar innover meg de idylliske omgivelsene og Wenches vakre smil og varme klem. Hun er en kvinne etter mitt hjerte, så jeg rekker henne en iskald Tuborg som tegn på ærbødighet og spør henne hvor vi skal sitte; i den vakre paviljongen, på den hvite benken eller på det rustne gresset ved siden av hveteåkeren som nå er kortklippet. Wenche bare ler og sier at øl er forbeholdt kanefart og grilling i skogen. Hun vil ha vin og hun vil sitte inne, – der har du meg, sier hun enkelt og greit, og går tilbake mot huset igjen. End of diskusjon. Skjønner?
Vel, Wenche Steen er en dame du absolutt ikke kødder med, i hvert fall ikke så lenge riflen din ligger gjenglemt i bilen til Gro, så slukøret følger jeg henne inn. Sitte inne, liksom. Foreløpig står det 1-0 til Steen.
Jeg sitter meg i den bløte sofaen og spretter Tuborgen, smnukkssss… mens Wenche åpner en flaske Rosé fra Provence. Hun er så sofistikert, så elegant, så vakker, så smart og kløktig, og nå sitter hun her med sine isblå øyne og lange, blonde hår og ser skøyeraktig på meg. Vel, hva kan jeg si? Hadde jeg vært mann, hadde jeg vært ganske lost. Men jeg er kvinne, og jeg blir aldri lost, og det er en ting Wenche og jeg har til felles. Vi står så stødig i oss selv, hun og jeg, vi er tryggheten selv og besitter begge en enorm viljestyrke som får oss dit vi vil. Vi oppnår resultater basert på kunnskap, kløkt, ferdigheter og evne til å omskape tanker til handling. Vi slår inn noen dører og gjør jobben selv – alene. Hard working business women. Det er slik vi er, vel, kanskje ikke skapt, men det er slik vi har blitt.
Art of Living – create your own life, og nettopp det har Wenche gjort.
Ettertenksomhet, men også latter sitter løst hos oss begge, og det er så godt, så godt:-)
Bløte fordommer og skikkelig rocken roll. Det sies at om du er kvinne, vakker og ven, som Frk. Steen, så må du jobbe hardere for å nå igjennom og for å vise hva du er god for. Jeg tar en stor slurk av den iskalde ølen min og spør henne om hun har merket noe til fordommene. Hun trekker pusten og stirrer på et punkt litt på skrått foran henne, på et usynlig punkt i luften. Hun tenker i det stille og sier at jo, hun er lei media som i det store og det hele fokuserer på modelljobbene og missetitlene og det faktum at hun har vært sammen med Paul Stanley i Kiss.
Media setter fort merkelapper på folk, og ser ikke ut til å være interessert i hva hun har oppnådd. Stanley er forresten en annen ting vi har til felles for han var jeg også forelsket i, men i motsetning til Wenche, måtte jeg nøye meg med å kline med platecoveret. Ja, det er veldig upersonlig og på grensen til direkte stusselig. Wenche derimot, som har bodd mange år i utlandet, blant annet i Paris, Barcelona og Milano, møtte Stanley gjennom felles venner da hun var 30 år og bodde i London. De to ble raskt et par, og Wenche ble med på hele Europa-turneen til Kiss, som da var på høyden av sin karriere. Men etter litt over et år tok forholdet slutt. Jeg spør om det var love at first sight, et spørsmål hun sikkert har fått hundre ganger før, I know, det er lite originalt, men hun svarer allikevel – høflig.
-Første gang vi møttes var han veldig sjenert og veldig usikker på mange måter. Men han er veldig profesjonell og ordentlig. Han drikker ikke og bruker ikke dop. Han er en streit superperfeksjonist og vi levde ikke akkurat et rocken roll liv for å si det slik, sier hun. Med til historien hører det at Stanley ikke var den eneste ivrige beileren Wenche hadde på denne tiden. Hun hadde nemlig flere beilere, så han måtte jobbe hardt for henne. Fellesnevneren for alle beilerne er at dette ikke er mainstream gutter. Jeg kan helt fint kjenne meg igjen også der.
Klar for duell, Tuborg Trude mot Wenche og Chablis. De krøllete greiene bak der er sånne greier som bor der ute på landet. De skjønner ikke hva en rifle faktisk kan gjøre og at det faktisk er fårikålsesong. Dumme, dumme sau!
Sterke kvinner og menn med makt. Jeg spør Wenche om hvilke egenskaper en mann må besitte om han skal fange hennes interesse, og hun stirrer igjen på det usynlige punktet i noen sekunder før hun fortsetter helt rolig.
-Vet du, jeg har fått de jeg vil ha. Jeg søker ingen. Jeg hadde en som var alt jeg ønsket i en mann, han var smart, sterk, hadde makt, var rettferdig og komplett som menneske, og han var min. Men jeg rotet det til og det er min feil at det ble slutt. Jeg ser jo nå at slike som han ikke vokser på trær, sier hun ettertenksomt.
-Tror du at du skremmer bort menn fordi du er så sterk? Er menn redd sterke kvinner?
-Ja, det tror jeg så absolutt, svarer Wenche bestemt, -så derfor må jeg ha en sterk mann som er trygg på seg selv. Jeg har jo møtt mange slike i mitt liv, for når du reiser rundt i verden som modell, så møter du jo en del oppegående og velstående menn, og da, for å være litt politisk ukorrekt, er det jo ingen grunn til å se på taxisjåføren. Idet Wenche er politisk ukorrekt, noe hun er verdenskjent for, kommer sønnen hennes Thomas inn fra kjøkkenet og tar ordet.
-Du, det hørtes fælt ut, for det er jo ikke slik du er, irettesetter han og synker ned i stolen på den andre siden av stuebordet, -du er jordnær og hyggelig og snakker med alle og gjør ikke forskjell på folk. Han titter på moren med et litt strengt blikk, men hun bare smiler skøyeraktig, slår ut med hendene og lener seg godt tilbake i stolen.
-Jeg gjør jo ikke forskjell på folk, men jeg syntes jo det er moro med menn som har en posisjon på en eller annen måte, som er uredde og som har oppnådd noe, sier hun direkte til ham, og Thomas nikker tilbake – han ser jo den. Wenche henvender seg deretter til Gro og meg og forklarer videre.
-Slike menn har noe ved seg som jeg syntes er tiltrekkende, og det var jo det vi snakket om, hva jeg ser i en mann, sier hun og strekker seg etter vinglasset. Og jeg nikker og sier meg helt enig. Det er noe tiltrekkende med mennesker som har oppnådd noe, som har vilje og kraft til å få ting gjort, til å skape noe, noe som gir dem makt eller penger eller trygghet eller what ever. Selv tenner jeg jo på menn med energier, og det slår meg at menn rik på energi, gjerne er de som blir rik på annet også, som nevnt over. De får en selvtillit og en egen tilstedeværelse og utstråling som rett og slett er tiltrekkende. Og som beskrevet er også Wenche. Hun er for øyeblikket fanget av solen som nå strekker sine lange strålen inn vinduet og bader henne i gull.
Hun er akkurat det hun vil ha i en mann – en vinner, en surviver. Like barn leker best.
Men nå er det klart for duell!
Wenche har jegerprøven, og jeg har vunnet en leirduekonkurranse en gang på 90 tallet. Det blir et tøfft oppgjør, men skal vi ha rocken roll, så skal vi ha rocken roll. Jeg synger I was made for loving you, mens Wenche ordner mat til oss. Kanké bare leve på kjærlighet, serru.
Men herregud, da, jeg er stygt redd for at jeg synger bedre enn Wenche skyter. Sauene har i hvert fall rømt, og jeg har mistanke om at den døde kråken hun sikter på nå, er en smule død fra før.
Where is the love, where is the fucking love!? Wenche vrir seg i stolen…
-Kjærlighet. Ja, hva er kjærlighet? Er det vennskap, gjensidig respekt? Hun titter på det usynlige punktet igjen og jeg titter jeg også, men ser ingenting nettopp fordi det er usynlig.
-Er det kjemi mellom to mennesker? Er det humor? Hun kaster spørsmålene ut i luften som perler på en snor. Hun har tydeligvis glemt at det er hun som skal svare, ikke stille spørsmål.
-Nei, jeg vet ikke om jeg tror på kjærlighet, men jeg tror på forelskelse som kommer og går. Alle er vi usikre i blant, men jeg tror alle vil ha det ekte. Min mor og min far har jo vært sammen i 71 år fra de var 16, og har alltid levd jordnært og ordentlig. Så mine røtter og oppvekst har jo preget meg. Hadde jeg vært gold digger, og tro meg, mulighetene har vært mange, så hadde jeg vært jævlig rik i dag, men jeg vil ha det ekte, svarer hun.
-Så hvordan er du, spør jeg, hvordan er den ekte Wenche – den media ikke ser? Hun tenker seg godt om før hun svarer ganske så oppriktig.
-Jeg blir nok fremstilt i media som en med høy blingfaktor og for å spille på sex, og det frustrerer meg, for det gjør jeg ikke. Jeg er bare som jeg er og har den appellen jeg har. Utroskap for eksempel, ligger ikke for meg. Jeg har aldri vært utro og er veldig ordentlig. Men jeg er jo glad i å flørte, og jeg kan være forfengelig og liker å pynte meg til spesielle anledninger, men det er så sjeldent og er bare en liten del av det store bildet. Men jeg er glad i å holde dinerparties, og da gjør jeg det med stil. Det er litt viktig for meg å gjøre ting ordentlig. Her på gården rusler jeg rundt uten sminke og møkker og ordner, og kunne nok aldri passet som fin frue. Jeg er nok mer rocken roll. Jeg har jo til og med tatt jegerprøven!
-På skolen nektet de å tro at mamma hadde vært miss, for hun var så lite pyntet, skyter Thomas inn, og Wenche ler bekreftende, -stemmer det, men jeg var en lur miss. Jeg sydde om bunaden til en kort variant, og det var ikke dumt.
Og hvordan er du som person, helt privat, spør jeg.
-Krevende og direkte, kommer det kontant, -og en perfeksjonist. Jeg kan være bitchy, sier hun rett ut og uten å nøle, -en skikkelig bortskjemt drittunge, men også snill. Og jeg har gjerne 1000 baller i luften samtidig som jeg vasker folk ut av huset, og er sånn sett ikke helt enkel å leve med. Jeg er veldig ordentlig og nøye, og bør kanskje lære meg å slappe litt mer av. Men jeg har jo alltid gjort alt selv, jeg venter ikke på at folk skal gjøre ting for meg. Hun stopper opp og tenker litt, som om hun går tilbake i tid.
-Jeg var veldig opptatt av at barna skulle ha skikkelig utdannelse og har det selv. Jeg har i tillegg et godt nettverk som betyr mye. En kombinasjon av dette, samt dyktighet er en fin blend, tror jeg. Mine beste egenskaper er nok at jeg tørr å ta sjanser. Jeg er ikke redd for å prøve ut nye ting eller for å få kritikk, det tåler jeg. Men jeg er ikke spesielt glad i folk som snakker dritt. Ærlighet og oppriktighet er viktig, sier hun.
Wenche, du schøta, den med bredest beinstilling, vinner. Ikke den som ser best ut!!
Det som også er lurt, er å skremme fanden på veggen med blikket. Det har jeg nemlig sett i The Bad, the Ugly and the Beautiful, og det Wenche heller ikke vet, er at jeg har trikset med avtrekkeren hennes. Sorry Wenche, men i krig, fred og kjærlighet er det lov å jukse. Stillingen er nå 1-1 mellom Steen og Hole.
Jeg vil gjerne vite hva Art of Living betyr for Wenche, fordi hvordan folk lever livene sine er noe mange kanskje ikke en gang reflekterer over – å leve er nemlig en kunst – vi velger alle vår kunstform og står helt fritt til å fargelegge og forme det (livet) som vi vil.
–Ærlighet for meg selv, svarer Wenche, -er Art of Living. Det å kunne stole på magefølelsen min og si hva jeg føler og mener. Å være et selvstendig individ som ikke følger systemer, men bruker min indre moral som styringsverktøy. Jeg kommer fra et nøkternt hjem med sterke verdier og måtehold, svarer hun rolig, -og ingenting kan rokke ved det.
Playboy, Mann og Femme. Wenche har tidligere arbeidet som hardtslående redaktør i forskjellige magasiner, blant annet Playboy, Mann og Femme. Hvordan hun kom inn i mediebransjen er nokså tilfeldig. Hun har aldri søkt en eneste jobb, hun er nemlig en av dem som får tilbud, tydeligvis fordi noen har tro på henne og det hun gjør.
-Jeg holdt på med mastergrad på BI og startet et it-konsulentselskap sammen med en venn, og ble bare dratt inn i redaktørrollen via nettverket vi fikk. Å være redaktør for kvinne- og mannfolkblad opplevde jeg som ganske likt. Playboy fikk nok en mer estetisk og anstendig form under min tid som redaktør, og jeg hadde meget gode journalister og gode intervjuobjekter den gangen. Magasinet Mann var min baby, det magasinet startet jeg. I Femme hadde jeg skribenter som Ari Behn og Anne Kath. Herland, så det var ikke akkurat blodfattig. Det var en morsom tid, forteller hun.
Fra Jaren gård i Lier, Wenches eventyrlige hjem som hun har skaffet seg ved hard jobbing og smarte valg.
And now, kicking ass time. Who deserve a kick in the bottom? -Helsevesenet, svarer Wenche kontant. -Det er bra her i Lier, men helsevesenet fungerer ikke i forhold til hvordan det burde vært i et land med vår økonomi og kompetanse. Jeg satt en periode i bydelsutvalget i Oslo Nord og fikk da god kjennskap til prosesser og hvordan det hele fungerer. Vi i utvalget brukte mange kvelder på å lese oss igjennom hauger med dokumenter, men nådde aldri frem. Vi fikk ikke gjort noe til eller fra, og jeg ble bare frustrert, så jeg sluttet. Og så ville jeg gitt politiet et spark for alle sakene de henlegger, det er en skam, samt politikere som bare prater uten gjennomslagskraft, sier hun og reiser seg. Hun skal lage litt mat til sine foreldre som bor i en egen fløy i huset. Eldreomsorg er også et tema som opptar Wenche.
Jeg følger henne ut på kjøkkenet der vi tilbereder to fat med serranoskinke, tomater, mozzarella, basilikum og honning melon. Raskt og effektivt kutter hun tomater mens hun forteller om frustrasjonen hun føler i forhold til hvordan eldre blir fratatt råderetten over eget liv, hvor uverdig det kan være å leve på institusjon der så enkle ting som personlig hygiene blir satt på vent. Hun vil ha sine foreldre boende hjemme så lenge det lar seg gjøre, de nærmer seg 90. Hun henter to glass og fyller dem med vin og spør om de vil ha noe mer. De rister på hodet. De har det fint, sier de, så Wenche og jeg går og tar på oss ridestøvlene. Det er på tide med litt action. Litt rocken roll, som hun sa det, unge frk. Steen. Hun saler opp hoppen sin Tabitha, like vakker, sterk og sta som Wenche selv, mens jeg får låne Yksen, en ung, vakker, vilter hingst.
Hel ved. Deretter rusler vi av gårde mot skogen i det flotte, landlige Lierlandskapet og nyter livet og de stolte hestene under oss. Jeg spør henne hva det betyr for henne å bo som hun gjør, omringet av dyr og natur.
-Jeg har alltid elsket dyr, og nå har jeg tre hester og seks hunder, sier hun der hun sitter rakrygget på hesteryggen som en ekte Country Girl. -Jeg kommer til å selge klinikken og bare leve og jobbe her på gården min. Her skal jeg drive hundeoppdrett, bygge ride hus og leie ut hester. Det er dette som er livet mitt. Det er her jeg trives best, sier hun og skinner som en sol.
Og jeg skjønner henne godt. Jeg ser det på henne. Det er her hun hører hjemme, på gården Jaren i Lier med familien sin, på den stolte hesten sin og blant alle hundene sine. Ute i naturen.
Wenche Steen is a true Country Girl. En av de sjeldne. Hun er det jeg kaller hel ved.
Og Wenche, I love you!
Og så måtte jeg bare ta med dette bildet. Unge Yksen og jeg leker oss litt ute på den snauklipte åkeren. Wenche sliter dessverre med en nakkeskade og måtte ta det litt med ro med galoppene. Synd for henne, for da kan vi vel slå fast at det ble… hmmm… 2-1 til meg?
Ja, vi sier det slik!
Ønsker alle en flott dag, og husk – aldri gi opp drømmene dine!! ❤ 🙂
Live your life through joy, generosity and love – then the world becomes a better place to be for all of us.
Shortly about me/this blog – I am an artist, an author, a journalist, a sommelier, and traveller that have experienced a lot of beautiful places all over our amazing world. With that, I have been writing articles for several magazines. You can read about my travels here and my books and art right here.
Please join this blog if you like, by clicking the FOLLOW icon on the right. Do you wan´t to add me up at YouTube, Instagram, Linkedin, Twitter or Facebook, or see my art or buy my books or wine courses – please do so. Thank you, and have a beautiful day with a lot of love and laughter.
Tett på Wenche Steen. Her er et av mine berømte intervjuer, dem jeg er viden kjent for, nemlig med Wenche Steen. For hun er nemlig et klassisk eksempel på en kvinne som har valgt den harde vei slik som meg – altså så langt fra trofékone som det overhodet er mulig å komme, og hun er med det en kvinne av mitt kaliber;-) Ja, Wenche og jeg er veldig like, og dette er selvsagt en av grunnene til at jeg liker henne så godt, ja, nesten elsker henne, he, he;-) Og intervjuet goes like this:
Denne gangen har min fotograf Gro Storteig og jeg tatt turen til Jaren gård i Lier for å besøke Wenche Steen som for mange er best kjent som modell med flere missetitler bak seg og som hardtslående redaktør, men hun er først og fremst en dyktig forretningskvinne. Steen er utdannet Diplomøkonom, og har studert Master of Management og Bachelor Business Administration ved BI. I dag er hun eier og daglig leder i Hud og Hår Klinikken på Steen og Strøm, sistnevnte med egen spaavdeling.
Farlig skjønnhetshysteri. Jeg har altså snakket en del med frk. Steen før, og da har samtalene i hovedsak dreid seg om skjønnhetsdyrkelse og en industri som kanskje skaper avhengighet for enkelte. Når det gjelder Hud og hår klinikken, er Steens filosofi at lite og naturlig er best. Hun mener bransjen ødelegger for seg selv ved å ikke begrense mulighetene og ved å ikke våge å si nei til pasienter som går for langt. Hun håper på en snarlig bransjeregulering, og at innsprøyting blir forbudt for andre enn kyndige leger.
Steen mener det er alt for stor risiko tilknyttet dette, og at sykepleiere som i dag utfører Botox og Restylane, ikke har god nok kompetanse på området. Dette er modige synspunkter fra en seriøs aktør i bransjen, meninger det står respekt av etter min mening. Og Wenche Steen er en kvinne med mange meninger, det vet alle som kjenner henne. Hun kaller en spade en spade, fordi det er slik det er.
Donald Duck på Tjuvholmen. Steen har lang erfaring fra en bransje som er preget av skjønnhetsdyrkelse. Og selv om hun nå driver sin egen klinikk, er budskapet klart.
-Naturlig skjønnhet er selvsagt det flotteste. Bransjen er dessverre full av kvakksalvere og et skjønnhetshysteri som fort kan føre til at en blir seende ut som et monster. Å gå rundt med Donald Duck lepper er ikke bare stygt, det ser også dumt ut, sier hun og demonstrerer et velkjent Tjuvholmen ansikt.
-Skal du bli tatt seriøst, er det viktig å være moderat om du skal gjøre noe, sier Steen som blåser av teorien om at det er lurt å begynne med innsprøytninger mens en er ung og vakker for å forebygge.
-Det er det dummeste jeg har hørt og jeg blir bare forbannet på dem som sier noe slikt. Det er bare bullshit, om jeg kan få si det slik, og det gjør hun. Nevnte jeg at jeg liker folk som snakker rett fra leveren? Vel, det gjør jeg. Jeg kan se at Steen har gjort noe selv, men ikke hva, for det er ikke innlysende. Hun ser inngående på meg og spør om jeg kan se hvor gammel hun er, og jeg som ikke bryr meg om folks alder og vanligvis er like treffsikker som en Tarot kjerring, bommer med hele ti år! Hun ler.
-Hos oss kommer det ikke så mange unge mennesker, forteller Steen. Vi har mange forretningsmenn og kvinner som gjerne vil forbedre potensialet sitt. Folk ønsker å eldes med stil i dag, men ikke se ut som noe de ikke er.
-Botoxlunsjer med andre ord? Spør jeg, og hun ler igjen, -ja nettopp, botoxlunsjer. Vi ligger jo rett i smørøyet for å si det slik.
Who´s that Girl? Og nå tenker jeg vi skal bli litt mer kjent med Wenche som den hun egentlig er, så nå går samtalen inn i en ny fase av den mer private sorten, om kjærlighet og smerte og slike ting. Så fra nå av omtaler jeg Wenche som Wenche. En er hemmelighetsfull kvinne. Jeg tror nemlig ikke dette er en dame som slipper folk inn sånn helt uten videre. Vi får se.
Wenches gård ved navn Jaren ligger altså oppe på en kolle i vakre Lier. Eiendommen ble kjøpt for 4,5 år siden, og det er som å komme til et lite stykke eventyrsamfunn som ligger der helt for seg selv. Folk arbeider i stallen, flere hunder lusker logrende rundt på tunet og noen menn holder på med renovering av hovedhuset. De smiler mot oss og hilser. Det hvite huset ligger nesten som i ensom majestet, som kongen på haugen med utsikt utover hele Lierdalen. På jordene rundt som strekker seg så langt øyet kan se, ligger hesteinngjerdinger på rad og rekke, og der det er hesteinngjerdinger er det som oftest hester.
Og Wenche har fantastiske flotte hester, hester som står i stil til nettopp henne, sterke og vakre av rasen friesere, en hesterase som ofte blir brukt i film nettopp på grunn av sin skjønnhet. For hestegale Gro og meg er dette som å komme til paradis, så med jeans og ridestøvler og to vanvittige brede glis om munnen, setter vi kursen mot hovedhuset i samme øyeblikk som sjefen selv kommer ut av døren og strener oss i møte med lange skritt over gårdsplassen. Hun har på seg svarte ridebukser, hvit skjorte og brun vest, og det blonde, bølgede håret hennes danser taktfullt til de faste skrittene. Hun smiler bredt som alltid mens øynene glitrer i kapp med den skarpe høstsolen. Dette har vi gledet oss til alle sammen. Vi skal prate, drikke øl og vin, og ikke minst – vi skal duellere!!
Steen mot Hole. Og ikke minst, vi skal ri som bare faen!
Den sterkeste rett. Vi blir enige om å prate før duellen i tilfelle en av oss avgår med døden, for om så skjer blir det som alle sikkert skjønner, litt vanskelig å få til en fornuftig dialog. Jeg føler meg høyst levende og trekker inn den kjølige luften i et langt sukk. Den vakre høstsolen velsigner oss med sin skarpe varme og jeg kjenner hjertet boble av glede og av lykke idet jeg tar innover meg de idylliske omgivelsene og Wenches vakre smil og varme klem. Hun er en kvinne etter mitt hjerte, så jeg rekker henne en iskald Tuborg som tegn på ærbødighet og spør henne hvor vi skal sitte; i den vakre paviljongen, på den hvite benken eller på det rustne gresset ved siden av hveteåkeren som nå er kortklippet. Wenche bare ler og sier at øl er forbeholdt kanefart og grilling i skogen. Hun vil ha vin og hun vil sitte inne, – der har du meg, sier hun enkelt og greit, og går tilbake mot huset igjen. End of diskusjon. Skjønner?
Vel, Wenche Steen er en dame du absolutt ikke kødder med, i hvert fall ikke så lenge riflen din ligger gjenglemt i bilen til Gro, så slukøret følger jeg henne inn. Sitte inne, liksom. Foreløpig står det 1-0 til Steen.
Jeg sitter meg i den bløte sofaen og spretter Tuborgen, smnukkssss… mens Wenche åpner en flaske Rosé fra Provence. Hun er så sofistikert, så elegant, så vakker, så smart og kløktig, og nå sitter hun her med sine isblå øyne og lange, blonde hår og ser skøyeraktig på meg. Vel, hva kan jeg si? Hadde jeg vært mann, hadde jeg vært ganske lost. Men jeg er kvinne, og jeg blir aldri lost, og det er en ting Wenche og jeg har til felles. Vi står så stødig i oss selv, hun og jeg, vi er tryggheten selv og besitter begge en enorm viljestyrke som får oss dit vi vil. Vi oppnår resultater basert på kunnskap, kløkt, ferdigheter og evne til å omskape tanker til handling. Vi slår inn noen dører og gjør jobben selv – alene. Hard working business women. Det er slik vi er, vel, kanskje ikke skapt, men det er slik vi har blitt.
Art of Living – create your own life, og nettopp det har Wenche gjort.
Bløte fordommer og skikkelig rocken roll. Det sies at om du er kvinne, vakker og ven, som Frk. Steen, så må du jobbe hardere for å nå igjennom og for å vise hva du er god for. Jeg tar en stor slurk av den iskalde ølen min og spør henne om hun har merket noe til fordommene. Hun trekker pusten og stirrer på et punkt litt på skrått foran henne, på et usynlig punkt i luften. Hun tenker i det stille og sier at jo, hun er lei media som i det store og det hele fokuserer på modelljobbene og missetitlene og det faktum at hun har vært sammen med Paul Stanley i Kiss.
Media setter fort merkelapper på folk, og ser ikke ut til å være interessert i hva hun har oppnådd. Stanley er forresten en annen ting vi har til felles for han var jeg også forelsket i, men i motsetning til Wenche, måtte jeg nøye meg med å kline med platecoveret. Ja, det er veldig upersonlig og på grensen til direkte stusselig. Wenche derimot, som har bodd mange år i utlandet, blant annet i Paris, Barcelona og Milano, møtte Stanley gjennom felles venner da hun var 30 år og bodde i London. De to ble raskt et par, og Wenche ble med på hele Europa-turneen til Kiss, som da var på høyden av sin karriere. Men etter litt over et år tok forholdet slutt. Jeg spør om det var love at first sight, et spørsmål hun sikkert har fått hundre ganger før, I know, det er lite originalt, men hun svarer allikevel – høflig.
-Første gang vi møttes var han veldig sjenert og veldig usikker på mange måter. Men han er veldig profesjonell og ordentlig. Han drikker ikke og bruker ikke dop. Han er en streit superperfeksjonist og vi levde ikke akkurat et rocken roll liv for å si det slik, sier hun. Med til historien hører det at Stanley ikke var den eneste ivrige beileren Wenche hadde på denne tiden. Hun hadde nemlig flere beilere, så han måtte jobbe hardt for henne. Fellesnevneren for alle beilerne er at dette ikke er mainstream gutter. Jeg kan helt fint kjenne meg igjen også der.
Klar for duell, Tuborg Trude mot Wenche og Chablis. De krøllete greiene bak der er sånne greier som bor der ute på landet. De skjønner ikke hva en rifle faktisk kan gjøre og at det faktisk er fårikålsesong. Dumme, dumme sau!
Sterke kvinner og menn med makt. Jeg spør Wenche om hvilke egenskaper en mann må besitte om han skal fange hennes interesse, og hun stirrer igjen på det usynlige punktet i noen sekunder før hun fortsetter helt rolig.
-Vet du, jeg har fått de jeg vil ha. Jeg søker ingen. Jeg hadde en som var alt jeg ønsket i en mann, han var smart, sterk, hadde makt, var rettferdig og komplett som menneske, og han var min. Men jeg rotet det til og det er min feil at det ble slutt. Jeg ser jo nå at slike som han ikke vokser på trær, sier hun ettertenksomt.
-Tror du at du skremmer bort menn fordi du er så sterk? Er menn redd sterke kvinner?
-Ja, det tror jeg så absolutt, svarer Wenche bestemt, -så derfor må jeg ha en sterk mann som er trygg på seg selv. Jeg har jo møtt mange slike i mitt liv, for når du reiser rundt i verden som modell, så møter du jo en del oppegående og velstående menn, og da, for å være litt politisk ukorrekt, er det jo ingen grunn til å se på taxisjåføren. Idet Wenche er politisk ukorrekt, noe hun er verdenskjent for, kommer sønnen hennes Thomas inn fra kjøkkenet og tar ordet.
-Du, det hørtes fælt ut, for det er jo ikke slik du er, irettesetter han og synker ned i stolen på den andre siden av stuebordet, -du er jordnær og hyggelig og snakker med alle og gjør ikke forskjell på folk. Han titter på moren med et litt strengt blikk, men hun bare smiler skøyeraktig, slår ut med hendene og lener seg godt tilbake i stolen.
-Jeg gjør jo ikke forskjell på folk, men jeg syntes jo det er moro med menn som har en posisjon på en eller annen måte, som er uredde og som har oppnådd noe, sier hun direkte til ham, og Thomas nikker tilbake – han ser jo den. Wenche henvender seg deretter til Gro og meg og forklarer videre.
-Slike menn har noe ved seg som jeg syntes er tiltrekkende, og det var jo det vi snakket om, hva jeg ser i en mann, sier hun og strekker seg etter vinglasset. Og jeg nikker og sier meg helt enig. Det er noe tiltrekkende med mennesker som har oppnådd noe, som har vilje og kraft til å få ting gjort, til å skape noe, noe som gir dem makt eller penger eller trygghet eller what ever. Selv tenner jeg jo på menn med energier, og det slår meg at menn rik på energi, gjerne er de som blir rik på annet også, som nevnt over. De får en selvtillit og en egen tilstedeværelse og utstråling som rett og slett er tiltrekkende. Og som beskrevet er også Wenche. Hun er for øyeblikket fanget av solen som nå strekker sine lange strålen inn vinduet og bader henne i gull.
Hun er akkurat det hun vil ha i en mann – en vinner, en surviver. Like barn leker best.
Men nå er det klart for duell!
Wenche har jegerprøven, og jeg har vunnet en leirduekonkurranse en gang på 90 tallet. Det blir et tøfft oppgjør, men skal vi ha rocken roll, så skal vi ha rocken roll. Jeg synger I was made for loving you, mens Wenche ordner mat til oss. Kanké bare leve på kjærlighet, serru.
Men herregud, da, jeg er stygt redd for at jeg synger bedre enn Wenche skyter. Sauene har i hvert fall rømt, og jeg har mistanke om at den døde kråken hun sikter på nå, er en smule død fra før.
Where is the love, where is the fucking love!? Wenche vrir seg i stolen…
-Kjærlighet. Ja, hva er kjærlighet? Er det vennskap, gjensidig respekt? Hun titter på det usynlige punktet igjen og jeg titter jeg også, men ser ingenting nettopp fordi det er usynlig.
-Er det kjemi mellom to mennesker? Er det humor? Hun kaster spørsmålene ut i luften som perler på en snor. Hun har tydeligvis glemt at det er hun som skal svare, ikke stille spørsmål.
-Nei, jeg vet ikke om jeg tror på kjærlighet, men jeg tror på forelskelse som kommer og går. Alle er vi usikre i blant, men jeg tror alle vil ha det ekte. Min mor og min far har jo vært sammen i 71 år fra de var 16, og har alltid levd jordnært og ordentlig. Så mine røtter og oppvekst har jo preget meg. Hadde jeg vært gold digger, og tro meg, mulighetene har vært mange, så hadde jeg vært jævlig rik i dag, men jeg vil ha det ekte, svarer hun.
-Så hvordan er du, spør jeg, hvordan er den ekte Wenche – den media ikke ser? Hun tenker seg godt om før hun svarer ganske så oppriktig.
-Jeg blir nok fremstilt i media som en med høy blingfaktor og for å spille på sex, og det frustrerer meg, for det gjør jeg ikke. Jeg er bare som jeg er og har den appellen jeg har. Utroskap for eksempel, ligger ikke for meg. Jeg har aldri vært utro og er veldig ordentlig. Men jeg er jo glad i å flørte, og jeg kan være forfengelig og liker å pynte meg til spesielle anledninger, men det er så sjeldent og er bare en liten del av det store bildet. Men jeg er glad i å holde dinerparties, og da gjør jeg det med stil. Det er litt viktig for meg å gjøre ting ordentlig. Her på gården rusler jeg rundt uten sminke og møkker og ordner, og kunne nok aldri passet som fin frue. Jeg er nok mer rocken roll. Jeg har jo til og med tatt jegerprøven!
-På skolen nektet de å tro at mamma hadde vært miss, for hun var så lite pyntet, skyter Thomas inn, og Wenche ler bekreftende, -stemmer det, men jeg var en lur miss. Jeg sydde om bunaden til en kort variant, og det var ikke dumt.
Og hvordan er du som person, helt privat, spør jeg.
-Krevende og direkte, kommer det kontant, -og en perfeksjonist. Jeg kan være bitchy, sier hun rett ut og uten å nøle, -en skikkelig bortskjemt drittunge, men også snill. Og jeg har gjerne 1000 baller i luften samtidig som jeg vasker folk ut av huset, og er sånn sett ikke helt enkel å leve med. Jeg er veldig ordentlig og nøye, og bør kanskje lære meg å slappe litt mer av. Men jeg har jo alltid gjort alt selv, jeg venter ikke på at folk skal gjøre ting for meg. Hun stopper opp og tenker litt, som om hun går tilbake i tid.
-Jeg var veldig opptatt av at barna skulle ha skikkelig utdannelse og har det selv. Jeg har i tillegg et godt nettverk som betyr mye. En kombinasjon av dette, samt dyktighet er en fin blend, tror jeg. Mine beste egenskaper er nok at jeg tørr å ta sjanser. Jeg er ikke redd for å prøve ut nye ting eller for å få kritikk, det tåler jeg. Men jeg er ikke spesielt glad i folk som snakker dritt. Ærlighet og oppriktighet er viktig, sier hun.
Det som også er lurt, er å skremme fanden på veggen med blikket. Det har jeg nemlig sett i The Bad, the Ugly and the Beautiful, og det Wenche heller ikke vet, er at jeg har trikset med avtrekkeren hennes. Sorry Wenche, men i krig, fred og kjærlighet er det lov å jukse. Stillingen er nå 1-1 mellom Steen og Hole.
Jeg vil gjerne vite hva Art of Living betyr for Wenche, fordi hvordan folk lever livene sine er noe mange kanskje ikke en gang reflekterer over – å leve er nemlig en kunst – vi velger alle vår kunstform og står helt fritt til å fargelegge og forme det (livet) som vi vil.
–Ærlighet for meg selv, svarer Wenche, -er Art of Living. Det å kunne stole på magefølelsen min og si hva jeg føler og mener. Å være et selvstendig individ som ikke følger systemer, men bruker min indre moral som styringsverktøy. Jeg kommer fra et nøkternt hjem med sterke verdier og måtehold, svarer hun rolig, -og ingenting kan rokke ved det.
Playboy, Mann og Femme. Wenche har tidligere arbeidet som hardtslående redaktør i forskjellige magasiner, blant annet Playboy, Mann og Femme. Hvordan hun kom inn i mediebransjen er nokså tilfeldig. Hun har aldri søkt en eneste jobb, hun er nemlig en av dem som får tilbud, tydeligvis fordi noen har tro på henne og det hun gjør.
-Jeg holdt på med mastergrad på BI og startet et it-konsulentselskap sammen med en venn, og ble bare dratt inn i redaktørrollen via nettverket vi fikk. Å være redaktør for kvinne- og mannfolkblad opplevde jeg som ganske likt. Playboy fikk nok en mer estetisk og anstendig form under min tid som redaktør, og jeg hadde meget gode journalister og gode intervjuobjekter den gangen. Magasinet Mann var min baby, det magasinet startet jeg. I Femme hadde jeg skribenter som Ari Behn og Anne Kath. Herland, så det var ikke akkurat blodfattig. Det var en morsom tid, forteller hun.
Fra Jaren gård i Lier, Wenches eventyrlige hjem som hun har skaffet seg ved hard jobbing og smarte valg.
And now, kicking ass time. Who deserve a kick in the bottom? -Helsevesenet, svarer Wenche kontant. -Det er bra her i Lier, men helsevesenet fungerer ikke i forhold til hvordan det burde vært i et land med vår økonomi og kompetanse. Jeg satt en periode i bydelsutvalget i Oslo Nord og fikk da god kjennskap til prosesser og hvordan det hele fungerer. Vi i utvalget brukte mange kvelder på å lese oss igjennom hauger med dokumenter, men nådde aldri frem. Vi fikk ikke gjort noe til eller fra, og jeg ble bare frustrert, så jeg sluttet. Og så ville jeg gitt politiet et spark for alle sakene de henlegger, det er en skam, samt politikere som bare prater uten gjennomslagskraft, sier hun og reiser seg. Hun skal lage litt mat til sine foreldre som bor i en egen fløy i huset. Eldreomsorg er også et tema som opptar Wenche.
Jeg følger henne ut på kjøkkenet der vi tilbereder to fat med serranoskinke, tomater, mozzarella, basilikum og honning melon. Raskt og effektivt kutter hun tomater mens hun forteller om frustrasjonen hun føler i forhold til hvordan eldre blir fratatt råderetten over eget liv, hvor uverdig det kan være å leve på institusjon der så enkle ting som personlig hygiene blir satt på vent. Hun vil ha sine foreldre boende hjemme så lenge det lar seg gjøre, de nærmer seg 90. Hun henter to glass og fyller dem med vin og spør om de vil ha noe mer. De rister på hodet. De har det fint, sier de, så Wenche og jeg går og tar på oss ridestøvlene. Det er på tide med litt action. Litt rocken roll, som hun sa det, unge frk. Steen. Hun saler opp hoppen sin Tabitha, like vakker, sterk og sta som Wenche selv, mens jeg får låne Yksen, en ung, vakker, vilter hingst.
Hel ved. Deretter rusler vi av gårde mot skogen i det flotte, landlige Lierlandskapet og nyter livet og de stolte hestene under oss. Jeg spør henne hva det betyr for henne å bo som hun gjør, omringet av dyr og natur.
-Jeg har alltid elsket dyr, og nå har jeg tre hester og seks hunder, sier hun der hun sitter rakrygget på hesteryggen som en ekte Country Girl. -Jeg kommer til å selge klinikken og bare leve og jobbe her på gården min. Her skal jeg drive hundeoppdrett, bygge ride hus og leie ut hester. Det er dette som er livet mitt. Det er her jeg trives best, sier hun og skinner som en sol.
Og jeg skjønner henne godt. Jeg ser det på henne. Det er her hun hører hjemme, på gården Jaren i Lier med familien sin, på den stolte hesten sin og blant alle hundene sine. Ute i naturen.
Wenche Steen is a true Country Girl. En av de sjeldne. Hun er det jeg kaller hel ved.
Og Wenche, I love you!
Ja, vi sier det slik!
Ønsker alle en flott dag, og husk – aldri gi opp drømmene dine!! ❤ 🙂
Vil du lære om musserende vin kan du laste ned GRATIS kompendium her.
Mvh. Trude Helén Hole
MIN FORFATTERSIDE
Vil du følge denne bloggen, meld deg på nyhetsbrevet eller trykk på FOLLOW oppe til høyre.
Mine siste bloginnlegg – del gjerne
På Druen digitale vinkurs nybegynner
Må du absolutt ha kjøkkenvifte på hytta?
Ukens Vintips: Bobler i siste liten til 17. mai!
…………….@……………
Mvh. Trude Helén Hole
Live your life through joy, generosity and love – then the world becomes a better place to be for all of us.
Shortly about me/this blog – I am an artist, an author, a journalist, a sommelier, and traveller that have experienced a lot of beautiful places all over our amazing world. With that, I have been writing articles for several magazines. You can read about my travels here and my books and art right here.
Please join this blog if you like, by clicking the FOLLOW icon on the right. Do you wan´t to add me up at YouTube, Instagram, Linkedin, Twitter or Facebook, or see my art or buy my books or wine courses – please do so. Thank you, and have a beautiful day with a lot of love and laughter.
Follow this link to my media agency, New Spirit Communication
If you want to cooperate – then contact me here.
Share this: