At Sommero er et "hipt" sted skyldes kun interiør og gjester. Men flott interiør er ikke nok på lang sikt når kundeservice og kvalitet uteblir og gjestene av den grunn forsvinner.
Som reiselivskribent gjennom 20 år har jeg alltid satt stor pris på å skrive om gode opplevelser, for det blir som å dele gleden ved den gode opplevelsen med andre. Jeg ønsker at andre skal oppleve det samme som meg. Men innimellom blir det selsvagt nedturer, og da skal det litt til før jeg skriver noe om det – for det kan jo hende en restaurant eller et hotell har vært uheldig eller hadde en dårlig dag, eller at jeg hadde det.
Noen ganger derimot, er opplevelsen så dårlig at jeg må gjøre det motsatte. Jeg må advare folk fordi jeg føler det er min plikt som reiselivsskribent å opplyse mine lesere når noe er skikkelig dårlig slik at de slipper å kaste bort pengene sine på skuffelser. I dette innlegget skal jeg gjøre nettopp det, for vår opplevelse med Ekspedisjonshallen på Sommero ble en gigantisk skuffelse.
Direktør Jarle Moen ved Sommero skriver følgende i et innlegg på Linkdin;
Sommerros viktigste investering: Det er blitt snakket mye om hvor mye penger som er investert i Sommerro. Men de virkelige verdiene ligger i folkene. Dette teamet er selve personifiseringen av Sommerros verdier; Lys, Kraft og Varme.
Lys – fordi de bringer med seg en arbeidsglede og entusiasme som smitter over på alle rundt Kraft – fordi de har en gjennomføringsenergi og -evne langt utover det en leder kan ønske eller forvente Og varme – fordi de genuint brenner for gode opplevelser mellom mennesker, og tar vare på sine kollegaer
Jeg tror Sommero har surfet på en nokså oppskrytt bølgeog lever på en livsløgn, for som gjest kan jeg ikke si at jeg merket noe til nevnte verdier, dessverre. Men ofte er det slik at høythengende visjoner og verdier er noe som kun er nedfelt på et papir og som det skrytes av utad. Det skal nemlig et godt stykke arbeid til før dette faktisk speiler en bedrift eller en organisasjon, både internt og eksternt – å forankre visjoner og verdier er et stykke hardt arbeid som ikke har en sluttdato, men som det må jobbes kontinuerlig med. Her feiler Sommero stort, hvilket er enkelt å skue.
Vi så hverken arbeidsglede, entusiasme, gjennomføringsevne eller noen form for varme den kalde ettermiddagen i februar da jeg var innom restauranten Ekspedisjonshallen sammen med mine to medsammensvorne, Pompel og Pilt som altså er en mann og en kvinne – det var ikke mye lys, kraft og varme å spore der, nei. Tvert om, det var ingen å spore i det hele tatt.
Det tok med andre ord en evighet før vi ble “oppdaget” der vi stod ved baren og ventet, og dette til tross for at vi var helt alene i restauranten, var pent kledt og så ganske rike ut. Og da mener jeg HELT alene. Gleden var derfor rimelig stor da det omsider kom en kvinne ut fra intet, og vi tenkte at nå skal det bli godt å sette seg ned ved et hyggelig bord og skravle og ta en velfortjent drink etter en lang arbeidsdag en fredag ettermiddag i februar. Men den gang ei.
Vi fikk beskjed om at vi ikke fikk lov å sitte ved noen av bordene for å ta oss en drink, for bordene var kun for spisegjester – vi måtte sette oss på krakkene i baren. Hun skjønte nok ikke hvor gamle vi egentlig var, og denne kraftsalven kom til tross for at restauranten var helt tom. Dette er selvsagt slett kundebehandling, noe servitøren selv forstod, så nokså pinlig berørt sa hun at hun skulle finne sjefen for å spørre om de kunne fravike denne underlige regel en kald ettermiddag i februar. Etter en stund kom hun omsider tilbake med den nedslående beskjeden;
– Sorry! Bordene var kun for alle de spisegjestene som ikke var der og som antagelig ikke ville komme på flere timer ettersom klokken bare var fire på ettermiddagen, vel og merke om de i det hele tatt kom! For det vet de jo ikke?!
Vel, vi fikk omsider lov til å sette oss ned i en sofa og ble sittende en stund helt alene, for kvinnen forsvant like plutselig som hun kom. Men så kom det da omsider en ny servitør eller kelner susende inn fra intet, og jeg ropte;
– Halloooen, kan vi få bestille noen drinker?? Mannen ble rent forskremt, for han trodde han var alene, så jeg måtte spørre om de ikke hadde åpnet ennå, og det hadde de jo, så hele situasjonen var i grunnen ganske underlig. Men han fikk i hvert fall overlevert oss tre drikkemenyer før han forsvant like fort som han kom.
Så satt vi der da, i den fasjonable Ekspedisjonshallen og glodde på drikkemenyen mens vi nøt den elegante innredningen i art-deco stil som jeg må innrømme er veldig elegant, og så flott faktisk, at Pompel ville ha en cocktail som stod i stil til interiøret. Det står tross alt “vi byr på en tidsreise i en et coctailglass” i menyen. Deretter var det bare å vente til at noen skulle dukke opp fra intet. Og vi ventet og ventet, ja helt til jeg tenkte at, – nå går jeg faktisk bort i baren og praktiserer selvbetjening – jeg har tross alt arbeidet på restaurant og stått i bar selv en gang i tiden da art-deco var populært og det var forbudstid.
Men så kom det da omsider en kelner susende inn fra intet og det etter 20 minutter i tresomhet. Det var den samme fyren som ga oss drikkemenyene, og jeg ropte;
– Halloooen, kan vi få bestille noen drinker?? Hallo? Mannen ble rent forskremt, for han trodde fortsatt at han var alene, så jeg måtte spørre om de ikke hadde åpnet ennå, og det hadde de jo – for dette sa han jo for 20 minutter også – så hele situasjonen var i grunnen ganske underlig. Men han fikk i hvert fall noe stresset tatt i mot bestilling på et glass rødvin, en prosecco (jeg valgte trygt) og en “tidsreise i et cocktailglass”.
Og deretter gikk det en stund til og vi kjente det begynne å rumle i magen, for nå hadde vi vært der i over 40 minutter og det helt alene uten en eneste dråpe å drikke, og det er da jeg syntes direktørens tale om at de ansatte har en “gjennomføringsenergi og -evne langt utover det en leder kan ønske eller forvente“, er noe underlig.
Kelneren med sommelier-skilt på skjorten – han var i likhet med meg sommelier, var ikke å spore i det hele tatt. Men noe hadde allikevel skjedd, for ut fra intet kom det plutselig en annen mann, og med seg hadde han et glass rødvin og en prosecco, og en “tidsreise i et cocktailglass” uten alle ingrediensene, de manglet nemlig noe og det til tross for at det var fredag og vi var i en cocktailbar. Men han spurte Pompel ydmykt om det var greit at tidsreisen ble noe forkortet og Pompel sa; – okay, men det angret han på da han smakte på den, for det ble altså en tidsreise som hoppet over en god del år. #TheMissingLink
Min venninne Pilt klarte kun to små slurker av rødvinen hun ble servert, for Sommero serverer altså en meget hard rødvin som husets “drikkevin”, nemlig en overeiket spanjol hvor tanninene angriper hver eneste nerve i en stakkers skrott! Dette er en vin som krever mat og som faktisk er ganske udrikkelig uten.
Min venninne fikk hodepine etter to slurker og kunne ikke drikke resten, og det kunne ikke jeg heller selv om alt vanligvis går i grisen. Litt kunnskap om vin bør en kunne forvente på et slikt sted. Spesielt når ansatte går med sommelier-skilt på skjorten.
Vel, etter 50 minutter var vi blitt fryktelig sultne, men vi ønsket selvsagt ikke å spise på Sommero, for både vin og cocktail var udrikkelig, prisene særdeles stive og serveringen ekstremt dårlig – vi måtte som nevnt flere ganger rope etter de usynlige servitørene som fløy rundt om kring til tross for at vi var helt alene i restauranten – og det tok tilsvarende en evighet før vi fikk regningen – jeg hadde egentlig lyst å gå uten å betale og tror neppe de hadde merket det.
Konklusjonen er at vi følte oss direkte uønsket, samt at vi forstyrret restaurantens ansatte, for deres jobb var tydeligvis alt annet enn å faktisk ta seg av de få gjestene de hadde – hvilket står til stryk! Sjeldent har et restaurantbesøk i Norge blitt en så gigantisk skuffelse som vårt besøk i Ekspedisjonshallen på Sommero!
Verdiene “lys, kraft og varme” som direktør Jarle Moen skryter av, er dessverre noe som kun hører Gamle Oslo lysverker til. At dette er et “hipt” sted skyldes mao kun interiør og gjester. Men flott interiør er ikke nok på lang sikt når kundeservice og kvalitet uteblir – for resultatet er at også gjestene uteblir etterhvert. Bare et lite tips der, altså. Dra heller til Villa Paradiso like rundt hjørnet, for der blir du virkelig møtt med lys, kraft og varme, latter og glede – og ikke minst god mat til en fornuftig pris! 😉
…………….@……………
Mvh. Trude Helén Hole
Live your life through joy, generosity and love – then the world becomes a better place to be for all of us.
Shortly about me/this blog – I am an artist, an author, a journalist, a sommelier, and traveller that have experienced a lot of beautiful places all over our amazing world. With that, I have been writing articles for several magazines. You can read about my travels here and my books and art right here.
Please join this blog if you like, by clicking the FOLLOW icon on the right. Do you wan´t to add me up at YouTube, Instagram, Linkedin, Twitter or Facebook, or see my art or buy my books or wine courses – please do so. Thank you, and have a beautiful day with a lot of love and laughter.
Som reiselivskribent gjennom 20 år har jeg alltid satt stor pris på å skrive om gode opplevelser, for det blir som å dele gleden ved den gode opplevelsen med andre. Jeg ønsker at andre skal oppleve det samme som meg. Men innimellom blir det selsvagt nedturer, og da skal det litt til før jeg skriver noe om det – for det kan jo hende en restaurant eller et hotell har vært uheldig eller hadde en dårlig dag, eller at jeg hadde det.
Noen ganger derimot, er opplevelsen så dårlig at jeg må gjøre det motsatte. Jeg må advare folk fordi jeg føler det er min plikt som reiselivsskribent å opplyse mine lesere når noe er skikkelig dårlig slik at de slipper å kaste bort pengene sine på skuffelser. I dette innlegget skal jeg gjøre nettopp det, for vår opplevelse med Ekspedisjonshallen på Sommero ble en gigantisk skuffelse.
Direktør Jarle Moen ved Sommero skriver følgende i et innlegg på Linkdin;
Sommerros viktigste investering: Det er blitt snakket mye om hvor mye penger som er investert i Sommerro. Men de virkelige verdiene ligger i folkene. Dette teamet er selve personifiseringen av Sommerros verdier; Lys, Kraft og Varme.
Lys – fordi de bringer med seg en arbeidsglede og entusiasme som smitter over på alle rundt
Kraft – fordi de har en gjennomføringsenergi og -evne langt utover det en leder kan ønske eller forvente
Og varme – fordi de genuint brenner for gode opplevelser mellom mennesker, og tar vare på sine kollegaer
Jeg tror Sommero har surfet på en nokså oppskrytt bølge og lever på en livsløgn, for som gjest kan jeg ikke si at jeg merket noe til nevnte verdier, dessverre. Men ofte er det slik at høythengende visjoner og verdier er noe som kun er nedfelt på et papir og som det skrytes av utad. Det skal nemlig et godt stykke arbeid til før dette faktisk speiler en bedrift eller en organisasjon, både internt og eksternt – å forankre visjoner og verdier er et stykke hardt arbeid som ikke har en sluttdato, men som det må jobbes kontinuerlig med. Her feiler Sommero stort, hvilket er enkelt å skue.
Vi så hverken arbeidsglede, entusiasme, gjennomføringsevne eller noen form for varme den kalde ettermiddagen i februar da jeg var innom restauranten Ekspedisjonshallen sammen med mine to medsammensvorne, Pompel og Pilt som altså er en mann og en kvinne – det var ikke mye lys, kraft og varme å spore der, nei. Tvert om, det var ingen å spore i det hele tatt.
Det tok med andre ord en evighet før vi ble “oppdaget” der vi stod ved baren og ventet, og dette til tross for at vi var helt alene i restauranten, var pent kledt og så ganske rike ut. Og da mener jeg HELT alene. Gleden var derfor rimelig stor da det omsider kom en kvinne ut fra intet, og vi tenkte at nå skal det bli godt å sette seg ned ved et hyggelig bord og skravle og ta en velfortjent drink etter en lang arbeidsdag en fredag ettermiddag i februar. Men den gang ei.
Vi fikk beskjed om at vi ikke fikk lov å sitte ved noen av bordene for å ta oss en drink, for bordene var kun for spisegjester – vi måtte sette oss på krakkene i baren. Hun skjønte nok ikke hvor gamle vi egentlig var, og denne kraftsalven kom til tross for at restauranten var helt tom. Dette er selvsagt slett kundebehandling, noe servitøren selv forstod, så nokså pinlig berørt sa hun at hun skulle finne sjefen for å spørre om de kunne fravike denne underlige regel en kald ettermiddag i februar. Etter en stund kom hun omsider tilbake med den nedslående beskjeden;
– Sorry! Bordene var kun for alle de spisegjestene som ikke var der og som antagelig ikke ville komme på flere timer ettersom klokken bare var fire på ettermiddagen, vel og merke om de i det hele tatt kom! For det vet de jo ikke?!
Vel, vi fikk omsider lov til å sette oss ned i en sofa og ble sittende en stund helt alene, for kvinnen forsvant like plutselig som hun kom. Men så kom det da omsider en ny servitør eller kelner susende inn fra intet, og jeg ropte;
– Halloooen, kan vi få bestille noen drinker?? Mannen ble rent forskremt, for han trodde han var alene, så jeg måtte spørre om de ikke hadde åpnet ennå, og det hadde de jo, så hele situasjonen var i grunnen ganske underlig. Men han fikk i hvert fall overlevert oss tre drikkemenyer før han forsvant like fort som han kom.
Så satt vi der da, i den fasjonable Ekspedisjonshallen og glodde på drikkemenyen mens vi nøt den elegante innredningen i art-deco stil som jeg må innrømme er veldig elegant, og så flott faktisk, at Pompel ville ha en cocktail som stod i stil til interiøret. Det står tross alt “vi byr på en tidsreise i en et coctailglass” i menyen. Deretter var det bare å vente til at noen skulle dukke opp fra intet. Og vi ventet og ventet, ja helt til jeg tenkte at, – nå går jeg faktisk bort i baren og praktiserer selvbetjening – jeg har tross alt arbeidet på restaurant og stått i bar selv en gang i tiden da art-deco var populært og det var forbudstid.
Men så kom det da omsider en kelner susende inn fra intet og det etter 20 minutter i tresomhet. Det var den samme fyren som ga oss drikkemenyene, og jeg ropte;
– Halloooen, kan vi få bestille noen drinker?? Hallo? Mannen ble rent forskremt, for han trodde fortsatt at han var alene, så jeg måtte spørre om de ikke hadde åpnet ennå, og det hadde de jo – for dette sa han jo for 20 minutter også – så hele situasjonen var i grunnen ganske underlig. Men han fikk i hvert fall noe stresset tatt i mot bestilling på et glass rødvin, en prosecco (jeg valgte trygt) og en “tidsreise i et cocktailglass”.
Og deretter gikk det en stund til og vi kjente det begynne å rumle i magen, for nå hadde vi vært der i over 40 minutter og det helt alene uten en eneste dråpe å drikke, og det er da jeg syntes direktørens tale om at de ansatte har en “gjennomføringsenergi og -evne langt utover det en leder kan ønske eller forvente“, er noe underlig.
Kelneren med sommelier-skilt på skjorten – han var i likhet med meg sommelier, var ikke å spore i det hele tatt. Men noe hadde allikevel skjedd, for ut fra intet kom det plutselig en annen mann, og med seg hadde han et glass rødvin og en prosecco, og en “tidsreise i et cocktailglass” uten alle ingrediensene, de manglet nemlig noe og det til tross for at det var fredag og vi var i en cocktailbar. Men han spurte Pompel ydmykt om det var greit at tidsreisen ble noe forkortet og Pompel sa; – okay, men det angret han på da han smakte på den, for det ble altså en tidsreise som hoppet over en god del år. #TheMissingLink
Min venninne Pilt klarte kun to små slurker av rødvinen hun ble servert, for Sommero serverer altså en meget hard rødvin som husets “drikkevin”, nemlig en overeiket spanjol hvor tanninene angriper hver eneste nerve i en stakkers skrott! Dette er en vin som krever mat og som faktisk er ganske udrikkelig uten.
Min venninne fikk hodepine etter to slurker og kunne ikke drikke resten, og det kunne ikke jeg heller selv om alt vanligvis går i grisen. Litt kunnskap om vin bør en kunne forvente på et slikt sted. Spesielt når ansatte går med sommelier-skilt på skjorten.
Vel, etter 50 minutter var vi blitt fryktelig sultne, men vi ønsket selvsagt ikke å spise på Sommero, for både vin og cocktail var udrikkelig, prisene særdeles stive og serveringen ekstremt dårlig – vi måtte som nevnt flere ganger rope etter de usynlige servitørene som fløy rundt om kring til tross for at vi var helt alene i restauranten – og det tok tilsvarende en evighet før vi fikk regningen – jeg hadde egentlig lyst å gå uten å betale og tror neppe de hadde merket det.
Konklusjonen er at vi følte oss direkte uønsket, samt at vi forstyrret restaurantens ansatte, for deres jobb var tydeligvis alt annet enn å faktisk ta seg av de få gjestene de hadde – hvilket står til stryk! Sjeldent har et restaurantbesøk i Norge blitt en så gigantisk skuffelse som vårt besøk i Ekspedisjonshallen på Sommero!
Verdiene “lys, kraft og varme” som direktør Jarle Moen skryter av, er dessverre noe som kun hører Gamle Oslo lysverker til. At dette er et “hipt” sted skyldes mao kun interiør og gjester. Men flott interiør er ikke nok på lang sikt når kundeservice og kvalitet uteblir – for resultatet er at også gjestene uteblir etterhvert. Bare et lite tips der, altså. Dra heller til Villa Paradiso like rundt hjørnet, for der blir du virkelig møtt med lys, kraft og varme, latter og glede – og ikke minst god mat til en fornuftig pris! 😉
…………….@……………
Mvh. Trude Helén Hole
Live your life through joy, generosity and love – then the world becomes a better place to be for all of us.
Shortly about me/this blog – I am an artist, an author, a journalist, a sommelier, and traveller that have experienced a lot of beautiful places all over our amazing world. With that, I have been writing articles for several magazines. You can read about my travels here and my books and art right here.
Please join this blog if you like, by clicking the FOLLOW icon on the right. Do you wan´t to add me up at YouTube, Instagram, Linkedin, Twitter or Facebook, or see my art or buy my books or wine courses – please do so. Thank you, and have a beautiful day with a lot of love and laughter.
Follow this link to my media agency, New Spirit Communication
If you want to cooperate – then contact me here.
Share this: