Dette er så drøyt, se videoen under – Kjell Inge Ropstad står og ler og flirer, mens den fortvilte moren prøver å formidle sitt budskap vedr. Barnevernet som stjal datteren hennes. Nå er moren død.
RIP Kristin Larsson. ❤️ Du ble 45 år gammel. Hvordan du døde vet vi ikke før etter obduksjonen. De tok datteren din, det kjæreste du hadde. Du kjempet en heroisk kamp for å få henne tilbake. Til en venninne sa du at hvis de tok huset ditt også hadde du ingenting igjen. Da hadde du ikke mer å leve for. For kort tid siden tok de huset ditt. Nå er du borte. Hvil i fred. Irene Hov ❤️
Dette er så vondt, og Kristin Larsson er ikke den eneste! Etter min mening bør Ropstad ta sin hatt og gå, for hans adferd illustrerer total mangel på forståelse for alle de liv Barnevernet ødelegger, i tillegg representerer Ropstad nettopp fordi han ikke gjør noe, men står og ler – norske myndigheters forakt i henhold til menneskerettigheter og EMD. Jeg siterer Marius Reistad, og i dette innlegget er Kristin Larsson omtalt som C;
Det offentlige Norge – en stille drapsmaskin. Til de ansvarlige i lovgivende, utøvende og dømmende makt. Kopi: Offentlig.
Jeg vet ikke hvor mange som ender sine liv i utmattelse og sorg av kampen mot det offentlige Norge, men at det er mange, ja det vet vi. Det kan være i selvmord, eller rett og slett at kroppen ikke orker mer.
Og mange som ender sine liv, gjør det som følge av Norges grenseløse forakt for menneskerettene. Medio november i fjor var C, den nå avdøde kvinnen du hører heve sin røst i vedlagte video – i møte med Ropstad.
Dette var drøye to måneder ETTER at barne- og familieministeren, som konstitusjonelt ansvarlig, hadde fått beskjed fra storkammeret i EMD om at Norge hadde tapt saken mellom Lobben mfl og Norge.
I samtlige saker der Norge er dømt på barneverns-rettens område, den første fra 1996, er EMD tydelig på at en omsorgsovertakelse er et midlertidig inngrep som det offentlige plikter å avbryte så fort forholdene ligger til rette for det.
Men det offentlige staten brydde seg ikke i 1996, og selv ikke en storkammerdom rokker på Norges ufattelige arroganse.
I stedet for å høre på hva kvinnen på videoen har å si, og ikke minst rette seg etter hva dommene mot Norge faktisk pålegger Norge å gjøre, så forblir de desperate ropene som “luft” for Ropstad og den norske regjering
Dagen etter at kvinnen hadde vært i møte med Ropstad, spurte jeg henne hvordan det gikk, hvorpå hun blant annet sendte meg dette svaret;
“Hei. Skuffende…. visste jo egentlig det på forhånd, han ‘er ikke tilstede’ og er vel bra naiv om jeg trodde diktet skulle gå inn på ham, trodde ikke, men håpet likevel.
Fikk bekreftet at har de bestemt seg for at jeg ikke betyr noe, så har de det – og jeg betyr faktisk ingenting for dem. Jeg regner med de hadde fattet interesse om jeg hadde sunget lottorekka for dem…. men om menneskelig anliggender? Nei!”
C hadde det til felles med A og B at de kjempet en heroisk kamp mot det norske systemet, for å få barna sine tilbake. Men håpløsheten og fortvilelsen, ble til slutt for stor for dem alle.
A endte livet sommeren 2017, B i desember 2018 og C sommeren 2020.
De var alle i midten av 40-årene, da livene tok slutt.
Hadde Norge respektert den rettspraksis som allerede i 1996 ble slått fast i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen, og som siden september 2018 er presisert i syv nye domfellelser av Norge, så hadde disse kvinnene vært i live i dag.
Men det offentlige Norge er en kynisk drapsmaskin, som sender folk i døden på den stille måten. Jeg avslutter med hva hun så glimrende, og sterkt, sier til Ropstad i videoen :
“Jenta mi har blitt skilt fra de vennene hun opprinnelig hadde; jenta mi får ikke lov å snakke om meg hjemme i fosterhjemmet for da blir fostermor sur; for hun har personlige følelser om at dette er hennes barn.
Og hun har mere penger og mere makt enn meg, så jeg har ingenting jeg skulle ha sagt.
Jeg har ingen stemme, jeg har ikke noe liv, jeg kan dø når som helst, og ingen av dere bryr dere om at det har blitt gjort feil i rettsapparatet overfor meg.
Så de svarene du ga der, det sårer meg, det sårer meg dypt, nå tar jeg diktet jeg ….”
Pause der Ropstad hånler og sier: “Ja, gjør det”.
Mor: “Nå følger jeg meg mobba på den måten som jeg gjorde i det møtet. Jeg blir rett og slett ikke tatt seriøst…”
Vel, nå er moren død, mens AS Norge danser videre med full forakt for menneskerettene. I realiteten er det regjeringen driver med, en krigføring mot deler av sitt eget folk.
Bergen, den 1.9.20. Marius Reikerås
………..
Om denne bloggen; bloggens eier heter Trude Helén Hole. Hole er kjent som Norges mest hardtslående blogger i følge Nettavisen og blant annet Norges beste jenteforfatter i følge Dagsavisen. Mer om hennes forfatterskap og bøker finner du her.
Spre kjærlighet og glede, så blir verden et bedre sted å være for oss alle!
Dette er så drøyt, se videoen under – Kjell Inge Ropstad står og ler og flirer, mens den fortvilte moren prøver å formidle sitt budskap vedr. Barnevernet som stjal datteren hennes. Nå er moren død.
RIP Kristin Larsson. ❤️ Du ble 45 år gammel. Hvordan du døde vet vi ikke før etter obduksjonen. De tok datteren din, det kjæreste du hadde. Du kjempet en heroisk kamp for å få henne tilbake. Til en venninne sa du at hvis de tok huset ditt også hadde du ingenting igjen. Da hadde du ikke mer å leve for. For kort tid siden tok de huset ditt. Nå er du borte. Hvil i fred. Irene Hov ❤️
Dette er så vondt, og Kristin Larsson er ikke den eneste! Etter min mening bør Ropstad ta sin hatt og gå, for hans adferd illustrerer total mangel på forståelse for alle de liv Barnevernet ødelegger, i tillegg representerer Ropstad nettopp fordi han ikke gjør noe, men står og ler – norske myndigheters forakt i henhold til menneskerettigheter og EMD. Jeg siterer Marius Reistad, og i dette innlegget er Kristin Larsson omtalt som C;
Det offentlige Norge – en stille drapsmaskin. Til de ansvarlige i lovgivende, utøvende og dømmende makt. Kopi: Offentlig.
Jeg vet ikke hvor mange som ender sine liv i utmattelse og sorg av kampen mot det offentlige Norge, men at det er mange, ja det vet vi. Det kan være i selvmord, eller rett og slett at kroppen ikke orker mer.
Og mange som ender sine liv, gjør det som følge av Norges grenseløse forakt for menneskerettene. Medio november i fjor var C, den nå avdøde kvinnen du hører heve sin røst i vedlagte video – i møte med Ropstad.
Dette var drøye to måneder ETTER at barne- og familieministeren, som konstitusjonelt ansvarlig, hadde fått beskjed fra storkammeret i EMD om at Norge hadde tapt saken mellom Lobben mfl og Norge.
I samtlige saker der Norge er dømt på barneverns-rettens område, den første fra 1996, er EMD tydelig på at en omsorgsovertakelse er et midlertidig inngrep som det offentlige plikter å avbryte så fort forholdene ligger til rette for det.
I stedet for å høre på hva kvinnen på videoen har å si, og ikke minst
rette seg etter hva dommene mot Norge faktisk pålegger Norge å gjøre, så forblir de desperate ropene som “luft” for Ropstad og den norske regjering
Dagen etter at kvinnen hadde vært i møte med Ropstad, spurte jeg henne hvordan det gikk, hvorpå hun blant annet sendte meg dette svaret;
“Hei. Skuffende…. visste jo egentlig det på forhånd, han ‘er ikke tilstede’ og er vel bra naiv om jeg trodde diktet skulle gå inn på ham, trodde ikke, men håpet likevel.
Fikk bekreftet at har de bestemt seg for at jeg ikke betyr noe, så har de det – og jeg betyr faktisk ingenting for dem. Jeg regner med de hadde fattet interesse om jeg hadde sunget lottorekka for dem…. men om menneskelig anliggender? Nei!”
C hadde det til felles med A og B at de kjempet en heroisk kamp mot det norske systemet, for å få barna sine tilbake. Men håpløsheten og fortvilelsen, ble til slutt for stor for dem alle.
A endte livet sommeren 2017, B i desember 2018 og C sommeren 2020.
De var alle i midten av 40-årene, da livene tok slutt.
Men det offentlige Norge er en kynisk drapsmaskin, som sender folk i døden på den stille måten. Jeg avslutter med hva hun så glimrende, og sterkt, sier til Ropstad i videoen :
“Jenta mi har blitt skilt fra de vennene hun opprinnelig hadde; jenta mi får ikke lov å snakke om meg hjemme i fosterhjemmet for da blir fostermor sur; for hun har personlige følelser om at dette er hennes barn.
Og hun har mere penger og mere makt enn meg, så jeg har ingenting jeg skulle ha sagt.
Jeg har ingen stemme, jeg har ikke noe liv, jeg kan dø når som helst, og ingen av dere bryr dere om at det har blitt gjort feil i rettsapparatet overfor meg.
Så de svarene du ga der, det sårer meg, det sårer meg dypt, nå tar jeg diktet jeg ….”
Pause der Ropstad hånler og sier: “Ja, gjør det”.
Mor: “Nå følger jeg meg mobba på den måten som jeg gjorde i det møtet. Jeg blir rett og slett ikke tatt seriøst…”
Vel, nå er moren død, mens AS Norge danser videre med full forakt for menneskerettene. I realiteten er det regjeringen driver med, en krigføring mot deler av sitt eget folk.
Bergen, den 1.9.20. Marius Reikerås
………..
Om denne bloggen; bloggens eier heter Trude Helén Hole. Hole er kjent som Norges mest hardtslående blogger i følge Nettavisen og blant annet Norges beste jenteforfatter i følge Dagsavisen. Mer om hennes forfatterskap og bøker finner du her.
Spre kjærlighet og glede, så blir verden et bedre sted å være for oss alle!
TRUDE HELÉN HOLE
Til Holes forfatterside og tilbakemeldinger fra media – klikk her
Gratis vinkompendium og online vinkurs – klikk her
Vil du følge denne bloggen, meld deg på nyhetsbrevet eller trykk på FOLLOW oppe til høyre.
Holes bøker – Holes TV kanal – Bilder – Vinkurs– Referanser – Linkedin – Twitter – Facebook – Instagram.
Share this: