Bøkene om Lotte-Marie er Norges morsomste i følge media og lesere, og leses av både menn og kvinner. Lotte-Marie er en splittet person. Lotte er vill, nådeløs, frekk og hemningsløs, mens Marie er den pertentlige og korrekte forretningskvinnen, hun som jobber i vinbransjen og er superselgeren med den gode nesen, og som verner om både tittel og viner med nebb og klør. Lotte-Marie er Norges humoristiske og feministiske svar på Varg Veum og Harry Hole.
I bok nummer fire forlater hun det trauste livet i Norge og setter kursen mot Australia, mot hester, ødemark, edderkopper og slanger, skyteepisoder og grillet kenguru – og ikke minst cowboyer med stor C! Og selvsagt blir det også sex og romantikk, og litt dop og drap i denne boken også. Under er en liten smaksprøve på kapittel 1, uredigert. Vel lest!
KAPITTEL 1
Det er lørdag ettermiddag. Prideparaden har nettopp gått sin seiersgang gjennom Oslos gater og fortsatt er det et hav av folk hvor enn jeg snur meg. Jeg forventet egentlig å måtte forlate Lorry med uforrettet sak, nemlig å finne et ledig bord for to – men her er det heller glissent. Ganske overraskende, syntes jeg. Folk forstår nok ikke hvor deilig det er å sitte i den svært så hyggelige og avkjølende, grønne lungen midt i byens beste område, og godt er det. Det er som om Lorry er en egen sone, et eget bedagelige univers eller et fristende fristed – vel og merke for slike som meg og Lady og Landstrykeren. Med sine rødrutete, romantiske plast-duker over skakke bord og humpete brostein, får jeg alltid en følelse av å tre inn i den spesielle Lorry-verdenen, eller at jeg regelrett trer inn i et annet land – en annen by i en annen tid kanskje. Muligens Paris? For 50 år siden? Jeg vet ikke. Lorry lar seg ikke så lett beskrive. Med den store, fargerike og rimelig små-harry plastikk-giraffen stående i giv akt like ved inngangen eller kanskje det er utgangen, jeg vet ikke det heller – jeg kommer vanligvis inn bakveien og stikker vanligvis ut samme vei, det er simpelthen en vane jeg har – så er Lorry rett og slett et sammensurium av energier. Og nettopp det faktum kan jeg like, for det er i bunn og grunn jeg også.
Anyway, folk ser ikke ut til å forstå at dette er Oslo´s navle, og med navlelo og det hele. Etter min mening er Lorry det mest sjarmerende og til dels det mest klassiske utestedet i Tigerstaden, og det med en internasjonal og historisk touch – her går eksempelvis de flinke servitørene fortsatt i ærbødige sorte og hvite servitør-antrekk ala francé. Skjønner? Jepp, Lorry er til tross for sin utpregede Down to Earth-style, rimelig elegant til å være norsk! Så derfor lurer jeg litt på følgende; – skjønner ikke folk at Lorry er best? Simply The Best! At det er her, og kun her – at det er ok at serveringen er litt treg i blant, eller ganske ofte egentlig. At det her, og kun her – at det finnes folk i alle farger og fasonger, fra alle yrkesgrupper og i alle aldre – og ikke minst slike som meg, Lotte-Marie fra det karrige nord! Produktsjefen som tok hele Oslo med storm før hun erobret Hollywood. Hun som enkelte beskriver som vill, nådeløs, frekk og hemningsløs, og en smule pervers. Hun som for andre fremstår som den pertentlige og korrekte forretningskvinnen som jobber i vinbransjen og er superselgeren med den gode nesen, og som verner om både tittel og viner med nebb og klør. Jepp, det er meg.
«Slike som meg» er forøvrig relativt udefinerbare. Det var nettopp det han sa til meg, fyren jeg møtte i baren sist gang jeg var her.
– Du é pinadø udefinerbar! Ja, han var fra Bergen. Jeg har det med å treffe bergensere og de treffer som regel også noe i meg. Neste gang jeg skal ha sex om ikke så alt for lenge, vil jeg gjerne at det skal være med en bergenser. De er så utadvendte, så uhøytidelige og avbalanserte, så morsomme og utrolig kule, og det uten å være tilgjort. Ja, jeg innbiller meg at de er litt «out-going og morsom» i sengen også. Litt sånn;
– Åh du og du, gikk den ikke litt feil nå? Men det kan selvsagt hende at jeg tar feil – det hender at jeg gjør nettopp det. Tar feil av ting. Det har blitt meg fortalt. Jeg merker det liksom ikke selv, og det er vel kanskje en av de få feilene jeg har. Ingenting å skryte av!
Vel, det var for cirka en måned siden at jeg møtte bergenseren her på Lorry, for jeg passer på å ikke gå her for ofte – og det til tross for at Lorry er mitt stamsted. Jeg vil nemlig nødig ende ut som Barry Hole på det stedet han vanker på og som heter Schrøders. For selv om han påstår at han «bare sitter der» på sin faste plass med halvliteren foran seg, som han forøvrig påstår han ikke drikker av, og bare glor livstrøtt ut i lufta og med det ikke gjør så mye av seg – så har han blitt en del av inventaret. En del av Schrøders.
Jeg vil ikke bli en del av Lorry!
Der går grensen.
Det meste av inventaret på Lorry er over hundre år!
Schrøders restaurant eller hva det nå er, ble forøvrig født i Torggata 14, men flyttet til Waldemar Thranes gate i 1956. Så det er ingen tvil om at Schrøders i likhet med Lorry har en historie å by på, men Lorry har behersket tidens tann noe bedre, mener nå jeg. Ja, Lorry har kanskje brukt tidens tann til egen fordel i motsetning til Schrøders som bare er…
Brunt?
Det var Oslo arbeidersamfunn som bygget i Torggata 14 i 1878, i kvartalet der Folkets hus befinner seg med utsikt til nåværende Arbeidersamfunnets plass. Det var en dame ved navn Elise Pettersen som startet kafédrift i bygget i 1912, for den gang var det ofte kvinner som drev med slike ting. Men selv om kaféen var et viktig møtested for arbeiderne og de nyinnflyttede som brukte kaféen daglig, gikk driften rimelig dårlig. Arbeiderne hadde muligens ikke så god råd og pengene gikk nok til andre ting som epler, mel, ullsokker og skotøy. Men i 1925 ble lokalene rehabilitert og driftsformen lagt om. Hans Schrøder og Ringnes bryggeri skrev avtale med arbeidersamfunnet, og i 1926 så Schrøders restaurant dagens lys i det selvsamme bygget, men da med ølservering! Nevnte faktum er muligens uinteressant for ganske mange, men alt dette vet jeg fordi jeg er genuint opptatt av historie og gamle bygninger, spesielt de som har rommet liv og røre, og ikke minst bevegelse over tid. Jeg liker både fine, plettfrie historier, de jeg vet rommer mye dritt under den glansfulle overflaten – og de stinkende, bedritne historiene som ikke legger skjul på noe som helst, nettopp fordi de er så tilgriset at alt bobler over og synes på overflaten. Hus er levende historier og jeg simpelthen elsker gamle hus og bygninger. Tenk om hus kunne snakke! Jeg er forøvrig preget av historiens tann selv, til tross for at jeg bare er 32 år – og har gjennom årene erfart at jeg liker litt stil og klasse, selv om andre sikkert ikke tror det – jeg er jo tross alt nordfra. Vi skal på en måte like fisk og pule i fjæra. De mener så, de som ikke kjenner noen nordfra. Når jeg eksempelvis forteller folk at jeg var jomfru til jeg fylte 22 år, tror folk jeg kødder.
De har helt rett.
Jeg var 23.
Vel, Schrøders er en sliten ølhule, nesten som et gamlehjem hvor gamle mennesker holder liv i noe som for lengst er passé, som menneskene der. De har nådd trinnet før trinnet og står og vipper mot det å være og ikke være.
Det er ikke noe mer på neste trinn.
Ingenting!
Men Barry Hole vanker der, og med ham blir det jo litt liv på Schrøders. Barry Hole er tross alt Norges superhelt nummer én. Skjønt, det er nok bare når han er på jobb og løper fra kuler og krutt at det blir liv i leiren. Når han sitter der og glor ut i luften helt for seg selv innerst i den nedslitte restauranten, så blir det vel med det, helt til han går hjem. Ja, jeg kjenner Hole meget godt. Han har sett meg nesten naken opp til flere ganger, og vi har klint heftig, men ikke tatt den helt ut. Dog, jeg har sovet trygt og godt i hans armer og det er mer intimt enn sex. Og vi har delt fortrolige historier med hverandre. Hole har blant annet fortalt meg at i tiden før han nøyde seg med kun å stirre på ølglasset, så hadde han den leie vanen å drikke for mye, og hans uslukkelige tørst på den brune dritten fikk fatale konsekvenser for både ham og andre, og ja, vi snakker om døden. Men dette var før i tiden. Han er en annen mann i dag. Hole er ikke lenger en alkoholiker, men en avholdsmann hvilket er bra. Dog, det kan sannelig diskuteres, for han drikker jo med meg. Vi drikker god vin sammen. Vel, Hole har forøvrig fortalt at ikke bare alkoholen, men også det tøffe yrket har preget både ham og det lille privatlivet han har utenfor jobb. Barry Hole er etterforsker eller detektiv. Jeg vet ikke helt hva han titulerer seg som, men han fanger mordere og det gjør jeg også.
– Når en vier sitt liv til jobben må andre ting vike…
Jupp, det var nettopp dette han så glupt poengterte for meg sist gang vi møttes. En skulle nesten tro at han var filosof. Barry Hole som ruver over 190 centimeter på strømpelesten, har altså levd et meget hardt liv med mange dramatiske hendelser som alle har satt sine tydelige spor. Jeg tenker nå, her jeg sitter og tenker tilbake, at Hole er en myk tøffing.
– Det har vært mange søvnløse netter helt alene, fortalte han meg ganske så inngående sist jeg var sammen med ham.
– Ingen kvinne. Ingen barn. Ingen hund. Det eneste jeg har, er en sjef og et par typer jeg fortsatt kaller kompiser selv om det går år mellom hver gang de ringer, eller jeg ringer dem. Jepp, Holes beskrivelse var rimelig melankolsk. Vi var altså her på Lorry, og Hole sa det med et trett smil om munnen akkurat idet kelneren kom med en ny flaske rosévin til oss. Jeg angret i det samme kelneren kom at vi i det hele tatt hadde bestilt en ny. Første gangen vi delte en flaske vin, eller rettere sagt to, eller tre – jeg husker sannelig ikke – jeg sovnet jo i armene hans – var da vi bodde på The Thief, eller rettere sagt jeg bodde på The Thief. Hole kom for å passe på meg. Ja, jeg var nemlig litt i farta etter å ha drukket vin en halv dag og hadde booket meg en luksus-suite til den nette sum av kr 27.000.- natta. I know! Slike fine overraskelser kommer gjerne når en minst venter det, som eksempelvis når en får regningen. Men Hole betalte vinflaskene vi drakk opp. Dette var natten før vi fakket Matchmorderen eller Melkemannen, Vampyrgutten, Ulvemannen og Konglemannen. Kjært barn har mange navn, sies det, og det gikk litt i surr for oss. Men Hole og jeg, og Varg Lærum fra Bergen – vi tok ham, vi! Og nettopp dét gjorde vi på Lorry med eller uten s. Lorry´s. Jepp, det var nettopp her det skjedde og det bare for et par måneder siden – og det var jeg som var hjernen bak det hele. Det var nemlig jeg som foreslo å lokke den klin gærne morderen i fellen ved å lokka ham med på en date – med meg! Den ekle, perverse morderen som dro hjem til nakne kvinner og pulte dem hardt bakfra før han drepte dem – var med andre ord «daten» min den kvelden. Ja, jeg husker fortsatt dialogene våre på Match.no;
– Ja vel, skrev han til meg; – vil du at jeg skal stikke den inn i deg nå? Du kan stille deg på alle fire like innenfor døren din. La døren stå ulåst, så kommer jeg og tar deg hardt bakfra. Du skal være helt naken og du får ikke snu deg rundt og se på meg! Jeg trodde nesten ikke det jeg leste og måtte ta meg en stor slurk vin, for ja, jeg drakk selvsagt vin – jeg driver jo med vinimport. Vin er hverdagslig for meg. Jepp, jeg er litt kontinental i stilen for å si det slik, og jeg husker godt hvordan jeg lot den simple vinen leke rundt i munnen min, mens jeg smattet på ordene hans. Jeg tenkte at Konglefyren ikke var riktig vel eller bevart – og dette tenkte jeg altså før jeg visste at han var en sprø morder. Jeg husker også at det som faktisk forundret meg mest ved det hele, var at kjærligheten var totalt fraværende på Match.no. Jeg trodde nemlig at Match.no handlet om å finne romantikk og kjærlighet – den eneste rette. Men den gang ei – det skulle pules til døden skilte en av, eller hvordan de nå sier det. Dog, jeg må vel også innrømme at perversitetene trigget nysgjerrigheten min, og det i den grad at jeg måtte spørre om han køddet eller ei. En vet jo aldri. Han køddet ikke.
– Ja. Dette er ikke noe problem, svarte han da, – kvinner tenner på dette. Det er spenningen! De vil underkaste seg en vilt fremmed mann. Meg! Jeg drar hjem til dem, tar dem hardt bakfra og spruter inn i dem, og deretter går jeg. Så, hva sier du?
Jeg deletet ham med det samme. Deretter logget jeg inn på Ulven, en annen fyr på Match.no for å lese hva han hadde svart siden sist, og der stod følgende;
– Kan du være med på noe slikt, eller blir dette for rått for deg? Tipper du er litt for snill pike til dette – saken er den at min greie er at jeg tenner maks på å gå rett på sak. Vi kan gjerne prate lenge her inne, men jeg får utrolig kick av å pule en ukjent kvinne med en gang, uten noen form for vorspiel eller innledende tilnærming. Da er vi ekte urmann og urkvinne, og følger lystene helt ut. Slik jeg ser det møtes vi, jeg tar frem pikken, du suger meg først, og så puler jeg deg etterpå, lenge til det har gått for deg mange ganger…
Jeg måtte lese det han skrev flere ganger mens vinen surklet rundt i munnen min, og tenkte deretter mitt, for Ulvemannen var akkurat som Konglemannen! De ville begge pule fremmede kvinner, og dette la de ikke en gang skjul på. Så jeg måtte le høyt av det hele. Det var så platt! På Match.no skulle det pules! Punktum! Mens jeg, derimot, som lette etter ekte kjærlighet; den eviglange, dype og inderlige kjærligheten – stod på stedet hvil og blomstret med frimerkesamlingen min. Jepp, det var nettopp slik jeg følte det.
– Ikke et eneste ord til hverandre, skrev Ulvemannen, – du setter deg ned foran meg uten et eneste ord, åpner munnen og begynner å suge. Og så puler jeg deg lenge etterpå. Si fra om du vil. Men vet du hva, nå må jeg logge av.
Jepp, jeg lo like høyt av melding nummer to, og deretter deletet jeg Ulvemannen også. Men latteren stilnet fort da Barry Hole dagen etter stod på døren min og sa de jaktet på en morder på Match.no, og at morderen sannsynligvis var fyren jeg utleverte mine seksuelle perverse lyster til. Ja, faen heller, jeg skrev jo et og annet jeg også! Jeg ville selvsagt ikke være like kjedelig som vanlige normale mennesker er i sengen. Jeg ville liksom fremstå litt kul, litt sånn frivol, på en måte. Skjønt, jeg er ikke helt sikker på hva det ordet betyr. Latteren stilnet altså fort da jeg fikk høre at jeg flørtet og utleverte perverse lyster jeg ikke har med en kynisk og brutal morder som likte å sprute inn i ofrene sine bakfra før han kvelte dem sakte med en pute. Og for å sette kronen på verket bet ham dem i halsen – derav navnet Vampyrgutten eller Matchmorderen, Melkemannen, Ulvemannen og Konglemannen. Igjen, kjært barn har mange navn.
Men jeg fakket ham, jeg!
Eller det vil si, vi! Jeg og partnerne mine Hole og Varg Lærum, detektiven fra Bergen. Ja, han var ganske sexy han også. Vi tre ble nemlig et rimelig kult team som fakket morderen takket være meg. Moi! Og dette skjedde altså her på Lorry, på stamstedet mitt – og planen, den var min! Det var også akkurat her at jeg var på date med Hole noen uker senere, mest fordi han maste slik. Jeg hadde nemlig etter episoden med Matchmorderen mistet lysten på alle med ut-over-tiss og funnet roen i meg selv. Jeg ville ikke ha menn i livet mitt, hverken i hodet, i hjertet eller i underlivet mitt. Jeg var en manne-fri sone! Men jeg takket ja til å gå på date med Barry Hole fordi jeg likte ham veldig godt og hadde bitte litt lyst på sex. Den store kjærligheten ønsket jeg ikke, kanskje mest fordi jeg hadde mistet troen på den. Men det hadde ikke Hole. Han fortalte meg at han hadde en storesøster som han elsket over alt på jord. Og så var det Ranveig og Ole. Ranveig er den mørke skjønnheten jeg antar er hans livs store kjærlighet, og sønnen hennes Ole ble liksom barnet han selv aldri fikk. Jepp! Menn som tar til seg andres barn… vel, det er ingenting som overgår det. Historien oser av romantikk, og ikke nok med det – det var Hole som først falt for Ranveig og ikke omvendt.
– Svarte olabukser, digre Dr. Martens-støvler og en grønn parkas på en litt for tynn kropp skriker jo ikke akkurat klasse, lo Hole høyt den gangen på Lorry, før han ble alvorlig og innesluttet igjen. Blikket hans forsvant liksom litt innover der han satt og snurret på vinglasset akkurat slik jeg hadde lært ham det.
– Men hun så tydeligvis noe i meg, sa han deretter litt mutt, som om han ikke skjønte hva i himmelens navn det kunne være, og akkurat idet han sa akkurat det, lurte jeg på det samme.
– Når det er sagt, hun så kanskje ikke hvordan jeg egentlig er, for da hadde hun antageligvis stukket med halen mellom beina. Eller kanskje vi alle er like syke i hodene våre? Kanskje er det folk vi møter som avgjør hva vi viser frem. Hva tror du? Hole stilte det usedvanlig upassende og filosofiske spørsmålet etter at vi hadde tømt den andre flasken med rosévin fra Syd-Frankrike. Jeg skjønte ikke en gang hva han pratet om. Jeg ville bare se om møtet med Hole ville frembringe muligheter for litt sex. Ikke filosofere over filosofiske antagelser. Men det skjønte tydeligvis ikke Hole. Han gnålte i vei om drap, om etterforskning og antagelser som er nettopp det, kun antagelser – og litt om Kong Alkohol og ikke minst Ranveig! Vel, er det noe som er en sikker «turn off», så er det når den du dater bare prater pjatt om det miserable livet sitt og ekser de tydeligvis ikke har kommet over! Ikke det, politietterforskeren Hole er jo tøff, jeg innrømmer det. Han er en sånn passe egenrådig og macho fyr som liksom ikke har tid til kvinner, et faktum som på mystisk vis virker svært tiltrekkende for de fleste kvinner. Men dette var altså før Ranveig kom inn i livet hans. Med henne innså han at det var lov å ha et liv i tillegg til å løpe etter mordere. Jepp, det hadde med andre ord tatt ham omtrent et halvt liv å komme frem til denne glupe konklusjonen, hvilket minnet meg på at jeg burde prøve det selv – få meg et liv utenfor jobben.
– Jobber en lenge nok lærer en seg å se de små nyansene i ethvert mord. Detaljene som skiller det ene fra det andre og gjør det unikt, forklarte Hole halvveis ned i den tredje flasken. Og først da skjønte jeg hva han pratet om, for det er akkurat slik jeg selv tenker om vin! Jepp! Hole og jeg har nok en del ting tilfelles når det gjelder jobb og slikt, men han er ingen mann for meg. Han er for mye preget av fortiden og er med det litt firkantet. Han har sine rutiner, sine faste rammer laget av stål, og utenfor der trives han ikke om han da ikke løper etter en gærning – for hvis så er tilfelle finnes det visstnok ingen grenser, da satser han både liv og lemmer. Han blir en ulv. En jeger! Når det gjelder privatlivet og spesielt kjærlighet, fikk jeg inntrykk av – så feiger han ut. Blir en kylling. Det var i hvert fall dette inntrykket jeg fikk av ham. Unntaket er Ranveig som han bablet om nesten hele kvelden. Jepp, jeg tror jeg vet mer om henne enn jeg vet om meg selv. Men jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe for de to turtelduene. Jeg sa bare at det kan være lurt å ta en skikkelig «time out» og finne seg selv igjen, før en begynner å date nye, eller ta en skikkelig alvorsprat med henne og rydde opp i skuffen før den eventuelt lukkes for godt. Da blir det lettere å gå videre, sa jeg, uten å vite så mye om hva jeg snakket om.
– Men hvordan vet du at du er klar til å elske igjen? Spurte han da. Dette visste jeg selvsagt heller ikke svaret på. Så jeg svarte uten å vite for mye om det, at det kan være hardt å komme seg etter et brudd, men at det en dag ikke føles like hardt lenger. Og da er en sikkert rimelig klar. For meg tok det eksempelvis 34 minutter å komme over eksen, det vil si en rimelig svidd Grandiosa, og det av opplagte grunner. Han var en fjomp! Kjærlighetssorg er altså rimelig fremmed for meg, men jeg har jo trøstet en del andre opp gjennom årene, så jeg vet da litt om det okke som, og så kan jeg kunsten å improvisere.
– Du har fått deg en psykisk og følelsesmessig knekk, svarte jeg så profesjonelt og høytidelig som jeg bare klarte med en aldri så liten promille innabords. 1,27 muligens. Jeg tenkte at han kanskje ville syntes svaret var litt sexy ettersom det hørtes veldig klokt ut, og at han med det ville få de dystre tankene sine over på noe annet enn Rannveig – nemlig meg! Det gjorde han ikke. Han bare stirret forventningsfullt på meg, som om jeg skulle løse alle hans verdensproblemer, spesielt de som innebar eksen. Så da måtte jeg jo fortsette.
– Å komme seg gjennom kjærlighetssorg hører med til det å leve og å elske – og når du først gjør det, står du sterkere enn noensinne. Og én dag vil du være i stand til å åpne hjertet ditt fullt og helt igjen for en ny kvinne! Jeg avsluttet den meget sensuelt fremførte replikken med å sniffe litt på vinen, først med det venstre neseboret og deretter med det høyre. Ja, jeg lot nesen danse lenge og forførende over glasset før jeg inntok en stor slurk rosé som jeg muntert lot leke rundt i munnen, selvsagt med påfølgende lyder. Deretter lot jeg vinen rulle nedover svelget og tenkte kanskje Hole ville ta hintet. Han gjorde ikke det.
– Men hvordan vet du at du er klar? Spurte Hole på ny ettersom han egentlig ikke fikk svar på spørsmålet sitt. Jeg måtte på det tidspunktet faktisk innrømme også for ham at jeg aldri har opplevd kjærlighetssorg, men for å underbygge min profesjonalitet på området – poengterte jeg at jeg, som sant er, har trøstet mang en venn og venninne, så jeg vet hvilke psykiske og fysiske reaksjoner som kan forekomme. Jeg vet eksempelvis at det er viktig å innse at de fysiske reaksjonene vi kjenner etter et brudd ikke er noe vi bare «innbiller» oss. Vi kan nemlig ikke lure følelsene våre – de er ekte. Og følelser påvirker både kropp og psyke – så om vi kjenner vi smerte, kvalme, uro og ubehag i kroppen etter et brudd, er dette sannsynligvis høyst reelt og ikke bare noe vi innbiller oss. Og nettopp dette fortalte jeg ham med stor innlevelse, nesten så jeg begynte å tro på det selv. For selv om jeg egentlig ikke hadde så veldig lyst å være hobbypsykolog for Hole, følte jeg at jeg måtte være det. Barry Hole hadde et umettelig behov for å snakke ut om den forsmådde kjærligheten og jeg lot meg bli ventilen hans ettersom jeg på det tidspunktet hadde konkludert med at det sannsynligvis ikke ville bli noe sex den kvelden. Jeg tenkte det var ok å kunne bidra med noe i det minste, så jeg ville gi ham den tiden han trengte, vel og merke til den tredje flasken var tom. Ja, jeg innså etter alt det kjedelige pratet om Ranveig at jeg ikke lenger ville ha sex med ham, og det selv om han var ganske sexy og muligens et godt knull. Jeg vil nemlig ikke være noens trøste-dukke. Dessuten virket det ikke som om han hadde annet i tankene enn Ranveig, og det kan jeg jo for så vidt forstå, for tapet av et menneske som har vært en stor del av ditt liv kan føles uoverkommelig. De blir til et tomt hull i tiden din som du må fylle med noe annet.
Jeg rensket halsen for gørr som kom ut av det blå, sikkert av kjedsomhet – og satte mine moderlige øyne i ham for muligens femte gang den kvelden.
– Hør her, Hole! Det er viktig å ikke se på følelsene som river i deg som en fiende, men heller som en del av deg. Og går du litt inn i det og føler litt på det å være alene, så kan det være at du finner ut at du liker å være for deg selv, at det ikke er så skummelt – at det faktisk er helt ok! Jeg sa det med lidelse i stemmen, mens jeg glodde uvilkårlig rundt meg for å se om det var noen andre spennende menn i sikte. Idet jeg lot øynene skue utover Lorry´s koselige uteplass og videre mot inngangen, eller utgangen ved Giraffen, kom Dennis Storhøi gående inn sammen med to andre kjekke karer. Han oppdaget meg rimelig fort og lot øynene hvile på meg med et godt flir om munnen, litt sånn kjekkas-aktig uten å være for påtrengende kjekkas. Jeg lot blikket hvile stille og lett innbydende på ham, mens Hole hvilte øynene halvveis filosofisk i det halvfulle eller halvtomme vinglasset.
– Det er ikke det at jeg ikke er alene, sa Hole ganske mutt i stemmen. Det var bare så vidt jeg hørte ham, kanskje fordi jeg ikke ville høre på ham lenger. Dennis Storhøi viste frem sine perfekte perlehvite tenner og sendte meg et skøyeraktig blikk som jeg raskt responderte på med et like artig blikk tilbake. Et litt sånn; – halla, é det noe fart i trompeten? For jeg skulle så gjerne vært i orkesteret hans, i stedet for å spille annenfiolin i Barry Holes begredelige, ensomme univers. Selv har jeg alltid digget å være alene. Det er så utrolig effektivt og befriende å være for seg selv. Handlekraft, vilje, drømmer og mål kan nemlig fort forsvinne i et forhold fordi en lener seg for mye på konformiteten som oppstår når en er to. Been there, done that! Så jeg trives altså godt som singel og trives egentlig best sammen med likesinnede single mennesker. Men å sitte en hel kveld ute på byen og høre på andre single menneskers lire fra seg sine ensomme lidelser? Urk!
Livet som singel, men også i et forhold kan fort bli litt kjedelig. Når det er sagt, kjærlighet er ubeskrivelig vakkert. Alle ønsker vi å ha noen å elske og bli elsket. Det gjelder selvsagt også meg. Men vi må ikke la frykt for å være alene resultere i at vi er med noen utelukkende for å ikke være alene – det er å svikte seg selv og den andre. Å føle seg ensom i et forhold er nemlig betraktelig verre enn å være alene. Vi lever bare én gang! Om vi skal være i et forhold bør det derfor være bra på alle plan, og dette bør en være seg bevisst. De små varselsignalene en får underveis i et forhold, bør en absolutt lytte til. Det gjorde ikke jeg når det gjaldt eksen min. Jeg overså dem glatt, så bare det jeg ville se, og overhørte de små og nedlatende kommentarene han serverte for å holde meg nede og seg selv oppe. Jeg overså de små, barnslige krumspringene der jeg tenkte; – alvorlig talt, da mann. Hvor gammel er du, egentlig? 13 år? Jeg overså alle de gangene han snakket nedsettende om familien sin, om kollegaene og vennene sine. Overså alle gangene han skyldte på alle andre for sin egen utilstrekkelighet. Jeg overså alt sammen fordi jeg ikke ville se – men underbevisstheten visste! Og en dag kom vissheten til overflaten med en slik kraft at den nesten slo meg overende. Men like fullt som det kan ta tid å komme over et brudd, tar det tid å gå ut av et forhold. Ja, det tok meg et år fra første gangen jeg tenkte at dette forholdet ikke lenger er levedyktig, til han gjorde det slutt. Jepp, han kom meg i forkjøpet, den jævelen – og det selv om jeg hadde hatt et helt år på meg til å gjøre det slutt! Jeg husker jeg gikk inn i et stort vakum som altså varte i hele 34 minutter til pizzaen tryglet om nåde i stekeovnen. Deretter var alt bra igjen og jeg var i storform. Og et par dager etter bruddet med eksen møtte jeg Magne. Magne begynte på det tidspunktet som salgssjef i vinfirmaet hvor jeg altså er produktsjef, og en het romanse som varte i nesten tre uker oppsto mellom oss og vinene våre. Jepp, det ble ikke noe annet enn nettopp det, en het romanse. En sommerflørt. Deretter dro jeg til California og ble værende hos Dick Settington i noen måneder. Dick er en verdenskjent vinprodusent som jeg møtte på samme tidspunkt som Magne, og som jeg innledet et rimelig seriøst forhold med etter den korte «flingen» med Magne. Ja, det stod til og med om oss i VG. Det var slik Magne fikk vite om det, hvilket var litt ugreit ettersom han trodde vi var sammen på ordentlig. Vi var ikke det per min definisjon, og det er selvsagt den jeg forholder meg til. Det var også slik sjefen min Leif fikk vite om forholdet mitt med Dick, samt venninnene mine og familien min nordpå. Bestemor holdt på å dåne. Hun trodde jeg var blitt verdensberømt. Litt sånn som Kardashians eller hva de nå heter. Vel, etter mitt rimelige seriøse forhold med Dick i California har jeg holdt meg langt unna menn, og det var først fem måneder etter den kjølige hjemkomsten til Norge at jeg omsider begynte å bli klar for nye impulser, også vedrørende mannfolk. Ja, jeg valgte å være alene de fem månedene fordi jeg mener det ikke er sunt å surre rundt og hoppe fra det ene forholdet til det andre uten å evaluere og finne tilbake til seg selv. Ekte lykke kommer nemlig innenfra når en står stødig på egne bein og er ikke noe andre kan gi deg sånn uten videre. Jepp, det var nettopp dette jeg forsøkte å formidle Barry Hole den kvelden på Lorry.
– Men når vet en at en virkelig er klar for å treffe nye mennesker, altså kvinner, spurte Hole for tredje gang den kvelden, og det var da jeg kjente det rykke til i blindtarmen, så jeg flyttet blikket lett irritert fra en flørtende Storhøi og plantet dem rimelig mer irritert tilbake på Hole. Han trodde tydeligvis at jeg var sexolog, og det er jo forståelig etter den fiffige leksjonen jeg ga både ham og Varg Lærum den gangen vi fakket Matchmorderen og feiret med litt bobler på Lorry, eller det vil si – jeg feiret – for jeg hadde tenkt å bli litt full og ruset på livet ettersom jeg fortsatt var i live og ikke ble drept av den begredelige sexpervoen. Og det var nettopp da, i et snev av lykkerus og totalt utmattelse at jeg fortalte dem et og annet om romantikk, kvinner og sex; om Match.no, om lyster, perversiteter og sadomasochisme. Jeg fortalte dem at det å gi fra seg kontrollen i sengen for en kvinne kan være et kjærkomment pustehull i en hektisk hverdag full av krav, logistikk og ansvar. Jeg sa at jeg innimellom ønsket å være med noen som kunne ta kommandoen – spesielt i sengen – slik at jeg kunne slippe å tenke og ta ansvar, og bare nyte! Og ja, til og med kanskje bli håndtert litt hardt om settingen var riktig, at det sikkert var derfor jeg ble litt fascinert av ordene morderen serverte og de ville lystene og stemningen som rådet på Match.no. Sex! Rå sex! Underkastelse! Men hverken Hole eller Lærum skjønte bæret. De bare stirret på meg med åpen munn. Jeg tror de siklet litt også – så jeg måtte drikke alle boblene selv, for de så ikke ut til å være i stand til noe som helst. Så etter den leksjonen der, forstår jeg jo godt at Hole tror jeg kan et og annet om sex og samliv. Men jeg kan ikke det. Det er mye jeg ikke kan. Jeg bare later som, og det funker som regel.
Hole stirret forventningsfullt på meg for femte gang den kvelden, mens han rullet det nesten tomme vinglasset akkurat slik jeg lærte ham det på The Thief kvelden før vi fakket Matchmorderen. Den kvelden hadde jeg faktisk veldig lyst på sex fordi jeg dagen etter skulle på date med en sadomorder som hadde drept flere kvinner etter å ha hatt rå sex med dem. Oppdraget var jo ikke helt ufarlig – han kunne jo ha drept meg også om Hole og Lærum klønet det til. Vi skulle denne kvelden nemlig lokke ham i fellen og jeg var lokkeduen! Et par uker senere på det samme stedet ventet altså Hole at jeg nok en gang skulle bidra med noe. Jeg lot blikket vike opp i luften en anelse til høyre for å finne på noe glupt å si. Det er en vane jeg har – blikket mitt flyter automatisk opp til høyre når jeg føler jeg må si noe smart noe – for spesielt smart er jeg ikke.
– Tja, hvordan vet en at en er klar? Ja, si det, svarte jeg, mens jeg dro litt på det for å fremstå noe filosofisk. Jeg tenkte at han kanskje ville bli litt opphisset av mitt filosofiske ego, og flytte fokuset fra Ranveig og det havarerte samlivet med henne over på meg. Han gjorde ikke det.
– Du tenker nok ikke så mye på Ranveig og lengter ikke tilbake til henne. Tvert om, sa jeg en smule psykedelisk og ettertenksomt. Men jeg gjorde ikke det – jeg tenkte ikke i det hele tatt.
– Du synes kanskje det er deilig å være alene og leter ikke etter noen som kan fylle tomrommet etter henne. Du synes det er hyggelig å gå ut og treffe nye mennesker, slike som meg – og du bærer med deg gode energier der du ferdes. Ikke mørke og dystre, selvmedlidende, trege og kjipe energier… Skjønner?
Hole svarte med å stirre tomt på meg, noe som fikk meg til å undres om han i det hele tatt hørte etter. Men han spurte, og da skulle han jaggu få svar, tenkte jeg. Så da fortsatte jeg like godt ettersom kysten var klar og han ikke sa et kvekk. Jeg er tross alt fra Nord-Norge. Vi venter ikke på at solen skal skinne, for å si det slik. Vi kan dø før det skjer – vi skinner selv. Hole derimot, så rimelig død ut der han satt og stirret tomt ut i luften etter svar, eller rettere sagt på meg, som følte meg litt som luft der jeg satt like foran ham. Jeg kremtet høyt, ikke fordi jeg trengte det – men for å vekke ham litt, for nå ville jeg gjerne avslutte denne terapitimen. Jeg noterte i sideblikket at Dennis Storhøi fulgte med oss med blikket. Det gjorde meg litt yr, så jeg skiftet gir og fortsatte.
– Du ser fortid og tidligere forhold klart og tydelig og innser at det faktisk var bra at du og Ranveig gikk hver deres vei. Du har kanskje lært noe som jeg håper du tar med deg inn i ditt nye liv. Du føler deg følelsesmessig stabil, du fylles av håp og er villig til å gi nye mennesker en sjanse! Meg for eksempel. Du har jobbet aktivt med deg selv for å bli bedre og mer hel på alle plan. Du føler deg ydmyk, spent og mottakelig for det livet nå har å tilby deg, og ikke minst – du føler deg tryggere på deg selv og vet du vil være tydeligere i ditt neste forhold når du har funnet tilbake til deg selv og blitt litt klokere. Du vet hvem du er og hva du vil – også når det gjelder forhold. Du føler kanskje at livet smiler til deg og du smiler tilbake. Kjenner du igjen noe av dette, har du sannsynligvis åpnet opp for å møte ny kjærlighet og glede. Så lett og så ukomplisert er det faktisk, svarte jeg nokså kryptisk og litt stolt, for det hørtes nesten ut som om jeg visste hva jeg snakket om. Jeg gjorde ikke det.
– Sånn, har du fått svar på spørsmålet ditt nå, tror du, spurte jeg ganske lattermildt, mens jeg veivet etter servitøren fordi jeg ville hjem. Å date gubber som ikke har kommet over eksen og som bare prater om dem på godt og vondt, er så turn off at de skrur av lyset for andre potensielle mannfolk der ute også. Til og med Dennis Storhøi. Jeg betalte halve regningen og gikk.
Lotte-Marie goes Down Under kommer altså ut i desember. Ønsker du å lese de tre første bøkene, så finner du dem her.
…….
To do or not to do, that´s the question!!
Da er det vel bare å ønske en riktig fin dag. Spre kjærlighet og glede!
Bøkene om Lotte-Marie er Norges morsomste i følge media og lesere, og leses av både menn og kvinner. Lotte-Marie er en splittet person. Lotte er vill, nådeløs, frekk og hemningsløs, mens Marie er den pertentlige og korrekte forretningskvinnen, hun som jobber i vinbransjen og er superselgeren med den gode nesen, og som verner om både tittel og viner med nebb og klør. Lotte-Marie er Norges humoristiske og feministiske svar på Varg Veum og Harry Hole.
I bok nummer fire forlater hun det trauste livet i Norge og setter kursen mot Australia, mot hester, ødemark, edderkopper og slanger, skyteepisoder og grillet kenguru – og ikke minst cowboyer med stor C! Og selvsagt blir det også sex og romantikk, og litt dop og drap i denne boken også. Under er en liten smaksprøve på kapittel 1, uredigert. Vel lest!
KAPITTEL 1
Det er lørdag ettermiddag. Prideparaden har nettopp gått sin seiersgang gjennom Oslos gater og fortsatt er det et hav av folk hvor enn jeg snur meg. Jeg forventet egentlig å måtte forlate Lorry med uforrettet sak, nemlig å finne et ledig bord for to – men her er det heller glissent. Ganske overraskende, syntes jeg. Folk forstår nok ikke hvor deilig det er å sitte i den svært så hyggelige og avkjølende, grønne lungen midt i byens beste område, og godt er det. Det er som om Lorry er en egen sone, et eget bedagelige univers eller et fristende fristed – vel og merke for slike som meg og Lady og Landstrykeren. Med sine rødrutete, romantiske plast-duker over skakke bord og humpete brostein, får jeg alltid en følelse av å tre inn i den spesielle Lorry-verdenen, eller at jeg regelrett trer inn i et annet land – en annen by i en annen tid kanskje. Muligens Paris? For 50 år siden? Jeg vet ikke. Lorry lar seg ikke så lett beskrive. Med den store, fargerike og rimelig små-harry plastikk-giraffen stående i giv akt like ved inngangen eller kanskje det er utgangen, jeg vet ikke det heller – jeg kommer vanligvis inn bakveien og stikker vanligvis ut samme vei, det er simpelthen en vane jeg har – så er Lorry rett og slett et sammensurium av energier. Og nettopp det faktum kan jeg like, for det er i bunn og grunn jeg også.
Anyway, folk ser ikke ut til å forstå at dette er Oslo´s navle, og med navlelo og det hele. Etter min mening er Lorry det mest sjarmerende og til dels det mest klassiske utestedet i Tigerstaden, og det med en internasjonal og historisk touch – her går eksempelvis de flinke servitørene fortsatt i ærbødige sorte og hvite servitør-antrekk ala francé. Skjønner? Jepp, Lorry er til tross for sin utpregede Down to Earth-style, rimelig elegant til å være norsk! Så derfor lurer jeg litt på følgende; – skjønner ikke folk at Lorry er best? Simply The Best! At det er her, og kun her – at det er ok at serveringen er litt treg i blant, eller ganske ofte egentlig. At det her, og kun her – at det finnes folk i alle farger og fasonger, fra alle yrkesgrupper og i alle aldre – og ikke minst slike som meg, Lotte-Marie fra det karrige nord! Produktsjefen som tok hele Oslo med storm før hun erobret Hollywood. Hun som enkelte beskriver som vill, nådeløs, frekk og hemningsløs, og en smule pervers. Hun som for andre fremstår som den pertentlige og korrekte forretningskvinnen som jobber i vinbransjen og er superselgeren med den gode nesen, og som verner om både tittel og viner med nebb og klør. Jepp, det er meg.
«Slike som meg» er forøvrig relativt udefinerbare. Det var nettopp det han sa til meg, fyren jeg møtte i baren sist gang jeg var her.
– Du é pinadø udefinerbar! Ja, han var fra Bergen. Jeg har det med å treffe bergensere og de treffer som regel også noe i meg. Neste gang jeg skal ha sex om ikke så alt for lenge, vil jeg gjerne at det skal være med en bergenser. De er så utadvendte, så uhøytidelige og avbalanserte, så morsomme og utrolig kule, og det uten å være tilgjort. Ja, jeg innbiller meg at de er litt «out-going og morsom» i sengen også. Litt sånn;
– Åh du og du, gikk den ikke litt feil nå? Men det kan selvsagt hende at jeg tar feil – det hender at jeg gjør nettopp det. Tar feil av ting. Det har blitt meg fortalt. Jeg merker det liksom ikke selv, og det er vel kanskje en av de få feilene jeg har. Ingenting å skryte av!
Vel, det var for cirka en måned siden at jeg møtte bergenseren her på Lorry, for jeg passer på å ikke gå her for ofte – og det til tross for at Lorry er mitt stamsted. Jeg vil nemlig nødig ende ut som Barry Hole på det stedet han vanker på og som heter Schrøders. For selv om han påstår at han «bare sitter der» på sin faste plass med halvliteren foran seg, som han forøvrig påstår han ikke drikker av, og bare glor livstrøtt ut i lufta og med det ikke gjør så mye av seg – så har han blitt en del av inventaret. En del av Schrøders.
Jeg vil ikke bli en del av Lorry!
Der går grensen.
Det meste av inventaret på Lorry er over hundre år!
Schrøders restaurant eller hva det nå er, ble forøvrig født i Torggata 14, men flyttet til Waldemar Thranes gate i 1956. Så det er ingen tvil om at Schrøders i likhet med Lorry har en historie å by på, men Lorry har behersket tidens tann noe bedre, mener nå jeg. Ja, Lorry har kanskje brukt tidens tann til egen fordel i motsetning til Schrøders som bare er…
Brunt?
Det var Oslo arbeidersamfunn som bygget i Torggata 14 i 1878, i kvartalet der Folkets hus befinner seg med utsikt til nåværende Arbeidersamfunnets plass. Det var en dame ved navn Elise Pettersen som startet kafédrift i bygget i 1912, for den gang var det ofte kvinner som drev med slike ting. Men selv om kaféen var et viktig møtested for arbeiderne og de nyinnflyttede som brukte kaféen daglig, gikk driften rimelig dårlig. Arbeiderne hadde muligens ikke så god råd og pengene gikk nok til andre ting som epler, mel, ullsokker og skotøy. Men i 1925 ble lokalene rehabilitert og driftsformen lagt om. Hans Schrøder og Ringnes bryggeri skrev avtale med arbeidersamfunnet, og i 1926 så Schrøders restaurant dagens lys i det selvsamme bygget, men da med ølservering! Nevnte faktum er muligens uinteressant for ganske mange, men alt dette vet jeg fordi jeg er genuint opptatt av historie og gamle bygninger, spesielt de som har rommet liv og røre, og ikke minst bevegelse over tid. Jeg liker både fine, plettfrie historier, de jeg vet rommer mye dritt under den glansfulle overflaten – og de stinkende, bedritne historiene som ikke legger skjul på noe som helst, nettopp fordi de er så tilgriset at alt bobler over og synes på overflaten. Hus er levende historier og jeg simpelthen elsker gamle hus og bygninger. Tenk om hus kunne snakke! Jeg er forøvrig preget av historiens tann selv, til tross for at jeg bare er 32 år – og har gjennom årene erfart at jeg liker litt stil og klasse, selv om andre sikkert ikke tror det – jeg er jo tross alt nordfra. Vi skal på en måte like fisk og pule i fjæra. De mener så, de som ikke kjenner noen nordfra. Når jeg eksempelvis forteller folk at jeg var jomfru til jeg fylte 22 år, tror folk jeg kødder.
De har helt rett.
Jeg var 23.
Vel, Schrøders er en sliten ølhule, nesten som et gamlehjem hvor gamle mennesker holder liv i noe som for lengst er passé, som menneskene der. De har nådd trinnet før trinnet og står og vipper mot det å være og ikke være.
Det er ikke noe mer på neste trinn.
Ingenting!
Men Barry Hole vanker der, og med ham blir det jo litt liv på Schrøders. Barry Hole er tross alt Norges superhelt nummer én. Skjønt, det er nok bare når han er på jobb og løper fra kuler og krutt at det blir liv i leiren. Når han sitter der og glor ut i luften helt for seg selv innerst i den nedslitte restauranten, så blir det vel med det, helt til han går hjem. Ja, jeg kjenner Hole meget godt. Han har sett meg nesten naken opp til flere ganger, og vi har klint heftig, men ikke tatt den helt ut. Dog, jeg har sovet trygt og godt i hans armer og det er mer intimt enn sex. Og vi har delt fortrolige historier med hverandre. Hole har blant annet fortalt meg at i tiden før han nøyde seg med kun å stirre på ølglasset, så hadde han den leie vanen å drikke for mye, og hans uslukkelige tørst på den brune dritten fikk fatale konsekvenser for både ham og andre, og ja, vi snakker om døden. Men dette var før i tiden. Han er en annen mann i dag. Hole er ikke lenger en alkoholiker, men en avholdsmann hvilket er bra. Dog, det kan sannelig diskuteres, for han drikker jo med meg. Vi drikker god vin sammen. Vel, Hole har forøvrig fortalt at ikke bare alkoholen, men også det tøffe yrket har preget både ham og det lille privatlivet han har utenfor jobb. Barry Hole er etterforsker eller detektiv. Jeg vet ikke helt hva han titulerer seg som, men han fanger mordere og det gjør jeg også.
– Når en vier sitt liv til jobben må andre ting vike…
Jupp, det var nettopp dette han så glupt poengterte for meg sist gang vi møttes. En skulle nesten tro at han var filosof. Barry Hole som ruver over 190 centimeter på strømpelesten, har altså levd et meget hardt liv med mange dramatiske hendelser som alle har satt sine tydelige spor. Jeg tenker nå, her jeg sitter og tenker tilbake, at Hole er en myk tøffing.
– Det har vært mange søvnløse netter helt alene, fortalte han meg ganske så inngående sist jeg var sammen med ham.
– Ingen kvinne. Ingen barn. Ingen hund. Det eneste jeg har, er en sjef og et par typer jeg fortsatt kaller kompiser selv om det går år mellom hver gang de ringer, eller jeg ringer dem. Jepp, Holes beskrivelse var rimelig melankolsk. Vi var altså her på Lorry, og Hole sa det med et trett smil om munnen akkurat idet kelneren kom med en ny flaske rosévin til oss. Jeg angret i det samme kelneren kom at vi i det hele tatt hadde bestilt en ny. Første gangen vi delte en flaske vin, eller rettere sagt to, eller tre – jeg husker sannelig ikke – jeg sovnet jo i armene hans – var da vi bodde på The Thief, eller rettere sagt jeg bodde på The Thief. Hole kom for å passe på meg. Ja, jeg var nemlig litt i farta etter å ha drukket vin en halv dag og hadde booket meg en luksus-suite til den nette sum av kr 27.000.- natta. I know! Slike fine overraskelser kommer gjerne når en minst venter det, som eksempelvis når en får regningen. Men Hole betalte vinflaskene vi drakk opp. Dette var natten før vi fakket Matchmorderen eller Melkemannen, Vampyrgutten, Ulvemannen og Konglemannen. Kjært barn har mange navn, sies det, og det gikk litt i surr for oss. Men Hole og jeg, og Varg Lærum fra Bergen – vi tok ham, vi! Og nettopp dét gjorde vi på Lorry med eller uten s. Lorry´s. Jepp, det var nettopp her det skjedde og det bare for et par måneder siden – og det var jeg som var hjernen bak det hele. Det var nemlig jeg som foreslo å lokke den klin gærne morderen i fellen ved å lokka ham med på en date – med meg! Den ekle, perverse morderen som dro hjem til nakne kvinner og pulte dem hardt bakfra før han drepte dem – var med andre ord «daten» min den kvelden. Ja, jeg husker fortsatt dialogene våre på Match.no;
– Ja vel, skrev han til meg; – vil du at jeg skal stikke den inn i deg nå? Du kan stille deg på alle fire like innenfor døren din. La døren stå ulåst, så kommer jeg og tar deg hardt bakfra. Du skal være helt naken og du får ikke snu deg rundt og se på meg! Jeg trodde nesten ikke det jeg leste og måtte ta meg en stor slurk vin, for ja, jeg drakk selvsagt vin – jeg driver jo med vinimport. Vin er hverdagslig for meg. Jepp, jeg er litt kontinental i stilen for å si det slik, og jeg husker godt hvordan jeg lot den simple vinen leke rundt i munnen min, mens jeg smattet på ordene hans. Jeg tenkte at Konglefyren ikke var riktig vel eller bevart – og dette tenkte jeg altså før jeg visste at han var en sprø morder. Jeg husker også at det som faktisk forundret meg mest ved det hele, var at kjærligheten var totalt fraværende på Match.no. Jeg trodde nemlig at Match.no handlet om å finne romantikk og kjærlighet – den eneste rette. Men den gang ei – det skulle pules til døden skilte en av, eller hvordan de nå sier det. Dog, jeg må vel også innrømme at perversitetene trigget nysgjerrigheten min, og det i den grad at jeg måtte spørre om han køddet eller ei. En vet jo aldri. Han køddet ikke.
– Ja. Dette er ikke noe problem, svarte han da, – kvinner tenner på dette. Det er spenningen! De vil underkaste seg en vilt fremmed mann. Meg! Jeg drar hjem til dem, tar dem hardt bakfra og spruter inn i dem, og deretter går jeg. Så, hva sier du?
Jeg deletet ham med det samme. Deretter logget jeg inn på Ulven, en annen fyr på Match.no for å lese hva han hadde svart siden sist, og der stod følgende;
– Kan du være med på noe slikt, eller blir dette for rått for deg? Tipper du er litt for snill pike til dette – saken er den at min greie er at jeg tenner maks på å gå rett på sak. Vi kan gjerne prate lenge her inne, men jeg får utrolig kick av å pule en ukjent kvinne med en gang, uten noen form for vorspiel eller innledende tilnærming. Da er vi ekte urmann og urkvinne, og følger lystene helt ut. Slik jeg ser det møtes vi, jeg tar frem pikken, du suger meg først, og så puler jeg deg etterpå, lenge til det har gått for deg mange ganger…
Jeg måtte lese det han skrev flere ganger mens vinen surklet rundt i munnen min, og tenkte deretter mitt, for Ulvemannen var akkurat som Konglemannen! De ville begge pule fremmede kvinner, og dette la de ikke en gang skjul på. Så jeg måtte le høyt av det hele. Det var så platt! På Match.no skulle det pules! Punktum! Mens jeg, derimot, som lette etter ekte kjærlighet; den eviglange, dype og inderlige kjærligheten – stod på stedet hvil og blomstret med frimerkesamlingen min. Jepp, det var nettopp slik jeg følte det.
– Ikke et eneste ord til hverandre, skrev Ulvemannen, – du setter deg ned foran meg uten et eneste ord, åpner munnen og begynner å suge. Og så puler jeg deg lenge etterpå. Si fra om du vil. Men vet du hva, nå må jeg logge av.
Jepp, jeg lo like høyt av melding nummer to, og deretter deletet jeg Ulvemannen også. Men latteren stilnet fort da Barry Hole dagen etter stod på døren min og sa de jaktet på en morder på Match.no, og at morderen sannsynligvis var fyren jeg utleverte mine seksuelle perverse lyster til. Ja, faen heller, jeg skrev jo et og annet jeg også! Jeg ville selvsagt ikke være like kjedelig som vanlige normale mennesker er i sengen. Jeg ville liksom fremstå litt kul, litt sånn frivol, på en måte. Skjønt, jeg er ikke helt sikker på hva det ordet betyr. Latteren stilnet altså fort da jeg fikk høre at jeg flørtet og utleverte perverse lyster jeg ikke har med en kynisk og brutal morder som likte å sprute inn i ofrene sine bakfra før han kvelte dem sakte med en pute. Og for å sette kronen på verket bet ham dem i halsen – derav navnet Vampyrgutten eller Matchmorderen, Melkemannen, Ulvemannen og Konglemannen. Igjen, kjært barn har mange navn.
Men jeg fakket ham, jeg!
Eller det vil si, vi! Jeg og partnerne mine Hole og Varg Lærum, detektiven fra Bergen. Ja, han var ganske sexy han også. Vi tre ble nemlig et rimelig kult team som fakket morderen takket være meg. Moi! Og dette skjedde altså her på Lorry, på stamstedet mitt – og planen, den var min! Det var også akkurat her at jeg var på date med Hole noen uker senere, mest fordi han maste slik. Jeg hadde nemlig etter episoden med Matchmorderen mistet lysten på alle med ut-over-tiss og funnet roen i meg selv. Jeg ville ikke ha menn i livet mitt, hverken i hodet, i hjertet eller i underlivet mitt. Jeg var en manne-fri sone! Men jeg takket ja til å gå på date med Barry Hole fordi jeg likte ham veldig godt og hadde bitte litt lyst på sex. Den store kjærligheten ønsket jeg ikke, kanskje mest fordi jeg hadde mistet troen på den. Men det hadde ikke Hole. Han fortalte meg at han hadde en storesøster som han elsket over alt på jord. Og så var det Ranveig og Ole. Ranveig er den mørke skjønnheten jeg antar er hans livs store kjærlighet, og sønnen hennes Ole ble liksom barnet han selv aldri fikk. Jepp! Menn som tar til seg andres barn… vel, det er ingenting som overgår det. Historien oser av romantikk, og ikke nok med det – det var Hole som først falt for Ranveig og ikke omvendt.
– Svarte olabukser, digre Dr. Martens-støvler og en grønn parkas på en litt for tynn kropp skriker jo ikke akkurat klasse, lo Hole høyt den gangen på Lorry, før han ble alvorlig og innesluttet igjen. Blikket hans forsvant liksom litt innover der han satt og snurret på vinglasset akkurat slik jeg hadde lært ham det.
– Men hun så tydeligvis noe i meg, sa han deretter litt mutt, som om han ikke skjønte hva i himmelens navn det kunne være, og akkurat idet han sa akkurat det, lurte jeg på det samme.
– Når det er sagt, hun så kanskje ikke hvordan jeg egentlig er, for da hadde hun antageligvis stukket med halen mellom beina. Eller kanskje vi alle er like syke i hodene våre? Kanskje er det folk vi møter som avgjør hva vi viser frem. Hva tror du? Hole stilte det usedvanlig upassende og filosofiske spørsmålet etter at vi hadde tømt den andre flasken med rosévin fra Syd-Frankrike. Jeg skjønte ikke en gang hva han pratet om. Jeg ville bare se om møtet med Hole ville frembringe muligheter for litt sex. Ikke filosofere over filosofiske antagelser. Men det skjønte tydeligvis ikke Hole. Han gnålte i vei om drap, om etterforskning og antagelser som er nettopp det, kun antagelser – og litt om Kong Alkohol og ikke minst Ranveig! Vel, er det noe som er en sikker «turn off», så er det når den du dater bare prater pjatt om det miserable livet sitt og ekser de tydeligvis ikke har kommet over! Ikke det, politietterforskeren Hole er jo tøff, jeg innrømmer det. Han er en sånn passe egenrådig og macho fyr som liksom ikke har tid til kvinner, et faktum som på mystisk vis virker svært tiltrekkende for de fleste kvinner. Men dette var altså før Ranveig kom inn i livet hans. Med henne innså han at det var lov å ha et liv i tillegg til å løpe etter mordere. Jepp, det hadde med andre ord tatt ham omtrent et halvt liv å komme frem til denne glupe konklusjonen, hvilket minnet meg på at jeg burde prøve det selv – få meg et liv utenfor jobben.
– Jobber en lenge nok lærer en seg å se de små nyansene i ethvert mord. Detaljene som skiller det ene fra det andre og gjør det unikt, forklarte Hole halvveis ned i den tredje flasken. Og først da skjønte jeg hva han pratet om, for det er akkurat slik jeg selv tenker om vin! Jepp! Hole og jeg har nok en del ting tilfelles når det gjelder jobb og slikt, men han er ingen mann for meg. Han er for mye preget av fortiden og er med det litt firkantet. Han har sine rutiner, sine faste rammer laget av stål, og utenfor der trives han ikke om han da ikke løper etter en gærning – for hvis så er tilfelle finnes det visstnok ingen grenser, da satser han både liv og lemmer. Han blir en ulv. En jeger! Når det gjelder privatlivet og spesielt kjærlighet, fikk jeg inntrykk av – så feiger han ut. Blir en kylling. Det var i hvert fall dette inntrykket jeg fikk av ham. Unntaket er Ranveig som han bablet om nesten hele kvelden. Jepp, jeg tror jeg vet mer om henne enn jeg vet om meg selv. Men jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe for de to turtelduene. Jeg sa bare at det kan være lurt å ta en skikkelig «time out» og finne seg selv igjen, før en begynner å date nye, eller ta en skikkelig alvorsprat med henne og rydde opp i skuffen før den eventuelt lukkes for godt. Da blir det lettere å gå videre, sa jeg, uten å vite så mye om hva jeg snakket om.
– Men hvordan vet du at du er klar til å elske igjen? Spurte han da. Dette visste jeg selvsagt heller ikke svaret på. Så jeg svarte uten å vite for mye om det, at det kan være hardt å komme seg etter et brudd, men at det en dag ikke føles like hardt lenger. Og da er en sikkert rimelig klar. For meg tok det eksempelvis 34 minutter å komme over eksen, det vil si en rimelig svidd Grandiosa, og det av opplagte grunner. Han var en fjomp! Kjærlighetssorg er altså rimelig fremmed for meg, men jeg har jo trøstet en del andre opp gjennom årene, så jeg vet da litt om det okke som, og så kan jeg kunsten å improvisere.
– Du har fått deg en psykisk og følelsesmessig knekk, svarte jeg så profesjonelt og høytidelig som jeg bare klarte med en aldri så liten promille innabords. 1,27 muligens. Jeg tenkte at han kanskje ville syntes svaret var litt sexy ettersom det hørtes veldig klokt ut, og at han med det ville få de dystre tankene sine over på noe annet enn Rannveig – nemlig meg! Det gjorde han ikke. Han bare stirret forventningsfullt på meg, som om jeg skulle løse alle hans verdensproblemer, spesielt de som innebar eksen. Så da måtte jeg jo fortsette.
– Å komme seg gjennom kjærlighetssorg hører med til det å leve og å elske – og når du først gjør det, står du sterkere enn noensinne. Og én dag vil du være i stand til å åpne hjertet ditt fullt og helt igjen for en ny kvinne! Jeg avsluttet den meget sensuelt fremførte replikken med å sniffe litt på vinen, først med det venstre neseboret og deretter med det høyre. Ja, jeg lot nesen danse lenge og forførende over glasset før jeg inntok en stor slurk rosé som jeg muntert lot leke rundt i munnen, selvsagt med påfølgende lyder. Deretter lot jeg vinen rulle nedover svelget og tenkte kanskje Hole ville ta hintet. Han gjorde ikke det.
– Men hvordan vet du at du er klar? Spurte Hole på ny ettersom han egentlig ikke fikk svar på spørsmålet sitt. Jeg måtte på det tidspunktet faktisk innrømme også for ham at jeg aldri har opplevd kjærlighetssorg, men for å underbygge min profesjonalitet på området – poengterte jeg at jeg, som sant er, har trøstet mang en venn og venninne, så jeg vet hvilke psykiske og fysiske reaksjoner som kan forekomme. Jeg vet eksempelvis at det er viktig å innse at de fysiske reaksjonene vi kjenner etter et brudd ikke er noe vi bare «innbiller» oss. Vi kan nemlig ikke lure følelsene våre – de er ekte. Og følelser påvirker både kropp og psyke – så om vi kjenner vi smerte, kvalme, uro og ubehag i kroppen etter et brudd, er dette sannsynligvis høyst reelt og ikke bare noe vi innbiller oss. Og nettopp dette fortalte jeg ham med stor innlevelse, nesten så jeg begynte å tro på det selv. For selv om jeg egentlig ikke hadde så veldig lyst å være hobbypsykolog for Hole, følte jeg at jeg måtte være det. Barry Hole hadde et umettelig behov for å snakke ut om den forsmådde kjærligheten og jeg lot meg bli ventilen hans ettersom jeg på det tidspunktet hadde konkludert med at det sannsynligvis ikke ville bli noe sex den kvelden. Jeg tenkte det var ok å kunne bidra med noe i det minste, så jeg ville gi ham den tiden han trengte, vel og merke til den tredje flasken var tom. Ja, jeg innså etter alt det kjedelige pratet om Ranveig at jeg ikke lenger ville ha sex med ham, og det selv om han var ganske sexy og muligens et godt knull. Jeg vil nemlig ikke være noens trøste-dukke. Dessuten virket det ikke som om han hadde annet i tankene enn Ranveig, og det kan jeg jo for så vidt forstå, for tapet av et menneske som har vært en stor del av ditt liv kan føles uoverkommelig. De blir til et tomt hull i tiden din som du må fylle med noe annet.
Jeg rensket halsen for gørr som kom ut av det blå, sikkert av kjedsomhet – og satte mine moderlige øyne i ham for muligens femte gang den kvelden.
– Hør her, Hole! Det er viktig å ikke se på følelsene som river i deg som en fiende, men heller som en del av deg. Og går du litt inn i det og føler litt på det å være alene, så kan det være at du finner ut at du liker å være for deg selv, at det ikke er så skummelt – at det faktisk er helt ok! Jeg sa det med lidelse i stemmen, mens jeg glodde uvilkårlig rundt meg for å se om det var noen andre spennende menn i sikte. Idet jeg lot øynene skue utover Lorry´s koselige uteplass og videre mot inngangen, eller utgangen ved Giraffen, kom Dennis Storhøi gående inn sammen med to andre kjekke karer. Han oppdaget meg rimelig fort og lot øynene hvile på meg med et godt flir om munnen, litt sånn kjekkas-aktig uten å være for påtrengende kjekkas. Jeg lot blikket hvile stille og lett innbydende på ham, mens Hole hvilte øynene halvveis filosofisk i det halvfulle eller halvtomme vinglasset.
– Det er ikke det at jeg ikke er alene, sa Hole ganske mutt i stemmen. Det var bare så vidt jeg hørte ham, kanskje fordi jeg ikke ville høre på ham lenger. Dennis Storhøi viste frem sine perfekte perlehvite tenner og sendte meg et skøyeraktig blikk som jeg raskt responderte på med et like artig blikk tilbake. Et litt sånn; – halla, é det noe fart i trompeten? For jeg skulle så gjerne vært i orkesteret hans, i stedet for å spille annenfiolin i Barry Holes begredelige, ensomme univers. Selv har jeg alltid digget å være alene. Det er så utrolig effektivt og befriende å være for seg selv. Handlekraft, vilje, drømmer og mål kan nemlig fort forsvinne i et forhold fordi en lener seg for mye på konformiteten som oppstår når en er to. Been there, done that! Så jeg trives altså godt som singel og trives egentlig best sammen med likesinnede single mennesker. Men å sitte en hel kveld ute på byen og høre på andre single menneskers lire fra seg sine ensomme lidelser? Urk!
Livet som singel, men også i et forhold kan fort bli litt kjedelig. Når det er sagt, kjærlighet er ubeskrivelig vakkert. Alle ønsker vi å ha noen å elske og bli elsket. Det gjelder selvsagt også meg. Men vi må ikke la frykt for å være alene resultere i at vi er med noen utelukkende for å ikke være alene – det er å svikte seg selv og den andre. Å føle seg ensom i et forhold er nemlig betraktelig verre enn å være alene. Vi lever bare én gang! Om vi skal være i et forhold bør det derfor være bra på alle plan, og dette bør en være seg bevisst. De små varselsignalene en får underveis i et forhold, bør en absolutt lytte til. Det gjorde ikke jeg når det gjaldt eksen min. Jeg overså dem glatt, så bare det jeg ville se, og overhørte de små og nedlatende kommentarene han serverte for å holde meg nede og seg selv oppe. Jeg overså de små, barnslige krumspringene der jeg tenkte; – alvorlig talt, da mann. Hvor gammel er du, egentlig? 13 år? Jeg overså alle de gangene han snakket nedsettende om familien sin, om kollegaene og vennene sine. Overså alle gangene han skyldte på alle andre for sin egen utilstrekkelighet. Jeg overså alt sammen fordi jeg ikke ville se – men underbevisstheten visste! Og en dag kom vissheten til overflaten med en slik kraft at den nesten slo meg overende. Men like fullt som det kan ta tid å komme over et brudd, tar det tid å gå ut av et forhold. Ja, det tok meg et år fra første gangen jeg tenkte at dette forholdet ikke lenger er levedyktig, til han gjorde det slutt. Jepp, han kom meg i forkjøpet, den jævelen – og det selv om jeg hadde hatt et helt år på meg til å gjøre det slutt! Jeg husker jeg gikk inn i et stort vakum som altså varte i hele 34 minutter til pizzaen tryglet om nåde i stekeovnen. Deretter var alt bra igjen og jeg var i storform. Og et par dager etter bruddet med eksen møtte jeg Magne. Magne begynte på det tidspunktet som salgssjef i vinfirmaet hvor jeg altså er produktsjef, og en het romanse som varte i nesten tre uker oppsto mellom oss og vinene våre. Jepp, det ble ikke noe annet enn nettopp det, en het romanse. En sommerflørt. Deretter dro jeg til California og ble værende hos Dick Settington i noen måneder. Dick er en verdenskjent vinprodusent som jeg møtte på samme tidspunkt som Magne, og som jeg innledet et rimelig seriøst forhold med etter den korte «flingen» med Magne. Ja, det stod til og med om oss i VG. Det var slik Magne fikk vite om det, hvilket var litt ugreit ettersom han trodde vi var sammen på ordentlig. Vi var ikke det per min definisjon, og det er selvsagt den jeg forholder meg til. Det var også slik sjefen min Leif fikk vite om forholdet mitt med Dick, samt venninnene mine og familien min nordpå. Bestemor holdt på å dåne. Hun trodde jeg var blitt verdensberømt. Litt sånn som Kardashians eller hva de nå heter. Vel, etter mitt rimelige seriøse forhold med Dick i California har jeg holdt meg langt unna menn, og det var først fem måneder etter den kjølige hjemkomsten til Norge at jeg omsider begynte å bli klar for nye impulser, også vedrørende mannfolk. Ja, jeg valgte å være alene de fem månedene fordi jeg mener det ikke er sunt å surre rundt og hoppe fra det ene forholdet til det andre uten å evaluere og finne tilbake til seg selv. Ekte lykke kommer nemlig innenfra når en står stødig på egne bein og er ikke noe andre kan gi deg sånn uten videre. Jepp, det var nettopp dette jeg forsøkte å formidle Barry Hole den kvelden på Lorry.
– Men når vet en at en virkelig er klar for å treffe nye mennesker, altså kvinner, spurte Hole for tredje gang den kvelden, og det var da jeg kjente det rykke til i blindtarmen, så jeg flyttet blikket lett irritert fra en flørtende Storhøi og plantet dem rimelig mer irritert tilbake på Hole. Han trodde tydeligvis at jeg var sexolog, og det er jo forståelig etter den fiffige leksjonen jeg ga både ham og Varg Lærum den gangen vi fakket Matchmorderen og feiret med litt bobler på Lorry, eller det vil si – jeg feiret – for jeg hadde tenkt å bli litt full og ruset på livet ettersom jeg fortsatt var i live og ikke ble drept av den begredelige sexpervoen. Og det var nettopp da, i et snev av lykkerus og totalt utmattelse at jeg fortalte dem et og annet om romantikk, kvinner og sex; om Match.no, om lyster, perversiteter og sadomasochisme. Jeg fortalte dem at det å gi fra seg kontrollen i sengen for en kvinne kan være et kjærkomment pustehull i en hektisk hverdag full av krav, logistikk og ansvar. Jeg sa at jeg innimellom ønsket å være med noen som kunne ta kommandoen – spesielt i sengen – slik at jeg kunne slippe å tenke og ta ansvar, og bare nyte! Og ja, til og med kanskje bli håndtert litt hardt om settingen var riktig, at det sikkert var derfor jeg ble litt fascinert av ordene morderen serverte og de ville lystene og stemningen som rådet på Match.no. Sex! Rå sex! Underkastelse! Men hverken Hole eller Lærum skjønte bæret. De bare stirret på meg med åpen munn. Jeg tror de siklet litt også – så jeg måtte drikke alle boblene selv, for de så ikke ut til å være i stand til noe som helst. Så etter den leksjonen der, forstår jeg jo godt at Hole tror jeg kan et og annet om sex og samliv. Men jeg kan ikke det. Det er mye jeg ikke kan. Jeg bare later som, og det funker som regel.
Hole stirret forventningsfullt på meg for femte gang den kvelden, mens han rullet det nesten tomme vinglasset akkurat slik jeg lærte ham det på The Thief kvelden før vi fakket Matchmorderen. Den kvelden hadde jeg faktisk veldig lyst på sex fordi jeg dagen etter skulle på date med en sadomorder som hadde drept flere kvinner etter å ha hatt rå sex med dem. Oppdraget var jo ikke helt ufarlig – han kunne jo ha drept meg også om Hole og Lærum klønet det til. Vi skulle denne kvelden nemlig lokke ham i fellen og jeg var lokkeduen! Et par uker senere på det samme stedet ventet altså Hole at jeg nok en gang skulle bidra med noe. Jeg lot blikket vike opp i luften en anelse til høyre for å finne på noe glupt å si. Det er en vane jeg har – blikket mitt flyter automatisk opp til høyre når jeg føler jeg må si noe smart noe – for spesielt smart er jeg ikke.
– Tja, hvordan vet en at en er klar? Ja, si det, svarte jeg, mens jeg dro litt på det for å fremstå noe filosofisk. Jeg tenkte at han kanskje ville bli litt opphisset av mitt filosofiske ego, og flytte fokuset fra Ranveig og det havarerte samlivet med henne over på meg. Han gjorde ikke det.
– Du tenker nok ikke så mye på Ranveig og lengter ikke tilbake til henne. Tvert om, sa jeg en smule psykedelisk og ettertenksomt. Men jeg gjorde ikke det – jeg tenkte ikke i det hele tatt.
– Du synes kanskje det er deilig å være alene og leter ikke etter noen som kan fylle tomrommet etter henne. Du synes det er hyggelig å gå ut og treffe nye mennesker, slike som meg – og du bærer med deg gode energier der du ferdes. Ikke mørke og dystre, selvmedlidende, trege og kjipe energier… Skjønner?
Hole svarte med å stirre tomt på meg, noe som fikk meg til å undres om han i det hele tatt hørte etter. Men han spurte, og da skulle han jaggu få svar, tenkte jeg. Så da fortsatte jeg like godt ettersom kysten var klar og han ikke sa et kvekk. Jeg er tross alt fra Nord-Norge. Vi venter ikke på at solen skal skinne, for å si det slik. Vi kan dø før det skjer – vi skinner selv. Hole derimot, så rimelig død ut der han satt og stirret tomt ut i luften etter svar, eller rettere sagt på meg, som følte meg litt som luft der jeg satt like foran ham. Jeg kremtet høyt, ikke fordi jeg trengte det – men for å vekke ham litt, for nå ville jeg gjerne avslutte denne terapitimen. Jeg noterte i sideblikket at Dennis Storhøi fulgte med oss med blikket. Det gjorde meg litt yr, så jeg skiftet gir og fortsatte.
– Du ser fortid og tidligere forhold klart og tydelig og innser at det faktisk var bra at du og Ranveig gikk hver deres vei. Du har kanskje lært noe som jeg håper du tar med deg inn i ditt nye liv. Du føler deg følelsesmessig stabil, du fylles av håp og er villig til å gi nye mennesker en sjanse! Meg for eksempel. Du har jobbet aktivt med deg selv for å bli bedre og mer hel på alle plan. Du føler deg ydmyk, spent og mottakelig for det livet nå har å tilby deg, og ikke minst – du føler deg tryggere på deg selv og vet du vil være tydeligere i ditt neste forhold når du har funnet tilbake til deg selv og blitt litt klokere. Du vet hvem du er og hva du vil – også når det gjelder forhold. Du føler kanskje at livet smiler til deg og du smiler tilbake. Kjenner du igjen noe av dette, har du sannsynligvis åpnet opp for å møte ny kjærlighet og glede. Så lett og så ukomplisert er det faktisk, svarte jeg nokså kryptisk og litt stolt, for det hørtes nesten ut som om jeg visste hva jeg snakket om. Jeg gjorde ikke det.
– Sånn, har du fått svar på spørsmålet ditt nå, tror du, spurte jeg ganske lattermildt, mens jeg veivet etter servitøren fordi jeg ville hjem. Å date gubber som ikke har kommet over eksen og som bare prater om dem på godt og vondt, er så turn off at de skrur av lyset for andre potensielle mannfolk der ute også. Til og med Dennis Storhøi. Jeg betalte halve regningen og gikk.
Lotte-Marie goes Down Under kommer altså ut i desember. Ønsker du å lese de tre første bøkene, så finner du dem her.
…….
To do or not to do, that´s the question!!
Da er det vel bare å ønske en riktig fin dag. Spre kjærlighet og glede!
Og ps, vil du lære om musserende vin kan du laste ned GRATIS kompendium her.
Mvh. Trude Helén Hole
MIN FORFATTERSIDE
Mine online vinkurs og vinkompendium finner du her.
Vil du følge denne bloggen, meld deg på nyhetsbrevet eller trykk på FOLLOW oppe til høyre.
Mine bøker – Min TV kanal – Mitt firma – Blogg – Bilder – Vinkurs – Referanser – Linkedin – Twitter – Facebook – Instagram.
Share this: