Gjesteinnlegg av Marianne Malmstrøm, Høvik. Jeg var styreleder i Dr. Rolf Lunengs støttegruppe i anledning hans søksmål mot Helsepersonellnemnda for å få tilbake autorisasjonen han ble fratatt for å ha behandlet mange borreliosepasienter med langvarige antibiotikakurer. Jeg er fortsatt sterkt engasjert i saken – til tross for at jeg mistet min mann i fjor etter nesten ni års sykdom pga. borreliose og andre infeksjoner han fikk i samme bittet i 2008.
I disse årene har jeg møtt veldig mange pasienter og pårørende, og den pasienten som har gjort størst inntrykk på meg er den nå 26 årige Anita-Elisabeth Bjørklund, som Asker kommune gjør hva de kan for å ta fra det lille livet hun har…
Anita-Elisabeth har vært syk siden hun var 13 år gammel, i utgangspunktet pga. et flåttbitt. Behandlingen hun fikk hos Rolf Luneng hjalp henne veldig, men i 2013 fikk hun et alvorlig tilbakefall som gjorde henne fullstendig pleietrengende. Håndteringen hun har fått gjennom årene av Asker kommune er hårreisende. I dag er hun nesten blind, kan bare bruke høyre arm, resten av kroppen er lam.
Hun har utviklet epilepsi, og derfor har hun fått en servicehund som kan lukte når hun er i ferd med å få et anfall, og varsler. Hun har personlige assistenter som alternerer 3 ganger i døgnet, 8 timer hver – uten dem hadde hun ikke vært i live. Nå har Anne Cathrine Garder på vedtakskontoret i Asker kommune vurdert Anita-Elisabeth til å være ung og ressurssterk, og har derfor tatt fra henne disse assistentene fra og med 7. januar!
Erstatningen er hjemmesykepleie flere ganger i døgnet, ellers skal hun være overlatt til seg selv – i senga eller stol i stua, blind og med bare førlighet i høyre arm. Forestill deg alle de timene. Alarmsystemet hun har fungerer dårlig! Hva som skal skje med hunden som hun elsker over alt på jorden har det ikke vært snakk om – ikke handikappbilen hun har heller, som hun må få andre til å kjøre for seg.
Pga. all blesten vi har fått til rundt saken, har kommunen gått tilbake på beslutningen om å gjennomføre vedtaket FØR klagen er ferdig behandlet, bl.a. hos fylkesmannen – de avventer mens vi andre holder pusten. Det er derfor viktig at saken blir belyst!
Det er på tide noen nå vurderer helsetilbudet og saksbehandlerne i Asker kommune. I oktober 2013 skrev Trude Helén Hole «Lite fornuft og menneskelighet i Asker kommune» om en enslig mor (enke) med to barn, som fikk avslag på 100 % omsorgslønn i to måneder for å ta seg av en nyoperert datter med Downs syndrom. Også denne avgjørelsen ble tatt av Anne Cathrine Garder, som er tidligere blitt fjernet fra jobben hun hadde i Drammen kommune. Hun har også en fortid i Ringerike kommune.
I en henvendelse fra NRK Østlandssendingen, tåkela kommunelegen saken om Anita-Elisabeth Bjørklund såpass mye at NRK bestemte seg for å ikke lage en reportasje allikevel. Budstikka derimot, har skrevet om saken. Og det bør ikke stoppe der!
Jeg skulle gjerne visst hvilken faglig kompetanse saksbehandler Anne Cathrine Garder besitter, samt hvilken medisinsk og sosialmedisinsk kompetanse hun har ervervet seg. Min egen erfaring med saksbehandlere på vedtakskontoret i Bærum kommune hvor jeg bor og var i kontakt med da min mann var dødssyk, er at de har lærerutdannelse!
Men kvalifiserer dette til å ta beslutning så skjellsettende for en ung, dødssyk og sterkt pleietrengende kvinne?
Hjelp oss å hjelpe Anita-Elisabeth Bjørklund. Tilbakemeldingene fra Asker kommune er skuffende. Vi ønsker at Anita-Elisabeth skal få beholde livet og samler nå inn penger til advokat som har kompetanse til å kjempe for å få kommunen til å se alvoret. Anita-Elisabeth har muskelsykdom, alvorlig epilepsi, er blind og har kompleks PTSD. Hun trenger assistanse 24/7, og har også hatt dette i 2,5 år.
At kommunen mener dette nå skal erstattes med litt hjemmesykepleie og ingen trygghet er hårreisende. De faste ansatte som jobber for Anita-Elisabeth skal erstattes med 20-30 ulike, ukjente folk hver eneste uke, noe som vil trigge PTSD’en kraftig og kan få store konsekvenser.
Hun skal ikke ha noe liv lenger, bare eksistens i senga – alltid i fare for å få anfall som hvis ikke blir medisinert riktig er livstruende – dette kan vi ikke stilltiende akseptere!
Les Anita-Elisabeths innlegg her; Hvor mye er et menneske verdt? Hva er mitt liv verdt?
Vi har nå startet en innsamlingsaksjon på Spleis.no for å samle inn penger til advokat – den regningen er nå oppe i kr. 78.000. Hjelp oss å hjelpe – og få belyst saken. Del gjerne.
Mange vennlige hilsener
Marianne Malmstrøm
Høvik
…….
Gjesteinnlegg av Marianne Malmstrøm, Høvik. Jeg var styreleder i Dr. Rolf Lunengs støttegruppe i anledning hans søksmål mot Helsepersonellnemnda for å få tilbake autorisasjonen han ble fratatt for å ha behandlet mange borreliosepasienter med langvarige antibiotikakurer. Jeg er fortsatt sterkt engasjert i saken – til tross for at jeg mistet min mann i fjor etter nesten ni års sykdom pga. borreliose og andre infeksjoner han fikk i samme bittet i 2008.
I disse årene har jeg møtt veldig mange pasienter og pårørende, og den pasienten som har gjort størst inntrykk på meg er den nå 26 årige Anita-Elisabeth Bjørklund, som Asker kommune gjør hva de kan for å ta fra det lille livet hun har…
Anita-Elisabeth har vært syk siden hun var 13 år gammel, i utgangspunktet pga. et flåttbitt. Behandlingen hun fikk hos Rolf Luneng hjalp henne veldig, men i 2013 fikk hun et alvorlig tilbakefall som gjorde henne fullstendig pleietrengende. Håndteringen hun har fått gjennom årene av Asker kommune er hårreisende. I dag er hun nesten blind, kan bare bruke høyre arm, resten av kroppen er lam.
Hun har utviklet epilepsi, og derfor har hun fått en servicehund som kan lukte når hun er i ferd med å få et anfall, og varsler. Hun har personlige assistenter som alternerer 3 ganger i døgnet, 8 timer hver – uten dem hadde hun ikke vært i live. Nå har Anne Cathrine Garder på vedtakskontoret i Asker kommune vurdert Anita-Elisabeth til å være ung og ressurssterk, og har derfor tatt fra henne disse assistentene fra og med 7. januar!
Erstatningen er hjemmesykepleie flere ganger i døgnet, ellers skal hun være overlatt til seg selv – i senga eller stol i stua, blind og med bare førlighet i høyre arm. Forestill deg alle de timene. Alarmsystemet hun har fungerer dårlig! Hva som skal skje med hunden som hun elsker over alt på jorden har det ikke vært snakk om – ikke handikappbilen hun har heller, som hun må få andre til å kjøre for seg.
Pga. all blesten vi har fått til rundt saken, har kommunen gått tilbake på beslutningen om å gjennomføre vedtaket FØR klagen er ferdig behandlet, bl.a. hos fylkesmannen – de avventer mens vi andre holder pusten. Det er derfor viktig at saken blir belyst!
Det er på tide noen nå vurderer helsetilbudet og saksbehandlerne i Asker kommune. I oktober 2013 skrev Trude Helén Hole «Lite fornuft og menneskelighet i Asker kommune» om en enslig mor (enke) med to barn, som fikk avslag på 100 % omsorgslønn i to måneder for å ta seg av en nyoperert datter med Downs syndrom. Også denne avgjørelsen ble tatt av Anne Cathrine Garder, som er tidligere blitt fjernet fra jobben hun hadde i Drammen kommune. Hun har også en fortid i Ringerike kommune.
I en henvendelse fra NRK Østlandssendingen, tåkela kommunelegen saken om Anita-Elisabeth Bjørklund såpass mye at NRK bestemte seg for å ikke lage en reportasje allikevel. Budstikka derimot, har skrevet om saken. Og det bør ikke stoppe der!
Jeg skulle gjerne visst hvilken faglig kompetanse saksbehandler Anne Cathrine Garder besitter, samt hvilken medisinsk og sosialmedisinsk kompetanse hun har ervervet seg. Min egen erfaring med saksbehandlere på vedtakskontoret i Bærum kommune hvor jeg bor og var i kontakt med da min mann var dødssyk, er at de har lærerutdannelse!
Men kvalifiserer dette til å ta beslutning så skjellsettende for en ung, dødssyk og sterkt pleietrengende kvinne?
Hjelp oss å hjelpe Anita-Elisabeth Bjørklund. Tilbakemeldingene fra Asker kommune er skuffende. Vi ønsker at Anita-Elisabeth skal få beholde livet og samler nå inn penger til advokat som har kompetanse til å kjempe for å få kommunen til å se alvoret. Anita-Elisabeth har muskelsykdom, alvorlig epilepsi, er blind og har kompleks PTSD. Hun trenger assistanse 24/7, og har også hatt dette i 2,5 år.
At kommunen mener dette nå skal erstattes med litt hjemmesykepleie og ingen trygghet er hårreisende. De faste ansatte som jobber for Anita-Elisabeth skal erstattes med 20-30 ulike, ukjente folk hver eneste uke, noe som vil trigge PTSD’en kraftig og kan få store konsekvenser.
Hun skal ikke ha noe liv lenger, bare eksistens i senga – alltid i fare for å få anfall som hvis ikke blir medisinert riktig er livstruende – dette kan vi ikke stilltiende akseptere!
Les Anita-Elisabeths innlegg her; Hvor mye er et menneske verdt? Hva er mitt liv verdt?
Vi har nå startet en innsamlingsaksjon på Spleis.no for å samle inn penger til advokat – den regningen er nå oppe i kr. 78.000. Hjelp oss å hjelpe – og få belyst saken. Del gjerne.
Mange vennlige hilsener
Marianne Malmstrøm
Høvik
…….
Share this: