Vinteren var en hard, kald og lang årstid for vikingene, så julen var et kjærkomment lyspunkt. Når frost og snø la seg over landet, søkte de ly i sine mørke hus og pakket seg inn i skinnfeller for å holde varmen. Beboerne hadde knapt med varmekilder til å motvirke trekken fra det utette langhuset. Ildstedet i midten ga god varme, men gjorde også et stort daglig innhogg i vedstabelen.
Hester, kyr, sauer og geiter som holdt til i den ene enden av huset, fikk ly for vinteren og bidro til gjengjeld med kroppsvarme og melk til smør og ost. Med dyrene så tett på måtte beboerne også holde ut en konstant eim av møkk, uansett hvor mye det ble måkt.
Det norrøne ordet for jul var «jól». Ordets opprinnelse er ukjent, men kjent er det at det ble brukt om en festperiode som fant sted i midtvintersmånedene desember og januar. Vikingene markerte at vinteren var halvveis over og solen på vei tilbake, og de feiret grundig – for ifølge de islandske sagaene varte gildet tre dager til ende.
Vikingene samlet så mange som mulig for å spise og drikke til gudenes ære. De færreste vertene hadde nok å by på til et stort selskap i dagevis, så julen var tradisjonelt et spleiselag der alle som deltok bidro med noe. Naboer og slektninger hadde derfor kjøtt, øl, mjød og gjerne et par slaktedyr med når de ankom festen.
Fremmede på gjennomreise var også velkomne rundt langbordet, selv om de sjelden hadde noe å by de øvrige gjestene på. I stedet kunne de underholde med beretninger fra fjerne strøk slik at forsamlingen fikk «siste nytt» om resten av verden – og slapp å høre de samme gamle historiene fra de samme gamle gjestene om igjen.
Men for enkelte ble denne årlige seansen en traurig affære. Skal vi tro skalden Torbjørn Hornklove, drømte eksempelvis Harald Hårfagre om å dra ut og heller tilbringe julen langt hjemmefra til havs med skipene sine – akkurat slik som meg. Men i motsetning til Harald Hårfagre har ikke jeg skip, jeg har bare en flytemadrass med hull i. I diktet Haraldskvadet fra rundt år 900 forteller skalden om den norske kongen at «ut vil han jul drikke». Til neste år, derimot – gjør jeg nettopp dette; – ut vil jeg jul drikke.
Er ikke dette spennende å lese? Jepp, jeg er sikker på at jeg har vært vikinghøvding en gang i tiden, eller trell – og er veldig fascinert av alt som har med denne epoken å gjøre. Skal du lese en skikkelig fin vikinghistorie, så les “Jomsviking av Bjørn Andreas Bull-Hansen – du finner boken her. Jomsviking tar deg bokstavelig talt med storm. Sjeldent har jeg les en bok hvor historien er så godt skildret at jeg ikke ville ut – jeg ville bli værende der, 1000 år tilbake i tid!
At boken er på over 500 sider virket først avskrekkende på meg, men etter kort tid ønsket jeg altså at den var på 1000 sider eller mer. Språket er konsist og nøkternt, hver eneste setning sitter som et skudd. Skildringene er så direkte og ærlige at du kjenner blodsmaken i munnen, mens følelsene dirrer, ikke bare av brutaliteten som beskrives, men også av de små lune og meget gjenkjennelige og smått humoristiske beskrivelsene av en ung gutt som vokser til og blir en Mann med alt hva det innebærer. Jeg er mektig imponert. Skal jeg anbefale deg kun én bok i julen – er det Jomsviking. En klar sekser!
Tusen takk for at du leser bloggen min – og med dette ønsker jeg alle en riktig god jul og snart et godt nytt år! Følg drømmen din – for den kan bli så mye mer enn bare en drøm, og spre kjærlighet og glede hvor enn du ferdes. 🙂
Vinteren var en hard, kald og lang årstid for vikingene, så julen var et kjærkomment lyspunkt. Når frost og snø la seg over landet, søkte de ly i sine mørke hus og pakket seg inn i skinnfeller for å holde varmen. Beboerne hadde knapt med varmekilder til å motvirke trekken fra det utette langhuset. Ildstedet i midten ga god varme, men gjorde også et stort daglig innhogg i vedstabelen.
Hester, kyr, sauer og geiter som holdt til i den ene enden av huset, fikk ly for vinteren og bidro til gjengjeld med kroppsvarme og melk til smør og ost. Med dyrene så tett på måtte beboerne også holde ut en konstant eim av møkk, uansett hvor mye det ble måkt.
Det norrøne ordet for jul var «jól». Ordets opprinnelse er ukjent, men kjent er det at det ble brukt om en festperiode som fant sted i midtvintersmånedene desember og januar. Vikingene markerte at vinteren var halvveis over og solen på vei tilbake, og de feiret grundig – for ifølge de islandske sagaene varte gildet tre dager til ende.
Vikingene samlet så mange som mulig for å spise og drikke til gudenes ære. De færreste vertene hadde nok å by på til et stort selskap i dagevis, så julen var tradisjonelt et spleiselag der alle som deltok bidro med noe. Naboer og slektninger hadde derfor kjøtt, øl, mjød og gjerne et par slaktedyr med når de ankom festen.
Fremmede på gjennomreise var også velkomne rundt langbordet, selv om de sjelden hadde noe å by de øvrige gjestene på. I stedet kunne de underholde med beretninger fra fjerne strøk slik at forsamlingen fikk «siste nytt» om resten av verden – og slapp å høre de samme gamle historiene fra de samme gamle gjestene om igjen.
Men for enkelte ble denne årlige seansen en traurig affære. Skal vi tro skalden Torbjørn Hornklove, drømte eksempelvis Harald Hårfagre om å dra ut og heller tilbringe julen langt hjemmefra til havs med skipene sine – akkurat slik som meg. Men i motsetning til Harald Hårfagre har ikke jeg skip, jeg har bare en flytemadrass med hull i. I diktet Haraldskvadet fra rundt år 900 forteller skalden om den norske kongen at «ut vil han jul drikke». Til neste år, derimot – gjør jeg nettopp dette; – ut vil jeg jul drikke.
Er ikke dette spennende å lese? Jepp, jeg er sikker på at jeg har vært vikinghøvding en gang i tiden, eller trell – og er veldig fascinert av alt som har med denne epoken å gjøre. Skal du lese en skikkelig fin vikinghistorie, så les “Jomsviking av Bjørn Andreas Bull-Hansen – du finner boken her. Jomsviking tar deg bokstavelig talt med storm. Sjeldent har jeg les en bok hvor historien er så godt skildret at jeg ikke ville ut – jeg ville bli værende der, 1000 år tilbake i tid!
At boken er på over 500 sider virket først avskrekkende på meg, men etter kort tid ønsket jeg altså at den var på 1000 sider eller mer. Språket er konsist og nøkternt, hver eneste setning sitter som et skudd. Skildringene er så direkte og ærlige at du kjenner blodsmaken i munnen, mens følelsene dirrer, ikke bare av brutaliteten som beskrives, men også av de små lune og meget gjenkjennelige og smått humoristiske beskrivelsene av en ung gutt som vokser til og blir en Mann med alt hva det innebærer. Jeg er mektig imponert. Skal jeg anbefale deg kun én bok i julen – er det Jomsviking. En klar sekser!
Vel – vil du lese mer fra historien om vikingene og jul som er skildret over her, klikker du deg inn på Historie, et absolutt glimrende magasin!
Tusen takk for at du leser bloggen min – og med dette ønsker jeg alle en riktig god jul og snart et godt nytt år! Følg drømmen din – for den kan bli så mye mer enn bare en drøm, og spre kjærlighet og glede hvor enn du ferdes. 🙂
Mvh. Trude Helén Hole
MIN FORFATTERSIDE
Vil du følge denne bloggen, meld deg på nyhetsbrevet eller trykk på FOLLOW oppe til høyre.
Mine bøker – Min TV kanal – Bilder – Vinkurs– Referanser – Linkedin – Twitter – Facebook – Instagram.
Share this: