Den nye terroren. Avslutninger og bursdager! Og jeg mener det. Avslutninger, bursdager, foreldreutvalg, forestillinger, idretts- barnehage og skolestyrer, arrangementskomiteer, klassefestkomiteer, 17 maikomiteer, foreldregrupper opp og i mente, and you name it! And I have done it all:-)
Det er et gjennomorganisert tyrannhelvete vi lever i, og spørsmålet jeg stiller meg, er det virkelig nødvendig å gjennomorganisere alt? Og hvorfor må alt absolutt foregå de to siste ukene før ferien, og ikke minst, for hvem gjør vi dette… Barna?
Men man stiller da opp, må vite, og jeg stiller også opp, bare så det er sagt! Men å være med i 17 maikomite var absolutt det mest idiotiske jeg har vært med på. Selvsagt er dette veldig subjektivt, but here it comes:
Det begynte slik: den første kvelden kom jeg ti minutter for sent fordi jeg hadde glemt at jeg var med i komiteen og de ringte meg – alle de andre i komiteen som kom presis. Jeg møtte deretter ti damer og en mann i et rom i skolens kjeller. Der insisterte kvinnene på å telle opp kulepenner og reflekser fra i fjor! Vareopptelling, må vite – og hele 598 kulepenner hadde vi, noe som nøysommelig kunne noteres ned med en av dem! Det var min jobb.
For nytt av året var at en av kvinnene mente vi skulle separere alt rasket i egne esker. Det var en slik ny, genial ting kvinnene mente var genialt og på tide å innføre, litt sånn:
-Året 2005! Ja, husker dere? Det var det året det ble innført nye, effektive premierutiner – like premier i eskene. Genialt! Dette kommer virkelig til å sette denne 17 mai komiteen på kartet!
Ja, det var en smart 17 mai komité i 2005, virkelig altså. Skjønner? Men da sa jeg litt sånn myndig:
-Ærlig talt, skal vi sitte her i en kald kjeller og telle opp kulepenner og reflekser? Dette kan vi ikke bruke tiden på, så nå fordeler vi oppgaver med å få inn flere premier – samt “hvem gjør hva” på organisering. Deretter går vi hjem og gjør en jobb hver for oss til neste gang vi møtes. Alt hver enkelt skal gjøre, står forøvrig i papirene vi har fått fra årene før, så vi trenger ikke gjøre dette vanskelig og tidkrevende, eller finne opp kruttet på nytt. Det enkle er ofte det beste, sa jeg med trykk på det enkle er ofte det beste. Kvinnene så på meg et øyeblikk, og jeg tenkte den satt. Men så sa sjefskvinnen, jupp, det er alltid en som tar den rollen, serru – og jeg kom som sagt for sent.
-Nei, dette rotet må vi rydde opp i, dette er jo bare kaos, vi må vite hvor mange viskelær vi har! Og så begynte de å telle igjen, mens jeg satt der som et nek. Og det var da jeg kremtet litt høyere og sa følgende:
-Vet dere? Vi kan virkelig ikke sitte her og sortere småpremier. Vi must look at The Big Picture – fordele oppgaver og gå hjem, helst før kl 21, for jeg vil se nyhetene, sa jeg, mens jeg egentlig hadde tenkt å se Top Model. Pappaen i gruppen nikket iherdig. Men det var ikke nok, jeg trengte flere nikkere, så jeg fortsatte:
-Antall kulepenner og viskelær er ganske uvesentlig. And by the way, ungene eeeelskeeeer å rote nede i de kassene for finne noe kult å ta med seg, noe som ikke er ødelagt. Det er halve 17 mai for dem. Vi kan ikke ta fra dem den gleden!
Men det kunne vi altså. Jeg ble nedstemt og vi ble sittende der i tre timer og telle rakkel. Jeg og pappaen løy frem noen unnskyldninger om inkontinens og flyreise kl 04.00 og forlot kjelleren 22.10, mens de andre kvinnene ble sittende og telle videre og sikkert prate dritt om meg, unnasluntreren. Men vet dere? Pappaen og jeg opplevde et terrorhelvete der nede i kjelleren. Det var vi skjønt enige om! Et kaklende kulepenn-tellende terrorhelvete!
Jeg tror disse kvinnene med hånden på hjertet mente de gjorde en glimrende jobb for årets 17 mai, mens det for meg var mye sløsing av tid, og det mener jeg helt oppriktig. Så nå gjemmer jeg meg på møtene når de skal ha komiteer.
Jeg gjør meg usynlig ved å holde pusten – og det virker!
Og pappaen? Jo, på neste møte kom konen i stedet. Hun fortalte at han hadde så mye å gjøre på jobben for tiden, så de måtte bytte. Luringen!
Josefine på 17 mai – det kan bli litt mye for henne også.
Avslutninger og bursdager. Det er ikke bare 17 mai – nå er det jo snart sommerferie igjen. De to siste ukene er et sant helvete for å si det mildt. Akkurat som årene før. Bare for det minstre trollet var det i fjor tre avslutninger, en vennegruppe og fire bursdager på to uker. Og det er da jeg tenker – kan ikke foreldre ha litt logistikk i hodet når de planlegger disse eventene?
Den siste skoleuken er jo ikke akkurat rolig, så hva med å ha bursdagen litt før, eller etter?
-Nei, nei, nei, erru gærn? Vi kan jo ikke ha bursdag den første uken i sommerferien, Herre Gud. Tenk om ett av barna allerede har dratt på ferie?
Sommerferie er rett og slett ikke bursdagstid. Ferdig med den saken! Så da presser vi den inn den siste uken!
Og så var det disse avslutningene da. Avslutninger er alltid veldig hyggelig. Da melder en seg som kakebaker og kaffeleverandør, og møter opp for å stå der og prate litt med hist og pist. Men kakene? De er jo ikke noe gode. Alt skal liksom være så sunt nå om dagen. Hvorfor kan ikke folk bake gode kaker til avslutningene, slike jeg baker, kaker med mye sukker i.
Vi trenger nemlig mye sukker på denne tiden av året, mye sukker for å holde ut det bankende kjøret!
Så jeg ender ut med å spise opp mine egne, og da tenker jeg at jeg like godt kunne blitt hjemme og spist meg feit, ettersom jeg allikevel er for sliten til å mingle så mye. Og igjen, ikke misforstå, de andre foreldrene er virkelig hyggelige og det er barna deres også, bortsett fra en frekkas som skulle hatt en liten omgang eller to, men jeg klarer liksom ikke helt å komme inn i den der:
Jippi, en ny avslutning… igjen, modusen, for det tar jo aldri slutt!
Siste uke i fjor var det fotballavslutning på tirsdag, den hele 2. klasse går på, og på onsdag var det avslutning for den samme klassen. Samme barn, samme foreldre, samme sted og tid, og samme kaker. Og på torsdag skulle Jonas i den samme klassen ha klassebursdag. Skjønner?
Men jeg har funnet en fin måte å løse dette på. Jeg spør barna om de har lyst å gå, vil de – så går vi, vil de ikke, så dropper vi det og blir hjemme og koser oss i stedet. Torsdag morgen sa jeg derfor følgende til min lille Josefine:
-I dag er det bursdagen til Jonas, og da svarte hun: -Nå i dag? Men mamma, jeg har jo vært på tre bursdager, en vennegruppe og to avslutninger. Mamma jeg orker ikke – jeg tror jeg må gå i streik.
Og det gjorde vi, Josefine og jeg, vi streiket fordi hun var så sliten – og spørsmålet er da, hvem gjør vi alt dette for? Barna?
Warning, warning, warning. Avslutningshelvete kommer snart, folkens – ikke rart vi trenger ferie, eller hur? Om har dere bursdag siste uke før ferien er tipset å feire den uken før eller uken etter. For dere vet – når avslutningshelvete er over er det bare å trekke pusten og lade opp til oppstartshelvetet med tilhørende bursdager. Og slik går no dagan!
Juhuuuu!! God 17 mai, dere 🙂
0 comments on “Den nye terroren”