Har frivillige hjelpeorganisasjoner blitt store kapitalbedrifter?

Frivillige hjelpeorganisasjoner beveger seg bort fra kjerneverdiene, kan vi lese i E24. Vel, dette har jeg sagt lenge og dette er blant annet en av grunnene til at jeg ikke gir penger til disse organisasjonene, og det selv om de dynger oss med såre bilder fra U-land – for hvorfor skal jeg finansiere Jan Egelands gigantlønn og de tvilsomme investeringene disse organisasjonene i dag foretar seg?

Jeg velger med andre ord mine hjelpeprosjekter med omhu – og det bør kanskje du også gjøre. I dette innlegget skal jeg gi deg to gode grunner til å tenke deg om neste gang du gir dine penger til en bistandsorganisasjon.

PUNKT 1. Norske hjelpeorganisasjoner har de siste årene bygget seg opp en historisk stor pengebinge, investerer i etisk tvilsomme selskaper og har mer penger i verdipapirer enn de gir til noe enkelt prosjekt. Samtidig har antallet store humanitære katastrofer aldri vært større, i følge FN. Her hjemme har landets største og mest profilerte hjelpeorganisasjoner lagt seg opp en formue på totalt 3,7 milliarder kroner, ifølge regnskapene for 2012, og flere av disse investerer i tvilsomme selskaper. 

Norges Røde Kors står alene for over to milliarder av dette beløpet.

Terje Tvedt, professor i global historie og statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, mener organisasjonene er i ferd med å fjerne seg fra kjerneverdiene de en gang var tuftet på. Tvedt har forfattet flere bøker om norsk og internasjonal utviklingspolitikk, og skrev også Makt- og demokratiutredningens studie av utenriks- og utviklingspolitikk som ble publisert i 2003. Tvedt er professor ved Universitet i Bergen, og til VG og E24 sier han følgende:

– Vi ser konturene av en helt ny type organisasjon som markedsføres som “frivillig”, men som i virkeligheten er en ny hybridorganisasjon mellom stat og marked. De største fikk rundt en milliard i årlig omsetning og de ansatte gikk i virkeligheten over på statslønn. En kartlegging foretatt av VGs og E24 viser at de samme organisasjonene nå har milliarder i kapitalmarkedet, finansfolk og topp-politikere i ledelsen, og ikke nok med det – som tidligere nevnt; de har mer penger i verdipapirer enn de gir til noe enkelt prosjekt.

Organisasjonene forsvarer seg med at de trenger en økonomisk buffer, og til det svarer Tvedt:

– Bistandsfeltet og det nasjonale godhetsregimet forsvarer også spekulasjon med at det er i «interessene til de aller fattigste». De omgjør sin vane tro et komplekst politisk spørsmål til en uangripelig moralsk dyd: Spekulasjon er nødvendig for å redde liv. Erfaring tyder vel på at UD betaler ut like raskt som et hedgefond i Irland. Og hvis det er handlekraft de søker, må vel et felles nødhjelpsfond være bedre enn usikre verdipapirer, sier Tvedt.

Hykleri eller uvitenhet? Flere organisasjoner har via aksjefond investert i selskaper de selv har boikottet og aksjonert mot eller investert i selskaper som anklages for miljø-ødeleggelser og brudd på menneskerettigheter, hvilket kan tyde på at organisasjonene har liten kontroll med egne investeringer.

– Organisasjonene har i utgangspunktet ingen sterk tradisjon for kontroll og kritisk evaluering av egen innsats, svarer Tvedt og stusser over at organisasjoner som Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp har investert midler i kontroversielle hedgefond. Det forteller at organisasjonenes ledere er villige til å bevege seg langt bort fra det som opprinnelig var organisasjonens «kjerneverdier». Når LOs utviklingsorganisasjon spekulerer i hedgefond med Pareto, forandrer de ikke bare seg selv, men hele forestillingen om hva frivillige, ideelle organisasjoner er.

PUNKR 2. Høye lederlønninger i nasjonale og internasjonale hjelpeorganisasjoner. Det er på sin plass å nevne at både statsstøtte og penger som samles inn i stadig større grad går til finansiering av organisasjonenes unødvendige høye lederlønninger. I organisasjonen International Planned Parenthood Federation som mottok 40 millioner kroner over det norsk bistandsbudsjettet i fjor, tjener ni personer mer enn 1 million kroner i følge Bistandsaktuelt og ABC nyheter.

Av 40 bistandsmillioner fra staten, går altså 9 millioner til ledelsen. 

Organisasjonens generalsekretær, etiopieren Tewodros Melesse, mottok i 2012 drøyt 2 millioner kroner i lønn, inkludert godtgjørelser. Til sammenligning tjente Norges statsminister Jens Stoltenberg i underkant av 1,4 millioner kroner i 2012. I følge avisen The Daily Telegraph er det i dag (2014) 30 bistandssjefer som tjener over 900.000.- i året, mot 19 for tre år side.

I fjor kunne britiske The Guardian melde at veldedighetstopper med millionlønn har økt med rundt 60 prosent de siste årene. Det er med andre ord en kraftig økning i høye lønninger innen den nye “bransjen”.

Bistandsmillioner stanser i Norge – går til lønn og reiser. Det er ikke bare i utlandet lønningene er høye. Millioner av bistandskroner brukes ikke i de tiltenkte landene, men i Norge. Det avdekker en undersøkelse foretatt av Norad av en rekke prosjekter som viser at inntil halvparten av bevilgningene ikke når fram.

Store utgifter til lønn og reiser for norske ansatte gjør at mottakerne av bistandsmidler sitter igjen med småpenger, skriver Bistandsaktuelt.

I følge Dagens Næringsliv har fire norske ledere i nødhjelpsorganisasjoner en årslønn på over en million kroner. Det er Jan Egeland i Flyktninghjelpen som har høyest lønn med 1,2 millioner kroner i året. Her er toppene med millionlønn:

• Jan Egeland, Flyktingehjelpen: 1.200.00
• Olaf Thommesen, Røde Kors: 1.087.800
• Åsne Havnelid, Røde Kors: 1.050.059
• Svein Grønnern, SOS Barnebyer: 1.034.000

Den gjennomsnittlige lønnen for ledere i bedrifter med 11-30 ansatte ligger på 516.800 kroner. Mens i en bedrift med 601 til 1000 ansatte er den gjennomsnittlige lederlønnen på 657.000 kroner, 140.000 høyere enn i en mindre bedrift. Så hvorfor skal da ledere i norske hjelpeorganisasjoner tjene så veldig mye mer?

En skal også være klar over at i tillegg til de pengene som går til lønn- og administrasjon, så går svært mye til markedsføring, dyre reklamer/annonser og callsentre. Enkelte organisasjoner oppfyller heller ikke minstekravet av prosentandelen som skal gå til hjelpeprosjektet i seg selv.

I følge Kapital er eksempelvis pengeinnsamlingen til Foreningen for Hjertesyke barn så kostbar at organisasjonen ikke tilfredsstiller lov om registrering av innsamling, og i teorien burde blitt kastet ut av det offentlige godkjente innsamlingsregisteret. I 2012 slet også Care Norge med å oppfylle kravene, kun 62.- gikk til formålet, resten til administrasjon/lønn og diverse.

Disse tallene, både investeringssummer, kapitalnivå, lederlønninger og andel innsamlingspenger som går hit eller dit, bekrefter at de frivillige organisasjonene på bistandsfeltet ligner mindre og mindre på hva de sier de er – og bekrefter hva de i dag er – nemlig kapitalbedrifter!

Les også feilslått bistand og støtte til terrorregimer. Noe å tenke på i disse gavmilde tider, altså. Dette betyr ikke at du ikke skal gi – men ha dette i bakhodet. Sett deg gjerne inn i tallene til de forskjellige organisasjonene og vit hvem du gir til, er min oppfordring.

Om dere vil lese om et nødhjelpeprosjekt som virkelig nytter, så les om SAS Julefly, et unikt, målrettet og konkret hjelpeprosjekt som har vart i snart 30 år – som også har blitt belønnet med to x Kongens Fortjenestmedalje.