Fifty Shades of Fucking Boring

Ålriiiiiight. Jul er boktid! Jeg holder i skrivende stund på med en ny dokumentar, den bringer frem tårer og ikke minst ømme skuldre og stiv nakke. Men når jeg sitter med et prosjekt og blekket spruter, så trenger jeg selv å avreagere litt og det gjør jeg ved å løpe i skogen og lese andres bøker! Og for en tid tilbake leste jeg Fifity Shades of Fucking Boring – så her er min anmeldelse nok en gang – STYR UNNA!

Here is the writer som liker å kalle seg E L James. Hun forstår ikke alt oppstusset og det gjør jaggu ikke jeg heller!

Ikke gi den i julegave unless du ikke liker den du gir til. Dere som ikke har lest boken ennå – DON`T – finn en granbusk og begynn å tell barnåler – det er mer givende!

Vel, det hele begynte egentlig ganske greit, og jeg tenkte at -jøss, her er det jo litt sex, og litt kinky sex kommer vel også etter hvert. Så jeg leste videre i spenning og håp om at jeg ville bli litt kåt av det hele, for det var faktisk forventet etter alt oppstyret i media. En bok som ville gjøre meg litt kåt. Hva er det de kaller det? Husmorporno!

Vel, nå er ikke jeg husmor og ikke ser jeg noe spesielt på porno heller, ei på tv for den saks skyld. Men jeg leser ofte bøker og jeg liker sex. Så jeg ville gjerne lese om sex, om underdanighet og dominanse, om å overgi seg eller ta kontroll, om reimer, pisk, klyper og alt slags greier som kunne pirre meg, min kropp og mine sanser. Jeg ville lese om det, ikke se, slik at jeg kunne blande det skrevne ord med mine egne tanker rundt dette. Mine skitne tanker. But what the fuck?

I stedet opplevde jeg bare en stor skuffelse. Et eneste langt gjesp var det eneste jeg satt igjen med på side 556. Forfatteren som liker å kalle seg E L James har virkelig utøvet stor kunst – nemlig å få skrevet så mange sider med så lite innhold, en kunst jeg forøvrig behersker utmerket selv. Utover dette har hun bare vært a hell of a lucky girl som av en eller annen grunn har fått verdens mediehus til å gå mann av huse for å gjøre et ordinært, intetsigende og klisjepreget mann-kvinneforhold til en salgssuksess.

Uoriginalt og kjedelig. Historien i første bok er altså uoriginal og kjedelig. Uskyldige, jomfruelig og naive Anastasia Steele gjør en klønete entre og faller bokstavelig talt for milliardær og forretningsmagnat Christian Grey, en visstnok veldig vakker mann i følge Ana selv. Det viser seg at Mr. Grey har en noe traumatisert barndom og klarer blant annet ikke å bli berørt. Men han har tilsvarende også falt for Ana, ja riktig, for han er nemlig litt menneskelig han også, noe forfatteren ustanselig minner oss om, og lar henne derfor berøre ham allikevel, sånn av og til, og da blir det fort litt mye sånn (direkte sitert):

Han, den dominante:

-Åh, hva er det du gjør med meg, Ana.

-Åh, Ana, du er så klar for meg.

-Åh, du er så forvirrende, Ana.

Mens hun, den klønete, uskyldige og underdanige:

-Åh, sir, vær så snill? Åh, himmelrike og min Gud.

-Åh svarte, kroppen min er så sulten på ham. Svarte huleste.

-Åh, shit, i huleste heiteste, jeg vil ha ham allerede. Woaw…

Tynt og grunt. Komplottet hadde vært langt mer spennende om Mr. Grey faktisk var blottet for følelser og kun ønsket en sexslave, for så å lokke leserne inn i et psykologisk, erotisk drama kretset rundt sex, ren sex & nothing but pure sex og som nevnt psykologi. For hva trigger en dominant og hvordan tenker denne, og hva trigger en som underkaster seg? Og hvordan er samspillet mellom disse? Dette kan være faktorer som ikke trenger å være koblet til sex i det hele tatt. Men denne tematikken berører ikke forfatteren i teksten i det hele tatt.

Tvert om kan det leses mellom linjene at forfatteren ikke er kompetent på temaet hun skriver om. Hun bare skraper i overflaten og boken fremstår som klisjeaktig med helt ordinære samleier som rød tråd. Samleiene i seg selv er heller ikke til å bli kåt av, de er som nevnt høyst ordinære.

Det psykologiske samspillet som er viktig i et BDSM forhold, er altså totalt fraværende, og hverken handling eller dialog trekker oss inn i denne verdenen. Mr. Grey snakker for øvrig ikke. Han bare knurrer seg igjennom boken og jeg skjønner virkelig ikke poenget – men å beskrive mesteparten av dialogene som konstant knurring fra den dominante (en alfahann?) er kanskje forfatterens måte å understreke at Mr. Grey er den dominante av dem i mangel av annet.

Irriterende er det også at alle tankene hennes, altså Ana, absolutt må illustreres med uthevet skrift bak hver eneste, hva skal vi si… overraskelse, for ja, en naiv jomfru lar seg selvsagt lett overraske når en mann drar frem den stive staken sin.

-Herre Gud min skaper, hva skal han gjøre med den, mon tro? Herre Gud… woaw!

Som leser blir en fort lei alle utropene som foregår inne i hodet hennes: -åh shit, å faen, woaw, whoa, wow, svarte, svarte heite, svarte huleste, svarte faen, himmel og hav, åh herregud og himmelrike, himmel. Woaw!

Skjønner? Du blir irritert! Boken rommer hele 556 sider, tar en bort alle utropene, regner jeg med vi sitter igjen med 298 kjipe sider.

BDSM er for øvrig gammelt nytt. Christian Grey praktiserer altså enkelt og greit BDSM og han vil at Ana skal være hans slavinne. Han ønsker å eie henne, gjøre henne fullt og helt til sin. Et slikt forhold er ikke oppsiktsvekkende eller nytt, og denne type forhold finner vi atskillig bedre beskrevet i mange andre serier som blant annet Black Lace, Superstjerne og Harlequin bare for å nevnte noen.

Det som er skuffende er at det i denne serien er lagt så mye vekt på BDSM, og så får vi det ikke. Vi får ikke det vi tror vi kjøper. Vi blir lurt. Det hele er så jævlig hausset opp at det er til å få mark av. Og ja, jeg skylder på media som er helt på bærtur.

Å lese om BDSM på Wikipedia er langt mer spennende!

Jeg får vel nevne at vi til gjengjeld får et stort innblikk i den skriftlige kontrakten, den mellom Dominant og Underdanig, og denne får vi servert over flere siden og repetert gjentatte ganger. Men en skriftlig kontrakt er ganske usexy og kjedelig lesestoff. Punktum! Praktiseringen av den finner vi kun ved to tilfeller, først der han smasker henne litt med pisken og deretter når han slår henne lett på rumpa med hånden. Dette holder bare ikke.

May Grethe Lerum. Jeg er med dette altså veldig uenig med May Grethe Lerum som i sin anmeldelse i VG mener –fortellingens spenningskurve stiger så bratt og er så utholdende at man fristes til å tro at det finnes et Viagraprodukt for forfatterprestasjoner. Det finnes nemlig ingen spenning etter min mening, kun gjentakelser til det kjedsommelige. Og mens Lerum mener forfatteren etter hvert skriver språket opp, mener jeg boken generelt er dårlig skrevet. Lerum skriver for øvrig også at Ana til slutt godtar en kontrakt der hun villig vil la seg torturere.

Sorry Lerum, dette er feil – BDSM handler ikke om tortur!

Forfatteren av Fifty Shades of Fucking Boring beskriver stort sett mange ordinære, kjedelige samleier der hun er klar som et egg bare han ser på henne, og han støter hardt før de begge kommer kraftig og segner utmattet om på gulvet. Vel, denne type samleie gjentatt til det kjedsommelige og gjør ikke boken unik, tvert om.