Management & Health News

Å straffe et helt folk og barn for en krig de ikke ønsker, er inhumant

I dag publiserer jeg et innlegg skrevet av Marina Parmenova for å nyansere det ensidige propagandabildet media serverer oss dag ut og dag inn. Det er skammelig å se hvordan folk nå hisser til krig, hyller ukranierne som helter og gjør det russiske folk til fiender, selv russiske barn skal ekskluderes, hates og mobbes – fordi de er nettopp det, russiske barn, født på feil side av en grense.

Hvor er medmenneskelighet og forståelse? Hvor er sunn fornuft og viten om at en sak som oftest har flere sider? Det russiske folk har lidd og blitt undertrykket gjennom mange generasjoner – de ønsker ikke krig!

Å straffe et helt folk og barn for en krig de ikke ønsker, er inhumant.

Å se hvordan folk nå hisser opp til krig, og hvordan enkelte straffer/trakasserer/utestenger russiske barn – er så lite humant og så primitivt vulgært, at jeg som alltid er optimist er særdeles kritisk nå til vår overlevelse!

Mennesket er dessverre eksternt uintelligent! Jeg håpet folk ville våkne litt etter å ha blitt ført bak lyset av myndigheter og media (som begge er kjøpt og betalt) i over to år, ref covid og eksperimentelle injeksjoner som altså ikke hindrer hverken sykdom eller smitte, tvert om – og som regelrett har ført til alvorlige helseskader i befolkningen og høye dødstall.

Nå er det på´an igjen! Media kjører på med en ny “fiende” – en ny propagandaoffensiv er i full vigør og folket fryder seg over en ny fiende å hate! Russere skal hetses og tas med alle midler!

Hva skjer med verden?

Til og med barn skal hates. Jeg har vært involvert i idrett i en mannsalder både som utøver, trener, lagleder og daglig leder – å se at selv idretten går etter uskyldige barn og utestenger disse fra eksempelvis Norway cup – er så tragisk at jeg ikke har ord! Våre idrettsledere vet tydeligvis ikke hva den olympiske ånd står for. Idretten skal forene, ikke skape hat og splittelse. Jeg håper andre idrettslag BOIKOTTER Norway Cup!

Ja, jeg er trist – og jeg skammer meg på vegne av hele verdens befolkning som nå straffer, boikotter, segregerer, ekskluderer og isolerer det russiske folk og russiske barn – de har ikke gjort noe galt, og er like uskyldig som folk flest i Ukrania er det. Vi er inne i en tid der galskap og hatet vokser – folk jakter desperat på usynlige fiender, og med det mister jeg både håp og tro på en bedre fremtid for våre barn. Ja, jeg er trist!

Her er innlegget fra Marina Parmenova, del det gjerne.

“Jeg er født i Donetsk og for det meste oppvokst mest i Moskva, men delvis også i Donbass. Jeg har familie både i Donbass, og i Kiev-området, som min mor kom fra. Dessuten har også noe familie i Moskva.

Jeg vil først si at jeg er sterkt mot krig; det er alltid sivilbefolkningen som lider mest. Det er meget tragisk å oppleve krig, og det spiller ingen rolle hvor. Samtidig ønsker jeg å se på helheten. Krigen i Ukraina startet ikke for en uke siden, men for 8 år siden.

Det har vært mye fortielse i media, om det som skjer i Donbass. Jeg syntes det er synd at høyre-ekstreme og nynasistiske paramilitære grupper ikke blir nevnt i media, som for eksempel, Azov-battaljongen, Høyre-sektor og sympatiserere av Stepan Bandera. De har vært nokså aktive i Donbass-konflikten. Mange av disse ekstremistgruppene har røtter tilbake til andre verdenskrig, da enkeltvise ukrainere sammarbeidet med nazistene. Folk som Stepan Bandera var med på å sende flere hundre tusenener av jøder og partisaner til konsentrasonsleirer.

Nasjonalister ledet av Stepan Bandera og liknende drepte titusener av polakker og jøder. Bandera regnes etter maidan-demonstasjonene, som nasjonalhelt, spesielt i Vest-Ukraina. Det ble satt opp statuer av han rundt om i landet, og samtidig ble det revet ned statuer av helter som befride Ukraina fra Nazi-Tyskland. Stepan Bandera er den ukrainske Quisling, og å avise at det har vært en høyre-radikalisering i Ukraina som følge av 2014 statskuppet er absurd. Mer nynazistisk enn å støtte mennesker som jobbet for SS, går det ikke an.

Selvfølgelig likte ikke Øst-ukrainere det. De ønsket mer autonomi, for eksempel selv å bestemme hvem som skal være helt og hvilket språk de skal snakke.

Donbass var uenig med et kupp i Kiev (Maidan) i 2014. Motstanden mot «Euromaidan» i de østlige regionene av Ukraina – Dnepropetrovsk, Donetsk, Lugansk, Kharkov, etc. – startet i mars samme år. Deltakerne krevde en løsning av spørsmålet om statusen til det russiske språket og en konstitusjonell reform i form av makt til regionene og føderalisering. I Donbass er 90 prosent av befolkningen russisktalende. Folk gjennomførte fredelige protester. De ønsket en sikker stilling for det russiske språket, minoritetsrettigheter og en konstitusjonell reform med desentralisering og føderalisering som mål.

Regjeringen i Kiev ignorerte deres ønsker fullstendig, kalte dem separatister og senere terrorister; og nektet å snakke med dem. Da noen av demonstrantene på en fredelig måte tok over et par lokale offentlige bygninger på samme måte som demonstranter i Kiev tidligere hadde gjort, erklærte regjeringen i Kiev hele Donbass-området som terroristsone, gjorde ikke noe forsøk på å snakke med befolkningen og begynte å bombardere med tungt artilleri og krigsfly. Det skjedde store ødeleggelser av infrastruktur, og det ble drept et stort antall sivile: barn, kvinner og eldre.

Ukrainske militære, spesielt nynazistiske militære grupper, begynte å kidnappe og henrette mennesker som ikke var enige med regimet. Flere og flere begynte å organisere seg for å slå tilbake. Lokale aktivister erklærte to republikker – folkerepublikkene Donetsk og Lugansk. Meningen med disse republikkene var i begynnelsen ikke å separere seg fra Ukraina, men å fungere som mer autonome områder innenfor et føderalisert Ukraina. Som det for eksempel har blitt gjort i Russland, med de mange autonome republikkene.

Videre holdte begge republikkene demokratiske folkeavstemninger. Flertallet av befolkningen i republikkene støttet de nye politiske enhetene. Men de erklærte ikke selvstendighet og ønsket å forhandle med Kiev. Kiev ønsket dessverre ikke å forhandle, men sendte militære styrker og begynte å bombe sivile. Folk fra Donbass hadde ikke noe annet valg enn å ta til våpen og forsvare seg. De som fremstilles som « pro-russiske separatister», er vanlige ukrainere som beskytter sitt land, sine hus og sine familier.

I løpet av de siste åtte årene har tusenvis av mennesker, deriblant rundt to hundre barn, blitt drept i Donbass. En ny krigsgenerasjon som ikke vet hva et normalt fredelig liv er, har vokst opp under disse forholdene.

Siden 2014 har områdene ikke fått medisiner eller mat. Banksystem har blitt blokkert. Pensjonister har ikke fått sine pensjoner, selv om de har jobbet for Ukraina i hele sitt liv. Støtten til barnefamilier har opphørt. Etter hvert tok separatistiske myndighetene ansvar for lønn, pensjoner, mat osv.

I noen landsbyer og tettsteder i Donbass er det ikke et eneste hus, inkludert skoler og barnehager, som ikke har blitt rammet av bombing minst en gang. Skoler, sykehus, boligblokker og hus har blitt truffet med målrettet skyting. Slik har det vært i 8 år. Folk i Donbass klarte å forsvare seg, og til slutt erklærte de at området de bodde i ikke lenger var Ukraina, men to egne stater.

Det er viktig at den i åtte år pågående krigen i Donbass blir kjent for alle, og at det blir fred overalt i Ukraina. Jeg håper at folk i Donbass får mulighet til selv å bestemme sin framtid, akkurat som folk i Norge. Norge erklærte i 1905 sin selvstendighet og gikk ut av union med Sverige. Sverige var imot og ville gripe inn militært. Russland var første land til å anerkjenne Norges selvstendighet. Og heldigvis startet Sverige ikke krig og lot nordmennene bestemme sin framtid.

Unicef jobber i dag med barns sikkerhet og rettigheter i Ukraina, og forbereder seg på å hjelpe flere flyktninger. Det er veldig bra. Men hvorfor ble det ikke gjort noe med den humanitære krisen i Donbass?

Hvorfor var ikke sikkerhet og rettigheter for barna i Donbass like viktig, slik at det vokste opp en ny generasjon som ikke kan huske noe annet enn krig eller et liv på flukt?

Krig skapes av politikere og tjener deres interesser. Det er ingen grunn til å utvide hatet til å omfatte vanlige mennesker, selv om de har “feil” synspunkter. Det er ingen grunn til å hate soldatene; de er under ed og følger ordre, men de aller fleste av dem ønsker ikke å drepe noen. Å ønske slutt på krigen er ikke det samme som å ønske soldaters død, å spre bilder av lik og å slå om seg med bravurnyheter, spesielt fordi de fleste av dem er falske.

Nå er det dessverre krig mellom Russland og Ukraina, og folk dør igjen. Jeg mener at det er mye bedre å forhandle på en fredelig måte. Det er fredsforhandlinger som fører til fred, ikke sending av nye våpen.

Jeg ber for Ukraina, Donbass og Russland. Jeg ber for visdom av vesten og menneskelig kjærlighet. Å ta en sider eller legge all skyld på en side, kommer man ingen vei. Jeg ber for fred”. 🙏☀️❤️

Skrevet av Marina Parmenova.