Jeg har som en del av dere vet, drevet for meg selv siden 2011 og i min bedrift er det kun meg. Jeg er adm. dir, og alt det andre i mitt enkeltmannsforetak New Spirit Communication. Og i tillegg er jeg som dere vet, forfatter med 13 bokutgivelser bak meg og eget forlag, Feather Books Publishing. Og så er det dette med jul og julebord og sånt, da – det er jo tid for det nå. Og her er litt om hvordan det vanligvis arter seg for meg… ja, jeg vet… 😉
Julebord er alltid moro! Spesielt når en har enkeltmannsforetak. For når jeg ringer og skal bestille julebord for bedriften min New Spirit Communication, får jeg vanligvis følgende spørsmål:
– Hvor mange er dere? Og da pleier jeg som regel å svare:
– Jeg er én, men etter et glass vin hender det at jeg blir to, og etter en drink er jeg oppe i fire, så kanskje vi skal si 8?
Det hele pleier som regel å gå bra. Julebordet går sin vante gang fra tidlig ettermiddag til sen ettermiddag, og deretter utover og utover, mens drinkene går innover og innover – først tidlig kveld og deretter sen kveld, og så utover i de sene nattetimer. Det går liksom helt av seg selv akkurat slik som året før og året før der igjen. Men så er det jo dette med at absolutt alt kommer frem på julebordet. Ting dere ønsker dit pepperen gror. Dette vet dere utmerket godt selv. På julebordet skal alt opp og frem og ut. Alt en ikke har hatt guts til å fortelle sjefen eller kollegaen i løpet av et helt år, skal på død og liv ut på julebordet mens en har det gøy.
Jepp, alt gnufset som har ligget under bordet og gjæret et helt år og kanskje mer, kommer plutselig opp på bordet sammen med ribbe, pinnekjøtt og torsk, samt julepølse og akevitt. DÆNG! Ja – hva kan en si? Dette fenomenet forekommer også på julebordene i New Spirit Communication, for vi er da som folk flest i New Spirit Communication selv om vi er i entall. Jeg kan eksempelvis si følgende glupe ting til meg selv etter skål nummer 17;
– Du frøken Hole! Du har vært skikkelig flink i år, men det der med Innovasjon Norge – hva var greia, liksom? Og så kan jeg svare:
– Innovasjon Norge? Har vi gjort business med dem? Og så svarer jeg:
– Nei, men… Og så avbryter jeg meg selv:
– Nemlig, så hva er greia, egentlig? Skal vi ikke heller droppe praten om Innovasjon Norge og forsøke å kose oss og spise litt god mat? Det er tross alt julebord bare én gang i året!
Excuse me, I have to clean the air…skål! Ja, dere skjønner lunta, ikke sant? Hvor det hele går? Dere vet, på julebordet er det alltid en eller annen idiot som liksom skal rense luften og det på død og liv. De tar liksom ikke hintet, de skjønner ikke at et julebord ikke er riktig tidspunkt eller sted. Alle problemene som har hopet seg opp i løpet av et helt år skal opp på bordet og luftes – alle skal få. Vaktmesteren også. Og New Spirit Communication er intet unntak. Her er det mange problemer som må luftes, også de som egentlig ble løst i fjor.
Men på mine julebord, derimot, de jeg er ansvarlig for, prøver jeg å begrense denne type problemstillinger, for de har en tendens til å forsure hyggen. I så måte er det egentlig en fordel å være både den som fremmer problemene og den som sier;
– Hallo, frøken Trude Helén Hole! Seriøst? Må du absolutt ta opp dette nå som vi har det så koselig? Om det skal være mandel eller rosin i grøten eller ikke, er ikke en sak for julebordet, frøken Hole. Virkelig ikke. Vi tar en prat om det på mandag klokken 08.15. Okay? Ikke nå!
Dette går som regel fint, for jeg er ikke typen som blir fornærmet av å bli avspist på den måten når jeg er mett. Og jeg er faktisk vant til å pisse i motvind. Jeg er fra Bergen! Så da sitter jeg altså der på restauranten og koser meg med julebordet mitt, og snakker bare om koselig ting ettersom alt annet er feiet under bordet der det hører hjemme.
Deretter blir det litt mer mat og et par drinker til, og så kommer det plutselig en eller to kollegaer til valsende inn på julebordet mitt, de dukker som nevnt opp fra intet. Blant annet hun som gjør regnskap og som alltid er sur og gretten, nettopp fordi hun alltid må gjøre regnskap! Hun vil ikke jobbe med tall og fakturaer og purringer og slikt. Hun er ikke spesielt flink og har null interesse for det. Men hun må! Jepp, det er ikke rart hun er sur. Vi kan tilgi henne det.
Og så kommer vaskedamen og vaktmesteren, gjerne samtidig. De er egentlig alltid fornøyd, for så lenge de kan jobbe med kroppen, blir hodet fornøyd, sier de begge. De syntes det er deilig å slippe å jobbe med hodet, at hodet trenger pause fra stress, strategier og måloppnåelse. De syntes det er mer deilig å vaske do og skifte dekk i stedet, og rote rundt i naboens hage når naboen er på jobb. Det er bra at de liker jobben sin, for noen må gjøre den også – så dette tar vi en skål for, eller det vil si, det blir fire skåler. Vaskedamen, vaktmesteren, regnskapsdamen og meg.
Selvsagt kommer markedssjefen innom også. Hun kan være litt tøff i trynet, en litt sånn som tror hun er så jævlig smart og får til absolutt alt – men hun gjør ikke det. Hadde hun gjort det, hadde jeg bestilt en fem retters og ikke en tre retters. Vi er alle fullstendig klar over alle feilene hun har gjort i år, men vi sier det ikke høyt. Det er viktig å ikke ødelegge pågangsmotet hennes, for hun har rett i at hun er ganske smart og lærer faktisk av sine feil – og hun er veldig, veldig viktig. Kanskje den viktigste av oss. Men hun er litt treg i nøtta.
Markedssjefen vår har jobbet i motvind og i bratte motbakker med svært dårlige kort for hånden i år også – jepp, som adm. direktør i New Spirit Communication er dette utelukkende min feil. Jeg har latt henne jobbe rævva av seg bokstavelig talt uten handlingsrom. En markedssjef må ha både økonomisk og kreativt frihet innenfor oppgitte rammer for å oppnå resultater. Dette vet vi alle.
Av den grunn får jeg direkte vondt av henne, så hardt som hun har jobbet og det mot alle odds. Det er litt underlig at hun ikke er utbrent, eller kanskje hun er det. Hun er nok drevet av lidenskap som resten av oss, men hun trenger gjødsel og visner stille når resultatene uteblir. Til neste år må jeg sørge for bedre handlingsrom og at hun får bedre arbeidsvilkår, slik at hennes brilliante hjerne, hennes mot, vilje og arbeidskapasitet får blomstre.
Markedssjefen vet selvsagt at hun har hatt dårlige kår, og like selvsagt formidler hun dette til regnskapsføreren som sitter der og tygger på det seige pinnekjøttet. De krangler alltid. Regnskapsføreren er beinhard på budsjettet og viker ikke en tomme. Markedssjefen mener markedsføringsbudsjettet bør opp. Regnskapsføreren derimot, mener markedssjefen bør være mer kreativ og der låser det seg. Som adm. direktør lytter jeg sånn passe interessert til dem begge. Vi tar en skål og tenker vi må være litt smartere neste år og øke budsjettet. Det blir fem skåler til. Vaskedamen, vaktmesteren, regnskapsdamen, markedssjefen og meg.
Deretter stikker logistikk-sjefen innom. Hun er en skikkelig tøffing. Hun har nå omsider fått full kontroll på hvert eneste ledd i næringskjeden og har forhandlet seg ned til de beste løsningene i hvert eneste ledd. Hun har virkelig stått på i år, fra å finne det beste trykkeriet som er AiT Bjerch i Oslo, og hvilke variabler som omsider gir det beste produktet, til de beste prisene, den beste distribusjonen, Posten er det bare å glemme – og selvsagt; de beste butikkene.
Denne prosessen har kostet oss mye tid og penger, for satser du på feil hest, blir dette fort et tapssluk. Vi gjorde nemlig det i starten, og det kostet oss mye og minst et halvt år med godt salg. Logistikk-sjefen har altså hatt en bratt læringskurve, men har omsider landet på kortreiste og miljøvennlige samarbeidspartnere med gode priser, og slikt kan jeg like – så vi tar en skål for det også. Eller seks! Vaskedamen, vaktmesteren, regnskapsdamen, markedssjefen, logistikk-sjefen og meg.
Selvsagt kommer også selveste produktsjefen på julebordet – hun er den kuleste av oss alle, så hun får lov til å bestille en hel flaske med prosecco. Hun er nemlig til tross for at hun ikke er helt god i hodet, geniet i enkeltmannsforetaket mitt. Uten henne, ingen ting. Det er produktsjefen som skaper alt det vi andre kan selge. Det er hun er drivkraften, den kreative, den som drømmer stort og kaster ut mange baller. Ingen vet hvor de blir av. Det er produktsjefen som drives av altoppslukende lidenskap i sitt virke, som skriver alle de morsomme bøkene vi andre selger, og som lager alle de kule digitale vinkursene, de som omtales som Norges beste. Ja, det er produktsjefen som kommer på alle de kule idéene vi andre prøver å sette ut i live.
Noen ganger får vi det til, andre ganger ikke.
Noen av idéene hennes er helt bak mål. Hun mener blant annet at jeg må sette meg splitter naken på Karl Johan, signere bøker og rope: – Alle skal få! Gjerne med rød julenisse-lue på hodet og intet mer, kanskje noen røde sokker. Dette for å få litt “blest”, påstår hun, ettersom markedssjefen er litt treg i nøtta og ikke har hatt handlingsrom til å utføre sine egne glupe idéer.
– For media skriver nemlig bare om nakne folk som har sex på TV og er totalt blåst i hodet, påstår produktsjefen hvilket er helt riktig. – Så da kan jo vi også kle litt av oss og late som om vi er totalt blåst i hodet, sier hun, – det burde ikke være så vanskelig på en god dag, eller hur? #Lættis
Men heldigvis sier markedssjefen NEI og det er faktisk markedssjefen som bestemmer. Hun sier dette på sikt vil skade vårt seriøse renommé, og det er jeg helt enig i. Skjønt…
Produktsjefen blir selvsagt litt skuffet. Hun tar seg en slurk av proseccoen og dytter slukøret i pinnekjøttet. Hun foreslår deretter at vi kan prøve å ligge oss til topps. Det er tross alt julebordsesong, så nevnte forslag bør jo også være en lættis, mener hun. Vel, hva kan jeg si, hun er jo liksom den kreative av oss, den som ikke står i veien for å prøve ut alt – og da mener jeg ALT! Jepp, hun er tross alt Norges morsomste forfatter og forfattere kan ta seg visse kunstneriske friheter også i det virkelige liv. Hun påstår nemlig det. Spesielt når hun har tatt seg et glass vin. Nevnte jeg at produktsjefen som også er forfatter, også er sommelier?
Produktsjefen tar seg en ny slurk og glimter til. Hun har bestemt seg. Hun vil ligge seg til topps og det sier hun ganske høyt, ja så høyt at de på nabobordet hører det. Hun nesten skriker det ut – hun skal ligge med sjefen! Det bør være en lættis, for sjefen er lett tilgjengelig og ganske klar for et ligg selv i grunnen, ettersom dette er et enkeltmannsforetak – og sjefen altså, er meg. Men å ligge med sjefen har hun gjort en del ganger før og uten at det har ført til så veldig mye annet enn en orgasme eller to. Tre? Men hun selger ikke flere bøker eller vinkurs av den grunn. Det er mulig hun føler seg litt snytt. Det ville jeg ha gjort.
Å ligge seg til topps er forøvrig en idé hun fremmer hver eneste jul, og er faktisk et forslag jeg faktisk kan vurdere å gå med på denne julen, ettersom jeg har levd i sølibat i to, nei tre år nå. Markedssjefen sier seg faktisk enig. Hun har tross alt vært i sølibat i tre år hun også, sier hun. Og ikke nok med det, det samme har alle de andre i enkeltmannsforetaket mitt. Ja, det er slik med julebord at alt kommer frem. Til og med den sure regnskapsdama glimter til og har fått blod på tann. Å ha sex på årets julebord vil jo være en vinn-vinn situasjon for de fleste i enkeltmannsforetaket; – vaktmesteren, vaskedamen, regnskapsføreren, logistikk-sjefen, markedssjefen, snekkeren som ennå ikke har kommet, produktsjefen og meg selv, selveste adm. direktør – og selvsagt den vi velger å ligge med også. Og nettopp dette må vi ta en skål for. Eller syv! Vaskedamen, vaktmesteren, regnskapsdamen, markedssjefen, logistikk-sjefen, produktsjefen og meg.
Men etter en rask diskusjon slår vi det fra oss. Vi finner nemlig ingen å ligge med i bokbransjen og blir heller ikke enig med oss selv om hvem av oss som skal gjøre et eventuelt fremstøtet om vi hadde funnet noen; – hvor, hvordan og når. Og altså hvem skal vi ligge med? HVEM? H V E M?
Vi finner som nevnt ingen der ute det er lurt å ligge med for å selge flere bøker.
Tips mottas med takk.
Og så, når festen virkelig har begynt å ta seg opp – dukker plutselig styrelederen opp, og det som regel sammen med drink 7. Hun kan være ganske stri, egenrådig og alt for rettskaffen. Jepp, det er jeg som er styrelederen også, og hadde styrelederen hørt hva vi nettopp diskuterte, hadde hun gitt oss sparken alle som én og det på dagen, selv om det nå er langt på kveld.
Vanligvis liker jeg det best når styrelederen ikke er med på enkeltmannsforetakets julebord. Men hun må jo få komme innom hun også, det er tross alt hennes julebord også, og ikke bare vaktmesterens, vaskedamen, logistikk-sjefen, regnskapsføreren, produktsjefen, snekkeren som nå har sneket seg med, markedssjefen og mitt sitt julebord.
Styrelederen min, når hun ikke er brutalt egenrådig og resultatorientert, kan fort bli litt sånn sutrete sentimental på julebordene våre og skåle litt for hva som gikk bra og ikke fullt så bra, og slike skåler er jeg ikke spesielt fan av. Men jeg må jo skåle jeg også, noe annet ville vært uhøflig – så da gjør jeg jo det. Og blir fort litt fullere.
Når styrelederen har roet seg ned, blitt litt sånn passe på en snurr og omsider litt medgjørlig, så minner jeg henne på et eller annet jeg har gjort bra i året som gikk, en god deal eller noe, et godt manus jeg fikk skrevet, og ikke mist alle de gode tilbakemeldingene vi har fått fra kunder, media og lesere. Da blir hun både glad og takknemlig. Så da må vi ta en skål for det også. Eller ni! Vaskedamen, vaktmesteren, regnskapsdamen, markedssjefen, snekkeren, logistikk-sjefen, produktsjefen, styrelederen og meg.
Så forteller jeg henne alt jeg har lært, selv om det har kostet, og alle de fantastiske flotte menneskene vi har møtt og alle de gode mulighetene som nå ligger foran oss og venter. Da blir hun både opprømt og glad. Jeg forteller henne at nå som vi har jobbet både hardt og målbevisst, har vi omsider fått laget oss en solid plattform. Jeg forteller henne at vi neste år kan gjøre mindre av de arbeidsoppgavene som ikke er så lystige og mer av det som er moro, og ikke minst – høste mer. Og kanskje kan vi sparke regnskapsføreren og sette oppgaven bort til noen som kan og liker tall. Eller til Fiken.no.
Da jubler hun høyt både innvendig og utvendig!
Og så roser hun meg litt; – hun sier jeg har vært utrolig flink som aldri ga opp og som loset oss gjennom alle omveiene og motbakkene med stødig hånd. Hun sier at til neste år skal det bli bedre nå som plattformen er bygget, ja, hun sier omtrent alt det jeg nettopp sa til henne, slik en styreleder gjerne gjør – og slikt liker jeg å høre. Og så tar vi en skål til. Skål!
Og så er det jo alltid slik med julebord at de er over før en vet ordet av det, og da er det jo bare å samle staben og rusle hjemover. Og det beste av alt – vet du hva det er, eller? Når julebordet er over, er det bare å gå opp trappene til soverommet. Jupp! That´s how I like it! For vet dere? Restauranten er kjøkkenet mitt, for på kjøkkenet mitt er det ganske kult – og kokken og servitøren? Det er meg! Hvem ellers? Så da må vi selvsagt ta en skål for det også – en skål for årets julebord, for det gikk jo greit i år også. Eller elleve! Vaskedamen, vaktmesteren, regnskapsdamen, markedssjefen, snekkeren, logistikk-sjefen, produktsjefen, styrelederen, kokken og servitøren – og meg. Og ja, det er faktisk godt mulig jeg kommer til å ligge med sjefen! Det er tross alt julebord!
Slik er det altså å ha julebord i et enkeltmannsforetak. Just saying!
Med dette ønsker jeg dere alle en riktig fin og herlig dag, og ikke minst en herlig juletid! Husk å bruke tiden på det som er viktig – og det er ikke ting og julegaveinnkjøp, men familie og venner og deg selv! Følg drømmen din – for den kan bli så mye mer enn bare en drøm, og spre kjærlighet og glede hvor enn du ferdes. 🙂
Jeg har som en del av dere vet, drevet for meg selv siden 2011 og i min bedrift er det kun meg. Jeg er adm. dir, og alt det andre i mitt enkeltmannsforetak New Spirit Communication. Og i tillegg er jeg som dere vet, forfatter med 13 bokutgivelser bak meg og eget forlag, Feather Books Publishing. Og så er det dette med jul og julebord og sånt, da – det er jo tid for det nå. Og her er litt om hvordan det vanligvis arter seg for meg… ja, jeg vet… 😉
Julebord er alltid moro! Spesielt når en har enkeltmannsforetak. For når jeg ringer og skal bestille julebord for bedriften min New Spirit Communication, får jeg vanligvis følgende spørsmål:
– Hvor mange er dere? Og da pleier jeg som regel å svare:
– Jeg er én, men etter et glass vin hender det at jeg blir to, og etter en drink er jeg oppe i fire, så kanskje vi skal si 8?
Det hele pleier som regel å gå bra. Julebordet går sin vante gang fra tidlig ettermiddag til sen ettermiddag, og deretter utover og utover, mens drinkene går innover og innover – først tidlig kveld og deretter sen kveld, og så utover i de sene nattetimer. Det går liksom helt av seg selv akkurat slik som året før og året før der igjen. Men så er det jo dette med at absolutt alt kommer frem på julebordet. Ting dere ønsker dit pepperen gror. Dette vet dere utmerket godt selv. På julebordet skal alt opp og frem og ut. Alt en ikke har hatt guts til å fortelle sjefen eller kollegaen i løpet av et helt år, skal på død og liv ut på julebordet mens en har det gøy.
Jepp, alt gnufset som har ligget under bordet og gjæret et helt år og kanskje mer, kommer plutselig opp på bordet sammen med ribbe, pinnekjøtt og torsk, samt julepølse og akevitt. DÆNG! Ja – hva kan en si? Dette fenomenet forekommer også på julebordene i New Spirit Communication, for vi er da som folk flest i New Spirit Communication selv om vi er i entall. Jeg kan eksempelvis si følgende glupe ting til meg selv etter skål nummer 17;
– Du frøken Hole! Du har vært skikkelig flink i år, men det der med Innovasjon Norge – hva var greia, liksom? Og så kan jeg svare:
– Innovasjon Norge? Har vi gjort business med dem? Og så svarer jeg:
– Nei, men… Og så avbryter jeg meg selv:
– Nemlig, så hva er greia, egentlig? Skal vi ikke heller droppe praten om Innovasjon Norge og forsøke å kose oss og spise litt god mat? Det er tross alt julebord bare én gang i året!
Excuse me, I have to clean the air… skål! Ja, dere skjønner lunta, ikke sant? Hvor det hele går? Dere vet, på julebordet er det alltid en eller annen idiot som liksom skal rense luften og det på død og liv. De tar liksom ikke hintet, de skjønner ikke at et julebord ikke er riktig tidspunkt eller sted. Alle problemene som har hopet seg opp i løpet av et helt år skal opp på bordet og luftes – alle skal få. Vaktmesteren også. Og New Spirit Communication er intet unntak. Her er det mange problemer som må luftes, også de som egentlig ble løst i fjor.
Men på mine julebord, derimot, de jeg er ansvarlig for, prøver jeg å begrense denne type problemstillinger, for de har en tendens til å forsure hyggen. I så måte er det egentlig en fordel å være både den som fremmer problemene og den som sier;
– Hallo, frøken Trude Helén Hole! Seriøst? Må du absolutt ta opp dette nå som vi har det så koselig? Om det skal være mandel eller rosin i grøten eller ikke, er ikke en sak for julebordet, frøken Hole. Virkelig ikke. Vi tar en prat om det på mandag klokken 08.15. Okay? Ikke nå!
Dette går som regel fint, for jeg er ikke typen som blir fornærmet av å bli avspist på den måten når jeg er mett. Og jeg er faktisk vant til å pisse i motvind. Jeg er fra Bergen! Så da sitter jeg altså der på restauranten og koser meg med julebordet mitt, og snakker bare om koselig ting ettersom alt annet er feiet under bordet der det hører hjemme.
Deretter blir det litt mer mat og et par drinker til, og så kommer det plutselig en eller to kollegaer til valsende inn på julebordet mitt, de dukker som nevnt opp fra intet. Blant annet hun som gjør regnskap og som alltid er sur og gretten, nettopp fordi hun alltid må gjøre regnskap! Hun vil ikke jobbe med tall og fakturaer og purringer og slikt. Hun er ikke spesielt flink og har null interesse for det. Men hun må! Jepp, det er ikke rart hun er sur. Vi kan tilgi henne det.
BESTILL MINE BØKER HER.
Og så kommer vaskedamen og vaktmesteren, gjerne samtidig. De er egentlig alltid fornøyd, for så lenge de kan jobbe med kroppen, blir hodet fornøyd, sier de begge. De syntes det er deilig å slippe å jobbe med hodet, at hodet trenger pause fra stress, strategier og måloppnåelse. De syntes det er mer deilig å vaske do og skifte dekk i stedet, og rote rundt i naboens hage når naboen er på jobb. Det er bra at de liker jobben sin, for noen må gjøre den også – så dette tar vi en skål for, eller det vil si, det blir fire skåler. Vaskedamen, vaktmesteren, regnskapsdamen og meg.
Selvsagt kommer markedssjefen innom også. Hun kan være litt tøff i trynet, en litt sånn som tror hun er så jævlig smart og får til absolutt alt – men hun gjør ikke det. Hadde hun gjort det, hadde jeg bestilt en fem retters og ikke en tre retters. Vi er alle fullstendig klar over alle feilene hun har gjort i år, men vi sier det ikke høyt. Det er viktig å ikke ødelegge pågangsmotet hennes, for hun har rett i at hun er ganske smart og lærer faktisk av sine feil – og hun er veldig, veldig viktig. Kanskje den viktigste av oss. Men hun er litt treg i nøtta.
Markedssjefen vår har jobbet i motvind og i bratte motbakker med svært dårlige kort for hånden i år også – jepp, som adm. direktør i New Spirit Communication er dette utelukkende min feil. Jeg har latt henne jobbe rævva av seg bokstavelig talt uten handlingsrom. En markedssjef må ha både økonomisk og kreativt frihet innenfor oppgitte rammer for å oppnå resultater. Dette vet vi alle.
Av den grunn får jeg direkte vondt av henne, så hardt som hun har jobbet og det mot alle odds. Det er litt underlig at hun ikke er utbrent, eller kanskje hun er det. Hun er nok drevet av lidenskap som resten av oss, men hun trenger gjødsel og visner stille når resultatene uteblir. Til neste år må jeg sørge for bedre handlingsrom og at hun får bedre arbeidsvilkår, slik at hennes brilliante hjerne, hennes mot, vilje og arbeidskapasitet får blomstre.
Markedssjefen vet selvsagt at hun har hatt dårlige kår, og like selvsagt formidler hun dette til regnskapsføreren som sitter der og tygger på det seige pinnekjøttet. De krangler alltid. Regnskapsføreren er beinhard på budsjettet og viker ikke en tomme. Markedssjefen mener markedsføringsbudsjettet bør opp. Regnskapsføreren derimot, mener markedssjefen bør være mer kreativ og der låser det seg. Som adm. direktør lytter jeg sånn passe interessert til dem begge. Vi tar en skål og tenker vi må være litt smartere neste år og øke budsjettet. Det blir fem skåler til. Vaskedamen, vaktmesteren, regnskapsdamen, markedssjefen og meg.
BESTILL MINE BØKER HER.
Deretter stikker logistikk-sjefen innom. Hun er en skikkelig tøffing. Hun har nå omsider fått full kontroll på hvert eneste ledd i næringskjeden og har forhandlet seg ned til de beste løsningene i hvert eneste ledd. Hun har virkelig stått på i år, fra å finne det beste trykkeriet som er AiT Bjerch i Oslo, og hvilke variabler som omsider gir det beste produktet, til de beste prisene, den beste distribusjonen, Posten er det bare å glemme – og selvsagt; de beste butikkene.
Denne prosessen har kostet oss mye tid og penger, for satser du på feil hest, blir dette fort et tapssluk. Vi gjorde nemlig det i starten, og det kostet oss mye og minst et halvt år med godt salg. Logistikk-sjefen har altså hatt en bratt læringskurve, men har omsider landet på kortreiste og miljøvennlige samarbeidspartnere med gode priser, og slikt kan jeg like – så vi tar en skål for det også. Eller seks! Vaskedamen, vaktmesteren, regnskapsdamen, markedssjefen, logistikk-sjefen og meg.
Selvsagt kommer også selveste produktsjefen på julebordet – hun er den kuleste av oss alle, så hun får lov til å bestille en hel flaske med prosecco. Hun er nemlig til tross for at hun ikke er helt god i hodet, geniet i enkeltmannsforetaket mitt. Uten henne, ingen ting. Det er produktsjefen som skaper alt det vi andre kan selge. Det er hun er drivkraften, den kreative, den som drømmer stort og kaster ut mange baller. Ingen vet hvor de blir av. Det er produktsjefen som drives av altoppslukende lidenskap i sitt virke, som skriver alle de morsomme bøkene vi andre selger, og som lager alle de kule digitale vinkursene, de som omtales som Norges beste. Ja, det er produktsjefen som kommer på alle de kule idéene vi andre prøver å sette ut i live.
Noen ganger får vi det til, andre ganger ikke.
Noen av idéene hennes er helt bak mål. Hun mener blant annet at jeg må sette meg splitter naken på Karl Johan, signere bøker og rope: – Alle skal få! Gjerne med rød julenisse-lue på hodet og intet mer, kanskje noen røde sokker. Dette for å få litt “blest”, påstår hun, ettersom markedssjefen er litt treg i nøtta og ikke har hatt handlingsrom til å utføre sine egne glupe idéer.
– For media skriver nemlig bare om nakne folk som har sex på TV og er totalt blåst i hodet, påstår produktsjefen hvilket er helt riktig. – Så da kan jo vi også kle litt av oss og late som om vi er totalt blåst i hodet, sier hun, – det burde ikke være så vanskelig på en god dag, eller hur? #Lættis
Men heldigvis sier markedssjefen NEI og det er faktisk markedssjefen som bestemmer. Hun sier dette på sikt vil skade vårt seriøse renommé, og det er jeg helt enig i. Skjønt…
Produktsjefen blir selvsagt litt skuffet. Hun tar seg en slurk av proseccoen og dytter slukøret i pinnekjøttet. Hun foreslår deretter at vi kan prøve å ligge oss til topps. Det er tross alt julebordsesong, så nevnte forslag bør jo også være en lættis, mener hun. Vel, hva kan jeg si, hun er jo liksom den kreative av oss, den som ikke står i veien for å prøve ut alt – og da mener jeg ALT! Jepp, hun er tross alt Norges morsomste forfatter og forfattere kan ta seg visse kunstneriske friheter også i det virkelige liv. Hun påstår nemlig det. Spesielt når hun har tatt seg et glass vin. Nevnte jeg at produktsjefen som også er forfatter, også er sommelier?
Produktsjefen tar seg en ny slurk og glimter til. Hun har bestemt seg. Hun vil ligge seg til topps og det sier hun ganske høyt, ja så høyt at de på nabobordet hører det. Hun nesten skriker det ut – hun skal ligge med sjefen! Det bør være en lættis, for sjefen er lett tilgjengelig og ganske klar for et ligg selv i grunnen, ettersom dette er et enkeltmannsforetak – og sjefen altså, er meg. Men å ligge med sjefen har hun gjort en del ganger før og uten at det har ført til så veldig mye annet enn en orgasme eller to. Tre? Men hun selger ikke flere bøker eller vinkurs av den grunn. Det er mulig hun føler seg litt snytt. Det ville jeg ha gjort.
Å ligge seg til topps er forøvrig en idé hun fremmer hver eneste jul, og er faktisk et forslag jeg faktisk kan vurdere å gå med på denne julen, ettersom jeg har levd i sølibat i to, nei tre år nå. Markedssjefen sier seg faktisk enig. Hun har tross alt vært i sølibat i tre år hun også, sier hun. Og ikke nok med det, det samme har alle de andre i enkeltmannsforetaket mitt. Ja, det er slik med julebord at alt kommer frem. Til og med den sure regnskapsdama glimter til og har fått blod på tann. Å ha sex på årets julebord vil jo være en vinn-vinn situasjon for de fleste i enkeltmannsforetaket; – vaktmesteren, vaskedamen, regnskapsføreren, logistikk-sjefen, markedssjefen, snekkeren som ennå ikke har kommet, produktsjefen og meg selv, selveste adm. direktør – og selvsagt den vi velger å ligge med også. Og nettopp dette må vi ta en skål for. Eller syv! Vaskedamen, vaktmesteren, regnskapsdamen, markedssjefen, logistikk-sjefen, produktsjefen og meg.
Men etter en rask diskusjon slår vi det fra oss. Vi finner nemlig ingen å ligge med i bokbransjen og blir heller ikke enig med oss selv om hvem av oss som skal gjøre et eventuelt fremstøtet om vi hadde funnet noen; – hvor, hvordan og når. Og altså hvem skal vi ligge med? HVEM? H V E M?
Vi finner som nevnt ingen der ute det er lurt å ligge med for å selge flere bøker.
Tips mottas med takk.
Og så, når festen virkelig har begynt å ta seg opp – dukker plutselig styrelederen opp, og det som regel sammen med drink 7. Hun kan være ganske stri, egenrådig og alt for rettskaffen. Jepp, det er jeg som er styrelederen også, og hadde styrelederen hørt hva vi nettopp diskuterte, hadde hun gitt oss sparken alle som én og det på dagen, selv om det nå er langt på kveld.
Vanligvis liker jeg det best når styrelederen ikke er med på enkeltmannsforetakets julebord. Men hun må jo få komme innom hun også, det er tross alt hennes julebord også, og ikke bare vaktmesterens, vaskedamen, logistikk-sjefen, regnskapsføreren, produktsjefen, snekkeren som nå har sneket seg med, markedssjefen og mitt sitt julebord.
Styrelederen min, når hun ikke er brutalt egenrådig og resultatorientert, kan fort bli litt sånn sutrete sentimental på julebordene våre og skåle litt for hva som gikk bra og ikke fullt så bra, og slike skåler er jeg ikke spesielt fan av. Men jeg må jo skåle jeg også, noe annet ville vært uhøflig – så da gjør jeg jo det. Og blir fort litt fullere.
Når styrelederen har roet seg ned, blitt litt sånn passe på en snurr og omsider litt medgjørlig, så minner jeg henne på et eller annet jeg har gjort bra i året som gikk, en god deal eller noe, et godt manus jeg fikk skrevet, og ikke mist alle de gode tilbakemeldingene vi har fått fra kunder, media og lesere. Da blir hun både glad og takknemlig. Så da må vi ta en skål for det også. Eller ni! Vaskedamen, vaktmesteren, regnskapsdamen, markedssjefen, snekkeren, logistikk-sjefen, produktsjefen, styrelederen og meg.
BESTILL MINE BØKER HER.
Så forteller jeg henne alt jeg har lært, selv om det har kostet, og alle de fantastiske flotte menneskene vi har møtt og alle de gode mulighetene som nå ligger foran oss og venter. Da blir hun både opprømt og glad. Jeg forteller henne at nå som vi har jobbet både hardt og målbevisst, har vi omsider fått laget oss en solid plattform. Jeg forteller henne at vi neste år kan gjøre mindre av de arbeidsoppgavene som ikke er så lystige og mer av det som er moro, og ikke minst – høste mer. Og kanskje kan vi sparke regnskapsføreren og sette oppgaven bort til noen som kan og liker tall. Eller til Fiken.no.
Da jubler hun høyt både innvendig og utvendig!
Og så roser hun meg litt; – hun sier jeg har vært utrolig flink som aldri ga opp og som loset oss gjennom alle omveiene og motbakkene med stødig hånd. Hun sier at til neste år skal det bli bedre nå som plattformen er bygget, ja, hun sier omtrent alt det jeg nettopp sa til henne, slik en styreleder gjerne gjør – og slikt liker jeg å høre. Og så tar vi en skål til. Skål!
Og så er det jo alltid slik med julebord at de er over før en vet ordet av det, og da er det jo bare å samle staben og rusle hjemover. Og det beste av alt – vet du hva det er, eller? Når julebordet er over, er det bare å gå opp trappene til soverommet. Jupp! That´s how I like it! For vet dere? Restauranten er kjøkkenet mitt, for på kjøkkenet mitt er det ganske kult – og kokken og servitøren? Det er meg! Hvem ellers? Så da må vi selvsagt ta en skål for det også – en skål for årets julebord, for det gikk jo greit i år også. Eller elleve! Vaskedamen, vaktmesteren, regnskapsdamen, markedssjefen, snekkeren, logistikk-sjefen, produktsjefen, styrelederen, kokken og servitøren – og meg. Og ja, det er faktisk godt mulig jeg kommer til å ligge med sjefen! Det er tross alt julebord!
Slik er det altså å ha julebord i et enkeltmannsforetak. Just saying!
Med dette ønsker jeg dere alle en riktig fin og herlig dag, og ikke minst en herlig juletid! Husk å bruke tiden på det som er viktig – og det er ikke ting og julegaveinnkjøp, men familie og venner og deg selv! Følg drømmen din – for den kan bli så mye mer enn bare en drøm, og spre kjærlighet og glede hvor enn du ferdes. 🙂
Mvh. Trude Helén Hole
MIN FORFATTERSIDE
Mine online vinkurs og vinkompendium finner du her.
Vil du følge denne bloggen, meld deg på nyhetsbrevet eller trykk på FOLLOW oppe til høyre.
Mine bøker – Min TV kanal – Bilder – Vinkurs– Referanser – Linkedin – Twitter – Facebook – Instagram.
This slideshow requires JavaScript.
.
Share this: