Drit i å være perfekt i sengen!

Intervju med SIDE2. Jeg er Indieforfatter og kanskje til og med en av Norges første. For allerede i 2012 publiserte jeg mine bøker selv – noen av dem uten forlag i ryggen, for hva skulle vel jeg med forlag? Beslutningen om å bli Indieforfatter var basert på min erfaring med forlagene – jeg var lite imponert.

All markedsføring stod jeg eksempelvis for selv og solgte med det over 6.000 bøker av debutromanen min Sannheten om Lotte-Marie, Usensurert som ble utgitt på J.W. Cappelens Forlag. Noen presseoppslag finner du her.

I dag har jeg gitt ut 11 bøker. Tre nye bøker kommer i 2018, og i år blir også de tre første bøkene i Norges morsomste serie oversatt til engelsk. Du finner serien som leses av både menn og kvinner her.

Her er et intervju SIDE2 gjorde med meg i 2012 da jeg valgte å bli Indieforfatter.

(SIDE2): Drit i å være perfekt i senga! Likestilling, husmødre og sex, mannsrolle, kjendiser, sutrefotball, oljefondets blodpenger og kreft. Ingen tema er for små eller store, og Trude Helén Hole er langt fra redd for å plassere seg selv i skuddlinjen. Side2 har tatt en prat med bloggeren, som ikke er redd for å svare på alt fra sex til forfatterskap til modell-tilværelsen.

Du er vant til å befinne deg i hardt vær, og nå stikker du også nesa frem som blogger. Hva kan leserne forvente seg servert fra deg?

– Jeg liker litt rufsete vær, mainstream og likheter kjeder meg. Jeg liker mennesker med et levd liv bak seg, for det har jeg, så jeg er ikke redd for å si hva jeg mener eller fronte saker jeg mener er viktige, og jeg er glad i en god diskusjon – om noen klarer å få meg til å endre mening fordi deres argumenter er bedre enn mine, blir jeg glad. Da føler jeg at jeg har utviklet meg litt som menneske.

– Jeg blogger fordi nettet er min plattform. Jeg har en uhøytidelig blogg med mye humor og ironi, gode tekster og bilder, og morsomme portrettintervjuer. Samtidig bruker jeg muligheten til å nå ut med saker jeg mener er viktige, både politiske og samfunnsgenerelt. Og da blir tonen i teksten selvsagt en helt annen, ja, det kan fort bli stiv kuling.

Når det gjelder tema, er du ikke redd for å skrive om sex – og da gjerne både krast og sarkastisk – for ikke å snakke også personlig. Hvor går grensen for hva du setter på trykk, i bloggsammenheng?

– Jeg er veldig personlig i mine tekster og selvsagt byr jeg på meg selv, men jeg er ikke privat. Folk blander gjerne disse to faktorene og tror de kjenner meg ved å lese tekstene mine, men de kjenner bare den lille delen jeg deler ut. Tekstene mine er egentlig ofte skrevet på generelt grunnlag, dog med litt personlig vri og vinkling, og her kommer ofte humoren inn, jeg klarer rett og slett ikke å la være å ha det moro – humoren sniker seg inn i teksten og jeg sitter ofte og humrer og ler for meg selv – den dagen jeg ikke har det moro når jeg skriver, slutter jeg.

Sex er en morsom greie å skrive om. Alle har et forhold til det, men mange føler seg utilstrekkelige på grunn av alt peset i media om hvordan oppnå multiorgasmer and so on. Sex blir fort en alvorlig og seriøs ting, en del av en prestasjonskultur – og det liker jeg fint lite. Selv er jeg særdeles uhøytidelig og avslappet, også når det gjelder sex som for meg er en naturlig ting, som handler om alt annet enn prestasjoner og riktige stillinger til riktig tid. Det finnes ikke noe god oppskrift på sex annet enn gjør det om du har lyst and then go with the flow.

Så budskapet er drit i å prøve å være perfekt i sengen. Vi er nemlig ikke perfekt. Vi er fulle i feil og mangler akkurat som alle andre. Derfor liker jeg å kødde litt, for å si det på fint bergensk, med sex som med så mye annet, for å trekke dette ned til der det hører hjemme – på bakkeplan.

Derfor; hva jeg skriver om og hvordan – the sky is the limit, eller rettere sagt; the sky is no limit.

Hvordan har det vært å blogge så langt? Er responsen som ventet?

– Vel, nå må jeg jo bli kjent med mange nye lesere og de med meg. De som har fulgt meg en stund, både på blogg og på Facebook, kjenner jo godt til min måte å skrive på og til alle mine håpløse, små sitater om menn, sex og mat, og annet, og vet at jeg skriver med ironi, humor og snert i avtrekkeren.

Og det er jo derfor de følger meg – de sier jeg gir dem en god start på dagen, og det er svært hyggelig. Det er utrolig hyggelig, faktisk – så dette igjen gir meg en god start på dagen. Så jeg håper jo at nye lesere også kan glede seg over innholdet, men samtidig la seg engasjere, spesielt over saker som jeg mener er viktig å sette på dagsordenen, for de kommer nok grovt regnet minst en gang i uken vil jeg tro.

Du har tidligere gitt ut Sannheten om Lotte-Marie, Usensurert (2006) – som du nå relanserer, samtidig som du gir ut to splitter nye bøker. Denne gang hopper du over forlagsbiten, og gir ut som ebøker. Hva er så galt med forlagsbransjen da?

– Når det gjelder Sannheten om Lotte-Marie var det stor ståhei i pressen. Norges første chick-lit forfatter og bedre enn Bridget Jones, skrev de. Men nå er det nye tider, og jeg har funnet min plattform som selvstendig forfatter. Jeg er rett og slett for utålmodig for forlagsbransjen. Den er sendrektig og konservativ, og alt tar så innmari lang tid.

Jeg liker å se på meg selv som en effektiv, proaktiv og nyskapende forfatter som gjør ting på min måte uten å følge konvensjoner og rammeverk, og helst uten hjelp – jeg liker å jobbe selvstendig og alene, og det kan jeg gjøre fordi jeg kan gjøre det. Fremover kommer jeg til å skrive bøker som er langt fra mainstream og som er dagsaktuelle. Derfor hopper jeg over forlagsbransjen og satser på å gi ut bøker, rykende ferskt når siste punktum er satt. Den siste er Lotte-Marie og Matchmorderen.

Jeg er altså ikke spesielt redd for å pløye upløyd mark. Jeg har nemlig rygg til det. Norge henger litt etter med å skjønne Indiebegrepet og fordelene med ebøker som med så mye annet, men dette kommer og det kan komme fort, noe norske forfattere og forlagsbransjen bør ta innover seg.

I USA har eksempelvis ebøker passert trykte bøker. I tillegg mener jeg forlagsbransjen, dens struktur og styringsmekanismer til dels skaper stagnasjon for litterær utvikling i en verden som raser fort avgårde med kommunikasjonsformer i stadig endring. Frykt for å utgi noe utenfor rammene og ved å ha nisjer og kategorier, samt maler for hvordan eksempelvis en romaner skal bygges opp og se ut, mener jeg til dels vingeklipper forfattere som evner å tenke nytt. Dette er å binde det frie ord fremfor å dyrke det. Jeg kan ikke la meg vingeklippe eller binde. For meg er det ensbetydende med å visne og dø.

I The Story, skriver du om en kvinne og syv menn – og en hest! Du sier selv dette er en bok som handler om en kvinne og menn som har formet henne. Er det selvbiografisk? Og hva har hesten med det hele å gjøre?

– Den siste boken min, The Story – handler om menn, sex og kjærlighet eller mangel på kjærlighet, og ja, den er selvbiografisk. Rød tråd i boken er 7 menn som har påvirket meg positivt eller negativt, og forholdene er skildret med påfølgende konklusjoner – det handler om hvordan du velger å håndtere hendelser, eller kriser, eller kjærlighet som dør eller aldri spirer.

Noen av disse forholdene handler om overgrep. Også enkelte kjendiser, kjendishysteri og politikere får gjennomgå. For øvrig er boken skrevet med mye utleverende humor, snert og særdeles mye ironi. En humoristisk penn er som nevnt mitt varemerke, og jeg bruker den selv når jeg skriver alvorlig.

Hesten som er med i The Story kunne fint ha drept meg opp til flere ganger der vi holdt på som crazy ute i ødemarken i Australia. Den var rimelig gal. Men jeg var kanskje galere enn ham ettersom jeg valgte å ri på ham gang på gang. Han var nemlig min. Og jeg tror kanskje han var min største kjærlighet. Jo, det er nok helt riktig.

Du name-dropper også en rekke kjente mennesker i boka – kan man forvente saftige avsløringer?

– He, he, vel, noen lesere vil sikkert trekke noen konklusjoner, så jeg har forhørt meg med noen av de hotteste navnene på listen om de er redd for rykter, noe de ikke er. De syntes bare det er moro og er egentlig litt stolt over å være med ”»in person» og andre igjen som ikke fikk være med, har uttrykt sin store skuffelse”. Så kanskje jeg skal dra den litt lenger i bok nummer to som jeg kommer til å påbegynne ganske snart. Kanskje pipen da får en annen lyd, he, he.

Foto: Gro Storteig.

Du er ikke bare blogger og forfatter – du er også modell og var med i Robinson-eksedisjonen i 2001. Hvor tøff og tykkhudet må man være for å takle kommentarene som (nødvendigvis) følger av sexskriving, blond modell og Robinsonbabe?

– Jeg eier firmaet New Spirit som driver med foto, tekst og reklame. Fotografering foran eller bak kameraet har jeg alltid drevet med. Jeg har nylig takket ja til å være nytt ansikt og frontfigur for klesmerket LINNEA fordi jeg får lov til å styre alt selv – og da blir det fort noe annet å stå foran kamera. Da blir det faktisk moro, for som vi sier i New Spirit;

– Fuck beauty – get real. Og jeg er mørk, ikke blond som du tror, veldig mørk faktisk. Jeg så ut som en svart, hårete ape da jeg ble født, så mamma ville ofre noe til Gudene, nemlig meg. Men pappa roet henne ned. Aper har nemlig også livets rett. 😉

Robinsonekspedisjonen var for øvrig et sprell og et avbrekk jeg trengte der og da. Dette var samtidig et psykologisk eksperiment for å se hvordan jeg ville fungere sammen med 16 andre skruller på en øde øy. Jeg er en konkurranse- og en villmarksjente, så det hele gikk veldig greit. Jeg koste meg og ble nr to. Men ja, du må være litt tykkhudet for å delta på sånt, og det er jeg.

Jeg har kommet godt ut fra det meste jeg har stilt opp på, og slipper vanligvis billig unna når jeg gjør ting jeg ikke burde gjøre – som å klatre uten sikring, ri gale hester, kjøre sykkel i 70 km uten hjelm, ja det gikk skikkelig galt og jeg endte opp i en hylende sykebil – men det gikk altså bra, jeg sitter jo her. Eller jeg stiller opp i patetiske realityshow.

Egentlig har jeg gjort mye som hadde fortjent en skikkelig trøkk i trynet, og strengt tatt skulle jeg ikke sittet her i dag. Men jeg er liksom aldri redd for å gjøre ting, heller, og tenker ikke på hva folk vil tro, si og mene om meg. Jeg bare gjør det jeg har lyst til og lever i nuet – det handler om tilstedeværelse, det er dette jeg kaller Art of Living.

Men jeg ser at hetsing og mobbing skjer med andre som stikker nesen frem, spesielt på nettet, og da blir jeg trist og oppgitt. Netthets er så utrolig lavmål. Hva med å være hyggelig og spre glede i stedet? Vi lever bare en gang, do it right, sier nå bare jeg…

Intervjuet på SIDE2 kan dere lese i sin helhet her.

 Flere presseoppslag finner du her.

#Å lese gir glede! Ønsker alle en riktig fin dag😉

Mvh. Trude Helén Hole

MIN FORFATTERSIDE 

Vil du følge denne bloggen, meld deg på nyhetsbrevet eller trykk på FOLLOW oppe til høyre.

Mine bøker – Min TV kanal – Mitt firma – Blogg – Bilder – Vinkurs – Referanser – Linkedin – Twitter – Facebook – Instagram.