Lovely monday - and this is why

Lovely monday, ja, jeg tenkte jeg skulle publisere denne en gang til – jeg skrev den nemlig 28 april 28 i 2014, men skriblerier som dette går aldri ut på dato – det handler om å leve før du dør, så les, og les hele:-)

Mandag igjen, gitt. Skal si tiden flyr når en har det moro, og dette er den siste mandagen i april, og deretter kommer mai, kom mai du skjønne milde. Og nettopp det er litt rart, for jeg føler vi nettopp var i mai, ordnet bunader og styrte på, den gjeve dagen, hurra og hurra, vi er så gla!

Og nå er vi her igjen, gitt. Ett år eldre. En ny mai i vente, og den forsvinner vel like fort som april gjorde det, som mars, som februar og januar gjorde det – som 2013 som forsvant.

Ett år eldre har vi blitt – og har vi blitt noe klokere? Har vi fått noe ut av det siste året? I blant føler jeg at alt, at livet bare raser avgårde, livet, tiden… men jeg elsker mandager, elsker å ha lassevis med oppgaver å løse. Det gir meg vann i munnen, det å være produktiv, kunne krysse ut den ene oppgaven etter den andre, ferdig, neste, ferdig.

Og sånn går no dagan – det er akkurat sånn, eller slik de går, dagene, de raser avgårde. Et levd liv for hver dag bak meg. En time, en dag, ett år, eller et år, jeg husker ikke om det skal være en eller to t-ér. Høres best ut med to t-ér, ett år. Og så dør vi. DUNK!

Vi dør. Den neste boken min skal handle om det å dø. Det er så mye her i livet som handler om det å leve. Vi må leve, og vi må leve på den rette måten! Spise riktig og være flinke og sunne. Og vi må trene, må vite! Og helst skal vi vite hvordan vi skal flette den fine sommerfletten oppå det hele. Slik fletter du sommerfletten! Akkurat slik, den må være riktig flettet, som fettet eller ikke fettet vi putter i oss. Det må være riktig fett, for dette er faktisk ikke ett fett. Skjønner?

Vi må leve riktig – og når vi strever etter å leve riktig, så glemmer vi å leve. Nei, helt feil, ikke alle glemmer selvsagt, vi kan ikke skjære alle under en kam. Det har vi lært oss. Men noen glemmer å leve. Ikke jeg selvsagt, jeg glemmer ikke. Jeg lever hele tiden. Jeg lever!! Fy flate som jeg lever – jeg blir helt sliten, for så mye lever jeg!

Så hva med døden? Den kommer. Plutselig en dag er den bare her og banker på. Dunk, dunk, velkommen inn. Borte.

Og da er vi borte, vi snakker om helt borte, ikke bare litt, men veldig borte – da er vi ikke mer. Da hjelper det fint lite å tenke på om du virkelig fikk til å flette den helvetes fletten riktig, eller ikke. Faen, den jævla fletten! Jeg fikk det aldri til! Jeg fikk for liten tid. Sommerfletten, slik fletter du…

Faen, jeg fikk for liten tid.

Vi dør sakte, men sikkert for hver dag som går. For hver dag som går, er vi en dag nærmere døden. Det må vi ikke glemme. En dag nærmere.

Vi må fylle dagene med liv – viktige nære ting. Vi må si det vi har på hjertet, og vi må si det nå! Vi må gi den klemmen i dag. Ta den telefonen. Bruke de rette ordene til de rette menneskene.

Hvorfor jeg skriver dette våset akkurat i dag? Våset? Skal vi kalle dette ett dikt, eller et dikt med en t? Eller bare vås? Er jeg i det poetiske hjørnet i dag? Fordi det er mandag? Fordi mandag er en ny start, en restart, en på´an knapp. Kjør! Grønt lys.

Kanskje skriver jeg dette fordi at for noen av oss, så kommer det ingen ny tirsdag, en ny helg, eller en ny 1 eller 17 mai, eller en ny torsdag. For noen av oss er dette den aller siste mandag, den aller siste time. Noen av oss trekker det siste pust – akkurat nå.

Og noen av oss dør mens vi sover, sover et helt liv.

Vi dør. For hver dag som går, er vi én dag nærmere døden. Det må vi ikke glemme. En dag nærmere. Vi må fylle dagene med liv – viktige nære ting. Vi må si det vi har på hjertet, og vi må si det nå. Vi må gi den klemmen i dag. Spre kjærlighet. Tilgi. Ikke ta alt så personlig og høytidelig. Vi må rekke ut en hånd og vi må ta i mot. Det gjør så godt. Ta den telefonen nå. Drit i fletten. Den kan seile sin egen sjø.

Dagens låt er I am sailing med Rod Stewart, en av mine favoritter. Nyt livet mens du har det:-)