TRUDE HELEN HOLE

Norsk politi og rettsvesen – en overgriper?

Det ruller jo bare på seg, hvordan myndighetene, vårt rettsapparat og politi ser på voldtekt – og det er ganske innlysende at vi må ha en holdningsendring. I den forbindelse henter jeg opp et innlegget jeg skrev i august 2013 – for vi kan ikke ha en rettspraksis der offer blir utsatt for nye overgrep i norsk rettsvesen. Jeg vil her komme med tre nye og svært klare eksempler på hvordan norsk rettsvesen ser på voldtekt og begynner med den siste ettersom den viser – og godt er det, tydelige groteske holdninger i vårt rettsapparat:

1 Hemsedalsaken. Andrea Voll Voldum ble gitt dødelige doser MDMA og gjengvoldtatt. Mindretallet fant det ifølge dommen «ikke nødvendig å ta stilling til om kvinnen var ute av stand til å motsette seg de seksuelle overgrepene». De fokuserer på hvordan de tiltalte mennene oppfattet kvinnens tilstand. I politiavhør forklarte taxisjåføren at «jenta hadde absolutt ingen kontakt med livet». Dosen kvinnen fikk i seg kunne medført alvorlig forgiftning og død, heter det i dommen – allikevel frikjennes de kriminelle. Det har også fremkommet i ettertid at det ikke er første gang disse tre har dopet og voldtatt/forsøkt voldtatt unge jenter.

2. Før høye straffer? Advokat Harald Stabell (TV2) mener straffene for voldtekt er altfor høye og tror lekdommere også mener dette. Stabell tror at dette er grunnen til at så få straffes – i dette mener tydeligvis at Stabell og co at voldtekt ikke er så alvorlig. Minstestraffen for voldtekt er nå tre års fengsel, med en normaltid på fire år. Dette er etter min mening ikke spesielt høyt. Vi vet at en del voldsofre tar sine liv fordi de ikke klarer å leve med hva som har hendt. Vi vet også at en stor del voldtektsmenn voldtar på nytt fordi den kriminelle handlingen ikke medfører straff. I følge Stabell og co er tre år for å få avskummet som dopet og voldtok Andrea bort fra gatene våre – for mye. Stabell påpeker her en holdning og fremmer en løsning som får meg til å grøsse. I stedet for å senke straffene, bør straffene SYNLIG- og TYDELIGJØRES for alle, også våre nye landsmenn – og etter min mening bør straffene bli HARDERE.

Skjermbilde 2016-08-12 kl. 08.41.56Skjermbilde 2016-08-12 kl. 08.42.13

3. Voldtekt er en «kort utskeielse». (Nordlys) Høyesterettsadvokat Gunnar Nerdrum fra Tromsø har skapt reaksjoner etter at han skrev en kronikk i Klassekampen titulert «Straff for voldtekt». Her skriver han om den mye omtalte gjengvoldtektssaken fra Hemsedal, og straffeutmålingen i voldtektssaker generelt. Gjerdrum skriver blant annet: «Voldtekt er jo så mangt. Det kan være en ung mann, for øvrig plettfri og med gode karrieremuligheter, som blir belønnet med dette (straff) for en kort utskeielse. Eller det kan være en ektemann som vil gjøre bruk av sine ekteskapelige rettigheter, men som overser at kona sier «nei».» Og videre: «Man peker med rette på de alvorlige virkninger en voldtekt har for kvinnen. Men også for mannen kan følgene være alvorlige, både med en straff som virkelig svir og også, normalt, erstatningsansvar

4. Fireåring og seksåring voldtatt og torturert. (TV2) Fire menn skal ha utsatt en fireåring og en seksåring for en serie voldtekter og tortur i en vestfoldkommune. Grusomhetene skal ha skjedd gjennom flere år, i huset der mennene satt barnevakt for barna. Men til tross for gode dommeravhør, tekniske bevis og at mennene er utpekt i billedkonfrontasjoner, er saken nå henlagt.

………..

I 2013 skrev jeg følgende innlegg: 

Norsk politi rettsvesen – en overgriper. Jeg snakker spesielt om voldtekt og misbruk av barn. Den 04.08.13 kunne vi i Aftenposten lese om den 16 år gamle jenta som anmeldte en grov overfallsvoldtekt. Hun anmeldte overfallsvoldtekten som 14-åring. To år senere ligger saken fortatt uavsluttet hos politiet. Én av fem vold- og voldtektssaker har ligget i mer enn ett år hos Oslo-politiet. Jenta føler at hun ikke blir tatt seriøst og at dette er et nytt overgrep – og hun har selvsagt rett, for dette er skammelig. Politiet burde etter min mening her anmeldes for grov tjenesteforsømmelse, noe jeg også har skrevet om tidligere.

– Det er helt forferdelig å gå og vente. Jeg skjønner ikke hva som tar så lang tid og tviler på om politiet tar meg på alvor. Politiet har gjort det verre for meg. De har gjort det vanskeligere å komme over voldtekten, sier den 16 år gamle jenta.

Skjermbilde 2016-04-04 kl. 08.17.45

Vågasaken – et nytt lavmål. Videre kan vi ta Vågasaken som et annet eksempel som jeg tidligere har skrevet om blant annet her. For hva var det Vågaanken egentlig gikk ut på? At det i det hele tatt hadde forekommet overgrep eller omfanget? Og hvem måtte forsvare seg – jenta eller Øygarden?

Hvem var offer og hvem var overgriper? Når norsk rett i rettsprosessen ikke er tydelig på dette – er noe virkelig galt.

Sexdetaljer. Øygards forsvarer Mette Yvonne Larsen var gjennom hele farsen tro mot sin taktikk som var å trekke jentas troverdighet i tvil, en strategi jeg har liten sans for. Relevansen som bør legges til grunn i en slik sak er den mellom Øygarden og jenta. Punktum!

At forsvarer Larsen og Øygarden i tilligg og i så stor grad brukte media i sin skitne kamp og med det påførte jenta mer ufortjent dritt enn det hun allerede var blitt utsatt for, er også skammelig. Forsvarer Larsen påpekte under anken at jenta hadde forklart seg noen nyanser forskjellig fra tidligere, og mente at antall samleier – tallet 50 var nevnt, var noe mindre enn først antatt. Og dette våset serverte hun i anken, som om 37 eller 50 overgrep skulle ha noe å si.

Alle mennesker er like mye verdt – spesielt barn. Et overgrep er ett for mye!

At Larsen forventet at jenta skulle huske eksakt antall samleier og detaljer, for så å kunne gjenfortelle dette i retten – er forkastelig. Det samme var Larsens mål ved denne type rettslig overkjørelse, som altså var å fremstille jenta som en løgner og skyldbærer. Jeg får forøvrig lyst å spørre Larsen om hun kan redegjøre for sine 50 siste samleier i detalj. På den annen side, kanskje hun kan det.

Offeret blir sittende med bevisbyrden. I overgripssaker må altså den forulempede bevise at denne ikke har «fremprovosert» noe. En god rettspraksis i overgripssaker er å forholde seg til fakta, nemlig hva som konkret har foregått mellom overgriper og offer der og da – og ha tydelig klart for seg hvem som er offer og hvem som er tiltalt!

I Øygardsaken, en ung jente – en eldre mann, burde bevisbyrden blitt plassert der den skulle, hos Øygarden. Å tillate rettslig anarki og ubehagelige intimspørsmål mot offer, spre tvil om dennes adferd som ikke har annet mål enn å svekke dets troverdighet, har lite i en rettstat å gjøre. På den annen side, så er det mye som tyder på at Norge er alt annet enn en god rettstat.

Hvorfor ble ikke Øygard spurt om tilsvarende som jenta? Hvorfor ble ikke Øygards adferd, sexpreferanser- og sexhistorikk et like stort element i saken som jentas? Var det ikke han som var under tiltale? Jeg har ikke en gang lyst å prøve å forstå hvor forferdelig denne opplevelsen må ha vært for jenta.

Offeret utsettes for nye overgrep. Nevnte er kun to eksempler – det finnes alt for mange slike saker. Når det går så langt at forsvarsadvokater tillates å trekke barns- og unge jenters troverdighet og integritet i tvil som i nevnte eksempel, og prosedere dette ikke bare i retten, men også i media – så har det gått for langt.

Det er hårreisende at offeret i overgripssaker i tillegg til å være et offer, må blottlegge seg og få sitt menneskeverd trampet på, på denne måten – av staten.

Og det er her jeg mener norsk rettspraksis blir en ny overgriper. Holdningene som lest over er skremmende generelle. I tillegg til å ha vært utsatt for overgrep, må du som offer tåle offentlige ydmykelser – du må tåle å bli avkledd, sett på som skyldig og billig, mistenkeliggjort og stemplet, og ikke minst risikerer du å sett på som en som fortjente å bli utsatt for seksualisert vold. Dette er ikke ok. Den 16 år gamle jenta som anmeldte en grov overfallsvoldtekt, samt jenta i Våga-saken, og den 22 år gamle kvinnen som omtales i Skal det straffe seg å anmelde voldtekt, og mange andre i samme situasjon, hadde fortjent å bli behandlet med respekt i rettsystemet. Men i stedet blir de trakassert og ydmyket, eller neglisjert. Norsk rettspraksis i overgripssaker slik den utøves i dag, er en ny overgriper. Noe bør gjøres og det nå!

Del gjerne.

Trude Helén Hole, New Spirit Communication

Vil du følge denne bloggen, trykk på Skjermbilde 2016-03-20 kl. 20.47.18 knappen til høyre. Følg meg gjerne også på Facebook. Ønsker med dette alle en riktig så fin dag:-)

kjop-mine-boker-her-samlebilde

 

Reklamer
%d bloggere like this: