Som nyetablert kunstner og kunststudent lærer jeg ikke bare om kunst og kunsthistorie – jeg må selvsagt også lære meg kunstbransjen. Som forfatter gjennom 15 år kan jeg bokbransjen ut og inn, og har gjennom en rekke kronikker påpekt enkelte råtne forbindelser og strukturer, som for eksempel det faktum at samtlige som arbeider i bokbransjen får fast månedslønn med tilhørende goder – direktørene tjener eksempelvis mange millioner i året, mens bransjen samtidig melker forfatterne de bokstavelig talt lever av.
Kronikk i Dagsavisen 9.11.2021.
For å ta et eksempel; norske forfattere må ta til takke med stusselige 15-18% på egne verk (standardkontrakt), og på toppen av det hele utbetales honoraret kun én gang i året. Si meg, hvem kan leve på dette?
Underlige avgifter. Nå som jeg snuser på kunstbransjen finner jeg stadig nye finurligheter også der. For hvorfor skal jeg eksempelvis i tillegg til inntektsskatt, samtidig bli avkrevd 5% til andre kunstnere og organisasjoner jeg ikke ønsker å bli en del av? Jeg kjenner ikke til andre yrker der lønnsmottakere blir tvunget til å betale denne type direkte tilleggsskatt.
Når eksempelvis en såpass seriøs aktør som Kulturrådet bruker våre felles skattepenger til å finansiere avføring på offentlig scene, mens eldre ikke får gå på do, les mer om det her – så sier det seg selv at en rimelig god støtteordningen for kunstnere, er at kunstnere ikke avkreves 5% i avgifter som potensielt kan gå til kunst og kunstnere de ikke støtter – men heller får bruke egne penger på egen kunst. Så hvorfor kunstavgift, og hva går den til?
Nær sagt all kunst omfattes av kunstavgiften. Originaleksemplar av kunstverk som malerier, kollasjer, tegninger, stikk, trykk, litografier, skulpturer, billedtepper, keramikk, glasskunst og fotografiske verk er omfattet av kunstavgiften. I tillegg til nevnte eksempler omfattes også arbeider utført i andre materialer, for eksempel verk utført i kombinerte teknikker.
Salg av et kunstverk er avgiftspliktig dersom omsetningen kan regnes som offentlig og beløpet overstiger 2000.- Når en kunstner selger fra et åpent atelier, annonserer eller inviterer til utstilling, eller publiserer et bilde på en privat Instagram konto og bildet senere selges, anses dette som offentlig og er avgiftspliktig.
Hva går avgiften til? Midlene fra kunstavgiften tilfaller stipendmottakere gjennom kollektive og individuelle ordninger. De kollektive ordningene forvaltes av Bildende Kunstneres Hjelpefond (BKH), og består av stipend, andre tilskuddsordninger og kunstpriser. Den individuelle ordningen (følgerett) forvaltes av Billedkunst Opphavsrett i Norge (BONO) og består av vederlag som betales til kunstneren som har skapt verket som selges.
Det er ulogisk at disse organisasjonene skal folkefinansieres av fattige kunstnere. Et medlemskap i BONO innebærer at en kunstner gir BONO eksklusiv rett til å forvalte opphavsretten til ens egne verk. Dette betyr kort fortalt at kunstneren overlater til BONO å opptre på ens vegne og at BONO er den eneste som kan inngå avtale om bruk av kunstnerens verk.
Medlemskapet i BONO er frivillig, og organisasjonen bør i så fall finansieres med en medlemskontigent. Å få tildelt stipend av BKH, som altså er finansiert av samtlige som selger kunst – er kun svært få forunt, og det er urimelig at kunstnere som har mer enn nok med sitt, skal finansiere veletablerte, kjente kunstnere og andre stipend-mottakere. Dette bør staten ta seg av.
BKH – bukken og havresekken. Mange kunstnere benytter digitale plattformer for å promotere egne verk. Med andre ord gjør de all jobben selv. BKH – som altså er mottakerav avgiftene som avkreves – har intet mindre enn selv sammenfattet egne bestemmelser i kunstavgiftsloven som er særlig aktuelle for kunstnere som selger egne verk – for alle skal bidra! De urimelige bestemmelsene kan leses her.
Hovedbestemmelsen er at når verket og/eller virksomheten promoteres offentlig som eksempelvis på Facebook eller Instagram eller andre steder i SOME, vil påfølgende salg anses som “offentlig omsetning” og avgiftspliktig etter kunstavgiftsloven – uavhengig av hvor salg og overlevering finner sted.
Dette er en ordning som er totalt urimelig! En nyetablerte kunstner vil sannsynligvis erfare at det i utgangspunktet er vanskelig å komme inn hos galleriene, for de fleste vil ha kunstnere som er godt etablert og selger. I tillegg er galleriene nå på etterskudd og “særdeles fullbooket” med veletablerte kunstnere mange år frem i tid grunnet lockdown.
Vi nye i bransjen må altså finne andre glupe måter å selge kunsten vår på, og med det gjøre en ressurskrevende og vanskelig jobb selv. For kunst må sees! Legger vi ut et bilde på Instagram og det senere blir solgt, må vi altså betale 5% til nevnte to foreninger; BKH, Bildende Kunstneres Hjelpefond og BONO som er en rettighetsorganisasjon med frivillig medlemskap – kun fordi de krever det. Og dette er to organisasjoner de fleste kunstnere sannsynligvis aldri vil få nytte av selv. Hvor er logikken? Avgiften er hjemlet i kunstavgiftsloven og åndsverkloven.
Spørsmålet jeg som kunstner under utdannelse stiller er hvorfor jeg avkreves 5% i tillegg til inntektsskatt på kunst jeg selger selv, til to foreninger jeg; 1. sannsynligvis aldri vil få støtte av selv, og 2. er en forening jeg sannsynligvis ikke ønsker å bli medlem av ettersom jeg på ingen måte ønsker å gi fra meg min eksklusive rett til å forvalte egne verk.
Og jeg er ikke alene. Norsk kunstliv består hovedsaklig av mange kunstnere som driver i det små, av amatørkunstnere og unge nyetablerte kunstnere som alle har nok av utgifter selv. Å investere i maling og utstyr er ikke spesielt billig. Å være så heldig å få komme inn i et galleri kan vi glemme de neste tre, fire, fem årene. Det er urimelig at disse tvinges til å finansiere stipender til kunsteliten og betale penger til organisasjoner de ikke har noen interesse av.
Igjen; et medlemskap i BONO er frivillig, og organisasjonen bør selvsagt finansieres med en medlemskontigent. Å få tildelt stipend av BKH er svært få forunt, og det er urimelig at uetablerte kunstnere som har mer enn nok med sitt, skal finansiere veletablerte, kjente kunstnere og andre stipend-mottakere. Dette bør staten ta seg av.
Å tvinge en avgift på kunst vi lager og selger selv, for å finansiere to organisasjoner vi sannsynligvis aldri vil ha nytte av selv – er altså totalt usolidarisk og ulogisk, og bør avvikles umiddelbart.
……………..@………………..
Shortly about me/this blog – I am a author, journalist, sommelier, model and traveller that have experienced a lot of beautiful places all over our amazing world. With that, I have been writing articles for several magazines. You can read about my travels here and my books right here.
Please join this blog if you like, by clicking the FOLLOW icon on the right. Do you wan´t to add me up at YouTube, Instagram, Linkedin, Twitter or Facebook, or buy my books or wine courses – please do so. Thank you, and have a beautiful day with a lot of love and laughter:-)
Som nyetablert kunstner og kunststudent lærer jeg ikke bare om kunst og kunsthistorie – jeg må selvsagt også lære meg kunstbransjen. Som forfatter gjennom 15 år kan jeg bokbransjen ut og inn, og har gjennom en rekke kronikker påpekt enkelte råtne forbindelser og strukturer, som for eksempel det faktum at samtlige som arbeider i bokbransjen får fast månedslønn med tilhørende goder – direktørene tjener eksempelvis mange millioner i året, mens bransjen samtidig melker forfatterne de bokstavelig talt lever av.
For å ta et eksempel; norske forfattere må ta til takke med stusselige 15-18% på egne verk (standardkontrakt), og på toppen av det hele utbetales honoraret kun én gang i året. Si meg, hvem kan leve på dette?
Underlige avgifter. Nå som jeg snuser på kunstbransjen finner jeg stadig nye finurligheter også der. For hvorfor skal jeg eksempelvis i tillegg til inntektsskatt, samtidig bli avkrevd 5% til andre kunstnere og organisasjoner jeg ikke ønsker å bli en del av? Jeg kjenner ikke til andre yrker der lønnsmottakere blir tvunget til å betale denne type direkte tilleggsskatt.
Når eksempelvis en såpass seriøs aktør som Kulturrådet bruker våre felles skattepenger til å finansiere avføring på offentlig scene, mens eldre ikke får gå på do, les mer om det her – så sier det seg selv at en rimelig god støtteordningen for kunstnere, er at kunstnere ikke avkreves 5% i avgifter som potensielt kan gå til kunst og kunstnere de ikke støtter – men heller får bruke egne penger på egen kunst. Så hvorfor kunstavgift, og hva går den til?
Nær sagt all kunst omfattes av kunstavgiften. Originaleksemplar av kunstverk som malerier, kollasjer, tegninger, stikk, trykk, litografier, skulpturer, billedtepper, keramikk, glasskunst og fotografiske verk er omfattet av kunstavgiften. I tillegg til nevnte eksempler omfattes også arbeider utført i andre materialer, for eksempel verk utført i kombinerte teknikker.
Salg av et kunstverk er avgiftspliktig dersom omsetningen kan regnes som offentlig og beløpet overstiger 2000.- Når en kunstner selger fra et åpent atelier, annonserer eller inviterer til utstilling, eller publiserer et bilde på en privat Instagram konto og bildet senere selges, anses dette som offentlig og er avgiftspliktig.
Hva går avgiften til? Midlene fra kunstavgiften tilfaller stipendmottakere gjennom kollektive og individuelle ordninger. De kollektive ordningene forvaltes av Bildende Kunstneres Hjelpefond (BKH), og består av stipend, andre tilskuddsordninger og kunstpriser. Den individuelle ordningen (følgerett) forvaltes av Billedkunst Opphavsrett i Norge (BONO) og består av vederlag som betales til kunstneren som har skapt verket som selges.
Det er ulogisk at disse organisasjonene skal folkefinansieres av fattige kunstnere. Et medlemskap i BONO innebærer at en kunstner gir BONO eksklusiv rett til å forvalte opphavsretten til ens egne verk. Dette betyr kort fortalt at kunstneren overlater til BONO å opptre på ens vegne og at BONO er den eneste som kan inngå avtale om bruk av kunstnerens verk.
Medlemskapet i BONO er frivillig, og organisasjonen bør i så fall finansieres med en medlemskontigent. Å få tildelt stipend av BKH, som altså er finansiert av samtlige som selger kunst – er kun svært få forunt, og det er urimelig at kunstnere som har mer enn nok med sitt, skal finansiere veletablerte, kjente kunstnere og andre stipend-mottakere. Dette bør staten ta seg av.
BKH – bukken og havresekken. Mange kunstnere benytter digitale plattformer for å promotere egne verk. Med andre ord gjør de all jobben selv. BKH – som altså er mottaker av avgiftene som avkreves – har intet mindre enn selv sammenfattet egne bestemmelser i kunstavgiftsloven som er særlig aktuelle for kunstnere som selger egne verk – for alle skal bidra! De urimelige bestemmelsene kan leses her.
Hovedbestemmelsen er at når verket og/eller virksomheten promoteres offentlig som eksempelvis på Facebook eller Instagram eller andre steder i SOME, vil påfølgende salg anses som “offentlig omsetning” og avgiftspliktig etter kunstavgiftsloven – uavhengig av hvor salg og overlevering finner sted.
Dette er en ordning som er totalt urimelig! En nyetablerte kunstner vil sannsynligvis erfare at det i utgangspunktet er vanskelig å komme inn hos galleriene, for de fleste vil ha kunstnere som er godt etablert og selger. I tillegg er galleriene nå på etterskudd og “særdeles fullbooket” med veletablerte kunstnere mange år frem i tid grunnet lockdown.
Vi nye i bransjen må altså finne andre glupe måter å selge kunsten vår på, og med det gjøre en ressurskrevende og vanskelig jobb selv. For kunst må sees! Legger vi ut et bilde på Instagram og det senere blir solgt, må vi altså betale 5% til nevnte to foreninger; BKH, Bildende Kunstneres Hjelpefond og BONO som er en rettighetsorganisasjon med frivillig medlemskap – kun fordi de krever det. Og dette er to organisasjoner de fleste kunstnere sannsynligvis aldri vil få nytte av selv. Hvor er logikken? Avgiften er hjemlet i kunstavgiftsloven og åndsverkloven.
Spørsmålet jeg som kunstner under utdannelse stiller er hvorfor jeg avkreves 5% i tillegg til inntektsskatt på kunst jeg selger selv, til to foreninger jeg; 1. sannsynligvis aldri vil få støtte av selv, og 2. er en forening jeg sannsynligvis ikke ønsker å bli medlem av ettersom jeg på ingen måte ønsker å gi fra meg min eksklusive rett til å forvalte egne verk.
Og jeg er ikke alene. Norsk kunstliv består hovedsaklig av mange kunstnere som driver i det små, av amatørkunstnere og unge nyetablerte kunstnere som alle har nok av utgifter selv. Å investere i maling og utstyr er ikke spesielt billig. Å være så heldig å få komme inn i et galleri kan vi glemme de neste tre, fire, fem årene. Det er urimelig at disse tvinges til å finansiere stipender til kunsteliten og betale penger til organisasjoner de ikke har noen interesse av.
Igjen; et medlemskap i BONO er frivillig, og organisasjonen bør selvsagt finansieres med en medlemskontigent. Å få tildelt stipend av BKH er svært få forunt, og det er urimelig at uetablerte kunstnere som har mer enn nok med sitt, skal finansiere veletablerte, kjente kunstnere og andre stipend-mottakere. Dette bør staten ta seg av.
Å tvinge en avgift på kunst vi lager og selger selv, for å finansiere to organisasjoner vi sannsynligvis aldri vil ha nytte av selv – er altså totalt usolidarisk og ulogisk, og bør avvikles umiddelbart.
……………..@………………..
Shortly about me/this blog – I am a author, journalist, sommelier, model and traveller that have experienced a lot of beautiful places all over our amazing world. With that, I have been writing articles for several magazines. You can read about my travels here and my books right here.
Please join this blog if you like, by clicking the FOLLOW icon on the right. Do you wan´t to add me up at YouTube, Instagram, Linkedin, Twitter or Facebook, or buy my books or wine courses – please do so. Thank you, and have a beautiful day with a lot of love and laughter:-)
Trude Helén Hole, New Spirit Communication
If you want to cooperate – then contact me here.
And please do remember; live by love and joy, then the world becomes a better place to be for all of us.
Share this: