Adventure & Travel Management & Health News

Jeg flørtet ofte med døden – visste du det?

Folk er fordomsfulle – de ser et menneske, og så gjør de seg opp en mening. Likevel, dette er kun en mening – ikke en sannhet. Få kjenner for eksempel meg, og det hender jeg er usikker på om jeg gjør det selv, for innimellom kan jeg overraske meg selv stort både godt og vondt. På den annen side så tror jeg nok at jeg kjenner meg selv godt – vi har tross alt vært igjennom mye sammen – og det på liv og død. Jeg og meg…

Men allikevel: Vi kjenner bare stykker og biter av hele mennesket – men sannheten om noen deler kan jo for alt vi vet være løgn om helhetenRolf Kauka.

Australia klippe Trude H. Hole

Du tror kanskje du kjenner meg fordi du leser innleggene mine? Vel, du kjenner meg nok ikke i det hele tatt, men du kjenner kanskje til en del meninger jeg har – but that´s it. Det er eksempelvis ikke ofte jeg er privat på bloggen. I dag er jeg det. På bildet over henger jeg uten sikring utenfor en klippe i Australia, selvsagt med mitt gamle Nikon kamera rundt halsen.

Det er flere hundre meter rett ned, noe som ville bety den visse død om jeg mistet grepet. Å henge utenfor klipper på den måten var noe jeg gjorde ofte. Men dette vet selvsagt ikke du, ikke sant? Og jeg hadde alltid kameraet med meg uansett hva jeg gjorde. Men dette vet du selvsagt heller ikke.

Det var bare slik jeg var og er. Jeg elsker å klatre og elsker å teste grenser. Visste du for eksempel det – og at jeg aldri har vært redd for å dø?

Her er en annen gærning, Tom Cruise fra Mission Impossible. Han hermer etter meg, serru, men han gjør det litt feil. #Amatør 🙂

Dødsforakt eller livsforakt? Og slik er det. Vi kan være utrolig dumme som i det hele tatt tror vi vet noe om andre mennesker – til og med ukjente. Vi mennesker er komplekse. En del av oss utvikler oss stort gjennom et liv; vi rundes av, blir smartere, mer tolerante og klokere – eller omvendt, mens enkelte kan trekke det siste pust uten å en gang ha blitt kjent med en selv. Og dette kunne fort vært meg som ung fordi jeg ikke var redd for å dø og med det utfordret livet litt mye til tider.

Jeg er fortsatt ikke redd for å dø, men jeg vil ikke dø – for nå har jeg barn. Så jeg har endret meg fra å utfordre livet til å beskytte det. 

Så tenk litt på det – kjenner du dine nærmeste? Kjenner du deg selv? Noen bærer med seg usynlige arr fra fortiden som påvirker ens adferd i nåtid. Andre har egenskaper og sider ved seg som du aldri vil oppdage enda de står deg veldig nær. Kjenner du eksempelvis den du er gift med? Kjenner du tenåringen din? Din mor og hennes drømmer? Kjenner du dine drømmer?

Eller har du kanskje opplevd mennesker som plutselig endrer karakter? Som plutselig viser deg noen fantastiske flotte sider – eller det motsatte, sider du forakter?

Selv kjæresten din kan plutselig fremstå som en fremmed, vise deg sider og egenskaper du ikke liker og kanskje ikke utstår. Det er bare slik det er.

Å ligge med døden. Vel, Frank Rossavik skrev for en tid tilbake et godt innlegg for BT med tittelen Å ligge med døden. Det har ikke jeg gjort, tror jeg, men Gud hjelpe meg så mange ganger jeg har flørtet med døden. Rossavik skriver om homofili – at det å ha sex uten kondom med mennesker du vet har stor risiko for å ha hiv eller aids, er drevet av en viss forakt for livet – fordi at det å erkjenne at en er homofil og kampen før, under og gjerne etter – ikke akkurat var eller er en dans på roser.

Det hele kan fortone seg som en krig før en omsider finner tilhørighet. Rossavik mener at fordi hiv-spøkelset rammer en hel gruppe, så er det mulig at enkelte etter lang tids kamp, motgang og erkjennelse, og det å faktisk befinne seg inne i et skap – kan resultere i at når en omsider kommer ut og finner tilhørighet, gir litt faen.

En flørter med døden, føler på spenningen og føler seg litt mer levende.

Trolltunga

Jeg kan altså kjenne igjen den retorikken fordi min oppvekst ikke akkurat inspirerte til store tanker, til store gleder eller gode drømmer om fremtiden. Tvert om. Det var smått og trangt under oppveksten, og selv den miste ting kunne få uante og store konsekvenser med negativt fortegn.

Og nettopp fordi jeg følte meg liten og ubetydelig i oppveksten, gjorde jeg etterhvert store ting – ikke for menneskeheten, miljøet eller universet, eller slike fantastiske ting som blir skrevet ned i historiebøkene – men for meg selv. Jeg testet ut hva jeg var stand til å mestre.

Jeg lekte, flørtet med døden og utfordret livet – og ingenting føltes større enn det!

Jeg ga i mange tilfeller rett og slett faen. Frykt har jeg aldri kjent noe til – jeg hadde bare meg selv å miste, hvilket var lite. So what the fuck? Jeg elsket, og elsker fortsatt litt adrenalin. Som å kjøre for fort på svingete, isete veier over fjellet når det kun var meg som ferdes der, på øde nordnorske veier når det var lite trafikk, eller på nettene, når folk lå og sov…

Alltid når jeg var alene selvsagt. Jeg har aldri utsatt andre for fare! Det vil jeg gjerne understreke.

Men jeg elsket å gasse på i svingene, digget det å kjenne bilen ligge godt på veien, gasse på ytterligere i neste krappe sving for å se om bilen tålte det også. Den gjorde tydeligvis det – men å sitte på andre som kjørte for fort? Nei, det gjorde jeg ikke. Da sa jeg i fra tydelig nok. Livet mitt skulle ligge i mine hender, ingen andres.

Yksen

Å mestre krefter større enn meg selv. Jeg elsket altså å vinne over døden, naturkreftene og bilen, det menneskeskapte. Klatre utenfor klipper, fridykke litt dypere og lenger ned enn nødvendig, sykle litt for rått på min røde racer, ja, det endte på sykehus i en ulykke folk beskrev som en dødsulykke, eller ri litt for heavy out in the out-back. Ja, jeg har reist jorden rundt på jakt etter ville hester å ri. Need say no more!

Jeg skulle nok ikke sittet her i dag – jeg har for lengst brukt opp mine ni liv og vel så det.

På ranchen i Australia hadde jeg eksempelvis en hingst ingen kunne ri. Min Percy var en av Australias raskeste og holdt på å drepe meg flere ganger. Han var ødelagt av mennesker, fullstendig gal og kastet av samtlige som prøvde seg. Jeg fikk omsider overtalt han med kjærlighet og omtanke, og vi ble en enhet, uslåelig – men dette først etter lang tid med farlige episoder. Den ene resulterte i at jeg ble sengeliggende i fire uker.

Men‚ vi vant alle racene vi deltok i. Vi bokstavelig talt fløy! #Love

Bildene under er forresten fra ranchen jeg arbeidet på i 94/95. Dette var ikke en jobb for pingler, og jeg så døden i hvitøyet flere ganger. Blant annet stirret jeg inn i en ladet rifle som kunne blåst hjernen min i fillebiter, mer om det senere.

Dere kan forresten lese om cowboylivet i The Story

hestene.Outback

Sauefarm

Ja, jeg gjorde mye dumt, men jeg levde. Og som nevnt elsket jeg å klatre, å henge utenfor klipper etter bare fingrene, klatre litt til utover og litt til, 2-300 meter rett ned i døden – usikret, med mitt store Nikon kamera hengende rundt halsen – henge fritt, finne fotfeste, finne fingerfeste, bare litt til utover, mens de andre forsøkte å rope meg tilbake.

Jeg hørte vanligvis ikke etter, var helt i min egen verden. Hørte kun det fantastiske livet suse rundt ørene, kjente på kreftene og blodet som pumpet i gjennom kroppen, hørte mitt eget hjertet som dunket hardt – kjente og hørte absolutt alt som fikk meg til å føle meg levende – og i det fjerne; min bestevenninne Ann berolige de andre med at:

that´s just how she is.

Men det jeg hørte best – var min egen lyst til å klatre litt til utover. Litt til. Bare litt til. Den stemmen ropte alltid høyt og påtrengende, ikke fordi dette var planlagt og klatring var dagens gjøremål, men fordi vi tilfeldigvis kom over en klippe et sted. Og da fikk jeg vanligvis en uimotståelig trang til å se hva jeg kunne mestre, om jeg ville vinne eller tape.

Det var styrt av ren lyst. Døden bekymret meg ikke…

Konklusjon – vi går alle gjennom faser og livsendringer, og godt er det! Vi stopper der, tenker jeg, for dette innlegget handler ikke om å beskrive hendelser, men om følelser vi bærer med oss som gjør at det å friste døden, eksempelvis ved ekstremsport, ikke er så veldig vanskelig for noen av oss.

I dag har jeg fortsatt de følelsene, de er nok en del av meg. Men de holdes i sjakk fordi jeg fikk barn. Jeg er ikke lenger en dødens fristerinne og jeg pusher ikke lenger de grensene. Noen tror kanskje dette handler om å bli voksen og fornuftig – men det er feil, for voksen og fornuftig blir jeg nok aldri.

Slike livsendringer handler mer om hvem du er i øyeblikket – hvilke sider i deg du velger å leve ut og hvilke sider du velger å ligge i dvale.

Når dette er sagt – jeg ser på døden som en naturlig del av livet. Den kommer når den kommer. Inntil da skal jeg fylle mine barns liv med kjærlighet, glede, humor, omsorg og raushet, slik at de, når de en dag flyr ut av redet – ikke lever videre med en trang til å fylle eventuelle tomrom med farlige fristelser slik jeg gjorde det. For det kan gå galt. Jeg har desidert brukt opp mine 15 liv i så måte og risikosport er ikke lenger noe for meg.

Livets mange ukjente rom. De nevnte rom har jeg altså forlatt. Men jeg er fortsatt ikke den du tror. Og kanskje er jeg en annen i morgen enn den jeg er i dag – og kanskje er du det også. Vi lever lenge, men dør bare én gang – så vær bevisst hvilken vei du går og hvilke egenskaper og følelser som råder i deg til enhver tid. For bevissthet i så måte er utviklende og kan åpne opp mange ukjente dører for deg.

Livet består nemlig av ukjente rom du kan gå inn i og fylle opp, og rom du velger å la forbli tomme. Føl hvor du er i livet og lukk opp den døren om det føles riktig – men husk alltid å kjempe for det du har kjært og omfavn de menneskene du vil ha i livet ditt uansett hvilket rom du er i.

Og ps til sist, fordi jeg aldri har vært redd for å dø er jeg heller ikke redd for å si min mening og stå for den – i tilfelle noen skulle lure på det. 😉

Ønsker alle en riktig fin dag!

Hæ? Er klokken blitt 10.08 allerede? Skulle jo ha vært hos tannlegen i går!

Hilsen Trude Helén Hole

Trykk på FOLLOW oppe til høyre, om du vil følge denne bloggen. Ønsker du å følge meg på YouTubeInstagramLinkedinTwitter eller Facebook, eller kjøpe mine bøker og vinkurs – kan du gjøre det her.

Tredje bok i serien om Lotte-Marie, Norges morsomste serie – er nå i salg.

norges-morsomste-forfatter-5

%d bloggere like this: