Nytt opplag av Lotte-bøkene er ute i bokhandelen nå! I dag presenterer jeg et lite utdrag av Lotte-Marie goes to Hollywood. Romanfiguren Lotte-Marie er Norges feministiske og humoristiske svar på Varg Veum og Harry Hole, og i går ble noen tusen bøker sendt ut i bokhandelen, så ta deg en tur og kjøp deg noe å le av – for er det noe verden trenger, er det nemlig mer latter og glede! Bøkene leses av både menn og kvinner med sans for humor! Om du vil lese hva lesere og media skriver, og litt om mine bøker og mitt forfatterskap – trykk her.
Lotte-Marie goes to Hollywood er andre bok om Lotte-Marie som av presse og media omtales som Norges morsomste bøker. I bok nummer to drar hun til Hollywood og opplever kjendiser, modell-livet, glitter og glam, og møter stadig Janteloven, seg selv og sine norske fordommer i døren. Og selvsagt blir hun utfordret, både i jobbsammenheng og i kjærlighetslivet og ikke minst i å komme ut av komfortsonen. Det hun tror aldri vil bli oppdaget, viser seg fort å bli skjebnesvangert. Verden er nemlig mindre enn du tror!
……..
Med promp og prakt! Klokken er 10:45 og jeg står i resepsjonen på YMCA i LA og venter på Jasmin. Det er svært mange mennesker her. De fleste er på min alder og det er litt rart – for har de ikke annet å foreta seg på denne tiden av døgnet? Som å drive USA AS for eksempel? Om jeg hadde vært hjemme i Norge på denne tiden av formiddagen hadde jeg naturligvis vært på jobb som den pliktoppfyllende jenta jeg er. Ja, jeg har allerede bestemt meg for å gjøre alvor av å melde meg inn i Elixia når jeg kommer hjem – om jeg drar hjem, men da blir det trening etter jobb, for trening i arbeidstiden er selvsagt utelukket.
Jeg gleder meg altså stort til å begynne å trene og komme i form! Jeg må jo det, nå som jeg har blitt bikini-modell i uniten! Og når jeg nå ser på alle menneskene der de sprader rundt i treningstøy og ser sprek ut, føler jeg at jeg allerede har blitt i bedre form. Den spreke auraen de utstråler er liksom litt smittsom – den gjør meg både glad og oppstemt. Jeg er en av dem! #Placebo!
”Hei Lotte, så fint at du kom. Dette tror jeg du vil like og spesielt om du ikke har trent noe særlig før.” Jasmin gir meg en klem og til tross for en intimsone på fire meter, klemmer henne varmt tilbake som om det er den naturligste ting i verden. Hun smiler.
”Men som jeg sa i går, det synes virkelig ikke på deg, så sprek som du ser ut. Du ser jo helt smashing ut! Men det er allikevel fornuftig å begynne å trene med et eller annet nå, for det er nå vi trenger det, vet du.” Hun løfter opp bagen og tar meg i hånden som om vi er kjærester. Jeg synes det er helt greit og lar meg føre inn i et nytt, ukjent univers – treningsgarderober! Hun hilser oppstemt til noen hun kjenner og ser mot meg igjen.
”Vi kan ikke flyte på ungdommen forever, vet du,” Jasmin smiler mot meg som om hun egentlig ikke mener det hun sier og drar meg videre mot sal 4, den som ligger innerst i korridoren. Inne i sal 4 stiller hun seg midt i rommet og legger fra seg håndkle og drikke flaske, og jeg gjør det samme. Deretter går hun bort til den ene kortveggen og legger fra seg bagen sin, og jeg følger hennes eksempel som et lydig eksemplar av en eller annen snill hunderase, sikkert en terrier – og deretter tar vi begge med to treningsmatter tilbake.
Lyset dempes av instruktøren som plutselig har gjort seg til kjenne uten at jeg fikk det med meg. Jeg forventet meg jo en hann, en stor og sterk Alfahann med hestehale, smidige lemmer og lav og dyp røst, men jeg tok feil. Det er en Alfahunn med korte krøller.
Småpraten avtar og det blir stille i sal 4. Instruktøren stiller seg helt foran og ser inngående på oss alle, og når hennes øyne treffer er mine, er det som om jeg får et lite elektrisk sjokk. Et støt! Hun tenner meg bokstavelig talt med blikket. Det er som om hun ser på oss én etter én for å se om vi er med og det er jeg i aller høyeste grad. Jeg er virkelig med og kjenner musklene i rumpen spenner seg. Hjertepumpen akselerer to hakk og pusten går allerede i ett, kanskje litt for fort egentlig, vi er tross alt på yoga. Her skal ting gå sakte. Rolig, rolig baby, rolig!
Gud, så effektivt dette er! Jeg har puls allerede og timen har ikke en gang begynt. Instruktøren setter nå på dempet musikk, akkurat slik jeg forestilte meg det. Deretter tenner hun de seks store stearinlysene som står langs den lange veggen foran det store speilet slik at det blir tolv lys. Jeg visste ikke at de trente med levende lys på yoga. Dette ble jo plutselig litt julaften, så dette var jo en hyggelig overraskelse å få så langt fra nord – for riktig koselig ble det.
Jeg føler meg litt som et tent lys selv også. Ikke sånn kåt tent, bare tent. Jeg smugtitter fornøyd rundt på de andre, mens jeg prøver å late som om jeg er dreven yogaist. Jeg vil ikke avsløre at jeg er en fersk amatør som allerede to minutter før vi i det hele tatt har begynt, er helt hekta på yoga. Pulsen går i ett uten at jeg har løftet en finger. Så bra!
Jo da, dette er så absolutt trening etter min smak. Nå skal vi vel snart begynne, eller? Jasmin smiler mykt mot meg før hun retter blikket oppmerksomt mot instruktøren som forøvrig presenterer seg som Yaya. Jeg gjør det samme og smiler mykt mot hele universet. Dette er livet! Vi strekker armene høyt mot taket og stiller oss på tå. Strekk høyre arm, strekk venstre arm, strekk høyre arm. Strekk, strekk, strekk. Dette går lekende lett. Dette kan jeg! Dette gjorde vi tross alt på barneskolen.
Instruktøren ber oss strekke oss lengre enn det vi er, strekke hvert eneste ledd og virvel der bak i ryggen, strekke magen, senteret i sentrum av sentrum, uten å bøye oss bakover eller mot siden, som om vi er spiddet av en loddrett pil. Rett opp!
Og det gjør jeg, jeg strekker meg rett opp! Og så skal vi ut til siden. Strekke, strekke, strekke. Og deretter den andre siden. Strekke, strekke, strekke og jeg strekker. Jeg tenker at dette er virkelig bra trening og jeg tenker at det vil sikkert Magne mene også, når jeg er tilbake i Norge og han merker at jeg er blitt lettere å snu og vende på, litt enklere å bøye og tøye på. Ja, for det slår meg faktisk der jeg strekker fingerspissene lenger enn det de egentlig er, ned til venstre etterfulgt av kroppen i en forvrengt stilling nedover mot avgrunnen og bakover rundt venstre kne – at dette på sikt må gjøre underverker for sexlivet.
Og sånn holder vi på i tre kvarter. Tre langsomme kvarter. Instruktøren har vært hos meg og justert stillingene mine ca. fjorten ganger, så det skulle være ganske innlysende for alle og enhver at jeg aldri har vært på en eneste yogatime i hele mitt liv. Men jeg trøster meg med at de alle har vært ny en gang de også. Dog, jeg har flere ganger underveis tenkt at nå er det virkelig nok. Nå går jeg, for dette er jo helt idiotisk. Men hver gang jeg har tenkt å gi opp, har jeg kastet et blikk mot Jasmin og sett hvor smidig og sterk hun virker, hvor kontrollert og behersket hun utfører de lite utførlige stillingene – og jeg har tenkt at det kanskje er meg om et titalls år. Og ved å tenke slik har jeg altså kommet meg igjennom tre hele kvarter.
Til tross for dette føler jeg akkurat nå at det hele er forgjeves og bortkastet tid, at jeg bare lurer meg selv, for jeg kjenner jo ingenting noen steder, hverken i muskler, sener eller bein. Bortsett fra i hodet. Der kjenner jeg en blanding av frustrasjon fordi jeg blir rettet på hele tiden, og irritasjon fordi jeg var så dum og sa ja til å bli med på yoga. På toppen av det hele føler jeg det motsatte av trening, nemlig en indre ro av musikken og stemningen. Ja, forstå det den som vil.
Nå er det kun et kvarter igjen og jeg har så absolutt tenkt å holde ut hele timen. Yaya prøver med hviskende stemme og myke, men bestemte og sterke hender å presse foten min lenger opp mot magen min enn det den er i stand til, og jeg får lyst å spy ut de harde ordene jeg har tenkt under hele timen;
– Fuck you, du får ikke den kroppsdelen lenger opp eller ned, bak eller frem. Den er akkurat så langt ut eller inn som den klarer akkurat nå! Jeg er ikke mykere! Få det inn i den krøllete, blonde skallen din!
Men uansett hvor mye jeg tenker det, så sier jeg det ikke. Jeg bare smiler håpløst og amatør-bekreftende mot henne;
– Oi, var det ikke helt slik du hadde tenkt deg stillingen min? Litt mer press til høyre opp mot himmelen eller ned til helvete der, altså? Går det virkelig an, altså?
Og gjett hva, det gjør det! Jeg blir like forundret hver gang hun forlater meg, for hun får meg faktisk til å presse meg litt mer enn det jeg hadde lyst til og trodde var mulig – litt mer inn der og litt mer ut der, og litt mer svai sånn og dypere pust der, og bedre balanse, sånn og sånn, og litt rundere der. Og når jeg tror at jeg sprekker eller knekker, så viser hun meg at jeg ikke gjør det ved å presse meg litt til. Helt til bristepunktet.
Og slik får hun meg dit hun vil, og det selv om jeg tenker fuckings dritt hver gang jeg ser henne smilende komme smygende mot meg. Det er nesten som om jeg er en liten unge. Hun vet mer om kroppen min enn det jeg gjør. Det hele er sinnssykt bra, men jeg har allikevel bestemt meg for at yoga ikke er trening for meg når jeg kommer hjem og om jeg drar hjem, det er godt mulig jeg blir værende i LA. Men jeg må nok uansett finne på noe mer effektivt, noe som i det minste fremkaller en svettedråpe eller to. Et pulserende hjerte og antydning til anstrengt pust hadde heller ikke vært å forakte. Jeg var mer andpusten før vi startet enn nå. Tross alt, dette skal jo liksom være trening. Kanskje spinning er tingen for meg. Å sykle på tur inne i et rom uten at det blåser eller regner, uten motbakker eller redsel for at det blir for langt å sykle tilbake må jo være midt i blinken, med god musikk som følge. Ja, spinning er sikkert en ganske grei treningsaktivitet for meg.
Det er akkurat dette jeg tenker når instruktøren plutselig slipper taket og jeg nesten dundrer i bakken. Fokus, sier hun mykt og lett ironisk idet hun forlater meg. Hun ber oss deretter ligge oss ned på matten og alle lystrer stille og lydig. For en gjeng. Jeg ligger meg ned på ryggen som alle de andre og tenker at vi sikkert skal sove litt de siste minuttene, men jeg tenker feil. Yaya ber oss løfte føtter og tær opp mot himmelen, lenger enn de rekker, helt opp mot universet. Det er lov å støtte opp hoften med hendene, sier hun. Vel, det er ikke noe problem, for dette pleide jeg å gjøre sammen med mamma da jeg var liten og hun skulle drive egentrening på det stygge gulbrune, men myke vegg til veggteppet på stuegulvet. Vi tre ungene lå i ring rundt mamma og syklet med beina opp i været som øvelse nummer én, og gjorde saksebevegelser med beina ti centimeter over stuegulvet som øvelse nummer to.
Ja, det var tunge greier, ikke slik som dette, for dette er lættis. Med kun hode og skulder i gulvet og armene støttende under hoften, strekker jeg beina opp så høyt opp jeg kan. Yaya roser oss og ber oss fokusere på å løfte på senter høyere, og jeg løfter og løfter og synes jeg klarer det riktig så bra. Jeg har et godt tak på hoften og ligger stødig og sterk på matten. Instruktøren ber oss presse det lille ekstra oppover og passe på at vi er sterk i mageregionen, og det er jeg. Jeg føler meg veldig sterk. Hun ber oss rette ut ryggen og presse magemusklene inn mot ryggraden, inn mot senter, og det gjør jeg.
Plutselig braker det løs i sal 4. Jeg kan nesten ikke tro at det er sant. Den velkjente lyden. Den lyden ingen vil høre, den som alle – det vil si, alle de som forårsaker den vil dø i skam for. Den forferdelige lyden braker plutselig og uventet løs inne i sal 4. Den stille sal.
Salen med tolv tente lys, hvor musikken bløtt og dempet skaper ro og harmoni, og instruktøren instruerer med hviskende, fløyelsmyk stemme.
I den stille sal, der hvor ingen hører det minste pust, braker den verst tenkelige prompen løs som et vulkanutbrudd fra helvete og bryter både stillhet og harmoni. Og prompen tilhører meg.
Panikkanfallet som nesten får meg ut av likevekt, blusser fra hodet og opp mot beina der de berører himmelen cirka en førtifire cm fra helvete. Men ikke en lyd, ikke et eneste blikk er å oppspore – ikke fra instruktøren, ikke fra noen. Som de profesjonelle yogaistene og høflige amerikanerne de er, løfter de ikke en gang på et øyebryn, men fortsetter like uforstyrret og konsentrert videre. Med alt blodet i hodet, både av den intrikate kroppsstillingen og av rødmen som nå brenner som varm ild, konstaterer jeg at ingen lot seg affektere av lyden. Da er det bare å avvente situasjonen, vente på det neste som vanligvis kommer etter et vulkanutbrudd, nemlig lavaen, i dette tilfelle lukten jeg forventer i verste fall, men i beste fall håper ikke skal gi seg til kjenne. Stiv som en stokk avventer jeg, men kan etter tre langsomme minutter og tre dype innpust, lykkelig erkjenne at dette var en katastrofalt høylytt, men meget ufarlig, uventet promp.
Men jeg vet fortsatt ikke om jeg skal le eller gråte, så jeg gjør ingen av delene, bare strekker tærne mine så høyt jeg kan mot selve himmelen mens jeg befinner meg i helvete. Instruktøren ber oss senke oss sakte ned i en rolig, rullerende bevegelse. Først ned med rygg og bekken, deretter beina som nå kjennes litt følelsesløs, og slik blir vi liggende de siste minuttene med ryggen tungt ned mot matten, med stille musikk og rolig pust dypt ned i magen. Relax, relax og relaaaaax!
Musikken stopper, stearinlysene slukkes og lyset tennes, og alle reiser seg tilsynelatende urørt over sjokk-hendelsen. Til og med Jasmin syntes urørt. Hun bare smiler henført mot meg og jeg smiler tilbake i et halvhjertet forsøk på å antyde at det ikke var meg. Men jeg vet jo at en hel verden vet at det var meg. It was me. Me! The girl from Norway farted!
Amatøren som fikk instruktøren til å jobbe knall hardt gjennom hele timen – did it! She farted! Inne i garderoben, etter en deilig lang dusj hvor jeg later som ingen verdens ting, kommer det omsider fra Jasmin.
”Vet du, det der hendte meg en gang også,” sier Jasmin med lav stemme. Jeg vet hva hun sikter til, men later som om jeg ikke gjør det.
”Det der inne,” fortsetter hun når jeg ikke svarer, og kaster hodet i retning av sal 4 som om jeg må ha det inn med teskje. Hun presser meg nådeløst med blikket og jeg må med det nikke beskjemmet.
”Det hendte meg en gang også,” gjentar hun, ”og det var om mulig enda pinligere.” Hun roter rundt i bagen sin, henter opp en hårbørste og jeg tenker at det kan det umulig være. Ingenting kan være mer pinlig enn episoden i sal 4. Jeg ser avventende på henne. Sier fortsatt ingenting, for å si noe vil være det samme som å innrømme det; – okay da, så var det jeg som feis. Så det hender at du fiser du også, altså? Fantastisk! Jasmin fjerner litt hår fra børsten, mens hun ser på meg og smiler forståelsesfullt.
”Det kan skje selv de beste (det kan det ikke!) så du må ikke tenke på det. Det er ingen her som bryr seg om det, for vi som har holdt på en stund vet at slikt kan forekomme når du presser inn mageregionen i akkurat den stillingen. Gass stiger, det er helt naturlig.”
Jasmin sier det lett mens hun børster det halvtørre håret bakover, og deretter går hun mot speilet uten å si noe mer. Jeg stirrer litt fortumlet etter henne. Vel var trøstesnakk og innføring i naturfag helt greit akkurat nå, men hva med hennes prompehistorie? Skal hun ikke fortelle om den? Den er jo hvassere enn min, ifølge henne. Var det også under en yogatime, eller noe annet, mon tro? Sex kanskje? Det er jo velkjent at “hannen” kan presse luft ut av “hunnen” mens de holder på. Det er riktig festlig. Jeg kler meg raskt og uanfektet, og vurderer om jeg skal spørre om hvordan hun prompet og for hvem. – Fortell, fortell, hvordan var din promp, da? Men idet jeg ser henne elegant føne håret finner jeg ut at det er best å droppe det, for så godt kjenner jeg henne ikke at jeg kan spørre henne om hvordan hun feis den gangen hun feis.
”Forresten, vet du hva du burde prøve?” Hun står med hodet mot gulvet og rister i håret. Jeg rister jeg også, i et nei til svar. ”Knipeøvelser!” Hun reiser seg, setter seg på benken og kaster tingene i bagen. ”Det er ikke bare for kvinner som har født barn selv om mange tror det, men for alle. Du får sterkere skjede av det, og et sterk senter.” Hun knytter hånden like foran senteret, altså mageregionen som for å markere styrke.
”Holdningen din blir bedre, og det viktigste – sexlivet blir bedre!” Hun gliser bredt mot meg og jeg småflirer selv i ren forbauselse over min egen reaksjon. Jasmin tipser meg altså om en snodig treningsform som skal stoppe uønsket fising, stramme skjedemusklene og bedre sexlivet! Når jeg tenker meg om – og det hender jo en sjelden gang, så er jo et slikt råd et virkelig godt råd, tenker jeg. Men jeg må samtidig le, for jeg er ikke vant til at folk deler slik informasjon med fremmede. Kanskje dette er et USA fenomen. Åpenhet i alle former og fasonger.
”Det er helt sant,” gliser Jasmin videre, “knipeøvelser er bra for sexlivet. Kontroll der nede er gull verdt. Og så faller ikke livmoren din ut etter at du har født barn,” påpeker hun litt alvorlig, ”slik den kanskje har gjort med bestemødrene våre!”
Jeg logget meg inn på nettet for å sjekke ut den nye sjokkinformasjonen straks jeg var tilbake på hotellrommet, og ved et enkelt googlesøk fant jeg ut at nedfallen livmor kan forekomme, gjerne etter en del fødsler om skjeden ikke trenes opp igjen. Skrekk og gru. Enda en grunn til ikke å få barn!
Når sjokket har gitt seg, bestemmer jeg meg faktisk for å begynne å trene med det samme og gjøre knipeøvelser, for om jeg får bedre sexliv og holdning av det, why not? Og det beste er at jeg kan trene hvor og når som helst, og ingen legger merke til det. Det gjør visstnok Jasmin. Hun gjør knipeøvelser hver gang hun sitter i sminkestolen før en fotojobb, da sitter hun og slapper av og trener for harde livet. Det er jo egentlig ganske genialt. Hun later som om hun trekker en ball eller noe opp i skjeden, som om den er en heis, for så å slippe ballen ned igjen. Ingen sak altså, og ypperlig trening for en nybegynner som meg, så jeg setter fantasien i sving og trekker baller opp og ned med skjeden.
Telefonen ringer. Det er Dick. Jeg skvetter til og hjertet gjør et hopp, for jeg skal på fest på vingården hans i Santa Maria Valley litt nord for LA i morgen. Det er slippfest for den nye Zinfandelvinen hans, og jeg gleder meg vilt. De lanserer dessuten en ny flaskeform og et nytt design på etiketten som er både stilig og elegant, og slikt må selvfølgelig feires stort.
”Hi love, how are you?” spør han slik de fleste gjør det her. Det er en høflig frase som alle bruker, til og med kassadamen i butikken. Men ikke alle gidder å høre etter når du svarer hvordan du har det, for slikt kan ta tid. Og tid er et knapphetsgode.
”Bare bra, og med deg da?” svarer jeg med røret tett inntil øret, og så er vi i gang.
”Bare bra takk. Jeg tenkte jeg skulle informere deg om i morgen. Forresten, blir onkelen din med? Jeg har et gjesterom klart til ham også.”
”Flott, da kommer han gjerne,” svarer jeg, for jeg vet at onkel ønsket å bli med om det var overnattingsmuligheter. Ingenting er som å bo i nydelige fruktbare omgivelser på en storslått vingård. Det er som å få ladet batterier til ti liv, sa onkel da jeg spurte om han ville bli med, dog med forbehold om overnatting. Dick Settington og The Best Company har en av de flotteste vingårdene i California, bedyret onkel uten en gang å ha vært der selv, og det tviler jeg ikke på. Så selvsagt ville onkel bli med.
”Bra, da ordner vi det,” sier Dick. ”Jeg håper du har anledning til å bli noen dager slik at jeg kan vise deg litt rundt. Kan du ri?”
”Ri? Sure,” svarer jeg uten å virke for ivrig.
”Flott. Jeg har kjøpt inn noen nydelige colter, og tenkte å prøve den ene ut, en treåring som skal delta på Derby om tre måneder. Er du skvetten av deg?”
”Neida,” svarer jeg, men ble det plutselig nå. Akutt skvetten. En colt, …er ikke det noe man skyter med, noe som går veldig fort? Eller en Mitsubishi? Colt er også betegnelsen på en ukastrert hann-hest, altså en hingst som er yngre enn fire år, og høres unektelig ut som noe langt mer enn den gamle gampen jeg red på i en periode i Nordmark. Og det er jo svært lenge siden jeg red den også!
Bleike Blakken het den, men vi kalte den bare Feite Blakken, for den var skikkelig feit. Feit og lat. Den siste jeg red var Magne, og han skal ikke delta i noe Derby og ligger dessuten relativt i ro med et smil om munnen når jeg rir ham. Ingen fare for å bli kastet av der. Men å ri en ukjent nyinnkjøpt colt her i California? En colt som skal delta i Derby om tre måneder og som sikkert er to meter i mankehøyde…? Øh… vel… altså!
Vil du vite hva som skjer på rideturen(e), må du faktisk lese boken. Du kan også bestille dem her.
……
“Bedre enn Bridget Jones.” Budstikka
“Norges beste jenteforfatter.” Dagsavisen
“Bøker til begjær.” MAG
“Trude Helén Hole, prinsessen av humor.” Askeravisen
“Fun, fearless female.” Cosmopolitan
“Norges første chicklit forfatter.” Aftenposten
“Sommerens strandanbefaling. Dristig stoff for damene.” BA
“Det er ingen blyg og rødmende ungpikeroman Hole har skrevet.” NTB
“Kort oppsummert: Friskt språk og mange morsomme bilder og scener. Hole har vel nærmest laget sin egen sjanger med disse bøkene.” Jan Ove Ekeberg
“Nå er jeg ferdig med å lese begge bøkene og merket at jeg ble veldig glad i hovedpersonen og hennes utfordringer i hverdagen. Bok nr 1 begynte noe forvirrende, men etter at jeg kom halvveis så tok den seg opp og var rett og slett drivende god. Bok 2 fortsatte i samme driv, men jeg syntes at den sluttet alt for fort, for jeg ville gjerne vite hvordan det går i forholdet mellom Lotte og Dick og Lotte og Magne. Så da er det bare å vente på bok 3 da. Lettlest underholdning.”Hege Wendy Åsby Hansen
“Hole har en fantastisk uttrykksform som treffer meg midt i blinken. Ler meg skakk innimellom. Humoristisk og fengende historie.” Wenche Kornstad
“Trude Helén Hole skriver feiende flott og jeg vil anbefale hennes bøker videre! Gleder meg til neste bok.” Maiken Birgitte Rabben
Nytt opplag av Lotte-bøkene er ute i bokhandelen nå, så ta deg en tur og kjøp deg noe å le av. For er det noe verden trenger, er det nemlig mer latter og glede! Og ironi! Bøkene leses av både menn og kvinner med sans for humor! Just saying! Om du vil lese hva lesere og media skriver, og litt om mine bøker og mitt forfatterskap – trykk her.
Med dette ønsker jeg dere alle en riktig fin og herlig dag! Husk å bruke tiden på det som er viktig – og det er ikke ting, men familie og venner og deg selv! Følg drømmen din – for den kan bli så mye mer enn bare en drøm, og spre kjærlighet og glede hvor enn du ferdes. 🙂
Nytt opplag av Lotte-bøkene er ute i bokhandelen nå! I dag presenterer jeg et lite utdrag av Lotte-Marie goes to Hollywood. Romanfiguren Lotte-Marie er Norges feministiske og humoristiske svar på Varg Veum og Harry Hole, og i går ble noen tusen bøker sendt ut i bokhandelen, så ta deg en tur og kjøp deg noe å le av – for er det noe verden trenger, er det nemlig mer latter og glede! Bøkene leses av både menn og kvinner med sans for humor! Om du vil lese hva lesere og media skriver, og litt om mine bøker og mitt forfatterskap – trykk her.
Lotte-Marie goes to Hollywood er andre bok om Lotte-Marie som av presse og media omtales som Norges morsomste bøker. I bok nummer to drar hun til Hollywood og opplever kjendiser, modell-livet, glitter og glam, og møter stadig Janteloven, seg selv og sine norske fordommer i døren. Og selvsagt blir hun utfordret, både i jobbsammenheng og i kjærlighetslivet og ikke minst i å komme ut av komfortsonen. Det hun tror aldri vil bli oppdaget, viser seg fort å bli skjebnesvangert. Verden er nemlig mindre enn du tror!
……..
Med promp og prakt! Klokken er 10:45 og jeg står i resepsjonen på YMCA i LA og venter på Jasmin. Det er svært mange mennesker her. De fleste er på min alder og det er litt rart – for har de ikke annet å foreta seg på denne tiden av døgnet? Som å drive USA AS for eksempel? Om jeg hadde vært hjemme i Norge på denne tiden av formiddagen hadde jeg naturligvis vært på jobb som den pliktoppfyllende jenta jeg er. Ja, jeg har allerede bestemt meg for å gjøre alvor av å melde meg inn i Elixia når jeg kommer hjem – om jeg drar hjem, men da blir det trening etter jobb, for trening i arbeidstiden er selvsagt utelukket.
Jeg gleder meg altså stort til å begynne å trene og komme i form! Jeg må jo det, nå som jeg har blitt bikini-modell i uniten! Og når jeg nå ser på alle menneskene der de sprader rundt i treningstøy og ser sprek ut, føler jeg at jeg allerede har blitt i bedre form. Den spreke auraen de utstråler er liksom litt smittsom – den gjør meg både glad og oppstemt. Jeg er en av dem! #Placebo!
”Hei Lotte, så fint at du kom. Dette tror jeg du vil like og spesielt om du ikke har trent noe særlig før.” Jasmin gir meg en klem og til tross for en intimsone på fire meter, klemmer henne varmt tilbake som om det er den naturligste ting i verden. Hun smiler.
”Men som jeg sa i går, det synes virkelig ikke på deg, så sprek som du ser ut. Du ser jo helt smashing ut! Men det er allikevel fornuftig å begynne å trene med et eller annet nå, for det er nå vi trenger det, vet du.” Hun løfter opp bagen og tar meg i hånden som om vi er kjærester. Jeg synes det er helt greit og lar meg føre inn i et nytt, ukjent univers – treningsgarderober! Hun hilser oppstemt til noen hun kjenner og ser mot meg igjen.
”Vi kan ikke flyte på ungdommen forever, vet du,” Jasmin smiler mot meg som om hun egentlig ikke mener det hun sier og drar meg videre mot sal 4, den som ligger innerst i korridoren. Inne i sal 4 stiller hun seg midt i rommet og legger fra seg håndkle og drikke flaske, og jeg gjør det samme. Deretter går hun bort til den ene kortveggen og legger fra seg bagen sin, og jeg følger hennes eksempel som et lydig eksemplar av en eller annen snill hunderase, sikkert en terrier – og deretter tar vi begge med to treningsmatter tilbake.
Lyset dempes av instruktøren som plutselig har gjort seg til kjenne uten at jeg fikk det med meg. Jeg forventet meg jo en hann, en stor og sterk Alfahann med hestehale, smidige lemmer og lav og dyp røst, men jeg tok feil. Det er en Alfahunn med korte krøller.
Småpraten avtar og det blir stille i sal 4. Instruktøren stiller seg helt foran og ser inngående på oss alle, og når hennes øyne treffer er mine, er det som om jeg får et lite elektrisk sjokk. Et støt! Hun tenner meg bokstavelig talt med blikket. Det er som om hun ser på oss én etter én for å se om vi er med og det er jeg i aller høyeste grad. Jeg er virkelig med og kjenner musklene i rumpen spenner seg. Hjertepumpen akselerer to hakk og pusten går allerede i ett, kanskje litt for fort egentlig, vi er tross alt på yoga. Her skal ting gå sakte. Rolig, rolig baby, rolig!
Gud, så effektivt dette er! Jeg har puls allerede og timen har ikke en gang begynt. Instruktøren setter nå på dempet musikk, akkurat slik jeg forestilte meg det. Deretter tenner hun de seks store stearinlysene som står langs den lange veggen foran det store speilet slik at det blir tolv lys. Jeg visste ikke at de trente med levende lys på yoga. Dette ble jo plutselig litt julaften, så dette var jo en hyggelig overraskelse å få så langt fra nord – for riktig koselig ble det.
Jeg føler meg litt som et tent lys selv også. Ikke sånn kåt tent, bare tent. Jeg smugtitter fornøyd rundt på de andre, mens jeg prøver å late som om jeg er dreven yogaist. Jeg vil ikke avsløre at jeg er en fersk amatør som allerede to minutter før vi i det hele tatt har begynt, er helt hekta på yoga. Pulsen går i ett uten at jeg har løftet en finger. Så bra!
Jo da, dette er så absolutt trening etter min smak. Nå skal vi vel snart begynne, eller? Jasmin smiler mykt mot meg før hun retter blikket oppmerksomt mot instruktøren som forøvrig presenterer seg som Yaya. Jeg gjør det samme og smiler mykt mot hele universet. Dette er livet! Vi strekker armene høyt mot taket og stiller oss på tå. Strekk høyre arm, strekk venstre arm, strekk høyre arm. Strekk, strekk, strekk. Dette går lekende lett. Dette kan jeg! Dette gjorde vi tross alt på barneskolen.
Instruktøren ber oss strekke oss lengre enn det vi er, strekke hvert eneste ledd og virvel der bak i ryggen, strekke magen, senteret i sentrum av sentrum, uten å bøye oss bakover eller mot siden, som om vi er spiddet av en loddrett pil. Rett opp!
Og det gjør jeg, jeg strekker meg rett opp! Og så skal vi ut til siden. Strekke, strekke, strekke. Og deretter den andre siden. Strekke, strekke, strekke og jeg strekker. Jeg tenker at dette er virkelig bra trening og jeg tenker at det vil sikkert Magne mene også, når jeg er tilbake i Norge og han merker at jeg er blitt lettere å snu og vende på, litt enklere å bøye og tøye på. Ja, for det slår meg faktisk der jeg strekker fingerspissene lenger enn det de egentlig er, ned til venstre etterfulgt av kroppen i en forvrengt stilling nedover mot avgrunnen og bakover rundt venstre kne – at dette på sikt må gjøre underverker for sexlivet.
Og sånn holder vi på i tre kvarter. Tre langsomme kvarter. Instruktøren har vært hos meg og justert stillingene mine ca. fjorten ganger, så det skulle være ganske innlysende for alle og enhver at jeg aldri har vært på en eneste yogatime i hele mitt liv. Men jeg trøster meg med at de alle har vært ny en gang de også. Dog, jeg har flere ganger underveis tenkt at nå er det virkelig nok. Nå går jeg, for dette er jo helt idiotisk. Men hver gang jeg har tenkt å gi opp, har jeg kastet et blikk mot Jasmin og sett hvor smidig og sterk hun virker, hvor kontrollert og behersket hun utfører de lite utførlige stillingene – og jeg har tenkt at det kanskje er meg om et titalls år. Og ved å tenke slik har jeg altså kommet meg igjennom tre hele kvarter.
Til tross for dette føler jeg akkurat nå at det hele er forgjeves og bortkastet tid, at jeg bare lurer meg selv, for jeg kjenner jo ingenting noen steder, hverken i muskler, sener eller bein. Bortsett fra i hodet. Der kjenner jeg en blanding av frustrasjon fordi jeg blir rettet på hele tiden, og irritasjon fordi jeg var så dum og sa ja til å bli med på yoga. På toppen av det hele føler jeg det motsatte av trening, nemlig en indre ro av musikken og stemningen. Ja, forstå det den som vil.
Nå er det kun et kvarter igjen og jeg har så absolutt tenkt å holde ut hele timen. Yaya prøver med hviskende stemme og myke, men bestemte og sterke hender å presse foten min lenger opp mot magen min enn det den er i stand til, og jeg får lyst å spy ut de harde ordene jeg har tenkt under hele timen;
– Fuck you, du får ikke den kroppsdelen lenger opp eller ned, bak eller frem. Den er akkurat så langt ut eller inn som den klarer akkurat nå! Jeg er ikke mykere! Få det inn i den krøllete, blonde skallen din!
Men uansett hvor mye jeg tenker det, så sier jeg det ikke. Jeg bare smiler håpløst og amatør-bekreftende mot henne;
– Oi, var det ikke helt slik du hadde tenkt deg stillingen min? Litt mer press til høyre opp mot himmelen eller ned til helvete der, altså? Går det virkelig an, altså?
Og gjett hva, det gjør det! Jeg blir like forundret hver gang hun forlater meg, for hun får meg faktisk til å presse meg litt mer enn det jeg hadde lyst til og trodde var mulig – litt mer inn der og litt mer ut der, og litt mer svai sånn og dypere pust der, og bedre balanse, sånn og sånn, og litt rundere der. Og når jeg tror at jeg sprekker eller knekker, så viser hun meg at jeg ikke gjør det ved å presse meg litt til. Helt til bristepunktet.
Og slik får hun meg dit hun vil, og det selv om jeg tenker fuckings dritt hver gang jeg ser henne smilende komme smygende mot meg. Det er nesten som om jeg er en liten unge. Hun vet mer om kroppen min enn det jeg gjør. Det hele er sinnssykt bra, men jeg har allikevel bestemt meg for at yoga ikke er trening for meg når jeg kommer hjem og om jeg drar hjem, det er godt mulig jeg blir værende i LA. Men jeg må nok uansett finne på noe mer effektivt, noe som i det minste fremkaller en svettedråpe eller to. Et pulserende hjerte og antydning til anstrengt pust hadde heller ikke vært å forakte. Jeg var mer andpusten før vi startet enn nå. Tross alt, dette skal jo liksom være trening. Kanskje spinning er tingen for meg. Å sykle på tur inne i et rom uten at det blåser eller regner, uten motbakker eller redsel for at det blir for langt å sykle tilbake må jo være midt i blinken, med god musikk som følge. Ja, spinning er sikkert en ganske grei treningsaktivitet for meg.
Det er akkurat dette jeg tenker når instruktøren plutselig slipper taket og jeg nesten dundrer i bakken. Fokus, sier hun mykt og lett ironisk idet hun forlater meg. Hun ber oss deretter ligge oss ned på matten og alle lystrer stille og lydig. For en gjeng. Jeg ligger meg ned på ryggen som alle de andre og tenker at vi sikkert skal sove litt de siste minuttene, men jeg tenker feil. Yaya ber oss løfte føtter og tær opp mot himmelen, lenger enn de rekker, helt opp mot universet. Det er lov å støtte opp hoften med hendene, sier hun. Vel, det er ikke noe problem, for dette pleide jeg å gjøre sammen med mamma da jeg var liten og hun skulle drive egentrening på det stygge gulbrune, men myke vegg til veggteppet på stuegulvet. Vi tre ungene lå i ring rundt mamma og syklet med beina opp i været som øvelse nummer én, og gjorde saksebevegelser med beina ti centimeter over stuegulvet som øvelse nummer to.
Ja, det var tunge greier, ikke slik som dette, for dette er lættis. Med kun hode og skulder i gulvet og armene støttende under hoften, strekker jeg beina opp så høyt opp jeg kan. Yaya roser oss og ber oss fokusere på å løfte på senter høyere, og jeg løfter og løfter og synes jeg klarer det riktig så bra. Jeg har et godt tak på hoften og ligger stødig og sterk på matten. Instruktøren ber oss presse det lille ekstra oppover og passe på at vi er sterk i mageregionen, og det er jeg. Jeg føler meg veldig sterk. Hun ber oss rette ut ryggen og presse magemusklene inn mot ryggraden, inn mot senter, og det gjør jeg.
Plutselig braker det løs i sal 4. Jeg kan nesten ikke tro at det er sant. Den velkjente lyden. Den lyden ingen vil høre, den som alle – det vil si, alle de som forårsaker den vil dø i skam for. Den forferdelige lyden braker plutselig og uventet løs inne i sal 4. Den stille sal.
Salen med tolv tente lys, hvor musikken bløtt og dempet skaper ro og harmoni, og instruktøren instruerer med hviskende, fløyelsmyk stemme.
I den stille sal, der hvor ingen hører det minste pust, braker den verst tenkelige prompen løs som et vulkanutbrudd fra helvete og bryter både stillhet og harmoni. Og prompen tilhører meg.
Panikkanfallet som nesten får meg ut av likevekt, blusser fra hodet og opp mot beina der de berører himmelen cirka en førtifire cm fra helvete. Men ikke en lyd, ikke et eneste blikk er å oppspore – ikke fra instruktøren, ikke fra noen. Som de profesjonelle yogaistene og høflige amerikanerne de er, løfter de ikke en gang på et øyebryn, men fortsetter like uforstyrret og konsentrert videre. Med alt blodet i hodet, både av den intrikate kroppsstillingen og av rødmen som nå brenner som varm ild, konstaterer jeg at ingen lot seg affektere av lyden. Da er det bare å avvente situasjonen, vente på det neste som vanligvis kommer etter et vulkanutbrudd, nemlig lavaen, i dette tilfelle lukten jeg forventer i verste fall, men i beste fall håper ikke skal gi seg til kjenne. Stiv som en stokk avventer jeg, men kan etter tre langsomme minutter og tre dype innpust, lykkelig erkjenne at dette var en katastrofalt høylytt, men meget ufarlig, uventet promp.
Men jeg vet fortsatt ikke om jeg skal le eller gråte, så jeg gjør ingen av delene, bare strekker tærne mine så høyt jeg kan mot selve himmelen mens jeg befinner meg i helvete. Instruktøren ber oss senke oss sakte ned i en rolig, rullerende bevegelse. Først ned med rygg og bekken, deretter beina som nå kjennes litt følelsesløs, og slik blir vi liggende de siste minuttene med ryggen tungt ned mot matten, med stille musikk og rolig pust dypt ned i magen. Relax, relax og relaaaaax!
Musikken stopper, stearinlysene slukkes og lyset tennes, og alle reiser seg tilsynelatende urørt over sjokk-hendelsen. Til og med Jasmin syntes urørt. Hun bare smiler henført mot meg og jeg smiler tilbake i et halvhjertet forsøk på å antyde at det ikke var meg. Men jeg vet jo at en hel verden vet at det var meg. It was me. Me! The girl from Norway farted!
Amatøren som fikk instruktøren til å jobbe knall hardt gjennom hele timen – did it! She farted! Inne i garderoben, etter en deilig lang dusj hvor jeg later som ingen verdens ting, kommer det omsider fra Jasmin.
”Vet du, det der hendte meg en gang også,” sier Jasmin med lav stemme. Jeg vet hva hun sikter til, men later som om jeg ikke gjør det.
”Det der inne,” fortsetter hun når jeg ikke svarer, og kaster hodet i retning av sal 4 som om jeg må ha det inn med teskje. Hun presser meg nådeløst med blikket og jeg må med det nikke beskjemmet.
”Det hendte meg en gang også,” gjentar hun, ”og det var om mulig enda pinligere.” Hun roter rundt i bagen sin, henter opp en hårbørste og jeg tenker at det kan det umulig være. Ingenting kan være mer pinlig enn episoden i sal 4. Jeg ser avventende på henne. Sier fortsatt ingenting, for å si noe vil være det samme som å innrømme det; – okay da, så var det jeg som feis. Så det hender at du fiser du også, altså? Fantastisk! Jasmin fjerner litt hår fra børsten, mens hun ser på meg og smiler forståelsesfullt.
”Det kan skje selv de beste (det kan det ikke!) så du må ikke tenke på det. Det er ingen her som bryr seg om det, for vi som har holdt på en stund vet at slikt kan forekomme når du presser inn mageregionen i akkurat den stillingen. Gass stiger, det er helt naturlig.”
Jasmin sier det lett mens hun børster det halvtørre håret bakover, og deretter går hun mot speilet uten å si noe mer. Jeg stirrer litt fortumlet etter henne. Vel var trøstesnakk og innføring i naturfag helt greit akkurat nå, men hva med hennes prompehistorie? Skal hun ikke fortelle om den? Den er jo hvassere enn min, ifølge henne. Var det også under en yogatime, eller noe annet, mon tro? Sex kanskje? Det er jo velkjent at “hannen” kan presse luft ut av “hunnen” mens de holder på. Det er riktig festlig. Jeg kler meg raskt og uanfektet, og vurderer om jeg skal spørre om hvordan hun prompet og for hvem. – Fortell, fortell, hvordan var din promp, da? Men idet jeg ser henne elegant føne håret finner jeg ut at det er best å droppe det, for så godt kjenner jeg henne ikke at jeg kan spørre henne om hvordan hun feis den gangen hun feis.
”Forresten, vet du hva du burde prøve?” Hun står med hodet mot gulvet og rister i håret. Jeg rister jeg også, i et nei til svar. ”Knipeøvelser!” Hun reiser seg, setter seg på benken og kaster tingene i bagen. ”Det er ikke bare for kvinner som har født barn selv om mange tror det, men for alle. Du får sterkere skjede av det, og et sterk senter.” Hun knytter hånden like foran senteret, altså mageregionen som for å markere styrke.
”Holdningen din blir bedre, og det viktigste – sexlivet blir bedre!” Hun gliser bredt mot meg og jeg småflirer selv i ren forbauselse over min egen reaksjon. Jasmin tipser meg altså om en snodig treningsform som skal stoppe uønsket fising, stramme skjedemusklene og bedre sexlivet! Når jeg tenker meg om – og det hender jo en sjelden gang, så er jo et slikt råd et virkelig godt råd, tenker jeg. Men jeg må samtidig le, for jeg er ikke vant til at folk deler slik informasjon med fremmede. Kanskje dette er et USA fenomen. Åpenhet i alle former og fasonger.
”Det er helt sant,” gliser Jasmin videre, “knipeøvelser er bra for sexlivet. Kontroll der nede er gull verdt. Og så faller ikke livmoren din ut etter at du har født barn,” påpeker hun litt alvorlig, ”slik den kanskje har gjort med bestemødrene våre!”
Jeg logget meg inn på nettet for å sjekke ut den nye sjokkinformasjonen straks jeg var tilbake på hotellrommet, og ved et enkelt googlesøk fant jeg ut at nedfallen livmor kan forekomme, gjerne etter en del fødsler om skjeden ikke trenes opp igjen. Skrekk og gru. Enda en grunn til ikke å få barn!
Når sjokket har gitt seg, bestemmer jeg meg faktisk for å begynne å trene med det samme og gjøre knipeøvelser, for om jeg får bedre sexliv og holdning av det, why not? Og det beste er at jeg kan trene hvor og når som helst, og ingen legger merke til det. Det gjør visstnok Jasmin. Hun gjør knipeøvelser hver gang hun sitter i sminkestolen før en fotojobb, da sitter hun og slapper av og trener for harde livet. Det er jo egentlig ganske genialt. Hun later som om hun trekker en ball eller noe opp i skjeden, som om den er en heis, for så å slippe ballen ned igjen. Ingen sak altså, og ypperlig trening for en nybegynner som meg, så jeg setter fantasien i sving og trekker baller opp og ned med skjeden.
Telefonen ringer. Det er Dick. Jeg skvetter til og hjertet gjør et hopp, for jeg skal på fest på vingården hans i Santa Maria Valley litt nord for LA i morgen. Det er slippfest for den nye Zinfandelvinen hans, og jeg gleder meg vilt. De lanserer dessuten en ny flaskeform og et nytt design på etiketten som er både stilig og elegant, og slikt må selvfølgelig feires stort.
”Hi love, how are you?” spør han slik de fleste gjør det her. Det er en høflig frase som alle bruker, til og med kassadamen i butikken. Men ikke alle gidder å høre etter når du svarer hvordan du har det, for slikt kan ta tid. Og tid er et knapphetsgode.
”Bare bra, og med deg da?” svarer jeg med røret tett inntil øret, og så er vi i gang.
”Bare bra takk. Jeg tenkte jeg skulle informere deg om i morgen. Forresten, blir onkelen din med? Jeg har et gjesterom klart til ham også.”
”Flott, da kommer han gjerne,” svarer jeg, for jeg vet at onkel ønsket å bli med om det var overnattingsmuligheter. Ingenting er som å bo i nydelige fruktbare omgivelser på en storslått vingård. Det er som å få ladet batterier til ti liv, sa onkel da jeg spurte om han ville bli med, dog med forbehold om overnatting. Dick Settington og The Best Company har en av de flotteste vingårdene i California, bedyret onkel uten en gang å ha vært der selv, og det tviler jeg ikke på. Så selvsagt ville onkel bli med.
”Bra, da ordner vi det,” sier Dick. ”Jeg håper du har anledning til å bli noen dager slik at jeg kan vise deg litt rundt. Kan du ri?”
”Ri? Sure,” svarer jeg uten å virke for ivrig.
”Flott. Jeg har kjøpt inn noen nydelige colter, og tenkte å prøve den ene ut, en treåring som skal delta på Derby om tre måneder. Er du skvetten av deg?”
”Neida,” svarer jeg, men ble det plutselig nå. Akutt skvetten. En colt, …er ikke det noe man skyter med, noe som går veldig fort? Eller en Mitsubishi? Colt er også betegnelsen på en ukastrert hann-hest, altså en hingst som er yngre enn fire år, og høres unektelig ut som noe langt mer enn den gamle gampen jeg red på i en periode i Nordmark. Og det er jo svært lenge siden jeg red den også!
Bleike Blakken het den, men vi kalte den bare Feite Blakken, for den var skikkelig feit. Feit og lat. Den siste jeg red var Magne, og han skal ikke delta i noe Derby og ligger dessuten relativt i ro med et smil om munnen når jeg rir ham. Ingen fare for å bli kastet av der. Men å ri en ukjent nyinnkjøpt colt her i California? En colt som skal delta i Derby om tre måneder og som sikkert er to meter i mankehøyde…? Øh… vel… altså!
Vil du vite hva som skjer på rideturen(e), må du faktisk lese boken. Du kan også bestille dem her.
……
“Bedre enn Bridget Jones.” Budstikka
“Norges beste jenteforfatter.” Dagsavisen
“Bøker til begjær.” MAG
“Trude Helén Hole, prinsessen av humor.” Askeravisen
“Fun, fearless female.” Cosmopolitan
“Norges første chicklit forfatter.” Aftenposten
“Sommerens strandanbefaling. Dristig stoff for damene.” BA
“Det er ingen blyg og rødmende ungpikeroman Hole har skrevet.” NTB
“Kort oppsummert: Friskt språk og mange morsomme bilder og scener. Hole har vel nærmest laget sin egen sjanger med disse bøkene.” Jan Ove Ekeberg
“Nå er jeg ferdig med å lese begge bøkene og merket at jeg ble veldig glad i hovedpersonen og hennes utfordringer i hverdagen. Bok nr 1 begynte noe forvirrende, men etter at jeg kom halvveis så tok den seg opp og var rett og slett drivende god. Bok 2 fortsatte i samme driv, men jeg syntes at den sluttet alt for fort, for jeg ville gjerne vite hvordan det går i forholdet mellom Lotte og Dick og Lotte og Magne. Så da er det bare å vente på bok 3 da. Lettlest underholdning.” Hege Wendy Åsby Hansen
“Hole har en fantastisk uttrykksform som treffer meg midt i blinken. Ler meg skakk innimellom. Humoristisk og fengende historie.” Wenche Kornstad
“Trude Helén Hole skriver feiende flott og jeg vil anbefale hennes bøker videre! Gleder meg til neste bok.” Maiken Birgitte Rabben
Nytt opplag av Lotte-bøkene er ute i bokhandelen nå, så ta deg en tur og kjøp deg noe å le av. For er det noe verden trenger, er det nemlig mer latter og glede! Og ironi! Bøkene leses av både menn og kvinner med sans for humor! Just saying! Om du vil lese hva lesere og media skriver, og litt om mine bøker og mitt forfatterskap – trykk her.
Med dette ønsker jeg dere alle en riktig fin og herlig dag! Husk å bruke tiden på det som er viktig – og det er ikke ting, men familie og venner og deg selv! Følg drømmen din – for den kan bli så mye mer enn bare en drøm, og spre kjærlighet og glede hvor enn du ferdes. 🙂
Mvh. Trude Helén Hole
MIN FORFATTERSIDE
Mine online vinkurs og vinkompendium finner du her.
Vil du følge denne bloggen, meld deg på nyhetsbrevet eller trykk på FOLLOW oppe til høyre.
Mine bøker – Min TV kanal – Bilder – Vinkurs– Referanser – Linkedin – Twitter – Facebook – Instagram.
This slideshow requires JavaScript.
Share this: