Trist som faen! Nå føler jeg bare sorg. Jeg har ingen ord, ord er forresten meningsløse i ettertid. Nok en stjerne har valgt å slukke seg selv. For Ari var nettopp det, en stjerne som skinte så sterkt, at lyset ble både elsket og hatet. Ari ble kalt mye av små, bitre mennesker uten lys – men en “posør” var han minst av alt. Ari var tvers igjennom ekte. Fullt og helt seg selv og mye av alt; også livsglede, humor og ironi. En mann med dybde uten bunn.
Ari var en gentleman i både ord og handling, en meget generøs mann som ufiltrert bød på seg selv og sine gleder og sorger. Alltid et godt og oppløftende ord å si til alle.Hans fargerike metaforer og raushet ble for mye for et lite land som Norge, som oversvømmes av små, bitre posører som tilstreber å være lik alle andre – og med dette dyrkes den navlebeskuende, kjedsommelige konformiteten frem i den grad at mennesker som er seg selv fullt og helt ikke tolereres. De skal hånes i hjel, for du skal ikke tro du er noe!
Ari var så mye i farger, men også mørke og lys. Han valgte å slukne. De gode samtalene og den intense tilstedeværelsen vil jeg alltid bære med meg i mitt hjerte. Ari og jeg delte mange ord. Om mørket og lyset. Det opplagte og det ingen kunne se – men som var til å ta og føle på. De sterkeste minnene jeg velger å ta med videre, er humoren vi delte, ironien, gleden og latteren. Takk Ari!
I julehilsenen overfor, som jeg sendte ut en stund før jul, snakker jeg om å bruke tid på det som er viktig i livet. Og det er ikke kjøpesentre, for vi trenger virkelig ikke flere ting. Også jobb bør komme langt ned på listen, vi kaster vekk tid på jobb og karriere. Vi VET hva vi egentlig bør prioritere, og det er tid med hverandre og en god latter – men gjør vi det?
De av dere som leser min blogg, mine bøker og mottar mine nyhetsbrev, vet at de er farget av livsglede, litt tull og tøys, humor og selvironi. Dette fordi jeg har tatt et valg – jeg har vært så alt for seriøs på så mange områder i livet, skrevet om så mange tunge, håpløse og triste saker rundt om i verden, blant annet en dokumentar om selvmord – at når jeg nå skriver bøker, så skal det være med et stort smil i hjertet.
Jeg ønsker å dele glede, å spre positiv energi og le høyt når jeg skriver tekster og bøker, fordi en god latter ikke bare forlenger livet – det forbedrer det. Å spre glede og få folk til å le, er for meg svært meningsfylt.
Lykke måles nemlig ikke i hvor mange kroner du har i banken, hvor mange bøker du selger eller hvor suksessrik du virker utad. Lykke måles i det spekteret av farger du har inne i deg. Selvsagt bør vi smake på alle nyanser – men vi må ikke forbli i de mørke fargetonene. Livet er nemlig så mye mer – og det er derfor vi må prioritere det som er viktig – og det er tid med hverandre og en god latter!
Jeg har derfor valgt å skrive bøker som får folk til å reflektere over livet og til å trekke på smilebåndet. Dette er viktig for meg – for det finnes så mye ute i den store verden og inne i hver enkelt av oss som er til å gråte av. Noen av oss, som Ari – velger å slute å gråte. Jeg ønsker å spre kjærlighet og glede via mine tekster og handlinger. Om mine bøker får frem et smil eller to, blir jeg glad.
Tilstedeværelse, latter, selvironi og glede bør ikke undervurderes, og er noe jeg vil huske når jeg tenker på Ari.
I 2016 kom jeg ut med dokumentaren Når våren ikke kommer. I følge NHI er selvmord den største trusselen mot barn og unges helse. Over ni tusen jenter og fire tusen gutter prøver å ta sine liv hvert år. 1/3 del av alle barn og unge forteller at de har hatt selvmordstanker, og selvskading blant unge er i dag blitt vanlig. 674 mennesker tok sine liv i 2018, av disse 472 menn og 202 kvinner.
Jeg ønsket lenge å skrive denne bok. Jeg kunne ikke fortsette å lese de samme historiene i avisene år etter år; om selvmord grunnet mobbing, om mennesker som sliter, om selvmord i psykiatrien – om vårt store forbruk av medisiner som fremmer selvmordsfaren – og føle at ingen gjør noe med det. Det er nå tre år siden dokumentaren kom ut, og som jeg påpeker i dokumentaren, fagfolk blir fortsatt ikke lyttet til, og psykiatrien er fortsatt vår største trussel mot mennesker som er i faresonen.
Den første Handlingsplanen kom i 1994, men forekomsten av selvmord er dessverre økende. Vi kan ikke la det gå 30 år til med nedslående resultater når vi har kunnskap nok til å gjøre noe med det nå – vi kan ikke lenger akseptere at selvmord feies under teppet. Derfor har jeg i denne bok samlet en del historier som viser et tydelig mønster, og fremmet noen enkle, men konkrete løsninger som jeg mener er helt nødvendig for å få redusert statistikken rundt selvmord og selvskading. Jeg har også fremmet noen fornuftige årsaksforklaringer skrevet av mennesker med god ekspertise, samt innlegg skrevet av mennesker som «har vært der», med tilhørende råd og støtte.
Jeg håpet med dette at boken kunne bidra til å få økt fokus på selvmord, og at beslutninger og tiltak iverksettes der det skal innenfor hvert tema som er tatt opp slik at den dystre selvmordsstatistikken reduseres. Helt til slutt i boken har jeg bidratt med noen ord jeg håper kan bedre hverdagen for noen. Svært mye handler om raushet og kjærlighet, om positive og negative energier og hvilke av disse vi velger å bruke.
Det handler også om å SE hverandre. Ved å være et medmenneske og se andre, vil vi alle vokse som menneske – vi får det bedre med oss selv, og vil merke at ved å bruke det positive reduserer vi det negative i oss. Smil og si hei til gutten på vei til skolen, den du møter på bussholdeplassen eller i kassa-køen, eller slå av en frase eller to til kantinedamen eller den flyktige direktøren.
Følelsen av utilstrekkelighet, meningsløshet, dystre tanker, tunge følelser og ensomhet gjør ikke forskjell på folk. Dette kan tære et mennesker opp fra innsiden, men være vanskelig å se utenfra.
Psykiateren Jerome Motter mottok en beskjed som ble etterlatt av en av hans pasienter som begikk et «vellykket» selvmord: – Jeg skal gå til broen. Om noen smiler til meg på veien dit, hopper jeg ikke.
Positiv energi avler positiv energi – og slik vil det gode spre seg via andre som opplever deg, din gode energi og dine handlinger – og slik bidrar vi alle til en bedre verden. Våre små handlinger kan redde liv, fordi et blikk og et smil kan få noen til å gi livet en ny sjanse – til å gi livet litt mer tid.
Og kun med tid kan ting endre seg.
Høytider, og spesielt julen er vanskelig for mange – rekk ut en hånd. Ta kontakt med mennesker du vet har det vanskelig eller som er berørt av selvmord, for det er dessverre de fleste av oss. Gi et blikk og et lite smil – det varmer mer enn du tror. Og gjør det nå – for på denne tiden av året er det mange stjerner som velger å slukke. Kjenner du til noen som er alene – ta en telefon, send en invitasjon til noe; en hyggelig prat over en kopp kaffi, en lunsj/middag, en liten gåtur eller besøk et galleri, jeg anbefaler Roseslottet – eller et museum.
Så til deg, om du sliter med livet; finn noen å snakke med og noe å tro på. Det kan helt fint være deg selv – for hvorfor skulle det ikke være det? Sett deg et mål og lag deg en drøm, og ikke minst – gi deg selv tid. Vi er alle unike og det er du også. Vi har kun én ting til felles som er likt for alle – og det er tid. Kun med tid kan ting endre seg. Du har ingenting å tape ved å gi deg selv litt mer tid om alt føles meningsløst og du føler du allerede har tapt alt.
Så gi det én dag til og snakk med noen!
Det kan endre alt.
Om du trenger øyeblikkelig hjelp, ring 113. Flere muligheterfinner du her.
Når våren ikke kommer er selvfinansiert, men Fritt Ord støttet ferdigstillelsen. Uten Fritt Ord hadde jeg ikke kommet i mål. Hans-Erik Dyvik Husby har skrevet forordet og 10% av bokens inntekter går til Kirkens SOS. Mer om boken leser du her! Del gjerne.
Spre kjærlighet og glede, så blir verden et bedre sted å være for oss alle!
Om denne bloggen; bloggens eier heter Trude Helén Hole. Hole er kjent som Norges mest hardtslående blogger ifølge Nettavisen og Norges beste jenteforfatter ifølge Dagsavisen. I tillegg er hun Norges kuleste sommelier, sies det. Hennes bøker og vinkurs finner du her og mer om hennes forfatterskap finner du her.
Vil du følge denne bloggen, meld deg på nyhetsbrevet eller trykk på FOLLOW oppe til høyre.
Trist som faen! Nå føler jeg bare sorg. Jeg har ingen ord, ord er forresten meningsløse i ettertid. Nok en stjerne har valgt å slukke seg selv. For Ari var nettopp det, en stjerne som skinte så sterkt, at lyset ble både elsket og hatet. Ari ble kalt mye av små, bitre mennesker uten lys – men en “posør” var han minst av alt. Ari var tvers igjennom ekte. Fullt og helt seg selv og mye av alt; også livsglede, humor og ironi. En mann med dybde uten bunn.
Ari var en gentleman i både ord og handling, en meget generøs mann som ufiltrert bød på seg selv og sine gleder og sorger. Alltid et godt og oppløftende ord å si til alle. Hans fargerike metaforer og raushet ble for mye for et lite land som Norge, som oversvømmes av små, bitre posører som tilstreber å være lik alle andre – og med dette dyrkes den navlebeskuende, kjedsommelige konformiteten frem i den grad at mennesker som er seg selv fullt og helt ikke tolereres. De skal hånes i hjel, for du skal ikke tro du er noe!
Ari var så mye i farger, men også mørke og lys. Han valgte å slukne. De gode samtalene og den intense tilstedeværelsen vil jeg alltid bære med meg i mitt hjerte. Ari og jeg delte mange ord. Om mørket og lyset. Det opplagte og det ingen kunne se – men som var til å ta og føle på. De sterkeste minnene jeg velger å ta med videre, er humoren vi delte, ironien, gleden og latteren. Takk Ari!
I julehilsenen overfor, som jeg sendte ut en stund før jul, snakker jeg om å bruke tid på det som er viktig i livet. Og det er ikke kjøpesentre, for vi trenger virkelig ikke flere ting. Også jobb bør komme langt ned på listen, vi kaster vekk tid på jobb og karriere. Vi VET hva vi egentlig bør prioritere, og det er tid med hverandre og en god latter – men gjør vi det?
De av dere som leser min blogg, mine bøker og mottar mine nyhetsbrev, vet at de er farget av livsglede, litt tull og tøys, humor og selvironi. Dette fordi jeg har tatt et valg – jeg har vært så alt for seriøs på så mange områder i livet, skrevet om så mange tunge, håpløse og triste saker rundt om i verden, blant annet en dokumentar om selvmord – at når jeg nå skriver bøker, så skal det være med et stort smil i hjertet.
Lykke måles nemlig ikke i hvor mange kroner du har i banken, hvor mange bøker du selger eller hvor suksessrik du virker utad. Lykke måles i det spekteret av farger du har inne i deg. Selvsagt bør vi smake på alle nyanser – men vi må ikke forbli i de mørke fargetonene. Livet er nemlig så mye mer – og det er derfor vi må prioritere det som er viktig – og det er tid med hverandre og en god latter!
Jeg har derfor valgt å skrive bøker som får folk til å reflektere over livet og til å trekke på smilebåndet. Dette er viktig for meg – for det finnes så mye ute i den store verden og inne i hver enkelt av oss som er til å gråte av. Noen av oss, som Ari – velger å slute å gråte. Jeg ønsker å spre kjærlighet og glede via mine tekster og handlinger. Om mine bøker får frem et smil eller to, blir jeg glad.
Tilstedeværelse, latter, selvironi og glede bør ikke undervurderes, og er noe jeg vil huske når jeg tenker på Ari.
I 2016 kom jeg ut med dokumentaren Når våren ikke kommer. I følge NHI er selvmord den største trusselen mot barn og unges helse. Over ni tusen jenter og fire tusen gutter prøver å ta sine liv hvert år. 1/3 del av alle barn og unge forteller at de har hatt selvmordstanker, og selvskading blant unge er i dag blitt vanlig. 674 mennesker tok sine liv i 2018, av disse 472 menn og 202 kvinner.
Jeg ønsket lenge å skrive denne bok. Jeg kunne ikke fortsette å lese de samme historiene i avisene år etter år; om selvmord grunnet mobbing, om mennesker som sliter, om selvmord i psykiatrien – om vårt store forbruk av medisiner som fremmer selvmordsfaren – og føle at ingen gjør noe med det. Det er nå tre år siden dokumentaren kom ut, og som jeg påpeker i dokumentaren, fagfolk blir fortsatt ikke lyttet til, og psykiatrien er fortsatt vår største trussel mot mennesker som er i faresonen.
Den første Handlingsplanen kom i 1994, men forekomsten av selvmord er dessverre økende. Vi kan ikke la det gå 30 år til med nedslående resultater når vi har kunnskap nok til å gjøre noe med det nå – vi kan ikke lenger akseptere at selvmord feies under teppet. Derfor har jeg i denne bok samlet en del historier som viser et tydelig mønster, og fremmet noen enkle, men konkrete løsninger som jeg mener er helt nødvendig for å få redusert statistikken rundt selvmord og selvskading. Jeg har også fremmet noen fornuftige årsaksforklaringer skrevet av mennesker med god ekspertise, samt innlegg skrevet av mennesker som «har vært der», med tilhørende råd og støtte.
Jeg håpet med dette at boken kunne bidra til å få økt fokus på selvmord, og at beslutninger og tiltak iverksettes der det skal innenfor hvert tema som er tatt opp slik at den dystre selvmordsstatistikken reduseres. Helt til slutt i boken har jeg bidratt med noen ord jeg håper kan bedre hverdagen for noen. Svært mye handler om raushet og kjærlighet, om positive og negative energier og hvilke av disse vi velger å bruke.
Det handler også om å SE hverandre. Ved å være et medmenneske og se andre, vil vi alle vokse som menneske – vi får det bedre med oss selv, og vil merke at ved å bruke det positive reduserer vi det negative i oss. Smil og si hei til gutten på vei til skolen, den du møter på bussholdeplassen eller i kassa-køen, eller slå av en frase eller to til kantinedamen eller den flyktige direktøren.
Psykiateren Jerome Motter mottok en beskjed som ble etterlatt av en av hans pasienter som begikk et «vellykket» selvmord: – Jeg skal gå til broen. Om noen smiler til meg på veien dit, hopper jeg ikke.
Positiv energi avler positiv energi – og slik vil det gode spre seg via andre som opplever deg, din gode energi og dine handlinger – og slik bidrar vi alle til en bedre verden. Våre små handlinger kan redde liv, fordi et blikk og et smil kan få noen til å gi livet en ny sjanse – til å gi livet litt mer tid.
Og kun med tid kan ting endre seg.
Høytider, og spesielt julen er vanskelig for mange – rekk ut en hånd. Ta kontakt med mennesker du vet har det vanskelig eller som er berørt av selvmord, for det er dessverre de fleste av oss. Gi et blikk og et lite smil – det varmer mer enn du tror. Og gjør det nå – for på denne tiden av året er det mange stjerner som velger å slukke. Kjenner du til noen som er alene – ta en telefon, send en invitasjon til noe; en hyggelig prat over en kopp kaffi, en lunsj/middag, en liten gåtur eller besøk et galleri, jeg anbefaler Roseslottet – eller et museum.
Så til deg, om du sliter med livet; finn noen å snakke med og noe å tro på. Det kan helt fint være deg selv – for hvorfor skulle det ikke være det? Sett deg et mål og lag deg en drøm, og ikke minst – gi deg selv tid. Vi er alle unike og det er du også. Vi har kun én ting til felles som er likt for alle – og det er tid. Kun med tid kan ting endre seg. Du har ingenting å tape ved å gi deg selv litt mer tid om alt føles meningsløst og du føler du allerede har tapt alt.
Så gi det én dag til og snakk med noen!
Det kan endre alt.
Om du trenger øyeblikkelig hjelp, ring 113. Flere muligheter finner du her.
Når våren ikke kommer er selvfinansiert, men Fritt Ord støttet ferdigstillelsen. Uten Fritt Ord hadde jeg ikke kommet i mål. Hans-Erik Dyvik Husby har skrevet forordet og 10% av bokens inntekter går til Kirkens SOS. Mer om boken leser du her! Del gjerne.
Spre kjærlighet og glede, så blir verden et bedre sted å være for oss alle!
……..
Mvh. Trude Helén Hole
Om denne bloggen; bloggens eier heter Trude Helén Hole. Hole er kjent som Norges mest hardtslående blogger ifølge Nettavisen og Norges beste jenteforfatter ifølge Dagsavisen. I tillegg er hun Norges kuleste sommelier, sies det. Hennes bøker og vinkurs finner du her og mer om hennes forfatterskap finner du her.
Vil du følge denne bloggen, meld deg på nyhetsbrevet eller trykk på FOLLOW oppe til høyre.
Mine bøker – Min TV kanal – Mitt firma – Blogg – Bilder – Vinkurs – Referanser – Linkedin – Twitter – Facebook – Instagram.
Share this: