Er skolen en utspekulert snubletråd for ellers oppegående elever? Og skal våre barn straffes med et år ekstra på en skole som ikke fungerer? «Tårene presser på hos eleven foran meg. Allerede før jeg som sensor rekker å gi henne karakteren. Til slutt renner tårene i strie strømmer. I ett år har hun slitt og strevet med matematikken uten å lykkes. For mange elever oppleves muntlig eksamen i dette faget som en avansert form for tortur,» skriver Karl-Eirik Kval i Dagbladet 20. juni 2017.
«Med Kunnskapsløftet (2006) ble det innført obligatorisk matematikk i andreklasse i videregående skole. De som ønsker minst mulig matematikk, må nå velge et kurs som kalles 2P. P-en i 2P står for praktisk matematikk, og da skulle en kanskje tro at matematikken var nettopp det: praktisk. Lenger unna sannheten er det vanskelig å komme.
Slik lærebokforfatterne naturlig har tolka disse målene, skal elevene lære regresjonsanalyse. Regresjonsanalyse innebærer at en skal finne en kurve som passer til sammenhengen mellom to variabler. Så kan en spørre: Hvem har bruk for regresjonsanalyse i dagliglivet? Svaret er: ingen. Det er så en må klø seg i hodet for å forstå hvordan nettopp dette kurset i matematikk har endt opp med å bli så teoretisk, livsfjernt og lite praktisk.
Hva slags kunnskaper, erfaringer og empati har disse menneskene som har bestemt at ungdommer som ønsker minst mulig matematikk i videregående skole, skal gjennom et livsfjernt pensum for å lære denne typen matematikk?
Sannheten er at hele faget 2P er en utspekulert snubletråd for ellers oppegående elever. Denne abstrakte matematikken noen skrivebordspedagoger i departement og direktorat foran sine dataskjermer har planta inn i læreplanen, gjør at enkelte elever står i fare for å havne i en arbeidssøkerkø med analfabeter.
Fire av ti elever stryker eller får dårligste karakter i 2P. Tusenvis av elever går hvert år gjennom andreklasse med et stempel i panna om at de er udugelige eller nesten udugelige i et matematikkfag jeg ennå har til gode å høre én eneste matematikklærer si egner seg til å presses på uvillige 17-åringer. Matematikk i andreklasse bør ikke tvinges på elever, men være frivillig.»Karl-Eirik Kval i Dagbladet 20. juni 2017.
Et år ekstra på en skole som ikke fungerer er en straff, ikke et hjelpetiltak. Om lag 8.000 elever har så dårlige karakterer at videregående skole blir vanskelig å gjennomføre. Kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanners løsning er å straffe disse med en ekstrarunde ved å innføre en såkalt 11. klasse – og dette i en skole som ikke fungerer.
Å gjøre det samme og forvente et annet resultat, er intet annet enn idiotisk. Om det derimot er snakk om noe tilsvarende våre folkehøyskoler, kan dette ha noe for seg.
Seksårsreformen har gitt negative konsekvenser. Vi har allerede tatt fra barna våre et år med lek, læring, mestring, utforskning og selvutfoldelse med seksårsreformen. Konklusjonen etter 20 år er at seksårsreformen, da skolestart ble senket fra syv til seks år – ikke har hatt noen konsekvenser for barns læring i det hele tatt, men heller det motsatte. Forskning viser at å sette små barn inn i formelle læringssituasjoner med stort trykk, kan skape problemer på sikt.
– Problemer som aversjon mot læring, manglende interesse og engasjement og manglende motivasjon påvirker barn psykisk over tid. Vi får en vond sirkel som forplanter seg langt inn i videregående opplæring, sier pedagogikkprofessor Peder Haug. Les artikkelen her.
En kan derfor lure på hvor kunnskapsministeren henter kunnskapen sin fra – for er det ikke mer hensiktsmessig å gjøre noe med problemet – som altså er skolesystemet – enn å straffe barn med ikke bare et ekstra år, men to ekstra år i en skole som ikke fungerer?
Karl-Erik Kval setter med dette innlegget fingeren på problemet, men lytter politikerne? Oppsatte kompetansemål, nyttige eller ei – er viktigere enn elevers helse og konstruktive utvikling. Med andre ord skal elevene tilpasses systemet, og ikke omvendt, dette til tross for at vi i fremtiden trenger kloke hoder som har fått utvikle seg i tråd med sine interesser, talenter og ferdigheter.
Men i stedet for å legge til rette for og motivere elevene til å bli gode i fag de faktisk interesserer seg for og med det sannsynligvis også vil ta i bruk i fremtiden – blir elevene pådyttet ubrukelige fag som ingen har nytte av – og som ikke gjør annet enn å ødelegge, demotivere og skape skoletapere som vi senere vil finne igjen i NAV køen.
Kval beskriver altså en skole som styres av måloppnåelser og detaljstyrte definisjoner i et fastlåst system skrudd sammen av mennesker som overhodet ikke evner å se hverken fornuft eller fremtidige utfordringer. Kval beskriver en skole som på mange måter fremstår som totalt bortkastet, nedverdigende og unyttig for mange, fordi skolen setter systemet foran elevers talenter.
Dette er et ”system” som overstyrer og dessverre bidrar til å drepe barn- og unges motivasjon, kreativitet og lærelyst, og tilintetgjør elevens følelse av at:
Jeg er et menneske! Et fullverdig menneske!
Økende selvskading og selvmordsforsøk blant unge. Nevnte faktum kan ikke bortforklares. Det er innlysende at skolesystemet påvirker våre barns egenverdi og motivasjon i negativ retning, også utenfor skolegården. Derfor har jeg skrevet boken Når våren ikke kommer, en sterk dokumentar om selvmord. I følge NHI er selvmord den største trusselen mot barn og unges helse.
Over ni tusen jenter og fire tusen gutter prøver å ta sine liv hvert år, 1/3 del av alle barn og unge forteller at de har hatt selvmordstanker og selvskading er i dag blitt vanlig. 1/3 del dropper ut av videregående. Dette er signaler vi nå må begynne å ta på alvor. Hvordan skolen er bygget opp, bør evalueres.
I boken Når våren ikke kommersom du finner her, kan du lese fagartikler fra leger som i økende grad behandler utbrente og deprimerte elever, og ikke minst innlegg fra lærere som ser dette på nært hold og med det uttaler seg om det norske skolesystemet og om hvor lite fremtidsrettet og menneskevennlig skolen i mange tilfeller faktisk er. Øvrige temaer i boken er;
Mobbing
Psykiske problemer og økende selvmord blant ungdom
Selvmord i psykiatrien
Utstrakt bruk av farlige medisiner som også øker selvmordsfaren
Løsningen er IKKE å straffe elever som sliter med et år ekstra i en skole som ikke fungerer. Løsningen er å LYTTE til Karl-Eirik Kval og hans likemenn og kvinner som ser problemet hver eneste dag – og med det endre både skolestruktur og fag, slik at skolen blir en lærerik og bra arena for elevene å være på – og ikke det motsatte.
Er skolen en utspekulert snubletråd for ellers oppegående elever? Og skal våre barn straffes med et år ekstra på en skole som ikke fungerer? «Tårene presser på hos eleven foran meg. Allerede før jeg som sensor rekker å gi henne karakteren. Til slutt renner tårene i strie strømmer. I ett år har hun slitt og strevet med matematikken uten å lykkes. For mange elever oppleves muntlig eksamen i dette faget som en avansert form for tortur,» skriver Karl-Eirik Kval i Dagbladet 20. juni 2017.
«Med Kunnskapsløftet (2006) ble det innført obligatorisk matematikk i andreklasse i videregående skole. De som ønsker minst mulig matematikk, må nå velge et kurs som kalles 2P. P-en i 2P står for praktisk matematikk, og da skulle en kanskje tro at matematikken var nettopp det: praktisk. Lenger unna sannheten er det vanskelig å komme.
Slik lærebokforfatterne naturlig har tolka disse målene, skal elevene lære regresjonsanalyse. Regresjonsanalyse innebærer at en skal finne en kurve som passer til sammenhengen mellom to variabler. Så kan en spørre: Hvem har bruk for regresjonsanalyse i dagliglivet? Svaret er: ingen. Det er så en må klø seg i hodet for å forstå hvordan nettopp dette kurset i matematikk har endt opp med å bli så teoretisk, livsfjernt og lite praktisk.
Hva slags kunnskaper, erfaringer og empati har disse menneskene som har bestemt at ungdommer som ønsker minst mulig matematikk i videregående skole, skal gjennom et livsfjernt pensum for å lære denne typen matematikk?
Sannheten er at hele faget 2P er en utspekulert snubletråd for ellers oppegående elever. Denne abstrakte matematikken noen skrivebordspedagoger i departement og direktorat foran sine dataskjermer har planta inn i læreplanen, gjør at enkelte elever står i fare for å havne i en arbeidssøkerkø med analfabeter.
Fire av ti elever stryker eller får dårligste karakter i 2P. Tusenvis av elever går hvert år gjennom andreklasse med et stempel i panna om at de er udugelige eller nesten udugelige i et matematikkfag jeg ennå har til gode å høre én eneste matematikklærer si egner seg til å presses på uvillige 17-åringer. Matematikk i andreklasse bør ikke tvinges på elever, men være frivillig.» Karl-Eirik Kval i Dagbladet 20. juni 2017.
Hele innlegget kan du lese her.
Et år ekstra på en skole som ikke fungerer er en straff, ikke et hjelpetiltak. Om lag 8.000 elever har så dårlige karakterer at videregående skole blir vanskelig å gjennomføre. Kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanners løsning er å straffe disse med en ekstrarunde ved å innføre en såkalt 11. klasse – og dette i en skole som ikke fungerer.
Å gjøre det samme og forvente et annet resultat, er intet annet enn idiotisk. Om det derimot er snakk om noe tilsvarende våre folkehøyskoler, kan dette ha noe for seg.
Seksårsreformen har gitt negative konsekvenser. Vi har allerede tatt fra barna våre et år med lek, læring, mestring, utforskning og selvutfoldelse med seksårsreformen. Konklusjonen etter 20 år er at seksårsreformen, da skolestart ble senket fra syv til seks år – ikke har hatt noen konsekvenser for barns læring i det hele tatt, men heller det motsatte. Forskning viser at å sette små barn inn i formelle læringssituasjoner med stort trykk, kan skape problemer på sikt.
– Problemer som aversjon mot læring, manglende interesse og engasjement og manglende motivasjon påvirker barn psykisk over tid. Vi får en vond sirkel som forplanter seg langt inn i videregående opplæring, sier pedagogikkprofessor Peder Haug. Les artikkelen her.
En kan derfor lure på hvor kunnskapsministeren henter kunnskapen sin fra – for er det ikke mer hensiktsmessig å gjøre noe med problemet – som altså er skolesystemet – enn å straffe barn med ikke bare et ekstra år, men to ekstra år i en skole som ikke fungerer?
Karl-Erik Kval setter med dette innlegget fingeren på problemet, men lytter politikerne? Oppsatte kompetansemål, nyttige eller ei – er viktigere enn elevers helse og konstruktive utvikling. Med andre ord skal elevene tilpasses systemet, og ikke omvendt, dette til tross for at vi i fremtiden trenger kloke hoder som har fått utvikle seg i tråd med sine interesser, talenter og ferdigheter.
Les også Skolen dreper motivasjon og lærelyst – og skaper skoletapere.
Men i stedet for å legge til rette for og motivere elevene til å bli gode i fag de faktisk interesserer seg for og med det sannsynligvis også vil ta i bruk i fremtiden – blir elevene pådyttet ubrukelige fag som ingen har nytte av – og som ikke gjør annet enn å ødelegge, demotivere og skape skoletapere som vi senere vil finne igjen i NAV køen.
Kval beskriver altså en skole som styres av måloppnåelser og detaljstyrte definisjoner i et fastlåst system skrudd sammen av mennesker som overhodet ikke evner å se hverken fornuft eller fremtidige utfordringer. Kval beskriver en skole som på mange måter fremstår som totalt bortkastet, nedverdigende og unyttig for mange, fordi skolen setter systemet foran elevers talenter.
Dette er et ”system” som overstyrer og dessverre bidrar til å drepe barn- og unges motivasjon, kreativitet og lærelyst, og tilintetgjør elevens følelse av at:
Jeg er et menneske! Et fullverdig menneske!
Økende selvskading og selvmordsforsøk blant unge. Nevnte faktum kan ikke bortforklares. Det er innlysende at skolesystemet påvirker våre barns egenverdi og motivasjon i negativ retning, også utenfor skolegården. Derfor har jeg skrevet boken Når våren ikke kommer, en sterk dokumentar om selvmord. I følge NHI er selvmord den største trusselen mot barn og unges helse.
Over ni tusen jenter og fire tusen gutter prøver å ta sine liv hvert år, 1/3 del av alle barn og unge forteller at de har hatt selvmordstanker og selvskading er i dag blitt vanlig. 1/3 del dropper ut av videregående. Dette er signaler vi nå må begynne å ta på alvor. Hvordan skolen er bygget opp, bør evalueres.
I boken Når våren ikke kommer som du finner her, kan du lese fagartikler fra leger som i økende grad behandler utbrente og deprimerte elever, og ikke minst innlegg fra lærere som ser dette på nært hold og med det uttaler seg om det norske skolesystemet og om hvor lite fremtidsrettet og menneskevennlig skolen i mange tilfeller faktisk er. Øvrige temaer i boken er;
Løsningen er IKKE å straffe elever som sliter med et år ekstra i en skole som ikke fungerer. Løsningen er å LYTTE til Karl-Eirik Kval og hans likemenn og kvinner som ser problemet hver eneste dag – og med det endre både skolestruktur og fag, slik at skolen blir en lærerik og bra arena for elevene å være på – og ikke det motsatte.
Del gjerne.
Mvh. Trude Helén Hole
MIN FORFATTERSIDE
Vil du følge denne bloggen, meld deg på nyhetsbrevet eller trykk på FOLLOW oppe til høyre.
Mine bøker – Min TV kanal – Bilder – Vinkurs– Referanser – Linkedin – Twitter – Facebook – Instagram.
Share this: