Skolen dreper motivasjon og lærelyst – og skaper skoletapere

cover-med-svaner

Skolen dreper motivasjon og lærelyst – og skaper skoletapere. En optimal skole er en skole som setter barn i fokus, ikke systemet. Som mennesker har vi alle en medfødt nysgjerrighet og skaperkraft – dette erstattes med regler for hvordan vi skal være og hva vi skal gjøre, og ikke minst, hvordan vi skal gjøre det. Jeg skal her komme med et konkret eksempel fra barneskolen våren 2016. En elev i 4. klasse kom hjem fra kunst- og håndverkstimen med et dørskilt av tre, noe slukøret, for det viste seg at læreren hadde laget det for henne. Læreren var ikke fornøyd med hvordan eleven med blyant hadde skissert opp dørskiltet med følgende tekst: Her bor Lise og Pus. Eleven var selv svært fornøyd, men læreren ba henne imidlertid viske det hele bort, og både tegnet og skrev over med egen skrift – elevens skrift og tegning ser en tydelig under lærerens. Spørsmålene vi må stille er;

-Er det ikke meningen at våre barna skal få lage kunst i all sin prakt, og få utfoldet seg kreativt og genuint? Er det ikke meningen at våre barn skal få bruke de ferdigheter skolen gir dem som blant annet er å skrive – til faktisk å skrive selv? Svaret familien fikk fra skolen ved en henvendelse rundt dette, var nokså nedslående, for det viste tydelig hva som var viktig, og det var ikke eleven – men systemet. I svaret stod følgende;

Kunst og håndverk er på lik linje med alle andre fag et fag der eleven skal tilegne seg ulike ferdigheter i forhold til oppsatte kompetansemål. Lærer utarbeider kriterier for måloppnåelse og jobber ut i fra disse kriteriene for at elevene skal utvikle seg i faget. Det er underveis i prosessen at lærer skal komme med tilbakemelding på hva eleven skal gjøre for at de skal utvikle seg i faget. I denne oppgaven var det viktig at elevene skulle lage formen på skiltet selv, noe de gjorde. At L i forbindelse med veiledning kunne jobbe mer med plassering av skrift på skiltet ser jeg ikke på som overstyrende i seg selv. At L sitter igjen med en følelse av å ha blitt overstyrt og at hun sitter igjen med et produkt som hun ikke er fornøyd med, er beklagelig. Vår kunst- og håndverks lærer jobber mye med å lage oppgaver fra 1. – 7. Trinn som skal ivareta den kreative siden hos elevene, der de skal få utfolde seg, men samtidig holde seg innenfor oppgaven og jobbe med å utvikle visse ferdigheter. Dette for at de skal være godt rustet til å oppnå høy kompetanse i faget når de kommer til ungdomsskolen og får karakterer i faget. Vi får ta dette til etterretning og se på hvordan vi bedre kan gi tilbakemelding som virker motiverende og utviklende”.

Oppsatte kompetansemål. Med andre ord skal elevene tilpasses systemet, og ikke omvendt. Denne saken handlet for øvrig ikke om ”tilbakemeldinger” fra lærer, men at eleven ble totalt overstyrt. Opplevelsen var nok heller ikke spesielt ”motiverende og utviklende”. Denne praksisen er tvert om det motsatte og i tillegg ganske nedverdigende. Skal elevene få utvikle egne ferdigheter må de nødvendigvis få gjøre oppgavene selv. Dette tilfellet er dessverre ikke et engangstilfelle – dette er et bilde av en skole som styres av måloppnåelser og detaljstyrte definisjoner på hvordan ting skal være i et fastlåst system. Med andre ord et ”system” som overstyrer og dessverre bidrar til å drepe barns motivasjon, kreativitet og lærelyst, og tilintetgjør barnets følelse av at:

Jeg er et menneske!

Dette faktum kan ikke bortforklares. Det er innlysende at dette vil påvirke våre barns egenverdi og motivasjon i negativ retning. For å underbygge min påstand, tar jeg med en kronikk skrevet av lege Torkil Færø, publisert i Aftenposten 10. August 2015.

Barn blir født som læremaskiner. Men på skolen må dette dempes. «Det er jo som å være i fengsel!». Etter en knapp uke hadde 6-åringen satt fingeren på det psykologer den senere tid har innsett: At skolen motarbeider barns medfødte læringsinstinkter og det til en høy pris. I disse dager dømmer vi forsvarsløse barn til ti års skolegang der de må sitte stille, høre på lærerne, ta tester, lese det de blir bedt om å lese og skrive det de blir bedt om å skrive. De som av ulike årsaker ikke klarer å sitte stille, medisinerer vi så de klarer det. Det eneste gale barna har gjort for å få denne straffen, er å være barn.

Som lege møter jeg mange skoleskadede barn og voksne, og det er jeg grundig lei av. Barn blir født som læremaskiner, brennende etter å lære. De har medfødte læringsinstinkter utviklet gjennom to millioner år fra den gang våre forfedre levde i jeger- og samlersamfunn (som fortsatt finnes og kan observeres): De er nysgjerrige, lekne og omgjengelige. Men på skolen må dette dempes for å få ro i klassen. Det lærerike, frie samspillet er kontrollert av voksne. Alle elevene må lære det samme pensum i samme tempo, og de lærer bare sammen med barn i samme alder. Elevene som har fått det beste lærepotensialet, med ekstrem nysgjerrighet og lekenhet, sliter mest med å tilpasse seg skolen og ender ofte opp som skoletapere. Skolen arbeider mot menneskenaturen, med stor slitasje på både lærere og elever som resultat.

Peter Gray, psykolog og forsker ved Boston College i USA, skriver i sin banebrytende bok Free to learn : I jeger- og samlersamfunnet er det nødvendig med kontinuerlig kreativ tilpasning til ustabile naturforhold. De aksepterer at det er en ukontrollerbar verden og bruker isteden kreftene til å ta kontroll over seg selv. Det krever at alle bruker sin egen dømmekraft. De må være selvsikre, viljesterke, kreative og være villig til å ta risiko. Oppdragelsen deres fremmer disse egenskapene. For å få til dette leker barna fritt så mye de kan og har sjelden plikter før 15 års alder.

I fri lek lærer barna å ta egne avgjørelser, overvinne frykt, løse egne problemer, takle vanskelige følelser, få venner, skape og følge spilleregler.

Kort sagt å ta kontroll over egne liv.

Våre forfedre visste at motvillig lærdom ikke fester seg. De forsto at bærekraftig læring skjer best når egen motivasjon styrer. Hvorfor stoler vi ikke lenger på barnas evne til å lære og å utvikle seg selv? Vi har fratatt dem enhver kontroll over egen hverdag, selv om vi vet at det betyr å fremme angst og depresjon. Skolen i dag tvinger foreldre til å bli medsammensvorne som må følge opp barnas lekser. Hvorfor presses de gjennom et system der alle sitter igjen med den samme kunnskapen etter ti år?

Hvorfor blir vi overrasket når en tredjedel av elevene dropper ut av videregående skole når de endelig selv får velge?

Skolen er selvfølgelig ikke like destruktiv for alle. Mange klarer seg fint igjennom skoletiden uten åpenbare plager, uvitende om at de ikke har lært så mye som de kunne. Men for en del unge mennesker er bivirkningene ved skolen en følelse av hjelpeløshet og meningsløshet. De føler at eksterne faktorer bestemmer over livet deres i stedet for dem selv. Men det alvorligste problemet er at for altfor mange er skoletiden en kontinuerlig, traumatisk opplevelse som i varierende grad viser seg i angst, depresjoner og utmattelse – og som gir et voksenliv med redusert livskvalitet og lav selvtillit. Som lege møter jeg mange skole-skadede som mottar psykologisk behandling, er innsatt i fengsel eller i verste fall ender som et tall i selvmordsstatistikken.

Skolen i dag tvinger foreldre til å bli medsammensvorne som må følge opp barnas lekser. De må mase og lokke som skolens forlengede arm, i stedet for å ha verdifull familietid. Mange tør heller ikke ta barna ut av skolen noen dager, selv til aktiviteter de vet barna vil lære mer av, enn den tilsvarende tiden på skolen. De har godtatt samfunnets løgn om at det bare er gjennom langvarig skolegang at fremtiden sikres. Dette handler ikke om lærerne, det er ikke de som har bestemt at jobben deres er å presse umotiverte elever til å pløye seg gjennom lærebøker for å score høyt på nasjonale tester. Helst vil de vel ha det gøy på skolen, de også.

Det er systemet og spesielt den manglende valgfriheten, som er problemet.

Så hva kan vi foreldre gjøre? I hvert fall demme opp for den manglende frie leken ved å passe på at barna etter skolen har tid til uorganisert, egenstyrt aktivitet med venner. Vi kan med god samvittighet ta dem ut av skolen for aktiviteter som familien synes er verdifulle. Ikke minst bør vi velge skoler som jobber med og ikke mot barnas nysgjerrighet og frie lek.         

Kan instinktene utviklet gjennom millioner av år hjelpe oss også i en moderne skole? Peter Grays forskning tyder på det. I Massachusetts, USA, ligger Sudbury Valley School. Det er en skole som er drevet etter demokratiske prinsipper, slik jeger- og samlersamfunnene fungerer. Uten klassetrinn lærer barna på tvers av aldersgrupper. Elevstyrt læring gjennom lek, nysgjerrighet og samarbeid er grunnpilarene i utdanningen. Læringen er uten fast pensum, drevet av elevene egne interesser, og lærerne er støttespillere og rådgivere på elevenes forespørsel. I dag finnes over 50 skoler av denne typen i USA og Europa. Intuitivt tenker nok flere at dette umulig kan fungere. Men forskning viser at disse elevene gjør det vel så bra i høyere skolegang som barn fra ordinære skoler. Samtidig føler de mer tilfredshet og kontroll over egne liv.

Vi må ikke stå i veien for barns utvikling. I vår globale, komplekse og hurtig forandrende verden trenger vi barn med variert kunnskap. Hva som er nyttig å kunne om 10, 20 eller 50 år er umulig å forutsi. Men vi vet at vi trenger barn som har fått like muligheter til å uttrykke sine forskjeller. Vi må derfor etablere moderne læresentre som kan støtte dem i å finne sin egen vei. De bør bli genier i ordets opprinnelige greske betydning; Geni var ånden som var til stede ved fødselen for å sikre at barnet ble unikt. Vi må lære av jeger- og samlerkulturens hardt ervervede kunnskap: Vår viktigste jobb som voksne er å ikke stå i veien.

Samfunnsforsker og kriminolog Nils Christie skrev allerede i 1971 at skolen tar barndommen fra ungene og at den er en interneringsleir for den oppvoksende slekt. La det ikke gå 44 år til før det skjer en endring! Skrevet av Torkil Færø, lege.

I stedet for å tilpasse våre barn systemer og standardiserte skjemaer, og dope dem ned fordi de ikke passer inn – bør vi se mer på systemet, om det er menneskevennlig eller ei.

Trude Helén Hole

……..

Dette du nå har lest, er et utdrag av dokumentaren Når våren ikke kommer, som er sterk en dokumentar om selvmord. I følge NHI er selvmord den største trusselen mot barn og unges helse. Over ni tusen jenter og fire tusen gutter prøver å ta sine liv hvert år, 1/3 del av alle barn og unge forteller at de har hatt selvmordstanker og selvskading er i dag blitt vanlig.

kjop-boken-her

Vi kan ikke la det gå 20 år til uten resultater når vi har kunnskap nok til å gjøre noe med det nå. Derfor har jeg samlet en del historier som viser et tydelig mønster, og fremmet noen enkle, men konkrete løsninger jeg mener er helt nødvendig for å få redusert statistikken rundt selvmord og selvskading.
.
Jeg har også fremmet noen fornuftige årsaksforklaringer skrevet av mennesker med god ekspertise, samt innlegg skrevet av mennesker som «har vært der», med tilhørende råd og støtte. Jeg håper med dette at denne bok kan bidra til å få økt fokus på selvmord, og at beslutninger og tiltak iverksettes der det skal innenfor hvert tema som er tatt opp slik at den dystre selvmordsstatistikken reduseres.
.
Temaene er;
  • Mobbing
  • Psykiske problemer og økende selvmord blant ungdom
  • Selvmord i psykiatrien
  • Utstrakt bruk av farlige medisiner som også øker selvmordsfaren
Takk til Fritt Ord. Boken er selvfinansiert, men Fritt Ord har støttet ferdigstillelsen. Uten Fritt Ord hadde jeg ikke kommet i mål. Takk også til alle bidragsyterne og spesielt Hans-Erik Dyvik Husby som har skrevet forordet.
Nå kun 179.-
.
10% av bokens inntekter går til Kirkens SOS og boken kan kjøpes her.
.
Skjermbilde 2017-06-04 kl. 11.28.30
.

Online-Yellow-970x250

Reklamer