For nærmere himmel og kanskje også helvete, kommer du ikke. Men noen ganger må vi ut av komfortsonen for å finne de virkelige gode opplevelsene, de vi vokser på, som gjør oss større og som får oss til å føle oss levende. Det handler ofte om å utsette seg for situasjoner som vi må mestre og det gjør vi som oftest – om vi bare våger.
På toppen, høyt henger jeg – og lykkelig er jeg!
Å klatre Himmelstigen opp til fantastiske Trolltunga er en fin mulighet til å finne ut hva du er god for, spesielt om du har høydeskrekk eller klaustrofobi – eller begge deler som meg. Og i likhet med meg liker du kanskje å konkurrere og utfordre deg selv?
Jeg utfordrer meg selv med jevne mellomrom og finner ut hva jeg er god for ved å komme meg ut av komfortsonen – ikke fordi jeg skal forsøke å bli kvitt fobiene mine, for det har jeg lite tro på, men fordi jeg skal minne meg om at jeg mestrer dem – jeg mestrer situasjoner selv med fobier. Les også intervju med polfarer Inge Solheim.
Jeg er kort og godt helt sjef hvis jeg bare vil og våger.
Ann mestrer hun også, på sin måte!
Og nettopp det å mestre det du ikke tror du er i stand til – er en fantastisk berikende opplevelse som gjør noe med deg og som du lever lenge på. Så jeg klikket meg inn på Opplev Odda for å finne noen “vanvittige sprell”, og fant informasjon om Himmelstigen og Trolltunga, Norges nye og meget hete turistattraksjon. Med dette valget ville jeg altså utsette meg selv for to av mine største fobier – høydeskrekk og klaustrofobi.
Mao to monsterfluer i en smekk, men jeg syntes det er greit at det monner litt når jeg først skal ut av komfortsonen min. Skjønner?
Om å vinne over deg selv. Så en septemberfin fredag kjørte jeg vestover fra Oslo, en fem timers biltur sammen med min venninne Ann Magritt Brekke som forøvrig også har høydeskrekk – slik at vi på bilturen kunne oppmuntre hverandre til å bli litt vågale og litt vill i nikkersen og det ble vi – eller det vil si jeg.
Jeg har klatret forbi guiden og under meg kommer Ann med gul hjelm krypende over et heng, og deretter resten av gjengen. 🙂
Himmelstigen opp til Trolltunga som ligger ca 1250 moh, er nemlig som navnet mer enn antyder, en slags stige som strekker seg 250m rett opp langs fjellveggen til toppen, altså 1000 moh! Og selvsagt fikk jeg panikk og det allerede i første “overheng”. Jeg klatret som nummer to etter guiden, for den plassen måtte bli min, sa jeg – jeg kan nemlig ikke klatre bak sinker, for da får jeg tid til å tenke på hva jeg i helvete holder på med, og deretter kom Ann – dette fordi guiden ville ha dem med skrekkelige fobier i nærheten av seg, hvilket var fornuftig fikk vi fort erfare.
For da vi tok fatt på klippeveggen og fjellets første umulige hinder, klatret vi opp og samtidig utover det første henget, ja, veggen skrånet opp og utover, og ikke nok med det, veggen skrånet opp og ut mot det store intet til venstre, mot kun luft og den sikre død – vi kunne nemlig ikke se over klippekanten vi klatret mot, og heller ikke klippekanten til venstre – så jeg ble stående bom fast og tenke følgende:
– Helvete Faen!
Det er da du må ta en klok avgjørelse, og dette må du gjøre før panikken får festet seg. Om du er en kriger som meg, liker du ikke å tape for noen, ei heller fobier. Du må bestemme om frykten skal vinne over deg og klikke fullstendig – eller du kan velge, for dette er nemlig et valg – å ta kontroll over frykten og vinne slaget.
Jeg velger stort sett det siste om jeg velger tidsnok og har trent opp hjernen til å ta kontroll i situasjoner som presser meg.
Men for å kunne ta kontroll må du kunne gjenkjenne situasjoner og følelser som begynner å løpe løpsk – før de gjør det. Du må vite hva du skal gjøre og hvilke mentale knapper du skal trykke på. Ved opplevelser som Himmelstigen foretok jeg en ytre, men samtidig også en indre reise der jeg nok en gang lærte hva jeg selv er i stand til å mestre.
Og en slik “indre” reise – kan jeg love – er en meget spennende reise. Det krydrer den ytre reisen.
Her henger Ann. Er det ikke kult?
Turen tar mellom 8-10 timer, så sett av hele dagen. Ta med godt med mat, godt med klær i tilfelle skiftende vær, godt fottøy og noe å sitte på. Deilig og rent drikkevann finner du underveis. Deretter er det bare å nyte turen. Du kan også gå på egenhånd og klatre Himmelstigen om du har klatrekort. Hvis ikke, melder du deg på en guidet gruppetur som vi gjorde og som vi opplevde var meget trivelig og trygt med dyktige guider.
De organiserte turene koster kr 950.- per person inkludert sykkel og klatreutstyr. Det er satt av tid til gode pauser underveis og turen passer for alle i normalt god form over 15 år, i følge Opplev Odda. Våre guider Sol og Yngve, kunne fortelle at uken før var et par på 70 år med på turen, så det er muligheter for mange å nyte denne opplevelsen. Jeg personlig oppfatter meg selv som middels trent, og merket virkelig hjertepumpen. Er du dårlig trent, bør du ikke begi deg ut på Himmelstigen, mener nå jeg – men heller gå opp.
Her kjeme de! Det var utrolig gøy å klatre! Men husk, det begynner å bli trangt om plassen, selv i fjellheimen.
Basic info om Himmelstigen eller Via Ferrata, er nesten det samme som fjellklatring, bare noe enklere slik at også vi som ikke driver klatring kan få boltre oss i fjellveggen. Himmestigen mot Troltunga ble laget så sent som i 2009 av Jostein Soldal som driver Opplev Odda. Han søkte visstnok Innovasjon Norge om midler til å anlegge en via ferrata og i 2014 begynte det bokstavelig talt å ta helt av. Det ryktes om at en sheik kom med eget fly for å ta turen, for så å returnere hjem samme kveld.
Været i Hardanger er ofte skiftende så ta med klær for både vind, regn og sol. Godt fottøy gjerne med litt ekstra stiv såle er viktig. Fjellsidene er tilrettelagt med faste sikringsmidler som stålwire og stålbøyler festet i fjellet som stigesteg. Stegene er forutsigbare, og en trenger som nevnt ikke ha klatreferdigheter, kun litt mot i brystet og vett i pannen. Du bærer hjelm og har på deg sikringssele, og sørger selv for å sikre deg langs stålwiren oppover fjellsiden – selvsagt til god instruks fra guiden.
Begge Via Ferrata løypene i Odda, ja, du finner en i Tysse også, er et fantastisk utstillingsvindu for norsk turisthistorie, vannkrafthistorie og industrihistorie, alt innrammet i majestetisk og flott natur! Ja, jeg overdriver virkelig ikke når jeg sier at utsikten fra Trolltunga kan ta pusten fra deg, om ikke klatringen allerede har gjort det.
Slik gikk det til – vi syklet, gikk, klatret, jublet, klatret, gikk, syklet og jublet. Etter å ha fått utdelt nødvendig utstyr ved Turistsenteret som ligger ca 550 moh, begynner turen med en idyllisk 7 km lang sykkeltur langs Ringedalsjøen. Vannet er grønt, klart og vakkert, og speiler de ruvende fjellene som omgir det. Det er nesten som tiden står stille, men bare nesten.
Ved enden vannet parkeres syklene og turen opp til startpunktet der Via Ferrataen eller Himmelstigen kan begynne. Totalt skal du gå opp 700 høydemeter i nydelig, men noe tungt terreng. De siste 200 m klatrer du rett opp fjellveggen – ja, det er en opplevelse, og du tror det gjerne ikke før du har kommet ned igjen og først da våger å titte opp løypen.
Den ser nemlig helt rå ut nedenfra, og det er uvirkelig at noen faktisk kan klatre opp der.
Etter en ny pause med mer informasjon, er det på med hjelp og klatreutstyr ved foten av klippeveggen. De med høydeskrekk får anledning til å klatre nær guidene, og det anbefales på det sterkeste. Deretter er det bare å begynne den spektakulære klatringen opp Himmelstigen som noen ganger lar deg bryne på steder med overheng, dvs at fjellveggen heller noe utover. Om det er spenstig? Ja!
Om du ikke har krøpet til korset før, så gjør du det i hvert fall over kantene til klippehyllene der du kan ta deg en liten pust i bakken før neste vegg skal forseres.
Du vil nok med andre ord merke det litt, både mentalt og i kroppen når du nærmer deg toppen, særlig om du har med tung sekk. Men den fantastiske utsikten og den berusende følelsen og gleden over å mestre som da raser gjennom kroppen din vel oppe på den siste hyllen, er nesten ubeskrivelig – du må nesten bare oppleve det selv.
Litt rart var det da å omsider runde fjellknausen og øyne alle turistene som valfarter platået mot Trolltunga, i jeans og noen med paraply. Ja, det var et underlig skue. Men det er jo ikke annet å gjøre å joine rekken og rusle den ene kilometeren bort til «Tunga», som må være en av de mest spektakulære fjellformasjonene i verden. Den heller litt oppover, så det er ikke så skummelt å gå utpå som det ser ut til.
En deilig badekulp. Lenger bak ser dere veggen som det klatres i.
Men du kan bli overrasket av lang kø, for alle skal selvsvagt ha bilder, så ett noe kommersielt preg vil nok møte deg der på toppen av verden med utsikt over Norge. Ann og jeg valgte å droppe kø-ståing, og fant vår egen tunge som etter vår mening var mer skummel enn selve Trolltunga 15 meter bortenfor, for det er ingen overdrivelse å si at hele klippekanten er et vakkert og spennende skue, så det er ikke noe problem å velge en tunge som du kan ha helt for deg selv.
Tilbaketuren går dessverre vil kanskje noen mene inklusive meg, samme veien ned. Men nå var jeg jo i Odda for å oppleve mestring i tillegg til vakker natur, så det var bare å skru på samme kontrollmekanisme som på veien opp, og deretter gikk det rimelig greit på automatikk hele veien ned; puste, gå trinn for trinn, feste sikring, feste sikring, se ned mellom beina, krype utenfor stup og stole på at det finnes et trinn du ikke ser der under. Det var et par ganger at jeg tenkte:
– Himmelstigen, for faen? Dette er jo rene Helvetesstigen. Å klatre her er en utrolig idiotisk ting å gjøre!
Vel, helt nede ved stigens start og ende, våget jeg omsider å titte opp ruten; langs rene, flate fjellvegger. Ann og jeg var selvsagt først opp – nevnte jeg at jeg klatret forbi guiden? Ja, når jeg har fått kontroll og frykten er borte, har jeg en tendens til å bli veldig uredd, for å si det slik. Og vi var selvsagt først ned, og der stod vi på fast grunn og så andre klatrere på vei ned mot tryggheten, og vi jublet både innvendig og utvendig! #Lykke
Etter litt drikke og sjokolade var det å ta fatt på den lange veien i det tørre elveleiet ned mot syklene igjen, og deretter tråkke den fine halvtimen mot turistsenteret – hvilket gjorde svært godt for utslitte bein. For mer info sjekk ut: Opplev Odda.
Fortsatt god sommer, dere!
Følg drømmen din – for den kan bli så mye mer, og spre kjærlighet og glede hvor enn du ferdes. 🙂
For nærmere himmel og kanskje også helvete, kommer du ikke. Men noen ganger må vi ut av komfortsonen for å finne de virkelige gode opplevelsene, de vi vokser på, som gjør oss større og som får oss til å føle oss levende. Det handler ofte om å utsette seg for situasjoner som vi må mestre og det gjør vi som oftest – om vi bare våger.
Å klatre Himmelstigen opp til fantastiske Trolltunga er en fin mulighet til å finne ut hva du er god for, spesielt om du har høydeskrekk eller klaustrofobi – eller begge deler som meg. Og i likhet med meg liker du kanskje å konkurrere og utfordre deg selv?
Jeg utfordrer meg selv med jevne mellomrom og finner ut hva jeg er god for ved å komme meg ut av komfortsonen – ikke fordi jeg skal forsøke å bli kvitt fobiene mine, for det har jeg lite tro på, men fordi jeg skal minne meg om at jeg mestrer dem – jeg mestrer situasjoner selv med fobier. Les også intervju med polfarer Inge Solheim.
Jeg er kort og godt helt sjef hvis jeg bare vil og våger.
Og nettopp det å mestre det du ikke tror du er i stand til – er en fantastisk berikende opplevelse som gjør noe med deg og som du lever lenge på. Så jeg klikket meg inn på Opplev Odda for å finne noen “vanvittige sprell”, og fant informasjon om Himmelstigen og Trolltunga, Norges nye og meget hete turistattraksjon. Med dette valget ville jeg altså utsette meg selv for to av mine største fobier – høydeskrekk og klaustrofobi.
Mao to monsterfluer i en smekk, men jeg syntes det er greit at det monner litt når jeg først skal ut av komfortsonen min. Skjønner?
Om å vinne over deg selv. Så en septemberfin fredag kjørte jeg vestover fra Oslo, en fem timers biltur sammen med min venninne Ann Magritt Brekke som forøvrig også har høydeskrekk – slik at vi på bilturen kunne oppmuntre hverandre til å bli litt vågale og litt vill i nikkersen og det ble vi – eller det vil si jeg.
Himmelstigen opp til Trolltunga som ligger ca 1250 moh, er nemlig som navnet mer enn antyder, en slags stige som strekker seg 250m rett opp langs fjellveggen til toppen, altså 1000 moh! Og selvsagt fikk jeg panikk og det allerede i første “overheng”. Jeg klatret som nummer to etter guiden, for den plassen måtte bli min, sa jeg – jeg kan nemlig ikke klatre bak sinker, for da får jeg tid til å tenke på hva jeg i helvete holder på med, og deretter kom Ann – dette fordi guiden ville ha dem med skrekkelige fobier i nærheten av seg, hvilket var fornuftig fikk vi fort erfare.
For da vi tok fatt på klippeveggen og fjellets første umulige hinder, klatret vi opp og samtidig utover det første henget, ja, veggen skrånet opp og utover, og ikke nok med det, veggen skrånet opp og ut mot det store intet til venstre, mot kun luft og den sikre død – vi kunne nemlig ikke se over klippekanten vi klatret mot, og heller ikke klippekanten til venstre – så jeg ble stående bom fast og tenke følgende:
– Helvete Faen!
Det er da du må ta en klok avgjørelse, og dette må du gjøre før panikken får festet seg. Om du er en kriger som meg, liker du ikke å tape for noen, ei heller fobier. Du må bestemme om frykten skal vinne over deg og klikke fullstendig – eller du kan velge, for dette er nemlig et valg – å ta kontroll over frykten og vinne slaget.
Jeg velger stort sett det siste om jeg velger tidsnok og har trent opp hjernen til å ta kontroll i situasjoner som presser meg.
Men for å kunne ta kontroll må du kunne gjenkjenne situasjoner og følelser som begynner å løpe løpsk – før de gjør det. Du må vite hva du skal gjøre og hvilke mentale knapper du skal trykke på. Ved opplevelser som Himmelstigen foretok jeg en ytre, men samtidig også en indre reise der jeg nok en gang lærte hva jeg selv er i stand til å mestre.
Og en slik “indre” reise – kan jeg love – er en meget spennende reise. Det krydrer den ytre reisen.
Turen tar mellom 8-10 timer, så sett av hele dagen. Ta med godt med mat, godt med klær i tilfelle skiftende vær, godt fottøy og noe å sitte på. Deilig og rent drikkevann finner du underveis. Deretter er det bare å nyte turen. Du kan også gå på egenhånd og klatre Himmelstigen om du har klatrekort. Hvis ikke, melder du deg på en guidet gruppetur som vi gjorde og som vi opplevde var meget trivelig og trygt med dyktige guider.
De organiserte turene koster kr 950.- per person inkludert sykkel og klatreutstyr. Det er satt av tid til gode pauser underveis og turen passer for alle i normalt god form over 15 år, i følge Opplev Odda. Våre guider Sol og Yngve, kunne fortelle at uken før var et par på 70 år med på turen, så det er muligheter for mange å nyte denne opplevelsen. Jeg personlig oppfatter meg selv som middels trent, og merket virkelig hjertepumpen. Er du dårlig trent, bør du ikke begi deg ut på Himmelstigen, mener nå jeg – men heller gå opp.
Basic info om Himmelstigen eller Via Ferrata, er nesten det samme som fjellklatring, bare noe enklere slik at også vi som ikke driver klatring kan få boltre oss i fjellveggen. Himmestigen mot Troltunga ble laget så sent som i 2009 av Jostein Soldal som driver Opplev Odda. Han søkte visstnok Innovasjon Norge om midler til å anlegge en via ferrata og i 2014 begynte det bokstavelig talt å ta helt av. Det ryktes om at en sheik kom med eget fly for å ta turen, for så å returnere hjem samme kveld.
Været i Hardanger er ofte skiftende så ta med klær for både vind, regn og sol. Godt fottøy gjerne med litt ekstra stiv såle er viktig. Fjellsidene er tilrettelagt med faste sikringsmidler som stålwire og stålbøyler festet i fjellet som stigesteg. Stegene er forutsigbare, og en trenger som nevnt ikke ha klatreferdigheter, kun litt mot i brystet og vett i pannen. Du bærer hjelm og har på deg sikringssele, og sørger selv for å sikre deg langs stålwiren oppover fjellsiden – selvsagt til god instruks fra guiden.
Begge Via Ferrata løypene i Odda, ja, du finner en i Tysse også, er et fantastisk utstillingsvindu for norsk turisthistorie, vannkrafthistorie og industrihistorie, alt innrammet i majestetisk og flott natur! Ja, jeg overdriver virkelig ikke når jeg sier at utsikten fra Trolltunga kan ta pusten fra deg, om ikke klatringen allerede har gjort det.
Slik gikk det til – vi syklet, gikk, klatret, jublet, klatret, gikk, syklet og jublet. Etter å ha fått utdelt nødvendig utstyr ved Turistsenteret som ligger ca 550 moh, begynner turen med en idyllisk 7 km lang sykkeltur langs Ringedalsjøen. Vannet er grønt, klart og vakkert, og speiler de ruvende fjellene som omgir det. Det er nesten som tiden står stille, men bare nesten.
Ved enden vannet parkeres syklene og turen opp til startpunktet der Via Ferrataen eller Himmelstigen kan begynne. Totalt skal du gå opp 700 høydemeter i nydelig, men noe tungt terreng. De siste 200 m klatrer du rett opp fjellveggen – ja, det er en opplevelse, og du tror det gjerne ikke før du har kommet ned igjen og først da våger å titte opp løypen.
Den ser nemlig helt rå ut nedenfra, og det er uvirkelig at noen faktisk kan klatre opp der.
Etter en ny pause med mer informasjon, er det på med hjelp og klatreutstyr ved foten av klippeveggen. De med høydeskrekk får anledning til å klatre nær guidene, og det anbefales på det sterkeste. Deretter er det bare å begynne den spektakulære klatringen opp Himmelstigen som noen ganger lar deg bryne på steder med overheng, dvs at fjellveggen heller noe utover. Om det er spenstig? Ja!
Om du ikke har krøpet til korset før, så gjør du det i hvert fall over kantene til klippehyllene der du kan ta deg en liten pust i bakken før neste vegg skal forseres.
Du vil nok med andre ord merke det litt, både mentalt og i kroppen når du nærmer deg toppen, særlig om du har med tung sekk. Men den fantastiske utsikten og den berusende følelsen og gleden over å mestre som da raser gjennom kroppen din vel oppe på den siste hyllen, er nesten ubeskrivelig – du må nesten bare oppleve det selv.
Litt rart var det da å omsider runde fjellknausen og øyne alle turistene som valfarter platået mot Trolltunga, i jeans og noen med paraply. Ja, det var et underlig skue. Men det er jo ikke annet å gjøre å joine rekken og rusle den ene kilometeren bort til «Tunga», som må være en av de mest spektakulære fjellformasjonene i verden. Den heller litt oppover, så det er ikke så skummelt å gå utpå som det ser ut til.
Men du kan bli overrasket av lang kø, for alle skal selvsvagt ha bilder, så ett noe kommersielt preg vil nok møte deg der på toppen av verden med utsikt over Norge. Ann og jeg valgte å droppe kø-ståing, og fant vår egen tunge som etter vår mening var mer skummel enn selve Trolltunga 15 meter bortenfor, for det er ingen overdrivelse å si at hele klippekanten er et vakkert og spennende skue, så det er ikke noe problem å velge en tunge som du kan ha helt for deg selv.
Tilbaketuren går dessverre vil kanskje noen mene inklusive meg, samme veien ned. Men nå var jeg jo i Odda for å oppleve mestring i tillegg til vakker natur, så det var bare å skru på samme kontrollmekanisme som på veien opp, og deretter gikk det rimelig greit på automatikk hele veien ned; puste, gå trinn for trinn, feste sikring, feste sikring, se ned mellom beina, krype utenfor stup og stole på at det finnes et trinn du ikke ser der under. Det var et par ganger at jeg tenkte:
– Himmelstigen, for faen? Dette er jo rene Helvetesstigen. Å klatre her er en utrolig idiotisk ting å gjøre!
Vel, helt nede ved stigens start og ende, våget jeg omsider å titte opp ruten; langs rene, flate fjellvegger. Ann og jeg var selvsagt først opp – nevnte jeg at jeg klatret forbi guiden? Ja, når jeg har fått kontroll og frykten er borte, har jeg en tendens til å bli veldig uredd, for å si det slik. Og vi var selvsagt først ned, og der stod vi på fast grunn og så andre klatrere på vei ned mot tryggheten, og vi jublet både innvendig og utvendig! #Lykke
Etter litt drikke og sjokolade var det å ta fatt på den lange veien i det tørre elveleiet ned mot syklene igjen, og deretter tråkke den fine halvtimen mot turistsenteret – hvilket gjorde svært godt for utslitte bein. For mer info sjekk ut: Opplev Odda.
Fortsatt god sommer, dere!
Følg drømmen din – for den kan bli så mye mer, og spre kjærlighet og glede hvor enn du ferdes. 🙂
Mvh. Trude Helén Hole
MIN FORFATTERSIDE
Mine online vinkurs og vinkompendium finner du her.
Vil du følge denne bloggen, meld deg på nyhetsbrevet eller trykk på FOLLOW oppe til høyre.
Mine bøker – Min TV kanal – Bilder – Vinkurs – Referanser – Linkedin – Twitter – Facebook – Instagram.
Share this: