(NRK) Det er Jørn Lier Horst som uttaler dette til NRK, i en sak publisert i går – samme dag som jeg ironisk nok publiserte Har du ikke hørt om Indieforfattere? Det er de som utsletter forlagsbransjen. Horst har gitt ut over 30 bøker på Gyldendal. En evigvarende kontrakt hindrer ham i å flytte bøkene over på sitt eget forlag, Capitana, som han var med på å starte tidligere i år.
Horst vil gjerne flytte alle sine tidligere bøker dit, både barnebøker og kriminalromaner. Problemet er bare at han har en kontrakt med sitt gamle forlag, Gyldendal, og det vil ikke gi slipp på en av sine mest innbringende forfattere.
– Jeg la noen millioner i potten for å få kjøpt tilbake rettighetene til mitt eget livsverk, men Gyldendal sa nei. Det synes jeg er urimelig, sier en av våre mestselgende forfattere som nå altså reagerer på livstidskontrakten.
Personlig tror jeg ikke forfattere er så veldig klar over hva de signerer når de inngår samarbeid med et forlag. Jeg tror de forfattere som signerer er så lykkelig for at de kom gjennom det helvetes trange nåløyet at de gladelig, i et øyeblikk av lykkelig galskap – signerer bort sjelen sin.
Jeg husker godt da jeg signerte med N.W. Damm & Søn ANS som utga min første bok Sannheten om Lotte-Marie, den første i Norges morsomste serie – at jeg bokstavelig talt svevde i lykkerus frem og tilbake over Majorstuakrysset og skapte farlige situasjoner hele formiddagen.
Hadde jeg hatt mobil, ja, dette var før mobilens inntog, eller kanskje ikke, det var i 2006 – hadde vi mobil på den tiden? Vel, anyway – hadde jeg kommet på at jeg hadde mobil, så hadde jeg sikkert brukt opp hele forskuddet på å ringe til Afrika i ren lykkerus. Skjønner?
Dette er en god og solidarisk avtale, sier derimot Kari Marstein, sjefredaktør for skjønnlitteratur i Gyldendal som selvsagt forsvarer forfatterkontraktene.
– Kontrakten er kanskje gammeldags i den forstand at den både er solidarisk og god for alle parter. Den er nok en av de mest detaljerte og ivaretakende for forfatterskapene i verden, sier hun, og understreker også at de forfatterne som tjener penger for forlaget, også bidrar til å dyrke fram nye talenter, noe som er et viktig grunnprinsipp i hele forlagsbransjen. Forholdet mellom en forfatter og forlaget handler også om noe langt mer enn kroner og øre, fastslår Marstein.
Jepp, det høres ut som om Norge er storindustri når det gjelder å produsere nye forfattere.
Men er dette riktig? Det sendes visstnok inn 6000 manus til norske forlag fra debutanter hvert år, og kun 1-5 prosent av blir antatt. Jeg tenker derfor at argumentet at etablerte forfattere med sine livstidskontrakter er “med på å dyrke frem nye talenter” faller litt på steingrunn – for hvor mange debutanter snakker vi om egentlig? Og hvor mange av dem er talenter som lever videre?
Vel, i fjor kunne NRK formidle at vi hadde 37 bokdebutanter i 2017. Gyldendal som altså bruker debutanter som et argument for å holde på Horst livet ut, hadde 28 debutanter i perioden 2001-2005, i følge en artikkel i Forfatterforeningen. Fem stykker per år altså.
Sannsynligheten er meget stor for at vi aldri hører noe mer fra de lykkelige debutantene.
Fakta er at vi hører knapt at de har debutert!
For hva skjer egentlig med debutantene? Jo, de fleste forsvinner inn i mørket der de kom fra, inn i de mørkeste kroker selv også i bokhandelen, for bokhandelen som også eies av de største forlagene – vil selvsagt tjene penger, og det gjør de med Jo Nesbø og Jørn Lier Horst, ikke debutant Anders T. Andersen som har skrevet følgende i et herlig innlegg i Aftenposten.
“Det virker som det er et totalt fravær av interesse for å løfte nykommere ut av mørket. En norsk debutant selger i gjennomsnitt 248 bøker. Kanskje mange av dem ikke fortjener bedre? Ikke vet jeg. Men at ingen nykommere har et høyere salgspotensial, forekommer meg vanskelig å svelge. Hvis det er slik, burde forlagsbransjen stevnes for retten for løgnaktige påstander om kvaliteten på sine utgivelser.”
Det er en kjensgjerning at forlagene ikke satser på debutantene sine – de gjemmer dem nesten bort. Forlagenes store markedsapparater brukes til de store og godt etablerte salgskanonene som de også fronter i egne butikker. Så hva skal egentlig forlagene med debutantene? Er de kun et brikke i et pengespill? Et alibi for å få statlig godvilje?
Det er forøvrig også litt underlig, syntes jeg – at forfattere hvis arbeid er å skrive bøker, blir avkrevd å betale for andre forfattere. Jeg er usikker hvorvidt andre arbeidstagere betaler for sine kollegaer i den grad forfattere gjør. Men tilbake til debutantene det snakkes så mye om for tiden – bokdebutanter er i følge Jørgen Moltubak et bransjeproblem, og han har helt rett. Moltubak skriver følgende i en glimrende kronikk i Dagbladet i 2012:
En ny forfatter får kanskje et opplag på rundt 1600-2000 eksemplarer. 1000 av disse går til norsk litteraturs største kunde som er Kulturrådet som fordeler bøkene til bibliotekene. Ca. 500 eksemplarer gis nærmest gratis (70% rabatt) til landets bokhandlere. (som også eies av forlagene)
Når bøkene knapt har noe salg, minner det hele mest om en situasjon der litteraturen ligger i respirator og holdes i live innenfor sitt lukkede kretsløp. Dersom forlagene ikke engang prøver å selge bøkene sine, hva driver de da med? Ett svar kan være at for forlagene er det å produsere og distribuere skjønnlitteratur noe som øker kulturell kapital og skaper et godt inntrykk overfor myndighetene.
Det «kulturelle ansvaret» de påtar seg gjør at de nyter godt av en rekke lukrative særordninger, som f. eks. mva.-fritak. De pynter seg med skjønnlitteratur, mens de tjener pengene sine helt andre steder. Kulturministeren burde spørre seg om vi virkelig vil ha det slik at det meste av norsk skjønnlitteratur støver ned i biblioteker og på den lille hyllen bakerst i bokhandelen. Er det ikke på høy tid at vi får en regulering av bokbransjen som gir incentiver for aktivt salg og levende litteraturformidling?
Dette er kloke ord etter min mening. Vel, Horst får altså ikke med seg bøkene sine over i eget forlag. Gyldendal ønsker selvsagt ikke det, han tjener for mye for dem. Men å bruke “satsing på debutanter” som et argument i denne sak når vi alle vet bedre, er totalt latterlig. Men allikevel brukes argumentet titt og ofte – og det er vel fordi forlagsbransjen slipper unna med det. Vel, vi får det vi fortjener, ikke sant? 🙂
Mer av mine skriblerier om bokbransjen og bøker finner du her.
Med dette ønskes alle en riktig fin dag!
Mvh. Trude Helén Hole
MIN FORFATTERSIDE
Mine online vinkurs og gratis vinkompendium finner du her.
Vil du følge denne bloggen, meld deg på nyhetsbrevet eller trykk på FOLLOW oppe til høyre.
Mine bøker – Min TV kanal – Mitt firma – Blogg – Bilder – Vinkurs – Referanser – Linkedin – Twitter – Facebook – Instagram.
(NRK) Det er Jørn Lier Horst som uttaler dette til NRK, i en sak publisert i går – samme dag som jeg ironisk nok publiserte Har du ikke hørt om Indieforfattere? Det er de som utsletter forlagsbransjen. Horst har gitt ut over 30 bøker på Gyldendal. En evigvarende kontrakt hindrer ham i å flytte bøkene over på sitt eget forlag, Capitana, som han var med på å starte tidligere i år.
Horst vil gjerne flytte alle sine tidligere bøker dit, både barnebøker og kriminalromaner. Problemet er bare at han har en kontrakt med sitt gamle forlag, Gyldendal, og det vil ikke gi slipp på en av sine mest innbringende forfattere.
– Jeg la noen millioner i potten for å få kjøpt tilbake rettighetene til mitt eget livsverk, men Gyldendal sa nei. Det synes jeg er urimelig, sier en av våre mestselgende forfattere som nå altså reagerer på livstidskontrakten.
Personlig tror jeg ikke forfattere er så veldig klar over hva de signerer når de inngår samarbeid med et forlag. Jeg tror de forfattere som signerer er så lykkelig for at de kom gjennom det helvetes trange nåløyet at de gladelig, i et øyeblikk av lykkelig galskap – signerer bort sjelen sin.
Jeg husker godt da jeg signerte med N.W. Damm & Søn ANS som utga min første bok Sannheten om Lotte-Marie, den første i Norges morsomste serie – at jeg bokstavelig talt svevde i lykkerus frem og tilbake over Majorstuakrysset og skapte farlige situasjoner hele formiddagen.
Hadde jeg hatt mobil, ja, dette var før mobilens inntog, eller kanskje ikke, det var i 2006 – hadde vi mobil på den tiden? Vel, anyway – hadde jeg kommet på at jeg hadde mobil, så hadde jeg sikkert brukt opp hele forskuddet på å ringe til Afrika i ren lykkerus. Skjønner?
Dette er en god og solidarisk avtale, sier derimot Kari Marstein, sjefredaktør for skjønnlitteratur i Gyldendal som selvsagt forsvarer forfatterkontraktene.
– Kontrakten er kanskje gammeldags i den forstand at den både er solidarisk og god for alle parter. Den er nok en av de mest detaljerte og ivaretakende for forfatterskapene i verden, sier hun, og understreker også at de forfatterne som tjener penger for forlaget, også bidrar til å dyrke fram nye talenter, noe som er et viktig grunnprinsipp i hele forlagsbransjen. Forholdet mellom en forfatter og forlaget handler også om noe langt mer enn kroner og øre, fastslår Marstein.
Jepp, det høres ut som om Norge er storindustri når det gjelder å produsere nye forfattere.
Men er dette riktig? Det sendes visstnok inn 6000 manus til norske forlag fra debutanter hvert år, og kun 1-5 prosent av blir antatt. Jeg tenker derfor at argumentet at etablerte forfattere med sine livstidskontrakter er “med på å dyrke frem nye talenter” faller litt på steingrunn – for hvor mange debutanter snakker vi om egentlig? Og hvor mange av dem er talenter som lever videre?
Vel, i fjor kunne NRK formidle at vi hadde 37 bokdebutanter i 2017. Gyldendal som altså bruker debutanter som et argument for å holde på Horst livet ut, hadde 28 debutanter i perioden 2001-2005, i følge en artikkel i Forfatterforeningen. Fem stykker per år altså.
Sannsynligheten er meget stor for at vi aldri hører noe mer fra de lykkelige debutantene.
Fakta er at vi hører knapt at de har debutert!
For hva skjer egentlig med debutantene? Jo, de fleste forsvinner inn i mørket der de kom fra, inn i de mørkeste kroker selv også i bokhandelen, for bokhandelen som også eies av de største forlagene – vil selvsagt tjene penger, og det gjør de med Jo Nesbø og Jørn Lier Horst, ikke debutant Anders T. Andersen som har skrevet følgende i et herlig innlegg i Aftenposten.
“Det virker som det er et totalt fravær av interesse for å løfte nykommere ut av mørket. En norsk debutant selger i gjennomsnitt 248 bøker. Kanskje mange av dem ikke fortjener bedre? Ikke vet jeg. Men at ingen nykommere har et høyere salgspotensial, forekommer meg vanskelig å svelge. Hvis det er slik, burde forlagsbransjen stevnes for retten for løgnaktige påstander om kvaliteten på sine utgivelser.”
Det er en kjensgjerning at forlagene ikke satser på debutantene sine – de gjemmer dem nesten bort. Forlagenes store markedsapparater brukes til de store og godt etablerte salgskanonene som de også fronter i egne butikker. Så hva skal egentlig forlagene med debutantene? Er de kun et brikke i et pengespill? Et alibi for å få statlig godvilje?
Det er forøvrig også litt underlig, syntes jeg – at forfattere hvis arbeid er å skrive bøker, blir avkrevd å betale for andre forfattere. Jeg er usikker hvorvidt andre arbeidstagere betaler for sine kollegaer i den grad forfattere gjør. Men tilbake til debutantene det snakkes så mye om for tiden – bokdebutanter er i følge Jørgen Moltubak et bransjeproblem, og han har helt rett. Moltubak skriver følgende i en glimrende kronikk i Dagbladet i 2012:
En ny forfatter får kanskje et opplag på rundt 1600-2000 eksemplarer. 1000 av disse går til norsk litteraturs største kunde som er Kulturrådet som fordeler bøkene til bibliotekene. Ca. 500 eksemplarer gis nærmest gratis (70% rabatt) til landets bokhandlere. (som også eies av forlagene)
Når bøkene knapt har noe salg, minner det hele mest om en situasjon der litteraturen ligger i respirator og holdes i live innenfor sitt lukkede kretsløp. Dersom forlagene ikke engang prøver å selge bøkene sine, hva driver de da med? Ett svar kan være at for forlagene er det å produsere og distribuere skjønnlitteratur noe som øker kulturell kapital og skaper et godt inntrykk overfor myndighetene.
Det «kulturelle ansvaret» de påtar seg gjør at de nyter godt av en rekke lukrative særordninger, som f. eks. mva.-fritak. De pynter seg med skjønnlitteratur, mens de tjener pengene sine helt andre steder. Kulturministeren burde spørre seg om vi virkelig vil ha det slik at det meste av norsk skjønnlitteratur støver ned i biblioteker og på den lille hyllen bakerst i bokhandelen. Er det ikke på høy tid at vi får en regulering av bokbransjen som gir incentiver for aktivt salg og levende litteraturformidling?
Dette er kloke ord etter min mening. Vel, Horst får altså ikke med seg bøkene sine over i eget forlag. Gyldendal ønsker selvsagt ikke det, han tjener for mye for dem. Men å bruke “satsing på debutanter” som et argument i denne sak når vi alle vet bedre, er totalt latterlig. Men allikevel brukes argumentet titt og ofte – og det er vel fordi forlagsbransjen slipper unna med det. Vel, vi får det vi fortjener, ikke sant? 🙂
Mer av mine skriblerier om bokbransjen og bøker finner du her.
Med dette ønskes alle en riktig fin dag!
Mvh. Trude Helén Hole
MIN FORFATTERSIDE
Mine online vinkurs og gratis vinkompendium finner du her.
Vil du følge denne bloggen, meld deg på nyhetsbrevet eller trykk på FOLLOW oppe til høyre.
Mine bøker – Min TV kanal – Mitt firma – Blogg – Bilder – Vinkurs – Referanser – Linkedin – Twitter – Facebook – Instagram.
Share this: