Jeg var sammen med en narsissist

Anita Nita Sweeney, forfatter av Sannheten seirer, når maskene faller – om narsissister, skrev følgende på sin FB side i dag: Narsissister kan ikke ta ansvar for sine handlinger om de gjør noe galt, kriminelt eller urett mot andre. Om de mishandler deg, barna sine eller slektninger, er de feilfrie og uten skyld.

demon-161049__480
En pekefinger er vanlig – for det er DIN feil!

Narsissismen deres forteller dem at de er perfekte, berettiget å gjøre hva de vil uten konsekvenser og at de aldri må ta ansvar for noe. Å innrømme at de gjør noe galt betyr at de ikke er feilfrie som resten av oss og da fungerer ikke det falske «Selvet» de gjemmer seg bak lenger. Derfor benekter narsissister at de noensinne er skyld i noe og at du, deres nærmeste som de piner og plager, mishandler, saboterer, holder nede og lyver uavlatelig til – er skyld i alt galt i deres verden.

Noen kan innrømme skyld for å redde ansikt og sørge for at du tror de har skikket seg. Men det er løgn og bedrag, for de vil aldri noensinne endre seg vedvarende til det bedre.

Mishandling er ALLTID mishandlerens valg og ansvar. Det er aldri din skyld at noen velger å mishandle deg! Vi har likevel ansvar i forhold til narsissister og deres like. Det er til syvende og sist vi selv som må stoppe deres mishandling av oss ved å gå unna dem og gjerne stille dem til ansvar for sine kriminelle handlinger.

Det er også opp til oss om vi sluker alt mennesker sier til oss uten snev av bevis og blir flygende aper for narsissister som bidrar til å skade og ødelegge uskyldige menneskeliv. Anita Nita Sweeney

………

Dette kjenner jeg veldig godt igjen. I store norske leksikon står følgene: Hvis disse karaktertrekkene er så markerte at det innebærer funksjonssvikt eller lidelse for andre, snakker man om narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

Med begrepet narsissistisk raseri menes det et sterkt (og ofte ukontrollert) sinne som kan bryte frem når en person føler at hans selvbilde og selvoppfatning trues eller skades. Med narsissistiske krenkelser siktes det til de hendelser, ord eller utsagn som personen opplever som krenkende for selvfølelsen, og som dermed utløser et narsissistisk raseri.

Forøkt grad av narsissisme øker risikoen for utvikling av depressive symptomer hvis personen opplever krenkelser og (følelsesmessige) tap. Ved alvorlige former for narsissisme vil personen heller ikke være i stand til å kjenne på depresjon, fordi dette blir totalt uforenlig med egenoppfattelse og selvnytelse.

I stedet møtes krenkelser og tap med sinne overfor andre, som tillegges all skyld og som tilskrives onde og uhederlige motiver for sin atferd og handlinger. Hos noen kan det narsissistiske raseriet bli så massivt at projeksjonen antar psykotiske dimensjoner, for eksempel forestillinger om komplott (paranoid psykose).

……….

Ubehagelig og ødeleggende adferd. I fjor sommer ble det slutt mellom meg og min ex, og godt er det. Han jeg var sammen med hadde et pent smil og var sosial og hyggelig utad, men hadde for vane å ødelegge familieselskaper og bursdager ved å vise et enormt og plutselig sinne mot sine nærmeste.

Jeg visste derfor at han var en tikkende bombe, at det bare var tidsspørsmål før han ville eksplodere også overfor meg, men jeg håpet at han ville «runde av» med tiden og endre seg – jeg tok feil.

Alle andre var idioter og skyld i hans adferd. Han kunne plutselig slå hardt i bordet, skrike høyt, hytte med neven og peke vilt med pekefingeren på alle han mente var skyld i alt mulig og som han skrek rett ut var komplett ubrukelige – også i saker og ting han absolutt ikke hadde noe som helst med å gjøre.

Han hadde heller ingen problemer med å fortelle hvor store idioter alle i familien og på jobben var, også bak deres rygg.

At han ødela familiesammenkomster skjedde ofte i de tre årene vi var sammen, og det var et svært ubehagelig og pinlig skue, men det virket som om hans aggressive adferd ble sett på som normal og akseptert. Det var ingen som korrigerte ham, og jeg forholdt meg derfor tyst når han eksploderte – dette tar jeg sterkt selvkritikk på.

Jeg burde selvsagt grepet inn selv om det føltes unaturlig. Jeg burde spurt hans mor og hans to søstre hvorfor de stadig lot ham behandle dem på denne måten. Til meg sa han at han kom fra en dysfunksjonell familie og jeg gjorde ingenting. Jeg var feig og forholdt meg tyst fordi det ikke rammet meg – nå gjør det det.

Men jeg godtar selvsagt ikke denne type oppførsel i mitt eget hjem. Det hendte én gang, og det var én gang for mye. Det begynte med en liten bagatell. Han gikk da ut en liten tur og samlet mot i fem minutter. Da han kom tilbake, dro han meg med inn i stuen i et voldsomt raseri. Deretter stod han så over meg og skrek og hyttet med neven og pekte på meg til det nesten ble latterlig, mens han skrek ut all slags snodige rariteter som var min feil.

Han skulle virkelig «sette meg på plass» på grunn av en filleting, slik han hadde for vane å gjøre med familien sin. Det ble med den ene gangen. To uker senere mente han vi kanskje kunne fortsette som før, men det var selvsagt utelukket. En grense var flyttet.

Han hadde omsider vist sitt sanne ansikt også i mitt hjem.

På den siste ferien vår (vi valgte å gjennomføre fordi den var bestilt) fikk også mine barn oppleve hans stadig skiftende humør og ødeleggende raseriutbrudd, også ute blant folk på restaurant. Det toppet seg den siste dagen fordi vi ikke fant et ok bord i varmen, det meste var fullt. Dette var også min feil. Han skapte en stor og ubehagelig scene, veltet en stol og stormet ut av restauranten. Han sanne ansikt var nå svært tydelig – også for oss.

Dette var et særdeles pinlig skue, og mine barn og jeg satt sjokkerte tilbake. Et slikt menneske vil vi selvsagt ikke ha i vårt hjem, eller ha noe mer med å gjøre. Vi valgte å ta toget hjem fra Gardemoen. Barna ville ikke sitte på med ham i bilen – vi ønsket ikke se ham mer.

Det er pussig at enkelte mennesker kan endre seg så fort og så brutalt. Det er Dr. Jekyll og Mr. Hyde. En i hans nærmeste familie fortalte meg uoppfordret i januar at han stakk av så fort det ble problemer, og var veldig «enten/eller» og det er nok helt riktig. Jeg er faktisk ganske sjokkert over at det er mulig å endre seg så totalt – og av hans manglende evne til å ta ansvar og opptre hederlig.

Hvorfor er de slik? Narsissister bærer på en skyggeside. De føler seg små, usynlige og uten verdi. De evner ikke å se seg selv – de er nemlig redd de skal se det de føler  – og med det se at det de føler om seg selv, er riktig. Det er derfor svært vanskelig å hjelpe dem – de innser ikke at de trenger hjelp med å bygge opp egen selvfølelse.

Da er det lettere å skylde på alle andre (ofte de nærmeste) for sin egen utilstrekkelighet. Slike mennesker bryter deg ned for å holde seg selv oppe. Det er et trist mønster.

En barndom uten kjærlighet, en barndom der barn ikke blir sett, men føler seg liten, ensom og ubetydelig – er ofte oppskriften på narsissisme.

Og nei – å være selvopptatt er IKKE det samme som å være en narsissist!

Vel, etter bruddet kom altså narsissisten i ham til sin fulle rett, også i forhold til meg. Jeg var den eneste kvinnen han noensinne hadde hatt respekt for, sa han da vi var sammen. Det var nok derfor han måtte ta en runde for å manne seg opp den gangen han skulle «sette meg på plass» slik han hadde for vane å gjøre med sin mor og sine søsken.

I tiden etter bruddet fikk jeg høre løgner han fortalte om meg. Fra hans nære familie fikk jeg høre at han påstår jeg «tvang» ham til å selge landstedet vårt fordi jeg ikke ønsker han skulle få beholde det alene. Fakta er det motsatte, jeg sa han kunne beholde rubbel og bit, for jeg hadde fått nok av ham  – og dette har jeg skriftlig dokumentasjon på.

Uten moral og etisk kompass. Han hadde heller ingen problemer med å føre de han datet bak lyset – ei heller meg. Da jeg stilte ham til veggs, sa han rett ut at han ikke hadde noen moralske kvaler med det i det hele tatt. Like etterpå og i samme diskusjonen,  ble han svært hissig fordi jeg ikke hadde kjærlighetssorg overfor ham.

Jeg svarte som sant er at det er komplett umulig å ha kjærlighetssorg for en drittsekk. Dette er innlysende for de fleste, men ikke for narsissister – for de forholder seg ikke til virkeligheten, de har sin egen verden.

En narsissist evner altså ikke å se egne feil eller konsekvensene av sine handlinger. Da jeg også litt senere konfronterte ham direkte med hans kritikkverdige adferd (det dukker  dessverre stadig opp nye ting), valgte han å blokkere meg og gikk heller til angrep på budbringerne.

Han er ikke mann nok til å ta til seg kritikk vedrørende egen bedritne adferd til seg, og gjør seg til offer. Det er klassisk. 

Det er aldri hans skyld. Det er alle andres – til og med barn får unngjelde når han viser sitt sanne ansikt. For det er deres skyld at han oppfører seg som han gjør. Til og med min datter på 12 år fikk gjennomgå, dessverre, en tid etter at det var slutt. Han sa rett ut til henne at det var hennes feil at han opp førte seg som en drittsekk mot henne. Heldigvis har han ikke barn selv. Les mer om det her.

Maktesløshet. Vel, jeg har skrevet dette innlegget fordi en sitter igjen med en veldig ugrei følelse etter å ha vært med en narsissist, hvis pekefinger er det sterkeste våpen. En kan gjerne prøve en form for dialog – det har jeg gjort både lenge og i alle former når det gjelder vedkommende, men det er komplett umulig å snakke med en narsissist.

En når ikke i gjennom, alt blir vridd og vendt på. Hans dårlige handlinger blir uangripelige. Til slutt blir en bare maktesløs. Og den følelsen går en lenge og kjenner på helt til neste sak dukker opp. Det er ganske kjipt, for jeg er ikke den som finner meg i dritt, så da blir det konfrontasjoner.

Men nå har jeg bestemt meg for å ikke bry meg lenger. Han kan få si akkurat hva han vil om meg, fremstille meg som Djevelen selv om han vil og gjøre seg til både «offer» og «helt» – for jeg tror folk har gjennomskuet ham.

Jeg håper også hans nærmeste familie en dag vil ta til motmæle og si at hans adferd ikke er akseptabel – for å bevitne hvordan han trakasserer og ødelegger familieselskaper med sine aggressive utbrudd, er både trist og uforståelig.

Mitt råd når du opplever et menneske som plutselig viser en sterk og aggressiv fremtoning, som ikke eier moral, som stadig peker på alle andre og ikke evner å si uforbeholdent unnskyld når vedkommende har sagt eller gjort noe som burde vært unngått – er å få ut antennene og gå før det går for langt.

Det blir nemlig ikke bedre, det blir sannsynligvis verre. 

Das Leben ist zu kurz, um mit schlechten Menschen umzugehen

Mvh. Trude Helén Hole

MIN FORFATTERSIDE 

Mine online vinkurs og vinkompendium finner du her.

Vil du følge denne bloggen, meld deg på nyhetsbrevet eller trykk på FOLLOW oppe til høyre.

Mine bøker – Min TV kanal – Mitt firma – Blogg – Bilder – Vinkurs – Referanser – Linkedin – Twitter – Facebook – Instagram.

Trude HelenHole 4

Reklamer