Anita Nita Sweeney, forfatter av Sannheten seirer, når maskene faller – om narsissister, skrev følgende på sin FB side i dag: Narsissister kan ikke ta ansvar for sine handlinger om de gjør noe galt, kriminelt eller urett mot andre. Om de mishandler deg, barna sine eller slektninger, er de feilfrie og uten skyld.
En pekefinger er vanlig – for det er DIN feil!
Narsissismen deres forteller dem at de er perfekte, berettiget å gjøre hva de vil uten konsekvenser og at de aldri må ta ansvar for noe. Å innrømme at de gjør noe galt betyr at de ikke er feilfrie som resten av oss og da fungerer ikke det falske “Selvet” de gjemmer seg bak lenger. Derfor benekter narsissister at de noensinne er skyld i noe og at du, deres nærmeste som de piner og plager, mishandler, saboterer, holder nede og lyver uavlatelig til – er skyld i alt galt i deres verden.
Noen kan innrømme skyld for å redde ansikt og sørge for at du tror de har skikket seg. Men det er løgn og bedrag, for de vil aldri noensinne endre seg vedvarende til det bedre.
Mishandling er ALLTID mishandlerens valg og ansvar. Det er aldri din skyld at noen velger å mishandle deg! Vi har likevel ansvar i forhold til narsissister og deres like. Det er til syvende og sist vi selv som må stoppe deres mishandling av oss ved å gå unna dem og gjerne stille dem til ansvar for sine kriminelle handlinger.
Det er også opp til oss om vi sluker alt mennesker sier til oss uten snev av bevis og blir flygende aper for narsissister som bidrar til å skade og ødelegge uskyldige menneskeliv. Anita Nita Sweeney
………
Dette kjenner jeg veldig godt igjen. I store norske leksikon står følgene: Med begrepet narsissistisk raseri menes det et sterkt og ofte ukontrollert sinne som kan bryte frem når en person føler at hans selvbilde og selvoppfatning trues eller skades. Med narsissistiske krenkelser siktes det til de hendelser, ord eller utsagn som personen opplever som krenkende for selvfølelsen, og som dermed utløser et narsissistisk raseri.
Forøkt grad av narsissisme øker risikoen for utvikling av depressive symptomer hvis personen opplever krenkelser og følelsesmessige tap. Ved alvorlige former for narsissisme vil personen heller ikke være i stand til å kjenne på depresjon, fordi dette blir totalt uforenlig med egen-oppfattelse og selv-nytelse.
I stedet møtes krenkelser og tap med sinne overfor andre, som tillegges all skyldog som tilskrives onde og uhederlige motiver for sin atferd og handlinger. Hos noen kan det narsissistiske raseriet bli så massivt at projeksjonen antar psykotiske dimensjoner, for eksempel forestillinger om komplott (paranoid psykose).
……….
Ubehagelig og ødeleggende adferd. Sommeren 2017 ble det slutt mellom meg og min ex, og godt er det. Han jeg var sammen med hadde et pent smil og var sosial og hyggelig utad, men hadde for vane å ødelegge familieselskaper og bursdager ved å vise et enormt og plutselig sinne mot sine nærmeste.
Jeg visste derfor at han var en tikkende bombe, at det bare var tidsspørsmål før han ville eksplodere også overfor meg, men jeg håpet at han ville “runde av” med tiden og endre seg og sin adferd til det bedre – jeg tok feil.
Alle andre var idioter og skyld i hans adferd. Min ex kunne plutselig slå hardt i bordet, skrike høyt, hytte med neven og peke vilt med pekefingeren på alle han mente var skyld i alt mulig og som han skrek rett ut var komplett ubrukelige – også i saker han absolutt ikke hadde noe som helst med å gjøre.
Han hadde heller ingen problemer med å fortelle hvor store idioter alle i familien og på jobben hans var – bak deres rygg.
At han ødela familiesammenkomster skjedde ofte i de tre årene vi var sammen, hvilket var et svært ubehagelig og pinlig skue. Men det virket som om hans aggressive adferd ble sett på som normal og akseptert. Det var ingen som korrigerte ham, og jeg forholdt meg derfor tyst når han eksploderte – for jeg følte det ikke var min oppgave å komme med innspill når ingen andre gjorde det – dette tar jeg selvkritikk på.
Jeg burde selvsagt grepet inn selv om det føltes unaturlig. Jeg burde spurt hans mor og hans to søstre hvorfor de stadig lot ham behandle dem på denne måten. Til meg sa han at han kom fra en sterkt dysfunksjonell familie og jeg gjorde ingenting. Jeg var feig og forholdt meg tyst fordi det virket som om de hadde akseptert adferden hans.
Men jeg godtar selvsagt ikke denne type oppførsel i mitt eget hjem. Min ex kunne komme med nedlatende og dumme kommentarer, hvilket jeg glatt valgte å overhøre – men når han eksploderte i mitt eget hjem – så var det nok. Det begynte med en liten bagatell. Han gikk da ut en liten tur og samlet mot i fem minutter. Da han kom tilbake, dro han meg med inn i stuen i et voldsomt raseri. Deretter stod han så over meg, ropte og hyttet med neven og pekte på meg til det nesten ble latterlig, mens han skrek ut all slags snodige rariteter som var min feil.
Han skulle virkelig “sette meg på plass” på grunn av en filleting, slik han hadde for vane å gjøre med familien sin. Vel, det ble med den ene gangen. To uker senere mente han vi kanskje kunne fortsette som før, men det var selvsagt utelukket. En grense var flyttet.
Han hadde omsider vist sitt sanne ansikt også i mitt hjem.
På den siste ferien vår (ja, vi valgte å gjennomføre fordi jeg hadde bestilt og betalt for den) fikk også mine barn oppleve hans stadig skiftende humør og ødeleggende raseriutbrudd, også ute blant folk på restaurant. Det toppet seg den siste dagen fordi vi ikke fant et ledig bord i varmen, det meste var fullt. Dette var også min feil. Han skapte en stor og ubehagelig scene, veltet en stol og stormet ut av restauranten.
Dette var et særdeles pinlig skue, og mine barn og jeg satt sjokkerte tilbake. Hans sanne ansikt var nå svært tydelig – også for barna mine. Et slikt menneske vil vi selvsagt ikke ha i vårt hjem, eller ha noe mer med å gjøre. Vi valgte derfor å ta toget hjem fra Gardemoen. Hverken jeg eller barna ville sitte på med ham i bilen – vi ønsket ikke se ham mer.
Det er pussig at enkelte mennesker kan endre seg så fort og så brutalt. Det er Dr. Jekyll og Mr. Hyde. En i hans nærmeste familie fortalte meg uoppfordret i januar at han stakk av så fort det ble problemer, og var veldig “enten/eller” og det er nok helt riktig. Jeg er faktisk ganske sjokkert over at det er mulig å endre seg så totalt og av hans manglende evne til å ta ansvar og opptre hederlig.
Hvorfor er de slik? Narsissister bærer på en skyggeside. De føler seg små, usynlige og uten verdi. De evner ikke å se seg selv – de er nemlig redd de skal sedet deføler – og med det se at det de føler om seg selv er riktig. Det er derfor svært vanskelig å hjelpe dem – de innser nemlig ikke at de trenger hjelp med å bygge opp egen selvfølelse.
Da er det lettere å skylde på alle andre og ofte de nærmeste for sin egen utilstrekkelighet. Slike mennesker bryter deg ned for å holde seg selv oppe. Det er et trist mønster. En barndom uten kjærlighet, en barndom der barn ikke blir sett, men føler seg liten, ensom og ubetydelig – er ofte oppskriften på narsissisme.
Og nei – å være selvopptatt er IKKE det samme som å være en narsissist!
Vel, etter bruddet kom altså narsissisten i ham til sin fulle rett, også i forhold til meg. Jeg var den eneste kvinnen han noensinne hadde hatt respekt for, sa han da vi var sammen. Det var nok derfor han måtte ta en runde for å manne seg opp den gangen han skulle “sette meg på plass” slik han hadde for vane å gjøre med sin mor og sine søsken.
I tiden etter bruddet fikk jeg høre løgner han fortalte om meg. Fra hans nære familie fikk jeg høre at han påstår jeg “tvang” ham til å selge landstedet vårt fordi jeg ikke ønsker han skulle få beholde det alene. Fakta er det motsatte, jeg gav avkall på det hele, sa han kunne beholde rubbel og bit, for jeg hadde fått nok av ham – og dette har jeg skriftlig dokumentasjon på.
Uten moral og etisk kompass. Han hadde heller ingen problemer med å føre de han datet bak lyset – ei heller meg. Da jeg stilte ham til veggs, sa han rett ut at han ikke hadde noen moralske kvaler med det i det hele tatt. Like etterpå og i samme diskusjonen, ble han svært hissig fordi jeg ikke hadde kjærlighetssorg overfor ham.
Jeg svarte som sant er at det er komplett umulig å ha kjærlighetssorg for en drittsekk. Dette er selvsagt innlysende for de fleste, men ikke for narsissister – for de forholder seg ikke til virkeligheten – de har sin egen verden. Det hører med til historien at daten hans droppet ham tvert da hun fant ut hvordan han var.
En narsissist evner altså ikke å se egne feil eller konsekvensene av sine handlinger. Da jeg også litt senere konfronterte ham direkte med hans kritikkverdige adferd (det dukker dessverre stadig opp nye ting), valgte han å blokkere meg og gikk heller til angrep på budbringerne.
Han er ikke mann nok til å tåle kritikk vedrørende sin bedritne adferd og gjør seg heller til offer. Det er klassisk – og det er patetisk.
Det er aldri hans skyld, men andres – til og med barn får unngjelde når han viser sitt sanne ansikt. For det er deres skyld at han oppfører seg som han gjør. Til og med min datter på 12 år fikk gjennomgå, dessverre, en tid etter at det var slutt. Han sa rett ut til henne at det var hennes feil at han opp førte seg som en drittsekk mot henne. Heldigvis har han ikke barn selv. Les mer om det her.
Maktesløshet. Vel, jeg har skrevet dette innlegget fordi en sitter igjen med en veldig ugrei følelse etter å ha vært sammen med en narsissist, hvis pekefinger er det sterkeste våpen. En kan gjerne prøve en form for dialog – det har jeg gjort både lenge og i alle former når det gjelder vedkommende, men det er komplett umulig å snakke med en narsissist.
En når ikke i gjennom, alt blir vridd og vendt på. Hans dårlige handlinger blir uangripelige. Til slutt blir en bare maktesløs. Og den følelsen går en lenge og kjenner på helt til neste drittpakke dukker opp. Dette er ganske kjipt, for jeg er ikke den som finner meg i dritt, så da blir det nye konfrontasjoner.
Men nå har jeg bestemt meg for å ikke bry meg lenger. Han kan få si akkurat hva han vil om meg, fremstille meg som Djevelen selv om han vil og det gjør livet hans bedre, og han må gjerne gjøre seg til både “offer” og “helt” – for jeg tror folk har gjennomskuet ham.
Jeg håper også hans nærmeste familie en dag vil ta til motmæle og si at hans adferd ikke er akseptabel – for å bevitne hvordan han trakasserer og ødelegger familieselskaper med sine sterke, aggressive utbrudd, er både trist og uforståelig.
Mitt råd når du opplever et menneske som plutselig viser en sterk og aggressiv fremtoning, som ikke eier moral, som stadig peker på alle andre og ikke evner å si uforbeholdent unnskyld når vedkommende har sagt eller gjort noe som burde vært unngått – er å få ut antennene og gå før det går for langt.
Det blir nemlig ikke bedre, det blir sannsynligvis verre.
Das Leben ist zu kurz, um mit schlechten Menschen umzugehen
Anita Nita Sweeney, forfatter av Sannheten seirer, når maskene faller – om narsissister, skrev følgende på sin FB side i dag: Narsissister kan ikke ta ansvar for sine handlinger om de gjør noe galt, kriminelt eller urett mot andre. Om de mishandler deg, barna sine eller slektninger, er de feilfrie og uten skyld.
Narsissismen deres forteller dem at de er perfekte, berettiget å gjøre hva de vil uten konsekvenser og at de aldri må ta ansvar for noe. Å innrømme at de gjør noe galt betyr at de ikke er feilfrie som resten av oss og da fungerer ikke det falske “Selvet” de gjemmer seg bak lenger. Derfor benekter narsissister at de noensinne er skyld i noe og at du, deres nærmeste som de piner og plager, mishandler, saboterer, holder nede og lyver uavlatelig til – er skyld i alt galt i deres verden.
Noen kan innrømme skyld for å redde ansikt og sørge for at du tror de har skikket seg. Men det er løgn og bedrag, for de vil aldri noensinne endre seg vedvarende til det bedre.
Mishandling er ALLTID mishandlerens valg og ansvar. Det er aldri din skyld at noen velger å mishandle deg! Vi har likevel ansvar i forhold til narsissister og deres like. Det er til syvende og sist vi selv som må stoppe deres mishandling av oss ved å gå unna dem og gjerne stille dem til ansvar for sine kriminelle handlinger.
Det er også opp til oss om vi sluker alt mennesker sier til oss uten snev av bevis og blir flygende aper for narsissister som bidrar til å skade og ødelegge uskyldige menneskeliv. Anita Nita Sweeney
………
Dette kjenner jeg veldig godt igjen. I store norske leksikon står følgene: Med begrepet narsissistisk raseri menes det et sterkt og ofte ukontrollert sinne som kan bryte frem når en person føler at hans selvbilde og selvoppfatning trues eller skades. Med narsissistiske krenkelser siktes det til de hendelser, ord eller utsagn som personen opplever som krenkende for selvfølelsen, og som dermed utløser et narsissistisk raseri.
Forøkt grad av narsissisme øker risikoen for utvikling av depressive symptomer hvis personen opplever krenkelser og følelsesmessige tap. Ved alvorlige former for narsissisme vil personen heller ikke være i stand til å kjenne på depresjon, fordi dette blir totalt uforenlig med egen-oppfattelse og selv-nytelse.
I stedet møtes krenkelser og tap med sinne overfor andre, som tillegges all skyld og som tilskrives onde og uhederlige motiver for sin atferd og handlinger. Hos noen kan det narsissistiske raseriet bli så massivt at projeksjonen antar psykotiske dimensjoner, for eksempel forestillinger om komplott (paranoid psykose).
……….
Ubehagelig og ødeleggende adferd. Sommeren 2017 ble det slutt mellom meg og min ex, og godt er det. Han jeg var sammen med hadde et pent smil og var sosial og hyggelig utad, men hadde for vane å ødelegge familieselskaper og bursdager ved å vise et enormt og plutselig sinne mot sine nærmeste.
Jeg visste derfor at han var en tikkende bombe, at det bare var tidsspørsmål før han ville eksplodere også overfor meg, men jeg håpet at han ville “runde av” med tiden og endre seg og sin adferd til det bedre – jeg tok feil.
Alle andre var idioter og skyld i hans adferd. Min ex kunne plutselig slå hardt i bordet, skrike høyt, hytte med neven og peke vilt med pekefingeren på alle han mente var skyld i alt mulig og som han skrek rett ut var komplett ubrukelige – også i saker han absolutt ikke hadde noe som helst med å gjøre.
Han hadde heller ingen problemer med å fortelle hvor store idioter alle i familien og på jobben hans var – bak deres rygg.
At han ødela familiesammenkomster skjedde ofte i de tre årene vi var sammen, hvilket var et svært ubehagelig og pinlig skue. Men det virket som om hans aggressive adferd ble sett på som normal og akseptert. Det var ingen som korrigerte ham, og jeg forholdt meg derfor tyst når han eksploderte – for jeg følte det ikke var min oppgave å komme med innspill når ingen andre gjorde det – dette tar jeg selvkritikk på.
Jeg burde selvsagt grepet inn selv om det føltes unaturlig. Jeg burde spurt hans mor og hans to søstre hvorfor de stadig lot ham behandle dem på denne måten. Til meg sa han at han kom fra en sterkt dysfunksjonell familie og jeg gjorde ingenting. Jeg var feig og forholdt meg tyst fordi det virket som om de hadde akseptert adferden hans.
Men jeg godtar selvsagt ikke denne type oppførsel i mitt eget hjem. Min ex kunne komme med nedlatende og dumme kommentarer, hvilket jeg glatt valgte å overhøre – men når han eksploderte i mitt eget hjem – så var det nok. Det begynte med en liten bagatell. Han gikk da ut en liten tur og samlet mot i fem minutter. Da han kom tilbake, dro han meg med inn i stuen i et voldsomt raseri. Deretter stod han så over meg, ropte og hyttet med neven og pekte på meg til det nesten ble latterlig, mens han skrek ut all slags snodige rariteter som var min feil.
Han skulle virkelig “sette meg på plass” på grunn av en filleting, slik han hadde for vane å gjøre med familien sin. Vel, det ble med den ene gangen. To uker senere mente han vi kanskje kunne fortsette som før, men det var selvsagt utelukket. En grense var flyttet.
Han hadde omsider vist sitt sanne ansikt også i mitt hjem.
På den siste ferien vår (ja, vi valgte å gjennomføre fordi jeg hadde bestilt og betalt for den) fikk også mine barn oppleve hans stadig skiftende humør og ødeleggende raseriutbrudd, også ute blant folk på restaurant. Det toppet seg den siste dagen fordi vi ikke fant et ledig bord i varmen, det meste var fullt. Dette var også min feil. Han skapte en stor og ubehagelig scene, veltet en stol og stormet ut av restauranten.
Dette var et særdeles pinlig skue, og mine barn og jeg satt sjokkerte tilbake. Hans sanne ansikt var nå svært tydelig – også for barna mine. Et slikt menneske vil vi selvsagt ikke ha i vårt hjem, eller ha noe mer med å gjøre. Vi valgte derfor å ta toget hjem fra Gardemoen. Hverken jeg eller barna ville sitte på med ham i bilen – vi ønsket ikke se ham mer.
Det er pussig at enkelte mennesker kan endre seg så fort og så brutalt. Det er Dr. Jekyll og Mr. Hyde. En i hans nærmeste familie fortalte meg uoppfordret i januar at han stakk av så fort det ble problemer, og var veldig “enten/eller” og det er nok helt riktig. Jeg er faktisk ganske sjokkert over at det er mulig å endre seg så totalt og av hans manglende evne til å ta ansvar og opptre hederlig.
Hvorfor er de slik? Narsissister bærer på en skyggeside. De føler seg små, usynlige og uten verdi. De evner ikke å se seg selv – de er nemlig redd de skal se det de føler – og med det se at det de føler om seg selv er riktig. Det er derfor svært vanskelig å hjelpe dem – de innser nemlig ikke at de trenger hjelp med å bygge opp egen selvfølelse.
Da er det lettere å skylde på alle andre og ofte de nærmeste for sin egen utilstrekkelighet. Slike mennesker bryter deg ned for å holde seg selv oppe. Det er et trist mønster. En barndom uten kjærlighet, en barndom der barn ikke blir sett, men føler seg liten, ensom og ubetydelig – er ofte oppskriften på narsissisme.
Og nei – å være selvopptatt er IKKE det samme som å være en narsissist!
Vel, etter bruddet kom altså narsissisten i ham til sin fulle rett, også i forhold til meg. Jeg var den eneste kvinnen han noensinne hadde hatt respekt for, sa han da vi var sammen. Det var nok derfor han måtte ta en runde for å manne seg opp den gangen han skulle “sette meg på plass” slik han hadde for vane å gjøre med sin mor og sine søsken.
I tiden etter bruddet fikk jeg høre løgner han fortalte om meg. Fra hans nære familie fikk jeg høre at han påstår jeg “tvang” ham til å selge landstedet vårt fordi jeg ikke ønsker han skulle få beholde det alene. Fakta er det motsatte, jeg gav avkall på det hele, sa han kunne beholde rubbel og bit, for jeg hadde fått nok av ham – og dette har jeg skriftlig dokumentasjon på.
Uten moral og etisk kompass. Han hadde heller ingen problemer med å føre de han datet bak lyset – ei heller meg. Da jeg stilte ham til veggs, sa han rett ut at han ikke hadde noen moralske kvaler med det i det hele tatt. Like etterpå og i samme diskusjonen, ble han svært hissig fordi jeg ikke hadde kjærlighetssorg overfor ham.
Jeg svarte som sant er at det er komplett umulig å ha kjærlighetssorg for en drittsekk. Dette er selvsagt innlysende for de fleste, men ikke for narsissister – for de forholder seg ikke til virkeligheten – de har sin egen verden. Det hører med til historien at daten hans droppet ham tvert da hun fant ut hvordan han var.
En narsissist evner altså ikke å se egne feil eller konsekvensene av sine handlinger. Da jeg også litt senere konfronterte ham direkte med hans kritikkverdige adferd (det dukker dessverre stadig opp nye ting), valgte han å blokkere meg og gikk heller til angrep på budbringerne.
Han er ikke mann nok til å tåle kritikk vedrørende sin bedritne adferd og gjør seg heller til offer. Det er klassisk – og det er patetisk.
Det er aldri hans skyld, men andres – til og med barn får unngjelde når han viser sitt sanne ansikt. For det er deres skyld at han oppfører seg som han gjør. Til og med min datter på 12 år fikk gjennomgå, dessverre, en tid etter at det var slutt. Han sa rett ut til henne at det var hennes feil at han opp førte seg som en drittsekk mot henne. Heldigvis har han ikke barn selv. Les mer om det her.
Maktesløshet. Vel, jeg har skrevet dette innlegget fordi en sitter igjen med en veldig ugrei følelse etter å ha vært sammen med en narsissist, hvis pekefinger er det sterkeste våpen. En kan gjerne prøve en form for dialog – det har jeg gjort både lenge og i alle former når det gjelder vedkommende, men det er komplett umulig å snakke med en narsissist.
En når ikke i gjennom, alt blir vridd og vendt på. Hans dårlige handlinger blir uangripelige. Til slutt blir en bare maktesløs. Og den følelsen går en lenge og kjenner på helt til neste drittpakke dukker opp. Dette er ganske kjipt, for jeg er ikke den som finner meg i dritt, så da blir det nye konfrontasjoner.
Men nå har jeg bestemt meg for å ikke bry meg lenger. Han kan få si akkurat hva han vil om meg, fremstille meg som Djevelen selv om han vil og det gjør livet hans bedre, og han må gjerne gjøre seg til både “offer” og “helt” – for jeg tror folk har gjennomskuet ham.
Jeg håper også hans nærmeste familie en dag vil ta til motmæle og si at hans adferd ikke er akseptabel – for å bevitne hvordan han trakasserer og ødelegger familieselskaper med sine sterke, aggressive utbrudd, er både trist og uforståelig.
Mitt råd når du opplever et menneske som plutselig viser en sterk og aggressiv fremtoning, som ikke eier moral, som stadig peker på alle andre og ikke evner å si uforbeholdent unnskyld når vedkommende har sagt eller gjort noe som burde vært unngått – er å få ut antennene og gå før det går for langt.
Det blir nemlig ikke bedre, det blir sannsynligvis verre.
Das Leben ist zu kurz, um mit schlechten Menschen umzugehen
Mvh. Trude Helén Hole
MIN FORFATTERSIDE
Mine online vinkurs og vinkompendium finner du her.
Vil du følge denne bloggen, meld deg på nyhetsbrevet eller trykk på FOLLOW oppe til høyre.
Mine bøker – Min TV kanal – Mitt firma – Blogg – Bilder – Vinkurs – Referanser – Linkedin – Twitter – Facebook – Instagram.
Share this: