Det var en helt vanlig morgen på bryggen i Bergen. Luften var skarp og kjølig, men den spede morgensolen som tittet vagt gjennom skyene, lovet godt for dagen. Bergensborgere hastet forbi hverandre i sine vante ærender, mens fiskestrilene satt i sine båter og ventet på at handelen skulle ta seg opp. En del tjenestefolk gikk fra båter til båter for å finne det de skulle ha for dagen.
”È det du eller fisken som stinker? Med sånne priser kan du bare stikke tè sjøs igjen, for dette lukter råttenskap lang vei, din strilefant!” Den rause tjenestejenten var ikke nådig i ordbruken, men dette var daglig tale på fisketorget, så ingen reagerte på det. Spesielt hver onsdag og lørdag var det full ordkrig, for det var de travleste handelsdagene i Bergen. Da kom både bønder og fiskere inn fra alle kanter, fra havs og til lands for å selge det som selges kunne. Mannen i båten satt henslengt helt bakerst og tygget rolig på skråtobakken. Han tittet skjevt opp på tjenestejenten og spyttet en brunsvart stor og klissete klyse ned i sjøen, harket litt og spyttet en gang til.
”Kvis du ikkje likar det, kan du gå eit anna sted å handle, din tøs!” Det var ikke ofte en kunne høre slike ord fra en stril når talen var rettet mot en bybeboer, tjenestejente eller ei, så svaret fikk en del hoder til å snu seg. Selv de som tilhørte den laveste klassen i byen hadde bedre rang enn strilene, så tjenestejenten ble rent arg og der hun stod med hendene på hoften, og samtidig nokså overrasket over at hun i det hele tatt ble svart på den måten av en stril. Pinlig var det også, for det var mange som hørte kommentaren. Vanligvis måtte strilene bite i seg både slengmerkninger og harselas fra byfolket, i hvert fall om de hadde tenkt seg hjemover med en slant tjent eller to, for kundene måtte behandles med omhu skulle det bli noe salg. Foruten tilfeldige handlende var det som oftest faste kunder som handlet til private husholdninger og oppkjøpere som handlet i litt større omfang, og disse gjaldt det å holde fast ved på godt og vondt og denne dagen som var en vanlig handelsdag i Bergen by, var intet unntak. Nå, dette var jo ikke første gangen tjenestejenten hadde stått der på bryggekanten og kranglet heftig med strilene, men når det en sjelden gang ikke gikk hennes vei slik som nå, kjente hun først at det krympet seg i brystet, men bare en stakket stund. Deretter kunne hun straks gyve kraftig løs med alt hun hadde av mot og mismot. Det var bare slik det var nede ved bryggekanten. Heftig ordveksling, sinne og latter gikk hånd i hånd innimellom kjøpeslagene, så tjenestejenten kunne like gjerne forlate bryggen med en god latter, som med vrede, for i handelen mellom by og land fikk den bergenske munnrapphet virkelig utfoldet seg til stor fryd både for selger og kjøper, og for de som måtte befinne seg der som tilskuere. Det fantes noen av dem også. Tjenestejenta og strilen stirret hardt på hverandre. Hvem som ville vinne munnduellen var fortsatt uklart, men nå var det slik at fisket hadde gått trått i det siste. Det var ikke mye å få, for sjøen syntes tom. Fiskerne måtte nå ro lenger ut for å ha hell med seg, og dette medførte harde og lange dager med mer slit og større farer. Og som nå, når det var lite å tilby, økte prisene. Kundene likte selvsagt ikke dette, skjønt de fleste godtok det nok til sist, men harde tider førte til at kundene benyttet anledningen til å harselere litt mer enn vanlig. For når det var trangt om det meste, var det selvsagt greit å ha noen å la det gå ut over. Så tjenestejenta, nå som hun hadde funnet balansen igjen, lente seg godt fremover bryggerekkverket og spyttet ut ukvemsord så fiskeren bokstavelig talt fikk seg en aldri så liten skyllebøtte, han også, for jammen sendte hun ikke ut en skikkelig våt spytteklyse mot fiskeren før hun rasende gikk videre til neste båt. Men fiskeren bare flirte og dyttet inn en ny dose skråtobakk under leppen. Hun ville nok ikke finne stort andre priser i dag, for fiskerne hadde tidlig på morgenen blitt enige om at de skulle øke prisene, alle som en. Fiskeren tørket de ru og skitne fingrene på vadmelsbuksen mens han fulgte henne med blikket. Det samme gjentok seg i båten ved siden av og alle fiskerne som hadde fulgt med oppstyret, hånflirte av jenta. Hun var sannelig sta denne tøsen som ikke ville innfinne seg med de nye prisene, men hun måtte nok snart bite i det sure eplet hun som de andre handlende på fisketorget denne dagen. Det var ikke til å unngå at det ble humret litt mellom byfolkene også, for det var alltid morsomt på torget under handelen, spesielt når de på begge side var like sta som nå, og når ukvemsord og priser fløy om en annen. Høylytt krangel og småfrekke replikker utgjorde en stor del av den underholdningen en kunne vente seg i løpet av en hard arbeidsdag. Jenta bet seg i underleppen og skulte utover båtene og det lille de hadde å by på av fisk.
”Late strilebukker! Det è det dokkar è. Tror dokkar at penger vokser på trær? Det eg har fått med, è det eg har fått med meg, og ikkje en slant mer! Eg kan ikkje trylle heller og ikkje kan eg gå tebake uten fisk, for då blir husfruen sint og kanskje får eg fyken. Men det gir vel dokkar blanke i, ka? Sånt strilepakk som dokkar eier ikkje følelser!” Hun var nå nesten på gråten og søkte på ny øyekontakt med fiskerne. Med tårevått blikk søkte hun etter en barmhjertig fisker og stril, men hun så bare flir. Fiskerne hadde ikke rom for barmhjertighet, de hadde nok med seg selv og sine, og hadde rett og slett ikke råd til barmhjertighet. Det hadde ikke Ola heller der han satt stille og sløyde fisk i båten sin. Han lå lengst ute fra bryggen, hvilket betød at han var en av de siste som kom inn til bryggen denne dagen. De som lå lengst fra bryggen var som oftest de som stod sent opp og kom sent i gang med arbeidet, eller de var lat eller svakrodd. Men Ola hadde mye fisk i båten sin i forhold til de andre denne dagen, og nettopp det vitnet om at han denne som de fleste andre dager for hans del, hadde vært tidlig oppe, rodd lengst ut på havet og holdt på lenger enn de andre fiskerne i området, før han satte kursen innover fjorden – mot byen og bryggen. Tjenestejentens tårevåte blikk stoppet opp ved Bjørne-Ola. Han flirte ikke. Kanskje hadde han flirt han også om han hadde fulgt med i oppstyret, men han var ikke så opptatt av det som skjedde rundt ham. Han konsentrerte seg om sitt virke som han utførte raskt og effektivt, og som vanlig var tankene hans ett annet sted, nemlig tilbake til barndommens gode stunder. Hun ropte ut mot Ola men fikk først ikke noe respons. Først da hun skrek ut; ”Du, din store, stumme havstrile, der ute,” fikk hun øyekontakt.
”Kor my`kje ska du ha for fisken din, då?” spurte hun med håp i blikket etter at hun hadde fått opprettet kontakt. Det tok litt tid før hun fikk svar, så det var tydelig at fiskeren tenkte seg om. Hun sa ingenting på det denne gangen, for det fantes en tid for alt og akkurat nå var det ydmykhet. Bjørne-Ola klødde seg i skjegget og svarte henne noe billigere enn de andre. Jenta satte i et lite hvin, ropte ut hvor mye hun skulle ha og rotet muntert under forkleet sitt etter pengepungen sin. De andre fiskestrilene skulte stygt mot Ola som nettopp hadde brutt prissamarbeidet. De visste at han ikke var en blautfisk som syntes synd på jenta, til det kjente de ham for godt, så han kunne ikke unnskylde seg med å spille på sympati. Bjørne-Ola hadde satt seg i en vanskelig og ugunstig posisjon blant sine medstriler og det var han fullstendig klar over. Men snart skulle de få se den egentlige årsaken til hvorfor Ola gjorde som han gjorde. Tjenestejenta gikk seiersgang langs med rekkverket forbi alle som hadde flirt av henne og kastet ut hånsord, mens hun fornøyd svingte kurven hun bar som nå var fylt opp med fisk.
”Der kan dokkar se, stinkende strilefant. Fisken dokkars kan dokkar beholde for dokkar sjøl!” Hun kastet lett på hodet og satte kursen mot bakeren. Ikke før hun hadde forsvunnet ut av syne, begynte andre byborgere å samle seg rundt båten til Bjørne-Ola. Handelen gikk heftig for seg og om ikke lenge måtte Ola bedyre at han var utsolgt. Strilene i båtene ved siden av var tydelig på hva de syntes om at han gikk ned på pris, men for Ola var det bedre å håndtere hissige striler enn å ikke få solgt noe fisk, så litt harselas fra den kanten bekymret ham ikke i det hele tatt. Ord bet vanligvis ikke på Ola, og det var dessuten første gangen han fikk solgt så mye på så kort tid, så ukvemsordene gikk ham hus forbi. Ola var fortsatt i sin egen lille verden. Nå kunne han kanskje få tid til å fikse brønnen når han kom hjem også, tenkte han mens han klargjorde båten for hjemturen. Han kastet noe av fiskeavfallet i vannet til stor glede for måkene ved bryggekanten og følte seg glad for at han hadde stått så tidlig opp og tatt seg tid til å bli litt lenger utpå enn de fleste andre. Dette var en lykkedag, tross alt. For selv om han i bunn og grunn hadde fått mye mindre fisk enn vanlig denne dagen, var det svært mye mer enn de andre. Og selv om han solgte for litt mindre enn avtalt pris, var prisen totalt høyere enn normalt den siste tiden, så alt i alt var dette en bra dag. Ola vasket trefjølen og fiskekniven i sjøen og la dem begge i den store, nå tomme fiskedunken som han nettopp hadde skyldt ren for blod og avfall. I øyekroken så han skulende, hatefulle blikk fra sine strilefrender, men det fikk han tåle, han var tross alt en fisker og en forretningsmann. Med et raskt håndgrep løsnet han knutene og satte seg til å ro, og mens han rodde utover lågen hørte han lammeret fra både striler, måker og byfolk. Strilene begynte å bli litt mindre standhaftig og godtok den vanlige prutingen. Bergenshandelen var i gang. Det var en fin dag med opphold og solgløtt. Det var mars måned og året var 1727.
………
Kort fortalt. Vi befinner oss i Bergen i 1727. Bjørne-Ola og hans kjære Marte har nettopp flyttet fra Voss til Askøy like utenfor Bergen. Her forsøker de å livnære seg på fiske og det lille de får dyrket på det karrige bruket de har fått tildelt – de er fiskestriler.
Datteren derimot, har andre planer. Med mot i brystet og store ambisjoner kjemper hun mot fordommer, klasseskille, Gud og Djevelen, heksebrenning og kvinneundertrykking.
Hun har et mål i sikte: Kjærlighet.
Denne romanen skrev jeg i 2003. Om du vil lese resten av historien, kan du kjøpe boken her:-)
Vel lest!
Med hilsen Trude Helén Hole
Det var en helt vanlig morgen på bryggen i Bergen. Luften var skarp og kjølig, men den spede morgensolen som tittet vagt gjennom skyene, lovet godt for dagen. Bergensborgere hastet forbi hverandre i sine vante ærender, mens fiskestrilene satt i sine båter og ventet på at handelen skulle ta seg opp. En del tjenestefolk gikk fra båter til båter for å finne det de skulle ha for dagen.
”È det du eller fisken som stinker? Med sånne priser kan du bare stikke tè sjøs igjen, for dette lukter råttenskap lang vei, din strilefant!” Den rause tjenestejenten var ikke nådig i ordbruken, men dette var daglig tale på fisketorget, så ingen reagerte på det. Spesielt hver onsdag og lørdag var det full ordkrig, for det var de travleste handelsdagene i Bergen. Da kom både bønder og fiskere inn fra alle kanter, fra havs og til lands for å selge det som selges kunne. Mannen i båten satt henslengt helt bakerst og tygget rolig på skråtobakken. Han tittet skjevt opp på tjenestejenten og spyttet en brunsvart stor og klissete klyse ned i sjøen, harket litt og spyttet en gang til.
”Kvis du ikkje likar det, kan du gå eit anna sted å handle, din tøs!” Det var ikke ofte en kunne høre slike ord fra en stril når talen var rettet mot en bybeboer, tjenestejente eller ei, så svaret fikk en del hoder til å snu seg. Selv de som tilhørte den laveste klassen i byen hadde bedre rang enn strilene, så tjenestejenten ble rent arg og der hun stod med hendene på hoften, og samtidig nokså overrasket over at hun i det hele tatt ble svart på den måten av en stril. Pinlig var det også, for det var mange som hørte kommentaren. Vanligvis måtte strilene bite i seg både slengmerkninger og harselas fra byfolket, i hvert fall om de hadde tenkt seg hjemover med en slant tjent eller to, for kundene måtte behandles med omhu skulle det bli noe salg. Foruten tilfeldige handlende var det som oftest faste kunder som handlet til private husholdninger og oppkjøpere som handlet i litt større omfang, og disse gjaldt det å holde fast ved på godt og vondt og denne dagen som var en vanlig handelsdag i Bergen by, var intet unntak. Nå, dette var jo ikke første gangen tjenestejenten hadde stått der på bryggekanten og kranglet heftig med strilene, men når det en sjelden gang ikke gikk hennes vei slik som nå, kjente hun først at det krympet seg i brystet, men bare en stakket stund. Deretter kunne hun straks gyve kraftig løs med alt hun hadde av mot og mismot. Det var bare slik det var nede ved bryggekanten. Heftig ordveksling, sinne og latter gikk hånd i hånd innimellom kjøpeslagene, så tjenestejenten kunne like gjerne forlate bryggen med en god latter, som med vrede, for i handelen mellom by og land fikk den bergenske munnrapphet virkelig utfoldet seg til stor fryd både for selger og kjøper, og for de som måtte befinne seg der som tilskuere. Det fantes noen av dem også. Tjenestejenta og strilen stirret hardt på hverandre. Hvem som ville vinne munnduellen var fortsatt uklart, men nå var det slik at fisket hadde gått trått i det siste. Det var ikke mye å få, for sjøen syntes tom. Fiskerne måtte nå ro lenger ut for å ha hell med seg, og dette medførte harde og lange dager med mer slit og større farer. Og som nå, når det var lite å tilby, økte prisene. Kundene likte selvsagt ikke dette, skjønt de fleste godtok det nok til sist, men harde tider førte til at kundene benyttet anledningen til å harselere litt mer enn vanlig. For når det var trangt om det meste, var det selvsagt greit å ha noen å la det gå ut over. Så tjenestejenta, nå som hun hadde funnet balansen igjen, lente seg godt fremover bryggerekkverket og spyttet ut ukvemsord så fiskeren bokstavelig talt fikk seg en aldri så liten skyllebøtte, han også, for jammen sendte hun ikke ut en skikkelig våt spytteklyse mot fiskeren før hun rasende gikk videre til neste båt. Men fiskeren bare flirte og dyttet inn en ny dose skråtobakk under leppen. Hun ville nok ikke finne stort andre priser i dag, for fiskerne hadde tidlig på morgenen blitt enige om at de skulle øke prisene, alle som en. Fiskeren tørket de ru og skitne fingrene på vadmelsbuksen mens han fulgte henne med blikket. Det samme gjentok seg i båten ved siden av og alle fiskerne som hadde fulgt med oppstyret, hånflirte av jenta. Hun var sannelig sta denne tøsen som ikke ville innfinne seg med de nye prisene, men hun måtte nok snart bite i det sure eplet hun som de andre handlende på fisketorget denne dagen. Det var ikke til å unngå at det ble humret litt mellom byfolkene også, for det var alltid morsomt på torget under handelen, spesielt når de på begge side var like sta som nå, og når ukvemsord og priser fløy om en annen. Høylytt krangel og småfrekke replikker utgjorde en stor del av den underholdningen en kunne vente seg i løpet av en hard arbeidsdag. Jenta bet seg i underleppen og skulte utover båtene og det lille de hadde å by på av fisk.
”Late strilebukker! Det è det dokkar è. Tror dokkar at penger vokser på trær? Det eg har fått med, è det eg har fått med meg, og ikkje en slant mer! Eg kan ikkje trylle heller og ikkje kan eg gå tebake uten fisk, for då blir husfruen sint og kanskje får eg fyken. Men det gir vel dokkar blanke i, ka? Sånt strilepakk som dokkar eier ikkje følelser!” Hun var nå nesten på gråten og søkte på ny øyekontakt med fiskerne. Med tårevått blikk søkte hun etter en barmhjertig fisker og stril, men hun så bare flir. Fiskerne hadde ikke rom for barmhjertighet, de hadde nok med seg selv og sine, og hadde rett og slett ikke råd til barmhjertighet. Det hadde ikke Ola heller der han satt stille og sløyde fisk i båten sin. Han lå lengst ute fra bryggen, hvilket betød at han var en av de siste som kom inn til bryggen denne dagen. De som lå lengst fra bryggen var som oftest de som stod sent opp og kom sent i gang med arbeidet, eller de var lat eller svakrodd. Men Ola hadde mye fisk i båten sin i forhold til de andre denne dagen, og nettopp det vitnet om at han denne som de fleste andre dager for hans del, hadde vært tidlig oppe, rodd lengst ut på havet og holdt på lenger enn de andre fiskerne i området, før han satte kursen innover fjorden – mot byen og bryggen. Tjenestejentens tårevåte blikk stoppet opp ved Bjørne-Ola. Han flirte ikke. Kanskje hadde han flirt han også om han hadde fulgt med i oppstyret, men han var ikke så opptatt av det som skjedde rundt ham. Han konsentrerte seg om sitt virke som han utførte raskt og effektivt, og som vanlig var tankene hans ett annet sted, nemlig tilbake til barndommens gode stunder. Hun ropte ut mot Ola men fikk først ikke noe respons. Først da hun skrek ut; ”Du, din store, stumme havstrile, der ute,” fikk hun øyekontakt.
”Kor my`kje ska du ha for fisken din, då?” spurte hun med håp i blikket etter at hun hadde fått opprettet kontakt. Det tok litt tid før hun fikk svar, så det var tydelig at fiskeren tenkte seg om. Hun sa ingenting på det denne gangen, for det fantes en tid for alt og akkurat nå var det ydmykhet. Bjørne-Ola klødde seg i skjegget og svarte henne noe billigere enn de andre. Jenta satte i et lite hvin, ropte ut hvor mye hun skulle ha og rotet muntert under forkleet sitt etter pengepungen sin. De andre fiskestrilene skulte stygt mot Ola som nettopp hadde brutt prissamarbeidet. De visste at han ikke var en blautfisk som syntes synd på jenta, til det kjente de ham for godt, så han kunne ikke unnskylde seg med å spille på sympati. Bjørne-Ola hadde satt seg i en vanskelig og ugunstig posisjon blant sine medstriler og det var han fullstendig klar over. Men snart skulle de få se den egentlige årsaken til hvorfor Ola gjorde som han gjorde. Tjenestejenta gikk seiersgang langs med rekkverket forbi alle som hadde flirt av henne og kastet ut hånsord, mens hun fornøyd svingte kurven hun bar som nå var fylt opp med fisk.
”Der kan dokkar se, stinkende strilefant. Fisken dokkars kan dokkar beholde for dokkar sjøl!” Hun kastet lett på hodet og satte kursen mot bakeren. Ikke før hun hadde forsvunnet ut av syne, begynte andre byborgere å samle seg rundt båten til Bjørne-Ola. Handelen gikk heftig for seg og om ikke lenge måtte Ola bedyre at han var utsolgt. Strilene i båtene ved siden av var tydelig på hva de syntes om at han gikk ned på pris, men for Ola var det bedre å håndtere hissige striler enn å ikke få solgt noe fisk, så litt harselas fra den kanten bekymret ham ikke i det hele tatt. Ord bet vanligvis ikke på Ola, og det var dessuten første gangen han fikk solgt så mye på så kort tid, så ukvemsordene gikk ham hus forbi. Ola var fortsatt i sin egen lille verden. Nå kunne han kanskje få tid til å fikse brønnen når han kom hjem også, tenkte han mens han klargjorde båten for hjemturen. Han kastet noe av fiskeavfallet i vannet til stor glede for måkene ved bryggekanten og følte seg glad for at han hadde stått så tidlig opp og tatt seg tid til å bli litt lenger utpå enn de fleste andre. Dette var en lykkedag, tross alt. For selv om han i bunn og grunn hadde fått mye mindre fisk enn vanlig denne dagen, var det svært mye mer enn de andre. Og selv om han solgte for litt mindre enn avtalt pris, var prisen totalt høyere enn normalt den siste tiden, så alt i alt var dette en bra dag. Ola vasket trefjølen og fiskekniven i sjøen og la dem begge i den store, nå tomme fiskedunken som han nettopp hadde skyldt ren for blod og avfall. I øyekroken så han skulende, hatefulle blikk fra sine strilefrender, men det fikk han tåle, han var tross alt en fisker og en forretningsmann. Med et raskt håndgrep løsnet han knutene og satte seg til å ro, og mens han rodde utover lågen hørte han lammeret fra både striler, måker og byfolk. Strilene begynte å bli litt mindre standhaftig og godtok den vanlige prutingen. Bergenshandelen var i gang. Det var en fin dag med opphold og solgløtt. Det var mars måned og året var 1727.
………
Kort fortalt. Vi befinner oss i Bergen i 1727. Bjørne-Ola og hans kjære Marte har nettopp flyttet fra Voss til Askøy like utenfor Bergen. Her forsøker de å livnære seg på fiske og det lille de får dyrket på det karrige bruket de har fått tildelt – de er fiskestriler.
Datteren derimot, har andre planer. Med mot i brystet og store ambisjoner kjemper hun mot fordommer, klasseskille, Gud og Djevelen, heksebrenning og kvinneundertrykking.
Hun har et mål i sikte: Kjærlighet.
Denne romanen skrev jeg i 2003. Om du vil lese resten av historien, kan du kjøpe boken her:-)
Vel lest!
Med hilsen Trude Helén Hole
Share this: