TRUDE HELEN HOLE

Min bok – Kunsten å være død i Wales

I dag har jeg æren av å nok en gang få presentere en spennende forfatter i serien Min Bok i Nytt om bøker her på bloggen, bloggens kategorier finner dere til høyre. Min bok er en serie der forfattere presenterer seg selv og sine bokprosjekter. I dag møter vi Tone Wasbak Melbye som har skrevet Kunsten å være død i Wales.
.
Hva skjer når det virkelige og det nærvirkelige møtes? Når vilje og skapelse går amok? Bli med paret Mari og Petter på tur for å skrive reiseguide om Wales for den moderne livsnyter. Et oppdrag som begynner haltende og går nedover derfra.
.416cdf4863524d649f78fd5f03b50365_8a9415aae9ddd1934b181f9234ab5e303d85c801_x300
I et forsøk på å redde en skrantende forlagskarriere sier Mari Grønnvang ja til å skrive en reiseguide fra Wales for den moderne livsnyter. Med seg på turen har hun samboer Petter, i håp om at dette skal knytte dem nærmere sammen og blåse liv i et traurig forhold. Mens de reiser nedover Pembrokeshire-kysten begynner merkelige ting å hende, og både den ene og den andre typen gjenferd fra fortiden dukker opp.
.
Boken handler om vilje og skapelse, og om grensene mellom det virkelige og det nær-virkelige. Den tar for seg de mulige fysiske konsekvensene av paranormale erfaringer, og hvordan virkelighet kan tenkes som mer enn en på/av- tilstand.
.
Fra forfatteren: Dette er tema jeg har studert i religionsvitenskap og filosofi, og noe jeg er interessert av som mer enn teorier. Jeg skriver for å utvide virkeligheten. Det handler om å slippe inn det rare rundt deg, de små tingene som venter i øyekroken og får deg til å stoppe opp og tenke ‘det var underlig’, eller lure på hvorfor, og så stoppe der. Det viktigste er spørsmålet, det er spørsmålet ‘hvorfor’ som skaper ringer i universets vannliljedam, det er ekkoet som kommer tilbake som skjønnhet. Og man skal ikke svare et ekko.
.
Boken er i salg fra 1 april på min hjemmeside og som ebok fra ebok.no.
 .
Skjermbilde 2017-03-29 kl. 11.51.31

Om meg

Det er ord enda ikke sagt på mitt språk, meninger og setninger aldri formet som blir klønete, klumsete og vonde, som om selve språket motsatte seg lydene, som om den gudfryktige stuepietismen den moderne talemåte nærer seg av instinktivt gjenkjenner og støter fra seg disse fremmedelementene. Jeg skriver om alt det underlige, og famler meg frem. I tillegg kan man si at:

– Jeg ble født i Bergen, men har sterke bånd til Narvik

– Jeg har studert religionsvitenskap og filosofi, har et hovedfag i det førstnevnte.

– Jeg prøver å følge sanglinjene i verden. Mer om det senere.

– Jeg er meget glad i moreller.

Hilsen Tone Wasbak Melbye, forfatter og litt til:-)

Leseutdrag: Petter hadde alt lagt seg til å sove. Omrisset av kroppen hans hevet og senket seg svakt i det blålige lyset fra vinduene.

«Petter?» hvisket jeg, men fikk ikke noe svar. Jeg prøvde igjen, men han reagerte ikke. Ikke si at han har sovnet allerede, tenkte jeg og gikk bort til ham. Pusten hans var jevn og rolig med den svake hvesingen av søvn. Hvordan kunne han sovne etter noe sånt? Hvordan vågde han? Jeg strakte ut hånden for å riste ham våken, vi måtte snakke sammen, vi hadde for mye usagt til at han kunne sove nå, men stagget meg. Jeg visste jo ikke hva jeg skulle si. I stedet gikk jeg ut på badet for å pusse tenner.

Mens jeg stod der prøvde jeg å samle tankene. Jeg kunne ikke ta tilbake igjen det som alt var sagt, men jeg kunne prøve å late som om det handlet om noe annet. Jeg kunne si det var et utbrudd av misunnelse, fordi jeg hadde skrivesperre selv. Om jeg klarte å appellere til forfengeligheten hans, ville jeg kanskje klare å glatte over hendelsen. Vi kunne fortsette som før. I alle fall litt til.

Da jeg kom ut, merket jeg røyklukten. Jeg ble stående midt i rommet og sniffe. Det var ikke sigarettrøyk, det var tydelig. Lukten var for tung, for skarp. Noe brant et sted. Øyeblikkelig ble jeg grepet av redsel. Hva om det faktisk brant på vertshuset? Hva om det brant og jeg ikke greide å vekke Petter? Ville jeg klare å løfte ham? Da den verste bølgen av panikk ebbet ut, lyttet jeg. Jeg lyttet etter hurtige skritt ute på gangen, stemmer, og fremfor alt, ilter during av brannalarm. Men jeg hørte ingenting. I kollektivet der jeg bodde mesteparten av studietiden, pleide selv en godt stekt grandis å utløse sirener som om tredje verdenskrig var i gang. De hadde vel brannvarslere her også, selv om det var et gammelt hus. Antagelig nettopp fordi det var et gammelt hus. Likevel burde jeg se etter. Om ikke for annet enn å greie å få ro i sinnet og ikke ha brann å bekymre meg for i tillegg til alt annet. Jeg åpnet døren.

Ute i gangen var det stummende mørkt. Det tok noen øyeblikk før jeg skjønte at branndøren måtte ha smekket igjen. Eller blitt lukket av en mer samvittighetsfull gjest på et av de andre rommene i korridoren. Jeg snuste etter røyklukten, men merket ingenting. Jeg lukket døren til rommet varsomt og tasset ut i gangen. Om jeg ikke merket noe lukt der og ikke hørte noe, var det antagelig ikke noe galt. Bare en eller annen idiot på kjøkkenet som ikke klarte å koke te uten å svi den, eller en tulling som hadde tatt seg en røyk på et av rommene og satt fyr på panneluggen sin. Jeg prøvde å holde på irritasjonen for å holde motet oppe, for jeg kan ikke si jeg trivdes noe særlig. Til slutt nådde jeg branndøren i den andre enden. Jeg åpnet den og snuste. Var det en svak lukt av noe brent?

Jeg listet meg ut mot trappeavsatsen for å kjenne etter. Det var kanskje en vag lukt av noe gammelt og emment, men ikke akkurat en brann. Kanskje det hadde vært et tilløp som hadde blitt slukket. Jeg gikk opp på det bisarre platået. Herfra kunne jeg se rundt hele rektangelet av teppekledd gang som omgav trappene. Jeg tittet ned trappen. Trinnene vridde seg snodig i det svake lyset fra lampettene før de stoppet brått i døren halvveis ned. Hvorfor noen hadde plassert en dør midt i trapen opp, var minst like uforståelig som det vesle platået. Uansett var det ingen lukt her ute. Heller ikke tegn til at andre gjester hadde reagert.

Da så jeg et annet menneske, en skikkelse som smatt forbi i gangen rett ovenfor der jeg stod. Det måtte være en av de andre som også hadde merket noe.

«Hei», sa jeg, men stemmen min var bare en hes hvisking. Innen jeg fikk rensket halsen, hadde de forsvunnet ut av syne.

Jeg fulgte etter dem. Sannsynligvis var det ikke noen brann, men om andre hadde merket lukten ville det være fint å få snakke med dem, sammenligne hva vi trodde det var for å ufarliggjøre situasjonen. Jeg småjogget bortover for å få fatt i hvem det nå var før de forsvant inn på rommet sitt. Jeg nådde bort til gangen på den andre siden akkurat i tide til å se noe som rundet hjørnet borte i enden. Litt mer varsomt fulgte jeg etter.

Det var veldig stille, lyden av en dør som ble åpnet eller lukket ville ha vært som et drønn. Dessuten var det ingen dører her, bare en karm på veggen som tydet på at en gammel dør hadde blitt fjernet. Personen måtte ha fortsatt rundt neste hjørne.

Jeg fortsatte etter. Heller ikke i denne gangen var det dører til noen av rommene. En snikende redsel krøp over meg, nå kjente jeg hvor kvelende trange disse gangene var og hvor isolert fra omverdenen man kunne bli på et hotell. Jeg listet meg forsiktig bortover og kom ut igjen til trappen i en åpning mellom der jeg gikk inn og døren inn til oss.

Noe strøk forbi rett ved døren inn til gangen vår. Figuren virket høy og veldig tynn, antagelig en kvinne eller hengslete ungdom, med en slags lue eller hette over hodet. Jeg rakk ikke å se om den gikk inn eller fortsatte til døren lengre borte.

«Hallo?»

Lyden av stemmen min ble sugd opp av tepper og forsvant i de krokete gangene. Igjen lå alt stille. Som om disse gangene var en avskåret dimensjon der ingenting fantes bortsett fra den mørke labyrinten der jeg og skikkelsen akkurat ikke traff hverandre. Den vage, beske lukten hang fortsatt over gangene, og nå virket den sterkere. Den begynte å bli ubehagelig, stikkende og vond og luften var tung å puste i. Jeg gikk forsiktig bort mot døren inn til gangen der rommet vårt lå. Øynene mine sved av anstrengelsen av å speide etter om det var noen der.

Nå burde jeg være fremme ved branndøren snart. Jeg så meg om. Hadde jeg gått forbi den? Foran meg strakte korridoren seg lang og mørk med veggen på den ene siden og rekkverk på den andre. Døren hadde bare vært rett rundt hjørnet i sted. Halsen min var knusktørr og synsfeltet smalnet inn til en liten stripe skrekk. Jeg måtte komme meg tilbake rommet nå. Jeg holdt meg inn mot veggen og speidet bortover. Hendene mine gled over grovstriet tapet, jeg følte meg langsomt frem. En lyd fra den andre siden av trappene fikk meg til å se opp. Det var lyden av løpende skritt, men raske og lette som barneskritt. Skikkelsen jeg hadde sett var definitivt ikke noe barn. Jeg holdt meg i ro og myste mot gangen på den andre siden, men kunne ikke se noe, så jeg fortsatte å ake meg bortetter. Nå visste jeg ikke når eller hvor jeg var lenger. Til slutt traff fingrene mine en hard kant. Dørkarmen. Jeg hev meg rundt og dro opp den tunge døren. Det måtte være rett dør.

Jeg så ikke noe ansikt. Skikkelsen var gråhvit, ikke gjennomsiktig, men utvasket og oppbrukt. En tynnslitt del av verden, kopiert for mange ganger. Armene viftet vilt og tynne hender grep og klorte der den stod og prøvde å komme seg inn på rommet vårt.

Jeg rygget tilbake med skjelvende pust. Den la ikke merke til meg i det hele tatt. Kunne jeg lokke det vekk? Jeg banket forsiktig i veggen for å se om det reagerte, men det var som om jeg ikke fantes. Vesenet lagde ingen lyd, det bare stod der og kavde. Jeg syntes nesten synd på det. Kulde drev over meg i bølger, skulderbladene mine var som klistret sammen av spenninger. Kunne jeg hente hjelp? Hvem da? Dessuten kunne jeg ikke ta sjansen på å gå min vei og etterlate Petter til muligheten for at vesenet klarte å komme seg inn. Vente her til det forsvant? Jeg ante ikke når det ville bli, og jeg visste ikke om jeg kom til å takle spenningen av å vente, presset mot sinnet av å sitte her i selskap av nærværet.

Den eneste løsningen jeg kom på var å gå gjennom det. Men om jeg åpnet døren, ville vel også vesenet komme seg inn? Skulle ikke sånne ting kunne gå gjennom dører uansett? Jeg lette desperat i hjernen min etter en klar tanke, men fant bare frykt og bruddstykker av gamle historier. Men hva om det var noe annet, en type annen sprerre som var der døren vår var nå, noe den ikke kom gjennom. En gammel dør eller en vegg, et vondt ønske eller en beskyttende mur. Og om den kom seg inn, kunne den egentlig gjøre noe skade? Petter lå kanskje hjelpeløs og sov, men jeg var våken og kunne, jeg visste ikke hva jeg kunne. Men nå var jeg i ferd med å gi opp og synke hen, så noe måtte jeg gjøre. Jeg måtte ta en sjanse.

Jeg presset meg fremover, luften var tett som gelé og øynene mine rant av den kvelende røyken som innhyllet meg. Det var ingen tvil om at det brant et sted. Jeg så ingenting, men merket det som et kuldesjokk da jeg nådde skikkelsen. Som å hoppe ut i isvann. Men hvor var dørhåndtaket? Pusten min kom raskt og støtvis mellom sammenbitte tenner mens jeg grep og famlet etter håndtaket. Duften av bomull la seg kvelende over nesen. Nyvasket bomull. Og den søtlige lukten av svidd hår. En stemme hvisket noe rett ved øret mitt, gispende veivet jeg etter døren. Jeg syntes fingrene mine strøk borti noe mykt og lett. Det strammet seg i brystet. Blodet suste faretruende i ørene. Jeg knep øynene hardere sammen, akkurat da fant jeg håndtaket og hev meg inn i rommet før jeg slengte døren igjen bak meg.

Jeg sank ned på gulvet og så meg panisk rundt, men kunne ikke se at noe hadde fulgt etter. Antagelig hadde jeg hatt rett. Det var ikke døren som sperret veien som sådan. Pulsen min gikk så raskt at hjerteslagene var en jevn during. Jeg ble sittende med hodet mellom knærne og prøve å puste rolig. Til slutt klarte jeg å raske meg sammen og reiste meg sakte. Petter lå tilsynelatende uforstyrret og sov. Lave, jevne åndedrag fylte rommet. Jeg gikk bort så jeg kunne se på ham.

Han lå på ryggen med ansiktet delvis til siden. Overleppen var trukket litt opp over tennene og øyelokkene flimret lett, som om han drømte. Neseryggen hadde et lite søkk etter brillene, han burde få seg noen lettere. Det var beroligende å se på ham. Han sov så fredelig, så fredelig og om jeg tok puten ved siden av og la den varsomt over ansiktet hans, og holdt den der, ville han fortsette å hvile i fred til lukten av nyvasket bomull, rent og mildt og utenfor fare.

kjop-boken-her

Les gjerne min anbefaling av boken her.

. l

lysbilde1Online-Yellow-970x250

Reklamer
%d bloggere like this: