TRUDE HELEN HOLE

Det var vår, og himmelen var aldeles blå.

Eva Magrete Ugland la klokken fra seg oppå klærne. Hadde brettet dem pent sammen, til og med trusen lå pent sammenbrettet. Den lå oppå buksen, og oppå den igjen lå bhen. De to skålene var samlet til en, og inni der lå sokkene og over der igjen lå den litt slitte, men gode ullsingleten, og til sist den tynne, fine fleecejakken, den hun hadde fått av Kristian til jul. Klokken hadde hun fått av Eirik. Hun husket ikke når. Det var et skarp drag i luften, men vårsolen varmet allikevel godt. Hun ble stående og se utover det vakre tjernet og på trærne som tegnet et vakkert omriss av det hele. Skyggen som farget den andre siden av tjernet i en mørk, ubestemmelig tone. Grå kanskje, dyp grå? Solen farget siden hun stod på i en lysere tone, lett lystig, men det var fortsatt ikke grønt, kanskje litt brungrått? Det var ikke lenge til nå, så ville hele området lyse grønt, vakkert og lystig. På den andre siden, på skyggesiden av tjernet, lå isen fortsatt kjølig på vannet. Den glitret i den tidlige vårsolen, som om den signaliserte at den visste at den hadde tapt, at dens tid og glansdager var forbi og at den snart ville bli historie, men ville ta det med verdighet og stolthet – som en hyllest til det spirende livet som ville komme med en ny tid. Våren. Eva Magrethe satte seg selv på autopilot slik hun gjorde det hver gang hun isbadet, stakk først den ene foten ut i vannet, deretter fulgte den andre. Kjente hvordan de skarpe steinene skar henne i foten til tross for at det iskalde vannet nesten hadde gjort henne følelsesløs før hun i det hele tatt hadde fått hele kroppen uti. Hun svømte noen tak utover, snudde seg og så innover mot land, innover mot klærne som badet i skarp vårsol og på klokken som blinket lystig på toppen av klesbulten. Hun snudde seg og svømte videre utover mot målet. Målet var midten av tjernet. Endelig hadde hun et mål. Endelig hadde hun noe håndfast å holde seg til, en retning å følge. Noe som ga mening. Målet lå rundt 200 til 250 meter fra land, tenkte hun. Eller kanskje bare 100. Eller 50? Det spilte ingen rolle. Hun hadde en retning og et mål. Hun svømte videre mot målet, nærmet seg tak for tak, kjente det ble tyngre å bevege seg, følte seg nummen og vektløs. Merket styrken i kroppen sakte svinne hen, var usikker på om hun kjente fingertuppene. Følte svømmetakene bli mindre og mindre, vannet var ikke lenger noe å gripe i. Hun fikk ikke tak på det, fikk ikke tak på vannet, kjente ikke noe til armer eller bein. Følelsesløs. Nummen. Hun snudde seg og så innover mot klærne. Jo, nå var hun her. På midten. Hun la seg over på ryggen, kjente hun fløt dårlig, men forsøkte å bli liggende og flyte litt, så opp mot himmelen. Den blå, vakre himmelen. Forsøkte å høre de samme fuglene som sang henne en vakker vårmelodi idet hun kledte av seg og gikk ut i tjernet, men hørte ingen ting. Hørte bare hjernen som ble grøtet og prikkingen som spredte seg fra ørene og langt innover i hjernen og ut igjen i hele kroppen. Hun merket det kjølige vannet i det bekmørke tjernet omfavne henne. Kjente det mørke dypet under henne lokke stille. Hun følte seg velkommen og lot seg synke ned i det stille deilige dypet. Kjente hvordan vannet ble kaldere og kaldere. Følelsene stilnet og kroppen likeså. Over henne var himmelen blå. Vårsolen skinte. Fuglene sang ganske så sikkert. Det var vår, og himmelen var aldeles blå.

Denne teksten tilhører min novellesamling Når våren ikke kommer, som du finner her. Novellesamlingen består av rørende historier, svært nært og sterkt fortalt. Vi følger syv ulike mennesker som har en ting til felles – valget. Dette handler om selvmord. Denne novellesamlingen er også første del i dokumentaren Når våren ikke kommer som kan kjøpes separat ved å klikke her.

Bakgrunn for boken: I følge NHI er selvmord den største trusselen mot barn og unges helse. Over ni tusen jenter og fire tusen gutter prøver å ta sine liv hvert år, 1/3 del av alle barn og unge forteller at de har hatt selvmordstanker og selvskading er i dag blitt vanlig. Vi kan ikke la det gå 20 år til uten resultater når vi har kunnskap nok til å gjøre noe med det nå. Både novellesamlingen og dokumentaren er skrevet i håp om å få satt selvmord på agendaen.
Takk til Fritt Ord. Boken er selvfinansiert, men Fritt Ord har støttet ferdigstillelsen. Uten Fritt Ord hadde jeg ikke kommet i mål. Takk også til alle bidragsyterne og spesielt Hans-Erik Dyvik Husby som har skrevet forordet.

Et større leseutdrag finner du her.

kjop-mine-boker-her

Er du glad i å lese? Vil du kanskje bli min testpilot på bøker? Lese mine manus og gi meg tilbakemelding? Send en mail til trude@newspirit.no. Vil du lese andre av min publiserte bøker, dokumetarer og noveller – så finner du dem her🙂

Shopify-POS-970x250

 

Reklamer
%d bloggere like this: