Fra boken The Story/innledning: Når Brasiliansk er det nærmeste du kommer sex, skjønner du at du har vesentlige mangler i livet ditt…
Vel og merke om du evner å koble to og to hvilket jeg gjør når jeg er i mine fulle fem. Anyway, sexløse liv er virkelig kjipe greier og et særdeles kjedelig faktum. Mitt liv inneholder altså vesentlige mangler. Men når siste punktum er satt i denne bok, håper jeg saken stiller seg litt annerledes og jeg kan se på Brasiliansk som nettopp det og ingenting annet.
Nemlig helvetes vondt!
Vel, jeg har tatt Brasiliansk hele tre ganger, og at alle gode ting er tre stemte virkelig ikke sist gang jeg sjekket. For sist gang jeg tok en Brasiliansk var for nøyaktig 83 minutter siden. Det er derfor jeg i skrivende stund sitter på Montepulcianoterrassen min i en svært kort blomsterkjole, som om blomster har noe med saken å gjøre, i bomull, uten truse og med musen, fitten, våt eng eller hva det nå heter, ja, jeg husker sannelig ikke, på tørk og til lufting. Den er nemlig hoven, rød og svidd, ja neimen om jeg vet. Jeg våger vitterlig ikke å se. Men jeg vet at den fortsatt er der. Den minner meg nemlig på at den er der den alltid har vært, hver gang jeg beveger på meg og spesielt fornøyd med behandlingen den har fått, er den virkelig ikke.
Jeg har fått beskjed av behandleren, kan vi kalle dem det? De som utfører Brasiliansk på oss – at jeg må vente ett døgn før jeg kan ha sex. Men etter disse skadene må jeg nok vente minst tre uker, hvilket i sannhet er et mindre problem for en som lever i sølibat mesteparten av tiden.
Forrige gang jeg tok Brasiliansk reagerte jeg spontant på kremen de brukte og var brannskadet en hel uke, og det er nettopp under slike forhold at Sloggi får sin etterlengtede reformasjon. Sloggi. Men det gjorde absolutt ingenting, for elskeren min var på det tidspunktet bortreist i noen måneder. Ja tenk, og nei, han er ingen sjømann.
Min første runde med Brasiliansk derimot, gikk egentlig veldig fint. Men ingen utenom meg fikk glede av det da heller, liksom. For elskeren min var bortreist på det tidspunktet også, gitt. Ja, det var den samme elskeren. Han jeg sendte en grrrrxxx faen i helvete SMS i dag fordi han er grrrrxxx faen i helvetes mye borte. Vel, men denne gangen har jeg virkelig ambisjoner med den Brasilianske behandlingen, bare musen min får luftet seg litt til glede for naboen min som lufter den skabbete, døve hunden sin bemerkelsesverdig mye utenfor her nå.
Jeg trodde egentlig at naboen min var litt blind, i det minste litt nærsynt. Men kanskje han er langsynt? Hva vet vel jeg. Jeg setter meg liksom ikke helt inn i slike ting, jeg. Nærsynt og fjernsynt. Anyway, varmen fra solen og den svale vinden gjør virkelig underverker der nede nå, merker jeg, som om livet endelig smiler til meg, stryker meg ømt og kjærlig over den skadete musen min og sier:
–Trude Helén Hole, om det ikke blir noe på deg nå, så skal du i hvert fall få ditt i himmelen, vær du sikker!
Og dette er jo virkelig en himmelsk beskjed å få ettersom området gjennomgikk et helvete for nøyaktig 89 minutter siden. Et skikkelig helvete! Den hvitkledte damen ved navn Heidi spurte etter nær døden opplevelsen foran, om jeg ønsket en nær døden opplevelse bak også. De som kjenner meg vet at jeg liker å leve litt farlig, så jeg svarte:
–Selvsagt, ta rubbel og bit, og spredte deretter rumpa til øst og vest.
Og da svarte hun ganske forfjamset og egentlig litt sånn småfurtent som kun små barn og selvhøytidelige flyvertinner kan få seg til å bli:
–Jammen, det er jo ikke noe her!
Tenke seg til, nøyaktig det samme sa Anjou og Maria for fire og syv uker siden også! Vel, intet er nytt under solen som kjent – jeg visste jo dette fra før, og gledet meg faktisk til akkurat denne seansen, så da svarte jeg like godt:
–Helt riktig observert, Heidi. Ikke for å skryte, altså – men jeg er ikke akkurat født med gullhår i rumpa. Så bare kjør på, du!
Og det gjorde hun, gitt!!
Vel, jeg har gått og tenkt en stund nå, og jeg har funnet ut at jeg, vel og merke if I cut to the bone, basically har to lidenskaper her i livet. Det ene er og jeg innrømmer det glatt, sex, og det andre er å skrive. Jeg har hatt mer hell med det siste enn det første. Til det første må jeg ha en jeg har lyst på og som har lyst på meg. Til det siste trenger jeg kun mac´en min, og han stiller som regel opp når jeg vil og det uten å protestere.
Det er noe annet med den rosa, eller lilla. Jeg husker sannelig ikke helt… dildoen min. Den går gjerne varm under akten, det vil si over i en fase som likner streik. Og da går den saktere og saktere, og jamrer seg høylytt i en lett og jevn dur for til slutt å stoppe helt opp og det før jeg har kommet. Sånt liker jeg fint lite. Det er mulig den krever nye batterier selv om den er lite brukt. Men nye batterier får den ikke før den har gjort seg fortjent til det. Så jeg har svart med lock-out, jeg.
Men nok om det nå. Mer om dildoen og dens trang til å streike når jeg trenger den som mest, er viet et meget langt og inngående kapittel senere i boken, på side hundrede og to for å være mer nøyaktig. Jeg bare nevner det slik at dere som vil kan hoppe dit med én gang.
Og slik går no dagan på en måte. Lite sex altså, men derimot svært mye skriving og slike ting. Men det var sannelig ikke gitt det heller. Noen forfattere kan skryte av at de allerede som barn bestemte seg for å bli forfatter og skrive bøker og slike ting. Det gjorde ikke jeg. Som barn skulle jeg til Afrika og plante trær for andre barn. Men det hører altså med til livets skole å innimellom stikke fingeren i jorden og med det kanskje endre standpunkt underveis. Jeg var jo en lesehest, og kunne sannelig kjenne igjen en god historie eller to, mente jeg, så jeg ble etter hvert en optimistisk og flittig stilskriver selv, uten at optimismen gjenspeilet seg nevneverdig i karakterene. Lærerne var liksom aldri helt fornøyd. Kanskje hadde jeg for kyniske, ironiske og upassende avslutninger, for det ble mitt varemerke relativt tidlig. Eller kanskje jeg ikke var kreativ nok.
Selv mente jeg ganske så modig det motsatte. Så under norsk tentamen i 2 klasse på videregående skole leverte jeg nøyaktig kl. 08.47, ja, det tok litt tid å tenke det ut, en svært så kreativ 13 siders norsk stil med overskriften: Alt og ingenting, en fri tolkning av Trude Helén Hole, altså 13 hele sider med speilblanke ark.
Jupp, 13 har alltid vært mitt lykketall. Nevnte jeg forresten at solen skinte og at det er relativt sjeldent i Bergen, og at jeg derfor hadde lyst å dra til Kyrkjetangen og bade og slikke sol, og ikke sitte inne i et klamt klasserom og sette sammen ord?
På tentamen leverte jeg 13 tomme ark, altså, og det var liksom et poeng at det skulle være akkurat 13 ark. Litt sånn kunstgreie. Tallet 13 finnes jo ikke i mange sammenhenger, i fly og på hoteller og så videre. Men jeg tror ikke læreren talte de tomme arkene. Helt nederst på ark nummer 13 skrev jeg de eneste kraftfulle ordene i hele stilen med unntak av overskriften, dog med veldig liten og meget lekker håndskrift, nesten litt sånn usynlig:
-Denne stilen må leses mellom linjene.
Jeg strøk!
Ja, du føler deg fort som en kvise på samfunnets rompe med slike tilbakemeldinger. Og det er da jeg mener, har ikke lærere sans for oppblomstrende, kreative genier, bergensk solskinn eller humor? Læreren som kjente meg godt, burde i det minste gitt meg en konstruktiv tilbakemelding, skjønt, jeg visste sikkert ikke hva det ordet betød den gangen, eller om ordet konstruktiv i det hele tatt fantes på den tiden, på 80 tallet. Ja, jeg vet, jeg holder meg godt, jeg er jo bare 32 år og vet knapt nok betydningen av ordet i dag. Men læreren kunne dog ha svart meg noe sånt som:
–Trude, her ser jeg virkelig ditt kreative talent få fullt spillerom. Du er inne i en rivende utvikling og blir stadig mer dristig og utspekulert, ja, begrepet skolelys kunne vært nevnt, men er ikke godt nok. Jeg må si jeg er på grensen til genierklære deg. Men jeg vet du kan bedre! Hvis du bare gidder!
Vel, hva kan jeg si? Jeg tror nok jeg alltid har vært bedagelig anlagt, ja, på grensen til lat. Men det betyr ikke at jeg ikke jobber, tvert om. Nettopp fordi jeg er så bedagelig anlagt må jeg jobbe ekstra hardt og effektivt slik at jeg får tid til å pleie mine bedagelige sider. Og da er det viktig å arbeide med noe en finner lystbetont, og derfor har jeg valgt å skrive. Så en liten stryk her og der i dann og vann under oppveksten har altså ikke hindret meg. Tvert om. Jeg skriver fortsatt i og mellom linjene. Det er noe alle mine lesere vet. Jeg skriver for magasiner, bedrifter, politiske parti, for kontrollutvalg, aviskronikker og debattinnlegg, på blogg, bøker og ikke minst dokumentarer. Jeg har sågar forsøkt meg som oversetter. Ja, jeg skriver nemlig like bra på engelsk som jeg skriver norsk, -jepp, that´s right you fu… mo… fu…, og tenkte derfor en gang for litt siden at det ville gå helt fint å oversette en tysk tekst for en norsk bedrift, ved hjelp av litt Google…
Tralalala, vi kan vel si det slik at den teksten fikk en helt ny mening etter det. Virkelig. Det er fullt mulig at salget gikk opp.
Så takk til uvett, mot, stå på vilje, kreativitet, humor, galskap og annet som gjør livet verdt å leve. Og takk til de av mine menn og min ene rosa dildo, ja, jeg sjekket fargen nå nettopp – akutt research ”lyst” kalles slikt, som har gjort noe med meg på godt og vondt som vi skal komme inn på i denne bok. Og takk til min far og min mor som hadde seg en runde en gang før 80 tallet og ikke byttet meg vekk like etter fødselen, men i stedet ombestemte seg i siste liten etter stein, saks og papir. Vi kommer tilbake til det senere. På side 53 faktisk.
Takk, takk og takk!
……..
Tilbakemeldinger på The Story:
“The Story” er nettopp det – en historie! Velkjente Trude Helén Hole syr sammen hendelser fra sitt eget liv til en spennende, morsom, provoserende, underfundig og underholdende bok. Hun rir, skyter fra hoften, hytter med neven og tar oss med på sine turer gjennom livet; både opp og ned. Når en tøff og uredd forfatter forteller gode og sterke historier blir resultatet svært lesverdig!”Tanum
“Nå kan jeg ikke anmelde alle bøkene til Trude. Har ikke lest alle enda. Men skriver hun like bra som i The Story. Vel, da kan de trygt anbefales. Det er sjelden, …eller jeg har aldri ledd så mye av en sånn sensuell innlevd selvbiografi. Den kan absolutt anbefales. Morsom, pirrende og brutalt ærlig. Terningkast 6.” Rune Chr. Tollefsen
“Er halvveis. Hittil svært spennende og morsom, og ikke minst ærlig:)” Birthe Johnstad Gjerde
“Hysterisk morsom bok, ler så jeg gråter. Milevis fra Goethe som jeg også liker.” Lasse Østervold
The Story er også tilgjengelig i alle landets netthandlere, bl. annet Ark, Bokkilden, Tanum, samt iBooks. Har du lyst å lese resten av The Story, så kan du også bestille den her hos meg.
Fra boken The Story/innledning: Når Brasiliansk er det nærmeste du kommer sex, skjønner du at du har vesentlige mangler i livet ditt…
Vel og merke om du evner å koble to og to hvilket jeg gjør når jeg er i mine fulle fem. Anyway, sexløse liv er virkelig kjipe greier og et særdeles kjedelig faktum. Mitt liv inneholder altså vesentlige mangler. Men når siste punktum er satt i denne bok, håper jeg saken stiller seg litt annerledes og jeg kan se på Brasiliansk som nettopp det og ingenting annet.
Nemlig helvetes vondt!
Vel, jeg har tatt Brasiliansk hele tre ganger, og at alle gode ting er tre stemte virkelig ikke sist gang jeg sjekket. For sist gang jeg tok en Brasiliansk var for nøyaktig 83 minutter siden. Det er derfor jeg i skrivende stund sitter på Montepulcianoterrassen min i en svært kort blomsterkjole, som om blomster har noe med saken å gjøre, i bomull, uten truse og med musen, fitten, våt eng eller hva det nå heter, ja, jeg husker sannelig ikke, på tørk og til lufting. Den er nemlig hoven, rød og svidd, ja neimen om jeg vet. Jeg våger vitterlig ikke å se. Men jeg vet at den fortsatt er der. Den minner meg nemlig på at den er der den alltid har vært, hver gang jeg beveger på meg og spesielt fornøyd med behandlingen den har fått, er den virkelig ikke.
Jeg har fått beskjed av behandleren, kan vi kalle dem det? De som utfører Brasiliansk på oss – at jeg må vente ett døgn før jeg kan ha sex. Men etter disse skadene må jeg nok vente minst tre uker, hvilket i sannhet er et mindre problem for en som lever i sølibat mesteparten av tiden.
Forrige gang jeg tok Brasiliansk reagerte jeg spontant på kremen de brukte og var brannskadet en hel uke, og det er nettopp under slike forhold at Sloggi får sin etterlengtede reformasjon. Sloggi. Men det gjorde absolutt ingenting, for elskeren min var på det tidspunktet bortreist i noen måneder. Ja tenk, og nei, han er ingen sjømann.
Min første runde med Brasiliansk derimot, gikk egentlig veldig fint. Men ingen utenom meg fikk glede av det da heller, liksom. For elskeren min var bortreist på det tidspunktet også, gitt. Ja, det var den samme elskeren. Han jeg sendte en grrrrxxx faen i helvete SMS i dag fordi han er grrrrxxx faen i helvetes mye borte. Vel, men denne gangen har jeg virkelig ambisjoner med den Brasilianske behandlingen, bare musen min får luftet seg litt til glede for naboen min som lufter den skabbete, døve hunden sin bemerkelsesverdig mye utenfor her nå.
Jeg trodde egentlig at naboen min var litt blind, i det minste litt nærsynt. Men kanskje han er langsynt? Hva vet vel jeg. Jeg setter meg liksom ikke helt inn i slike ting, jeg. Nærsynt og fjernsynt. Anyway, varmen fra solen og den svale vinden gjør virkelig underverker der nede nå, merker jeg, som om livet endelig smiler til meg, stryker meg ømt og kjærlig over den skadete musen min og sier:
–Trude Helén Hole, om det ikke blir noe på deg nå, så skal du i hvert fall få ditt i himmelen, vær du sikker!
Og dette er jo virkelig en himmelsk beskjed å få ettersom området gjennomgikk et helvete for nøyaktig 89 minutter siden. Et skikkelig helvete! Den hvitkledte damen ved navn Heidi spurte etter nær døden opplevelsen foran, om jeg ønsket en nær døden opplevelse bak også. De som kjenner meg vet at jeg liker å leve litt farlig, så jeg svarte:
–Selvsagt, ta rubbel og bit, og spredte deretter rumpa til øst og vest.
Og da svarte hun ganske forfjamset og egentlig litt sånn småfurtent som kun små barn og selvhøytidelige flyvertinner kan få seg til å bli:
–Jammen, det er jo ikke noe her!
Tenke seg til, nøyaktig det samme sa Anjou og Maria for fire og syv uker siden også! Vel, intet er nytt under solen som kjent – jeg visste jo dette fra før, og gledet meg faktisk til akkurat denne seansen, så da svarte jeg like godt:
–Helt riktig observert, Heidi. Ikke for å skryte, altså – men jeg er ikke akkurat født med gullhår i rumpa. Så bare kjør på, du!
Og det gjorde hun, gitt!!
Vel, jeg har gått og tenkt en stund nå, og jeg har funnet ut at jeg, vel og merke if I cut to the bone, basically har to lidenskaper her i livet. Det ene er og jeg innrømmer det glatt, sex, og det andre er å skrive. Jeg har hatt mer hell med det siste enn det første. Til det første må jeg ha en jeg har lyst på og som har lyst på meg. Til det siste trenger jeg kun mac´en min, og han stiller som regel opp når jeg vil og det uten å protestere.
Det er noe annet med den rosa, eller lilla. Jeg husker sannelig ikke helt… dildoen min. Den går gjerne varm under akten, det vil si over i en fase som likner streik. Og da går den saktere og saktere, og jamrer seg høylytt i en lett og jevn dur for til slutt å stoppe helt opp og det før jeg har kommet. Sånt liker jeg fint lite. Det er mulig den krever nye batterier selv om den er lite brukt. Men nye batterier får den ikke før den har gjort seg fortjent til det. Så jeg har svart med lock-out, jeg.
Men nok om det nå. Mer om dildoen og dens trang til å streike når jeg trenger den som mest, er viet et meget langt og inngående kapittel senere i boken, på side hundrede og to for å være mer nøyaktig. Jeg bare nevner det slik at dere som vil kan hoppe dit med én gang.
Og slik går no dagan på en måte. Lite sex altså, men derimot svært mye skriving og slike ting. Men det var sannelig ikke gitt det heller. Noen forfattere kan skryte av at de allerede som barn bestemte seg for å bli forfatter og skrive bøker og slike ting. Det gjorde ikke jeg. Som barn skulle jeg til Afrika og plante trær for andre barn. Men det hører altså med til livets skole å innimellom stikke fingeren i jorden og med det kanskje endre standpunkt underveis. Jeg var jo en lesehest, og kunne sannelig kjenne igjen en god historie eller to, mente jeg, så jeg ble etter hvert en optimistisk og flittig stilskriver selv, uten at optimismen gjenspeilet seg nevneverdig i karakterene. Lærerne var liksom aldri helt fornøyd. Kanskje hadde jeg for kyniske, ironiske og upassende avslutninger, for det ble mitt varemerke relativt tidlig. Eller kanskje jeg ikke var kreativ nok.
Selv mente jeg ganske så modig det motsatte. Så under norsk tentamen i 2 klasse på videregående skole leverte jeg nøyaktig kl. 08.47, ja, det tok litt tid å tenke det ut, en svært så kreativ 13 siders norsk stil med overskriften: Alt og ingenting, en fri tolkning av Trude Helén Hole, altså 13 hele sider med speilblanke ark.
Jupp, 13 har alltid vært mitt lykketall. Nevnte jeg forresten at solen skinte og at det er relativt sjeldent i Bergen, og at jeg derfor hadde lyst å dra til Kyrkjetangen og bade og slikke sol, og ikke sitte inne i et klamt klasserom og sette sammen ord?
På tentamen leverte jeg 13 tomme ark, altså, og det var liksom et poeng at det skulle være akkurat 13 ark. Litt sånn kunstgreie. Tallet 13 finnes jo ikke i mange sammenhenger, i fly og på hoteller og så videre. Men jeg tror ikke læreren talte de tomme arkene. Helt nederst på ark nummer 13 skrev jeg de eneste kraftfulle ordene i hele stilen med unntak av overskriften, dog med veldig liten og meget lekker håndskrift, nesten litt sånn usynlig:
-Denne stilen må leses mellom linjene.
Jeg strøk!
Ja, du føler deg fort som en kvise på samfunnets rompe med slike tilbakemeldinger. Og det er da jeg mener, har ikke lærere sans for oppblomstrende, kreative genier, bergensk solskinn eller humor? Læreren som kjente meg godt, burde i det minste gitt meg en konstruktiv tilbakemelding, skjønt, jeg visste sikkert ikke hva det ordet betød den gangen, eller om ordet konstruktiv i det hele tatt fantes på den tiden, på 80 tallet. Ja, jeg vet, jeg holder meg godt, jeg er jo bare 32 år og vet knapt nok betydningen av ordet i dag. Men læreren kunne dog ha svart meg noe sånt som:
–Trude, her ser jeg virkelig ditt kreative talent få fullt spillerom. Du er inne i en rivende utvikling og blir stadig mer dristig og utspekulert, ja, begrepet skolelys kunne vært nevnt, men er ikke godt nok. Jeg må si jeg er på grensen til genierklære deg. Men jeg vet du kan bedre! Hvis du bare gidder!
Vel, hva kan jeg si? Jeg tror nok jeg alltid har vært bedagelig anlagt, ja, på grensen til lat. Men det betyr ikke at jeg ikke jobber, tvert om. Nettopp fordi jeg er så bedagelig anlagt må jeg jobbe ekstra hardt og effektivt slik at jeg får tid til å pleie mine bedagelige sider. Og da er det viktig å arbeide med noe en finner lystbetont, og derfor har jeg valgt å skrive. Så en liten stryk her og der i dann og vann under oppveksten har altså ikke hindret meg. Tvert om. Jeg skriver fortsatt i og mellom linjene. Det er noe alle mine lesere vet. Jeg skriver for magasiner, bedrifter, politiske parti, for kontrollutvalg, aviskronikker og debattinnlegg, på blogg, bøker og ikke minst dokumentarer. Jeg har sågar forsøkt meg som oversetter. Ja, jeg skriver nemlig like bra på engelsk som jeg skriver norsk, -jepp, that´s right you fu… mo… fu…, og tenkte derfor en gang for litt siden at det ville gå helt fint å oversette en tysk tekst for en norsk bedrift, ved hjelp av litt Google…
Tralalala, vi kan vel si det slik at den teksten fikk en helt ny mening etter det. Virkelig. Det er fullt mulig at salget gikk opp.
Så takk til uvett, mot, stå på vilje, kreativitet, humor, galskap og annet som gjør livet verdt å leve. Og takk til de av mine menn og min ene rosa dildo, ja, jeg sjekket fargen nå nettopp – akutt research ”lyst” kalles slikt, som har gjort noe med meg på godt og vondt som vi skal komme inn på i denne bok. Og takk til min far og min mor som hadde seg en runde en gang før 80 tallet og ikke byttet meg vekk like etter fødselen, men i stedet ombestemte seg i siste liten etter stein, saks og papir. Vi kommer tilbake til det senere. På side 53 faktisk.
Takk, takk og takk!
……..
Tilbakemeldinger på The Story:
“The Story” er nettopp det – en historie! Velkjente Trude Helén Hole syr sammen hendelser fra sitt eget liv til en spennende, morsom, provoserende, underfundig og underholdende bok. Hun rir, skyter fra hoften, hytter med neven og tar oss med på sine turer gjennom livet; både opp og ned. Når en tøff og uredd forfatter forteller gode og sterke historier blir resultatet svært lesverdig!” Tanum
“Nå kan jeg ikke anmelde alle bøkene til Trude. Har ikke lest alle enda. Men skriver hun like bra som i The Story. Vel, da kan de trygt anbefales. Det er sjelden, …eller jeg har aldri ledd så mye av en sånn sensuell innlevd selvbiografi. Den kan absolutt anbefales. Morsom, pirrende og brutalt ærlig. Terningkast 6.” Rune Chr. Tollefsen
“Er halvveis. Hittil svært spennende og morsom, og ikke minst ærlig:)” Birthe Johnstad Gjerde
“Hysterisk morsom bok, ler så jeg gråter. Milevis fra Goethe som jeg også liker.” Lasse Østervold
The Story er også tilgjengelig i alle landets netthandlere, bl. annet Ark, Bokkilden, Tanum, samt iBooks. Har du lyst å lese resten av The Story, så kan du også bestille den her hos meg.
Mer om mitt forfatterskap finner du her – og flere presseoppslag finner du her.
#Å lese gir glede! Ønsker alle en riktig fin dag
Mvh. Trude Helén Hole, New Spirit Communication
Share this: