I dag henter jeg opp et innlegg jeg skrev for to år siden som jeg syntes er ganske morsomt – ja ps – det er ironi, and it goes like this: Nå syntes jeg vi har skrevet veldig mye om tunge, seriøse saker den siste tiden, så i dag må vi løsne litt på slipsknuten, er dere ikke enig? Så da tenker jeg at vi skriver litt om skolejuleforestillinger. Er det noe som heter det? Juleskoleforestilling?
For juleforestillinger er jo veldig moro – det er bare det at det er så mange andre barn der som ødelegger forestillingen og gleden ved det. Ta en titt på bildet over, ser dere? Min Josefine er her et sted. Det er hun med hatten. De andre er bare i veien, veiver rundt og det blir bare rot. Jeg skjønte knapt at hun var på, før hun var av. Skjønner?
Vel, jeg går på en del på sånne forestillinger, jeg, serru. Og dere får ha meg unnskyldt, men det er i slike stunder at jeg tenker: -I need a drink!
Men problemet er at jeg drikker ikke drinker, jeg drikker stort sett bare vin og øl når det passer seg slik. Men det er like fullt det jeg tenker: -I need a drink! I uken som var, så var det juleforestilling igjen, denne gangen for andre klasse – min syv år gamle datter går i den. Hun skulle spille kapteinens største mareritt og jeg gledet meg, for det hørtes ut som en rolle jeg kunne tenkt meg selv, så jeg tuslet jo nedover mot skolen med nokså store forventinger. Kapteinens største mareritt hørtes utvilsomt meget stort ut.
Vel, det første som møter meg, er det samme som møter meg hver eneste gang når det er forestilling. Foreldre som sprenger skolens kapasitet fordi de skal sikre seg stoler helt fremme ved scenen slik at de får sett sine unge håpefulle i full mondur. Er det noe som heter det? Full mondur? Høres helt feil ut, har jo fortsatt til gode å ta den drinken jeg ikke kommer til å ta. Men fullt kaos er det okkesom. Det sørger foreldrene for. De som hadde vett til å komme tidlig. Og så holder de av hundre plasser til hele slekten, den fra indre Gåla også, den som egentlig er utdødd.
Jeg derimot, setter meg alltid helt bakerst slik jeg gjorde det da jeg selv gikk på skolen – på bakerste rad slik at ingen skal se om jeg sovner, for det hender. Og juleskoleforestilling er intet unntak. Ja, dere får ha meg unnskyld, men jeg syntes sånt kan være kjeeedelig. Spesielt når Så skal vi vaske golvet, eller hva den sangen nå heter – den med hundre vers, skal synges en gang til, fordi lille Knut glemte sin replikk på to ord på nest siste refreng. Og da kan det fort bli litt sånn fra den overentusiastiske lærerinnen:
-Åh, kom igjen dere, vi tar den en gang til, så Knut for synget strofen sin han også – så kom igjen dere, en to tre…
Skjønner? Gjeeeesp! Må jo sove litt da. Men vi får glede oss over det vi kan glede oss over, og det er at showet er gratis. For et show der små syvåringer står og ser spørrende på hverandre der oppe på scenen, og så vidt klarer å stotre frem tre korte, usammenhengende setninger de bare så vidt husker, og noen husker ikke det en gang heller – er jo ikke akkurat Liberace, spør du meg. Skjønner? Så jeg er glad det er gratis. Virkelig.
Forøvrig så hører jeg ikke hva de sier når de først klarer å si noe fornuftig, men det er fordi jeg hører litt dårlig og i tillegg sitter jeg jo helt helt bakerst, og da blir det litt sånn: -ehhh, hæ? David Bowie? Og deretter gikk de unge, små håpefulle skuespillerne litt rundt og rundt og krasjet i hverandre, litt sånn: -oj, er du her? Skulle ikke du være der?
Men det som irriterte meg mest, var at mitt unge, talentfulle troll ikke spilte hovedrollen – den jeg tok for gitt at hun skulle ha fordi hun er skapt for hovedroller, ikke biroller eller noe annet. Jeg har laget henne selv og gjort mitt aller beste og hun er en hovedrolle!! Men nei da, det hadde de tydeligvis ikke skjønt de som ordner slike forestillinger i stand – lærerne. Så dere får ha meg unnskyldt, men ja, jeg ble litt irritert fordi trollet mitt nesten ble litt sånn usynligder oppe på scenen. Det er fullt mulig det var fordi jeg ser litt dårlig og i tillegg satt helt bakerst, men det gikk hele femten minutter før jeg klarte å skille henne ut fra alle de andre unge håpefulle, og slikt liker jeg fint lite. Jeg er der jo for å se mitt troll – ikke andres.
Hun spilte forøvrig heks, men er et troll i virkeligheten, det er derfor jeg sier troll. Hun er trollet mitt – men på forestillingen så forsvant hun bare blant de andre. Ja, jeg lurte et øyeblikk på om jeg hadde glemt henne igjen hjemme, men så kjente jeg henne omsider igjen på det blå håret som hang et stykke ned på ryggen hennes. Det skulle egentlig henge på hodet, på håret hennes.
Og så mistet jeg henne igjen. De andre barna var bare i veien og det ble bare rotete og veldig rart. Jeg skjønte som nevnt nesten ikke at hun var på, før hun var av. Vel, det var nesten slik at jeg hadde problemer med å fatte hva de andre barna i det hele tatt gjorde der oppe på scenen – de irriterte meg, fjamset rundt og stotret i vei som vilt og utrivelig ugress som hindret min lille, vakre blomst å skinne som en vakker stjerne.
Hun skulle stått der helt alene og synge slik bare hun kan, med spotlyset midt i fleisen og skint, eller skinnet som en sol slik bare hun kan. Ja, jeg skal melde henne på Idol og The Voice og Unge Talenter så snart hun er gammel nok – slik at hun kan bli en stjerne akkurat slik som sin mor. For jeg, skjønner dere, begynte min stjernekarriere tidlig, allerede i første klasse. Da stod jeg og sang min første forestilling med full hals foran hele skolen fra det venstre hjørnet på scenen ved siden av vinduet bak en lang sort og ugjennomtrengelig gardin, eller sceneteppe. Det var forøvrig ikke noe vi hadde øvd på – men det var der jeg ble plassert den kvelden. Av læreren! Dette ble forøvrig også min siste forestilling. Får jeg ikke stå midt på scenen så gidder jeg faen meg ikke!
Vel, i neste uke er det sjetteklasse som skal ha forestilling og jeg forventer at min vakre og kloke Johannes spiller hovedrollen og det helt alene, for det er derfor han er født. Han er en moderne James Dean og bør egentlig få sitt eget skolejuleshow der de andre ugressbarna holdes unna, eller til nød kan spille cellemembran eller noe. Anyway, jeg har tenkt å møte opp litt tidlig og si det til dem, de andre barna, litt sånn forebyggende, slik at jeg ikke går på nok en smell som med min lille Josefine og ikke får sett Johannes før han er av:
-Dere barna, ikke gå i veien for min søte, talentfulle Johannes, er dere snill. Hold dere litt i bakgrunnen! Oki??! Og da tenker jeg det blir full mondur og skikkelig show. God jul dere:-)
I dag henter jeg opp et innlegg jeg skrev for to år siden som jeg syntes er ganske morsomt – ja ps – det er ironi, and it goes like this: Nå syntes jeg vi har skrevet veldig mye om tunge, seriøse saker den siste tiden, så i dag må vi løsne litt på slipsknuten, er dere ikke enig? Så da tenker jeg at vi skriver litt om skolejuleforestillinger. Er det noe som heter det? Juleskoleforestilling?
For juleforestillinger er jo veldig moro – det er bare det at det er så mange andre barn der som ødelegger forestillingen og gleden ved det. Ta en titt på bildet over, ser dere? Min Josefine er her et sted. Det er hun med hatten. De andre er bare i veien, veiver rundt og det blir bare rot. Jeg skjønte knapt at hun var på, før hun var av. Skjønner?
Vel, jeg går på en del på sånne forestillinger, jeg, serru. Og dere får ha meg unnskyldt, men det er i slike stunder at jeg tenker: -I need a drink!
Men problemet er at jeg drikker ikke drinker, jeg drikker stort sett bare vin og øl når det passer seg slik. Men det er like fullt det jeg tenker: -I need a drink! I uken som var, så var det juleforestilling igjen, denne gangen for andre klasse – min syv år gamle datter går i den. Hun skulle spille kapteinens største mareritt og jeg gledet meg, for det hørtes ut som en rolle jeg kunne tenkt meg selv, så jeg tuslet jo nedover mot skolen med nokså store forventinger. Kapteinens største mareritt hørtes utvilsomt meget stort ut.
Vel, det første som møter meg, er det samme som møter meg hver eneste gang når det er forestilling. Foreldre som sprenger skolens kapasitet fordi de skal sikre seg stoler helt fremme ved scenen slik at de får sett sine unge håpefulle i full mondur. Er det noe som heter det? Full mondur? Høres helt feil ut, har jo fortsatt til gode å ta den drinken jeg ikke kommer til å ta. Men fullt kaos er det okkesom. Det sørger foreldrene for. De som hadde vett til å komme tidlig. Og så holder de av hundre plasser til hele slekten, den fra indre Gåla også, den som egentlig er utdødd.
Jeg derimot, setter meg alltid helt bakerst slik jeg gjorde det da jeg selv gikk på skolen – på bakerste rad slik at ingen skal se om jeg sovner, for det hender. Og juleskoleforestilling er intet unntak. Ja, dere får ha meg unnskyld, men jeg syntes sånt kan være kjeeedelig. Spesielt når Så skal vi vaske golvet, eller hva den sangen nå heter – den med hundre vers, skal synges en gang til, fordi lille Knut glemte sin replikk på to ord på nest siste refreng. Og da kan det fort bli litt sånn fra den overentusiastiske lærerinnen:
-Åh, kom igjen dere, vi tar den en gang til, så Knut for synget strofen sin han også – så kom igjen dere, en to tre…
Skjønner? Gjeeeesp! Må jo sove litt da. Men vi får glede oss over det vi kan glede oss over, og det er at showet er gratis. For et show der små syvåringer står og ser spørrende på hverandre der oppe på scenen, og så vidt klarer å stotre frem tre korte, usammenhengende setninger de bare så vidt husker, og noen husker ikke det en gang heller – er jo ikke akkurat Liberace, spør du meg. Skjønner? Så jeg er glad det er gratis. Virkelig.
Forøvrig så hører jeg ikke hva de sier når de først klarer å si noe fornuftig, men det er fordi jeg hører litt dårlig og i tillegg sitter jeg jo helt helt bakerst, og da blir det litt sånn: -ehhh, hæ? David Bowie? Og deretter gikk de unge, små håpefulle skuespillerne litt rundt og rundt og krasjet i hverandre, litt sånn: -oj, er du her? Skulle ikke du være der?
Men det som irriterte meg mest, var at mitt unge, talentfulle troll ikke spilte hovedrollen – den jeg tok for gitt at hun skulle ha fordi hun er skapt for hovedroller, ikke biroller eller noe annet. Jeg har laget henne selv og gjort mitt aller beste og hun er en hovedrolle!! Men nei da, det hadde de tydeligvis ikke skjønt de som ordner slike forestillinger i stand – lærerne. Så dere får ha meg unnskyldt, men ja, jeg ble litt irritert fordi trollet mitt nesten ble litt sånn usynlig der oppe på scenen. Det er fullt mulig det var fordi jeg ser litt dårlig og i tillegg satt helt bakerst, men det gikk hele femten minutter før jeg klarte å skille henne ut fra alle de andre unge håpefulle, og slikt liker jeg fint lite. Jeg er der jo for å se mitt troll – ikke andres.
Hun spilte forøvrig heks, men er et troll i virkeligheten, det er derfor jeg sier troll. Hun er trollet mitt – men på forestillingen så forsvant hun bare blant de andre. Ja, jeg lurte et øyeblikk på om jeg hadde glemt henne igjen hjemme, men så kjente jeg henne omsider igjen på det blå håret som hang et stykke ned på ryggen hennes. Det skulle egentlig henge på hodet, på håret hennes.
Og så mistet jeg henne igjen. De andre barna var bare i veien og det ble bare rotete og veldig rart. Jeg skjønte som nevnt nesten ikke at hun var på, før hun var av. Vel, det var nesten slik at jeg hadde problemer med å fatte hva de andre barna i det hele tatt gjorde der oppe på scenen – de irriterte meg, fjamset rundt og stotret i vei som vilt og utrivelig ugress som hindret min lille, vakre blomst å skinne som en vakker stjerne.
Hun skulle stått der helt alene og synge slik bare hun kan, med spotlyset midt i fleisen og skint, eller skinnet som en sol slik bare hun kan. Ja, jeg skal melde henne på Idol og The Voice og Unge Talenter så snart hun er gammel nok – slik at hun kan bli en stjerne akkurat slik som sin mor. For jeg, skjønner dere, begynte min stjernekarriere tidlig, allerede i første klasse. Da stod jeg og sang min første forestilling med full hals foran hele skolen fra det venstre hjørnet på scenen ved siden av vinduet bak en lang sort og ugjennomtrengelig gardin, eller sceneteppe. Det var forøvrig ikke noe vi hadde øvd på – men det var der jeg ble plassert den kvelden. Av læreren! Dette ble forøvrig også min siste forestilling. Får jeg ikke stå midt på scenen så gidder jeg faen meg ikke!
Vel, i neste uke er det sjetteklasse som skal ha forestilling og jeg forventer at min vakre og kloke Johannes spiller hovedrollen og det helt alene, for det er derfor han er født. Han er en moderne James Dean og bør egentlig få sitt eget skolejuleshow der de andre ugressbarna holdes unna, eller til nød kan spille cellemembran eller noe. Anyway, jeg har tenkt å møte opp litt tidlig og si det til dem, de andre barna, litt sånn forebyggende, slik at jeg ikke går på nok en smell som med min lille Josefine og ikke får sett Johannes før han er av:
-Dere barna, ikke gå i veien for min søte, talentfulle Johannes, er dere snill. Hold dere litt i bakgrunnen! Oki??! Og da tenker jeg det blir full mondur og skikkelig show. God jul dere:-)
Trude Helén Hole på en lørdag, gitt. Trodde det var søndag.
Share this: