Jeg ble misbrukt som barn

Vi har ingen sikre tall for forekomst av seksuelle overgrep mot barn i Norge. I en spørreundersøkelser blant voksne i Norge oppgir 15% av norske menn og kvinner å ha vært utsatt for en eller flere former for seksuelle overgrep før fylte 18 år, i følge NHI. Mørketallene er store, men rapporteringen av seksuelle overgrep har økt de siste 10-20 årene. Mange av oss kjenner, eller har opplevd noe i denne retning selv, eller har vært misbrukt.

Min gjesteblogger i dag heter Cathrine Woldstad. Hun skrev for en tid tilbake om hvordan hun ble misbrukt som barn og har valgt å stå ytterligere frem i likhet med flere for å gi det hele et ansikt. Jeg tror at mange vil kjenne seg igjen i historien hennes. Folk som har vært utsatt vil finne styrke i innlegget og andre igjen vil kanskje se faresignaler og med det være i stand til å hjelpe dem som trenger det som mest – nemlig våre barn. Her er teksten – til ettertanke, skrevet av Cathrine Woldstad:

Cathy
Mens livet fortsatt var bekymringsfritt og godt. Min søster var 6 og jeg var 11 år.

Jeg ble misbrukt som barn.

Hvert 5. barn blir utsatt for seksuelle overgrep hvert år i Norge. Se, lytt, hør, still spørsmål – vær våken om barn rundt deg endrer atferd.

Ingen så, ingen lyttet, ingen stilte spørsmål – men mange observerte at jeg endret atferd. Jeg husker så godt fotballtreneren min som sa: «hvor er det blitt av den fine latteren din? Før smilte du alltid». Treneren min så, men han skjønte ikke hva han så.

Jeg levde med konsekvensene av min eldre brors seksuelle overgrep i mange år. Fra jeg var 12 til jeg var 18 levde jeg destruktivt, lekte med rusmidler, sleit på skolen, hadde et utagerende seksualliv hvor jeg byttet sex mot omsorg. Jeg forsøkte å ta livet mitt, mistet all selvtillit og selvrespekt. Det var jo ingen som kunne bli glad i en som meg på ordentlig! Trodde jeg den gang – og det tror jeg fortsatt innimellom.

Og tiden gikk. Det var siste året på sykepleien, jeg var 33 år. Jeg var i praksis på lungepost. Jeg jobbet nærmest full stilling på psykiatrisk sikkerhetspost ved siden av studiene. Hunden min var kronisk syk og krevde mye av meg både økonomisk, fysisk og emosjonelt. Ved å kjenne på følelsene bestemte jeg meg for å konfrontere mine foreldre, men møtte ikke aksept. Ikke da heller. De visste jo hva som hadde skjedd, jeg fortalte det da jeg var 12, men de var handlingslammet og visste aldri hvordan de skulle håndtere at det ene barnet deres forgrep seg på det andre. Resultatet var taushet, det skulle ikke være noe tema i vårt hjem.

Det måtte gå galt.

Jeg gikk på en smell så det sang. Det var ingen vei utenom. Det satte seg i ryggen, og bena sviktet. Jeg husker jeg krabbet på alle fire ut i hagen da hunden min skulle gjøre sitt fornødne. Jeg lå til sengs i 2 måneder og planla hvordan jeg skulle dø. Praksisen gikk til helvete. Jobben på psykiatrisk mistet jeg. Familien min var ikke der. Men så har jeg denne evnen at når livet slår meg i bakken, så løfter jeg meg igjen. Jeg klarer aldri å bli liggende nede lenge av gangen.

Jeg bestemte meg for livet.

Jeg bestemte meg for å oppsøke hjelp. Jeg bestemte meg for at jeg ikke ville være et offer lenger. Det var god hjelp å få på støttesenteret mot incest i Kristiansand der jeg bodde på den tiden. Jeg nedla mye arbeid i å hjelpe meg selv til å bli hel. Praksisen tok jeg om igjen året etter, og jeg avsluttet min bachelor i sykepleie et halvt år etter resten av kullet.

Men jeg avsluttet, jeg fullførte!

Jeg klarte meg!

Det som henger mest igjen som senskade etter overgrep og manglende aksept fra mine nærmeste, er at jeg har vanskelig for å stole 100% på andre mennesker. Jeg er sosial og lett å bli kjent med, men er nådeløs om jeg føler meg sviktet (det er ikke plass til det i livet mitt) og jeg har fått ødelagt selvbildet mitt for resten av livet.

Skjermbilde 2015-11-27 kl. 10.13.01

Men jeg har en meningsfull jobb i akuttpsykiatrien på 16.året nå, hvor jeg får brukt det jeg selv har erfart til noe godt for andre. Jeg har to fantastiske gutter som er inkluderende og rause mot andre mennesker, vi har fokus på åpenhet. Det jeg har opplevd blir aldri borte og det vil følge meg gjennom livet, men jeg lever greit med historien min i dag. Ja, jeg er skadet og det vil forme mine oppfatninger, mine engasjement og mine valg. Men jeg syns også jeg er faen så tøff. For jeg viste for meg selv at jeg kunne stole på meg. Jeg er min aller viktigste venn.

Vær din viktigste venn du også – stol på deg selv.

Og se barna rundt deg.

Cathrine Woldstad

…..

Det handler om å bry seg! Barn som blir utsatt for seksuelle overgrep, har økt risiko for et bredt spekter av psykiske og somatiske problemer og lidelser, for eksempel seksuelle problemer, angstlidelser, depresjon, posttraumatisk stresslidelse, spiseforstyrrelser, selvmord og selvmordsforsøk. Cathrine Woldstad fant til sist sin indre styrke og tok den i bruk og hjelper nå andre. Men mye kunne vært annerledes underveis for Cathrine om noen hadde sett og spurt. Så lytt til hva hun sier, se barna rundt deg og noter deg adferdsendringer. Her kan du lese hva du kan gjøre for å hjelpe. Spre gjerne dette innlegget. Takk.

Trude Helén Hole, New Spirit Communication

Vil du følge bloggen trykk FOLLOW—> til høyre.

Faves for her and him

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s