Uteliggeren Harald, meg og tiden

På torsdag var jeg på God Morgen Norge/TV2 og snakket om kommunikasjon, form og innhold sammen med Hans-Petter Nygård-Hansen. Utgangspunktet for diskusjonen var den intense debatten som ble skapt da en kaféeier på Røa hang opp en lapp der han formidler at barselstreff og møter må bestille bord på forhånd. Saken kan du lese her.

IMG_6059

I går tegnet jeg Harald. Han er som en sol.

Klokken ti på formiddagen var God Morgen Norge slutt. Jeg ruslet sakte oppover mot Slottet, nøt den nydelige, livgivende solen som omsider viste sin velsignelse og lot blikket vandre mot mennesker som hastet avgårde mellom stillestående, vakre, tidløse bygg. Jeg lot blikket vandre mot alle de herlige, fargesprakende blomsterbedene, buskene, trærne og ikke minst de flotte sitatene som er å lese i gaten oppover Karl Johan mot Frogner.

Da jeg kom opp mot Frogner kirke, passerte jeg en rusten uteligger der han satt i buskene like foran Frogner kirke. Han satt der også da jeg noen timer før ruslet nedover mot TV2. Jeg la merke til ham på andre siden av gaten, fordi mens alle andre hadde det travelt, så det hvilte en deilig og god ro over den gamle mannen. Det har seg slik at vanligvis ser jeg på dem, uteliggerne og tiggerne, smiler og hilser til dem, men så blir de ofte glemt når blikket mitt har vandret videre. Men ikke Harald. Ja, han heter Harald. Jeg fikk vite det litt senere, men først; jeg lå altså merke til den gode roen som hvilte over den gamle mannen. Den traff meg godt, fordi jeg også har en tilsvarende ro i meg. Jeg stresser ikke. Jeg rusler og nyter. Jeg ser, lukter, observerer og lytter. Jeg bruker tiden jeg har til å kjenne, sense og føle. Dette er for meg meningsfull bruk av tid og tid er faktisk det eneste vi har som virkelig er verdt noe. I dag sløser mange av oss desverre bort vår verdifulle tid på ting, tang og mennesker som ikke gir noe verdifullt tilbake.

Så jeg smilte for meg selv da jeg så på Harald på vei ned mot TV2, og smilte da jeg så ham noen timer senere på vei tilbake. Han satt fortsatt og puslet med bladene på buskene, flyttet litt på den ene posen, ja, han hadde fire, fem myke små plastposer med eiendeler, for det meste klær, for så å flytte den tilbake og pusle litt med buskene igjen. Han så meg ikke noen av gangene. Men jeg så ham, og her må vi skru tiden ytterligere tilbake en liten halv times tid.

For da jeg litt tidligere den dagen, ruslet oppover Karl Johan på vei mot Frogner og Harald for andre gang, ble jeg stoppet av en kvinne rundt 30 år av romanifolket, tror jeg. Hun stoppet meg med noen magasiner og et papirkrus som hun viftet opp i ansiktet mitt og sa først ganske bedende; -please, please. Jeg har ikke kontanter, svarte jeg og ville passere forbi, for kontanter har jeg vanligvis ikke. Men hun hindret meg videre leide og viftet magasiner og krus tettere opp i ansiktet mitt. Hun hevet stemmen noe og fortalte at hun hadde to barn å forsørge, før hun deretter spurte noe aggressivt om jeg syntes hun så kriminell ut, om hun plaget meg.

-Do I look criminal? Do I harrasse you? Jeg tenkte, ja, det gjør du! Men svarte nok en gang høflig at jeg ikke hadde kontanter, hvorpå jeg fikk passere med et mørkt blikk i ryggen. Om jeg så hadde hatt kontanter, hadde jeg ikke gitt ett øre til denne kvinnen. Hun var ufin, spredte negativitet og hun hindret meg fysisk, eller det vil si, jeg lot henne hindre meg av høflige grunner – jeg kunne selvsagt svart med samme energi som henne. Det ville ikke blitt et pent møte. Med Harald derimot, var det annerledes. Han bryr ingen. Da jeg passerte ham for andre gang og han fremdeles ikke viste interresse for noen annet enn bladene og posene sine i de vakre solstrålene, så syntes jeg han så magisk ut. Fredfull, vakker og magisk. Jeg ville sitte der med ham og bare nyte tiden sammen med ham. Men ettersom jeg var sulten, gikk jeg først ned til 7-Eleven og kjøpte to kaffe, to baguetter og to brownies. Og så tok jeg ut 1000.- spenn. Jeg gikk opp forbi Frogner kirke nok en gang og tilbake til Harald.

-Unnskyld, sa jeg, kan jeg få sitte meg ned her med deg? Harald svarte –helst ikke, for han var opptatt med å ordne med posene sine. Men vi begynte å prate og jeg satte meg så ned, og slik satt vi og pratet i 40 herlige minutter. Harald har vært uteligger i mange år. Han ville ikke leve et liv med papir som oss andre, og har valgt annerledes. Den gamle mannen hadde mye på hjertet, var full av energi og glede. Hver bokstav ble til et nytt ord, hvert ord ble til en ny setning, en ny setning ble til en ny mening, en ny mening ble til et nytt tema, og så tilbake til bokstaver igjen. En for en, rundt og rundt. Det hele virket veldig usammenhengene, men allikevel hang det hele sammen i bokstavene og deres betydning.

Alt henger sammen, var budskapet hans. Harald er en poet. Han har sitt eget alfabet der han har gitt hver eneste bokstav en betydning, som fører til et ord som igjen får en helt annen betydning enn hva de har for oss andre. Han har derfor et meget komplisert alfabet og ordforråd. Og så har han solen, lyset, luktene, lydene, trærne, buskene – og ikke minst har han tid!

Harald er en vakker poet. En rusten, gammel uteligger med rødgrått rastahår og rødt sjørøverskjegg. Harald har knallblå, kloke nysjerrige øyne, hvis blikk er klarere enn det reneste vann. Hans hud er vakker som klar natur en sen høstdag, rynkete og skitten. Hans store never er svarte av skitt og klærne er hullete, men gode og varme som en solrik sommerdag. På føttene bærer han noe som har vært sko en gang i tiden, men som nå er noe som så vidt holder sokkene på plass. Rundt ham henger det en skarp, syrlig lukt som slår deg meget hardt, nesten helt ut, men den er på en måte litt god allikevel.

Ja, Harald er en poet. Han leker med bokstaver, ord, blader og solstråler. Hans hode rommer så mangt av tanker og sprell. Han er vidunderlig å se og høre på, som en vakker drøm som skvulper tidløst i havet i solnedgang.

Alt henger sammen er hans budskap. Han sa vi to, han og jeg, nå var forbundet med hverandre gjennom utveksling av ord, at vi nå var venner. Jeg sa vi var forbundet med hverandre allerede før vi møttes, at vi gjennom bruk av tid ble ytterligere forbundet med hverandre. Jeg ga ham pengene, 1000.- ikke fordi jeg så på ham som en stakkers uteligger, tvert om. Harald har mye mer enn veldig mange andre. Men fordi jeg ville at han skulle kjøpe seg en frokost i morgen, og dagen derpå. Og dagen derpå igjen. Det gjør meg godt å tenke på Harald. Jeg gleder meg til neste gang vi skal sitte under buskene på fortauet ved Frogner Kirke og dele tid sammen.

Harald prater og jeg lytter. Det er en fin måte å dele tid på.

Verdifull tid.

Min logo

Følg meg gjerne på sosiale medier her.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s