Fifty Shades of Fucking Boring – nå på film – IGJEN!!

Ålriiiiiight. Tid for film – for nå er hysteriet løs igjen! For en tid tilbake leste jeg Fifity Shades of Fucking Boring – så her er min anmeldelse av boken til dere som allerede er kåt på filmen.

Skjermbilde 2015-02-11 kl. 15.57.11
Fifty Shades of Fucking Boring… Jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal begynne… tenke, tenke… Vel, dere som ikke har lest boken ennå – DON`T, finn en granbusk og begynn å tell barnåler – det er mer givende!

Okay, fra spøk til alvor; det hele begynte egentlig ganske greit og jeg tenkte at; -jøss, her er det jo litt sex og greier, og litt kinky sex kommer vel også etter hvert skal vi tro media, og de er jo ganske så troverdig. Så jeg leste videre i håp og spenning, og håp igjen – om at jeg ville bli litt kåt av det hele, for det var faktisk hva jeg forventet etter alt oppstyret i media. En bok som ville gjøre meg litt kåt. Hva er det de kaller det? Husmorporno!

Vel, nå er ikke jeg husmor og ikke ser jeg noe spesielt på porno heller, ei på tv for den saks skyld. Men jeg leser ofte bøker, og jeg ville gjerne lese om sex, om underdanighet og dominanse, om å overgi seg eller ta kontroll, om reimer, pisk, klyper og alt slags greier som kunne pirre meg, min kropp og mine sanser. Jeg ville lese om det, ikke se, slik at jeg kunne blande det skrevne ord med mine egne tanker rundt dette. Mine skitne tanker. Så forventingene var selvsagt store rundt denne boken – but what the fuck?

I stedet opplevde jeg bare en stor skuffelse. Et eneste langt gjesp var det eneste jeg satt igjen med på side 556. Jupp, det er helt sant, så mange intetsigende sider leste jeg. Forfatteren som liker å kalle seg E L James har virkelig utøvet stor kunst – nemlig å få skrevet så mange sider med så lite innhold, en kunst jeg forøvrig behersker utmerket selv.

Utover dette har hun bare vært «a hell of a lucky girl» som av en eller annen grunn har fått verdens mediehus til å gå mann av huse for å gjøre et ordinært, intetsigende og klisjepreget mann-kvinneforhold til en salgssuksess.

For å si det rett ut, Erika Leonard, bedre kjent som E L James – kan svært lite om BDSM and that´s a fact!

Særdeles uoriginalt og kjedelig. Historien i første bok er altså uoriginal og kjedelig. Uskyldige, jomfruelig og naive Anastasia Steele gjør en klønete entre og faller bokstavelig talt for milliardær og forretningsmagnat Christian Grey, en visstnok veldig vakker mann i følge Ana selv. Det viser seg at Mr. Grey har en noe traumatisert barndom og klarer blant annet ikke å bli berørt. Men han har tilsvarende også falt for Ana, ja riktig, for han er nemlig litt menneskelig han også, noe forfatteren ustanselig minner oss om, og Mr. Grey lar derfor Ana berøre ham allikevel, sånn av og til, og da blir det fort litt mye sånn (direkte sitert):

Han, den dominante: -Åh, hva er det du gjør med meg, Ana. -Åh, Ana, du er så klar for meg. -Åh, du er så forvirrende, Ana.

Mens hun, den klønete, uskyldige og underdanige: -Åh, sir, vær så snill?! -Åh, himmelrike og min Gud. -Åh svarte, kroppen min er så sulten på ham. -Svarte huleste. -Åh, shit, i huleste heiteste, jeg vil ha ham allerede. -Woaw…

Skjønner? Du blir gærn!

Tynt, grunt og lite kompetent forfatter. Komplottet hadde vært langt mer spennende om Mr. Grey faktisk var blottet for følelser og kun ønsket en sexslave, for så å lokke leserne inn i et psykologisk, erotisk drama kretset rundt sex, ren sex & nothing but pure sex – og som nevnt litt psykologi. For hva trigger en dominant og hvordan tenker denne, og hva trigger en som underkaster seg – og hvordan er samspillet mellom disse?

Dette kan være faktorer som ikke trenger å være koblet til sex i det hele tatt. Men denne tematikken berører ikke forfatteren i teksten i det hele tatt. Tvert om kan det leses mellom linjene at forfatteren ikke er kompetent på temaet hun skriver om. Hun bare skraper i overflaten og boken fremstår som klisjeaktig med helt ordinære samleier som rød tråd.

Samleiene i seg selv er heller ikke til å bli kåt av, de er som nevnt høyst ordinære. Det psykologiske samspillet som er viktig i et BDSM forhold, er altså totalt fraværende, og hverken handling eller dialog trekker oss inn i denne verdenen. Mr. Grey snakker for øvrig ikke. Han bare knurrer seg igjennom boken og jeg skjønner virkelig ikke poenget – men å beskrive mesteparten av dialogene som konstant knurring fra den dominante (en alfahann?) er kanskje forfatterens måte å understreke at Mr. Grey er den dominante av dem i mangel av annet.

Irriterende er det også at alle tankene hennes, altså Ana, absolutt må illustreres med uthevet skrift bak hver eneste, hva skal vi si… overraskelse, for ja, en naiv jomfru lar seg selvsagt lett overraske når en mann drar frem den stive staken sin:

-Herre Gud min skaper, hva skal han gjøre med den, mon tro?! Herre Gud…!!! Woaw!!

Som leser blir en fort lei alle utropene som foregår inne i hodet hennes:

-Åh shit, å faen, woaw, whoa, wow, svarte, svarte heite, svarte huleste, svarte faen, himmel og hav, åh herregud og himmelrike, himmel. Woaw!!

Å lese om BDSM på Wikipedia er langt mer spennende! Boken rommer hele 556 sider, tar en bort alle utropene, regner jeg med vi sitter igjen med 50 kjipe sider. BDSM er for øvrig gammelt nytt. Christian Grey praktiserer altså enkelt og greit BDSM og han vil at Ana skal være hans slavinne. Han ønsker å eie henne, gjøre henne fullt og helt til sin. Et slikt forhold er ikke oppsiktsvekkende eller nytt, og denne type forhold finner vi atskillig bedre beskrevet i mange andre serier som blant annet Black Lace, Superstjerne og Harlequin bare for å nevnte noen.

Vi blir lurt! Det som er skuffende, er at det i denne serien er lagt så mye vekt på BDSM, og så får vi det ikke. Vi får ikke det vi tror vi kjøper. Vi blir lurt. Det hele er så jævlig hausset opp at det er til å få mark av. Og ja, jeg skylder på media som er helt på bærtur. Jeg får vel nevne at vi til gjengjeld får et stort innblikk i den skriftlige kontrakten, den mellom Dominant og Underdanig. Men en skriftlig kontrakt er ganske usexy og kjedelig lesestoff. Punktum! Praktiseringen av den finner vi kun ved to tilfeller, først der han smasker henne litt med pisken og deretter når han slår henne lett på rumpa med hånden. Dette holder bare ikke.

May Grethe Lerum mener dette er spennende. Jeg er med dette altså svært uenig med May Grethe Lerum som i sin anmeldelse i VG mener «fortellingens spenningskurve stiger så bratt og er så utholdende at man fristes til å tro at det finnes et Viagraprodukt for forfatterprestasjoner«. Og mens Lerum mener forfatteren etter hvert skriver språket opp, mener jeg boken er dårlig skrevet. Punktum. Lerum skriver for øvrig også at Ana til slutt godtar en kontrakt der hun villig vil la seg torturere. Sorry Lerum, dette er også feil – BDSM handler ikke om tortur!

Forfatteren av Fifty Shades of Fucking Boring beskriver med andre ord stort sett ordinære, kjedelige samleier der hun er klar som et egg bare han ser på henne, og han støter hardt før de begge kommer kraftig og segner utmattet om på gulvet. Vel, denne type samleier gjentatt til det kjedsommelige og gjør ikke boken unik – tvert om.

Trude Helén Hole.

Ps, liker du skribleriene mine, setter jeg pris på om du deler dem. Takk:-)

skjermbilde-2017-01-16-kl-18-49-46

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s