Da flodbølgen tok oss

I dag overlater jeg ordet til min bestevenninne Gro Storteig som overlevde tsunamien med sin eksmann og sine to gutter som den gang bare var 8 og 5 år. Her er hennes dramatiske fortelling om bølgen og tiden etterpå – skrevet av henne. Bildene i midten er tatt av Gro som er fotograf.

Thomas, meg og Phillip. Kamala Beach 2004.

Flodbølgen.

-Å nei, kjære Gud; ikke min Thomas, IKKE min Thomas, vær så snill!

Det svir i magen, en brennende knute av smerte, hjertet synker ned i magen. Og det gjør så vondt at det er vanskelig å puste. Jeg vet ikke hvor han er. Lettelsen da jeg skjønner at han er i live er ubeskrivelig. Men jeg er i sjokk, og skjønner ikke at det kan komme flere bølger.

Når den STORE bølgen kommer, 8 meter høy. Når vi sitter der fanget på en mur med tak over og ser at havet er mye høyere enn der vi er; bestemmer jeg meg for at jeg vil dø sammen med barna; hoppe ut i det sammen med dem; HVIS de går skal jeg gå med dem.

Heldigvis får jeg aldri vite om det er mulig; å klare å følge et barn i døden på denne måten. Kanskje er livskraften for sterk, at en bare må opp for å puste, fortsette å leve – har jeg hørt og lest etterpå. Men det handler også om å leve med seg selv. Jeg var i hvert fall fast bestemt på å dø med barna.

Når jeg under flodbølgen som inntreffer – innser at livet kan være over for oss, er det eneste fornuftige jeg finner på å gjøre er å be fadervår – jeg tror ikke på Gud. Jeg bestemmer meg også for at hvis jeg mot formodning overlever dette skal jeg være modig nok til å fortelle det, om hendelsen, og om hvor jeg søker trøst og støtte, men jeg kan ikke en gang ordene i bønnen jeg avleverer, men sier det lille jeg kan fra søndagsskolen inni meg. Jeg ber.

Deretter må jeg hoppe ut i de frådende, mørke vannmassene og svømme med min 5 år gamle sønn Phillip på ryggen for å finne et sikrere sted. Jeg har aldri vært noen god svømmer. Snarere det motsatte. Følelsen av å ikke komme av flekken gjør at jeg nesten kveles av redsel for å ikke klare det. Men jeg finner styrke og krefter jeg ikke visste jeg hadde.

Etter å ha blitt evakuert opp i en fjellside, tenkte jeg at jeg aldri, aldri skal ned på en strand igjen. I hvert all ikke den stranden. Aldri mer til Thailand.

Dette endret seg. Sjelsettende opplevelser. Som da min mer rasjonelle eksmann valgte å dra ned til hotellet for å se om han kunne finne viktige papirer, bankkort etc. Jeg derimot, kunne ha dratt naken til flyplassen, reist til Norge i bikini. Det siste jeg brydde meg om var klær og eiendeler.

Da han så kom tilbake med pass og penger, til og med litt undertøy og medisinskrinet mitt fordi dette var lagret 30 cm under taket av en eller annen grunn. Og fordi jeg hadde en vanntett fotobag som fremdeles lå i rommet med alle papirer inntakt. Resten av rommet var totalt ødelagt, så jeg litt annerledes på det.

Da jeg gikk ut i jungelen med denne skatten og fikk sterilisert sårene og tatt på ny truse, følte jeg meg som verdens rikeste. Jeg var i live, barna likeså; rystet helt inni margen, men i live. Vi hadde til og med penger og pass; absolutt alt man trenger. To rene truser; den andre ga jeg til en som ikke hadde noe på. Noen hyler plutselig opp, de ser en slange. Jeg ler inni meg; -haha, din puslete meitemark. (Perspektiv).

Vi blir funnet og evakuert fra fjellsiden, til et hotell i Phuket by. Vi er så heldige å få et hotellrom, de som kommer etter oss må ta til takke med korridorene. Ingen klager. Ingen barn gråter, eller maser på is. Folk er kledd i alt fra bikinier til kun et hotell-laken rundt seg. Ingen bryr seg om det. Alle står ærbødig i kø. Ingen pusher. Vi er i live, det er alt som betyr noe.

Hysterisk latter når en mann kommer inn med safen på skulderen. Han hadde røsket den fra veggen da den ikke lot seg åpne etter at strømmen var gått. En hel dag med 10 kilo safe på ryggen. Idioti tenker jeg, hvem bryr seg om verdisaker på en dag som denne.

Etterpå skjønner jeg at det var ganske smart, for de som mistet pass måtte tilbringe en hel dag eller to for å få ordnet dette. Alt vi vil er å komme hjem fortest mulig. Hjem! Den hysteriske latteren min går etter hvert over i tårer, hele verden er snudd opp ned.

Og ikke minst damen som hadde 2 sekunder på seg til å komme seg ut av rommet sitt; hun griper tak i to ting, en i hver hånd. Det blir et strykejern og en ny, tom veske hun har kjøpt seg. Galskap, tenker jeg.

Jeg spør henne hvorfor akkurat de tingene? Jo, svarer hun, vesken fordi jeg ville ha med meg noe som var mitt, jeg hadde akkurat kjøpt den. Strykejernet fordi jeg håpet jeg kunne redde noen med ledningen. Da jeg traff henne et par dager senere, knuget hun vesken inntil seg fremdeles. Og den matchet bikinien, det eneste hun hadde å ha på seg. Strykejernet hadde hun kastet.

De to party-guttene som vi satt i minibuss sammen med etter å ha blitt evakuert, rystet i grunnvollen de også, første gang i Thailand, de skulle bare feste og ha det gøy. De hadde fått tak i et par øl, og sendte disse rundt til de som ville ha en slurk. Akkurat der og da var dette helt riktig.

Taxisjåføren, når jeg etter noen timer endelig fikk omtanke for andre enn barna mine. Han kjører meg inn til byen, venter mens jeg kjøper klær til folk som ikke har noen. Når jeg skal betale ham nekter han å ta imot. -No, no pay. I am sorry for you.

Det hørte vi faktisk flere ganger den dagen. Thaier som måtte være knust av bekymring for sin egen familie; sa «sorry for you» De bragte frukt og drikke opp i fjellsiden, hadde med jod til å rense sår, og sa sorry, sorry. De unnskyldte seg for at vi turister hadde opplevd noe sånt i deres land.

Nok en gang sjelsettende. Det tok mange måneder før jeg ble irritert av f.eks kø. Man får et annet perspektiv på ting etter en slik hendelse.

I dag, 26 desember er dette 10 år siden. Jeg takknemlig for at vi ble spart. Tanker går til de som mistet noen. Jeg har lest alt jeg har kommet over artikler og bøker. Disse har berørt meg langt inni hjerteroten. Dette var også en del av terapien.

Også det å forsone meg med at livet er til låns, ikke til eie.

Tiden etterpå. 2005 – 4 måneder etter tsunamien i Thailand våknet jeg en morgen, dyvåt av svette. Ikke uvanlig, for det skjedde hver natt; men denne gangen hadde jeg en filmremse på innsiden av øyelokkene som var så virkelig at jeg faktisk kunne høre palmene som knakk, høre brølet av denne massive bølgen, skrikene fra folkene som var i fare. Jeg kunne sverget på at det jeg så var virkelighet; fordi jeg var våken, var i rommet mitt i trygge Norge. Jeg tenkte: ok, jeg har blitt gal. Ja, gal. Jeg må til legen min.

Spørsmålet til legen min var ganske enkelt; gir dette seg noen gang? For akkurat da var mine tanker minst 90 % i Thailand og frådende vannmasser var omtrent det eneste jeg tenkte på, og på scenarioer som kunne ha falt ut på en annen måte enn det faktisk gjorde.

Jeg var så heldig å ha en fastlege som hadde hatt et kurs i katastrofepsykologi og det han sa til meg gjorde at jeg fikk et tidsperspektiv.

-Det vil ta cirka et år før tankekjøret gir seg, det du har opplevd er som en terroristsituasjon. Du blir krenket på det groveste; da du mister muligheten til å påvirke utfallet. For sjelen er det ødeleggende. Sinnet ditt prøver å reparere med å gå igjennom scenene gang på gang.

Terapien var å dra tilbake. Tankespinn har sitt eget liv, men når jeg dro tilbake var alt som det var FØR. Nesten.

2009 – 5 år etter tsunamien. En journalist ringer meg, spør småkjekt om han kan spørre meg hvordan det føltes når var der. Det hele kommer tilbake. Jeg kjenner luktene og lydene.

-Tja, sier jeg; -jeg vet ikke helt hva du er ute etter, men jeg kan fortelle deg om hvordan det føles når du skjønner at du kan miste barna dine. At de skal bli dratt ned i en brølende, skitten vannmasse. Han ble stille, ikke fullt så kjekk i stemmen. Intervjuet som fulgte ble aldri trykket.

Ti år etter. Nå, 10 år etter kan jeg heldigvis si at legen min hadde rett. Noen ganger er det som om jeg aldri har opplevd dette, helt fjernt. Andre ganger; den lille prosenten som sitter fast; som av og til slår inn, som når jeg hører uventede lyder; da skvetter jeg. Og når jeg leser dette verset jeg skrev som egenterapi. Da griner jeg.

TSUNAMI

Først kommer det en forutanelse om noe skremmende.

Men som et moderne rasjonelt menneske lar jeg være å ta affære.

Så står jeg der. Overgitt til andre krefter.

Den kommer. Drønnende. Lyden er verst. Redselen gjør vondt.

Angsten for å miste barna mine brenner og river ned grunnmuren i meg.

Jeg føler meg forlatt for første gang.

Til slutt ber jeg til Vår Herre. Det er en stund siden sist.

Det hjelper.

Etterdønningene er harde. De slår og slår i tankene mine.

Sliter meg ut.

I dag kan jeg se at bølgen måtte til.

For å berøre oss alle.

______

Til og med forsikringsselskaper ble berørt. De er ikke kjent for å gi ved dørene, men valgte å betale selv om de har en klausul som gjelder naturkatastrofer. Bortsett fra et par av dem, som for eksempel Mastercard forsikring. Her gikk NORDEA, banken min inn og dekket det tapte, siden jeg hadde kortet hos dem. Stort – og da tenker jeg ikke på pengene.

Scanpix som jeg solgte bilder til, ringte meg etter noen uker og spurte om de kunne få gi meg et nytt kamera i erstatning for det som ble ødelagt når jeg svømte med 5 åringen på ryggen. Takk til dere og takk også til alle frivillige som stilte opp på Gardermoen da vi kom hjem med evakueringsflyet satt opp av norske myndigheter. Det var så godt å se dere!

2012 – vi er tilbake.