Et sted oppe i Gudbrandsdalen…

…kjørte vi oss fast gitt. Det var ikke det at dette ikke var i kategorien «ting som ikke kan hende oss» for dette hadde vi tatt høyde for, og blant annet derfor hadde vi ikke tenkt å kjøre de siste 3 km til hytta fordi veien dit ikke var brøytet, men det var ikke parkeringsplassen ved hotellet heller. Sett slikt?

Ut på tur, aldri sur, lizzommm… Så der stod vi, det vil si gubben og jeg bom fast i mørket. Det hadde seg nemlig slik at gubben liksom plutselig ble litt sånn… tja, hva skal vi si… typisk mann, og med det vrengte bilen rundt og ut i sneen, og før jeg visste ordet av det, hadde vi kjørte oss fast på parkeringsplassen.

Sett slikt? Det er i slike stunder at jeg bare stirrer litt lett uforstående på ham – for en kvinne ville selvsagt aldri ha vrengt bilen utpå der i dypsneen. Kæ?

Og akkurat det jeg tenkte – sa jeg også: – Typisk mannfolk!! Nuvel, nå er vel ikke det å stå fast med bilen verdens undergang, tenker du sikkert i ditt stille sinn ettersom jeg ikke kan høre deg, men vi var stuck på fjellet sent på kvelden, klokken var sånn rundt 19 pluss minus, tenker jeg, og det var ingen mennesker der ute i uværet.

Det var bekmørkt, bikkjekaldt, tåke og blåste stiv kuling, i hvert fall fra min kant, samt snøfokk… heter det virkelig snøfokk? Hørtes rart ut. Snøfokk?

Tenker koffert jeg nå. Jeg må omskrive: det blåste drev i den kalde vinden, dere skjønner hva jeg mener, og jeg var sulten! Har du opplevd meg sulten? Ikke det? Vel, gooood for YOU!

Og i tillegg ble vi dritkald på sekunder, ja, vi skulle liksom skifte til vinterklær ved bilen og fingrene ble istapper på en, to, tre, og deretter skulle vi liksom gå tre km innover i fjellet mot et sted du ikke vet hvor er og ikke tror partneren din vet hvor er heller. Ser du bildet for deg nå? Når dette skjer – så sier det i hvert fall stopp i mitt hode.

Men ut på tur, aldri sur, er det en eller annen idiot som sa og det var ikke meg – så det var jo bare å bjeffe litt, spenne på seg skiene og tusle innover i dypsneen på det mørke, store fjellet bak mannen med hodelykt, en lykt som lyste fint opp den grå veggen rundt oss – hvilket hjalp fint lite. Og vinden økte. Og der bak oss et sted, stod bilen fast. Nå tenker jeg du ser bildet!

Det er i slike stunder at mine små bjeff går over til vill knurring og glefsing – ja, jeg tror nok jeg slevet litt også. Men da jeg var ferdig med å sleve, sa jeg noe sånt som dette, rimelig diplomatisk og smart egentlig:

– Stopp en halv, nå kan vi fortsette innover fjellet og gå 3 km i en eller annen retning. Men om du ser litt fremover nå, så ser du at alt ser likt ut. Vi ser faktisk ikke en skitt, kun grålig masse og vet ikke opp eller ned, eller øst eller vest. Og hytten som ligger helt for seg selv laaaaaaaaaangt der ute i ødemarken – skjult mellom små krøllete fjellbjørk, er uten lys.

Jeg vil si det er relativt store marginer for å ikke treffe riktig og gå feil. Det vil bli mørkere og kaldere utover natten, og jeg vil bli mer gretten og enda mer sulten. Så…

Deretter tok jeg en kunstpause for å la det synke litt inn, lizzom, før jeg fortsatte:

– Så hva tror du, du som er kjent-mann i området, skal vi gå videre? Gubben stod der litt og myste fremover mot det grå intet. Det er meget mulig at han tok en kunstpause han også, så jeg tilførte følgende da jeg skjønte jeg hadde muligheten:

– Det var en eller annen gluping som sa at det er ingen skam å snu. Jeg tror det var meg…

Deretter konkluderte gubben med at det var best å snu. Er han ikke smart? Jupp, må jo elske den mannen! Og bilen fikk vi omsider løs med meg bak rattet og han der bak – og deretter tok vi sjansen og kjørte lykkelig langs veien mot hytten så langt vi kom før det ble for mye snø, og gikk på ski resten, hvilket gikk fint, for da visste vi jo hvor vi var og greier, og naturen skjermet oss for vinden akkurt der, lokal vind, serru. I love to love it.

Da vi omsider kom frem til hytten fyrte vi opp i peisen, badet i sneen, satt i badestuen, badet igjen og igjen og lagde nakne sneengler, spiste god mat med godt drikke til, gikk på tur igjen og sånne greier dere vet som er helt obligatorisk på hyttetur – hele tiden faktisk og overalt, helt til vi skulle hjem på søndag. Og sånn gikk no helgen. Sett slikt??

Her er forresten bilde av mine skisko som er 20 år gamle i likhet med alt annet utstyr jeg har. Skoene er i størrelse 42 fordi jeg tenkte det var lurt med plass til sokker da jeg kjøpte dem… (jeg bruker str 37-38) dette bare til orientering – så folk skjønner at jeg ser ut som en kråke i løypene, og går slik også. Som en kråke.

Mine skisko

Jeg er bare ute og lusker litt rundt midt på natten, tross alt, det var fullmåne natt til freddan…

1755411-7-1415711403710.jpg

Og så ble det lørdag og nye eventyr ventet…

Kjærlighetstien er innover og bortover til høyre…

Og deretter måtte vi selvsagt ha noe økologisk mat og noe Chablis, før gubben knuste meg i sjakk hele tre ganger, og så en ny tur ut…

Og snipp snapp snute, så var eventyret og den fine helgen over. Ønsker alle en fin uke:-)

For more adventures and traveltips – click here.

For more articles in English – click here.

 Trude Helén Hole

MY AUTHOR PAGE 

Do you wan´t to follow this blog, please do so up to the right. 🙂

My books – My You Tube – My company – My blog –  My Travels – Modeling – Winecourses – Referenses – Linkedin – Twitter – Facebook – Instagram 

Lote pocket trippel

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s