I have a dream

I august 2013 holdt jeg talen I have a dream under årets Protestfestival sammen med blant annet Per Fugelli, Gunnar Stålsett, Hallgrim Berg og Esben Esther Pirelli Benestad. Talen min omhandlet Likestilling i revers – kvinner anno 2013 vil bli sett, ikke hørt.

-Du hører ikke på meg, sier barn ofte til oss voksne. På tide å begynne å lytte. Josefine 8 år har mye på hjertet. Måtte det aldri forstumme.

En trist utvikling etter mitt syn, for med dette setter norske kvinner likestillingen tilbake. Så jeg vil gjenformidle den her i dag – talen og drømmen min om at dette skal snu. Jeg velger å begynne med noen morsomme tips For et lykkelig samliv som jeg har hentet ut fra en heimkunnskaps bok fra det glade 50-tallet, and it goes like this:

Ha middagen klar. Planlegg et deilig måltid kvelden før. Da viser du at du bryr deg om ham og hans behov. De fleste menn er nemlig sultne når de kommer hjem og forventer en god middag. 

Forbered deg selv. Når du står opp, ta hånd om utseendet ditt. Fiks på sminken, se frisk ut. Glem alle bekymringer du måtte ha og vær evig takknemlig for at mannen din snart kommer hjem. Han har vært sammen med mange frustrerte og arbeidstrøtte mennesker – så vær litt mer festlig og interessant enn vanlig.

Minimer all lyd. Legg spesielt merke til dersom mannen din må kjøre i rushtrafikken. Oppfordre barna til å være stille når han kommer. La dem bråke litt på forhånd slik at de får det ut av systemet .

Vær glad for å se ham. Motta ham med et varmt smil og vær lykkelig. Dette kan tilføre ytterligere verdi til dagen hans. 

Hør på ham. Du har kanskje et dusin ting å fortelle ham, men la mannen din snakke først, så hører han kanskje på deg senere.

———

Skjønner? Det var altså fra det glade 50-tallet. Det var ikke så viktig å bli hørt den gangen. Men har vi kommet noe lenger i dag, vil vi bli hørt? Jeg vil komme med følgende påstand:

Kvinner i dag har et valg og det ser ut til at mange kvinner har tatt det valget om en tar en titt på sosiale medier, Instagram, blogger og på enkelte kvinner som sirkulerer i media. Og budskapet er klart, det er utseendet som teller – det er ikke så viktig å bli hørt – det er viktigere å bli sett.

Og det er etter min mening en trist utvikling. Drømmen om å kunne velge er for mange kvinner rundt om i verden en utopi for de lever i samfunn der de ikke har valgmuligheter, derfor forblir dette kun en drøm. I Norge kan vi kvinner faktisk bestemme selv hva vi vil ha ut av livet, for dette har andre kvinner før oss kjempet for, og hva velger så norske kvinner i dag?

Sosiale medier flommer over av glansbilder og vakre fasader. Vestkantfruer som lever av mannens lommebok hvis gjøremål er å ta seg godt ut med påfølgende inngrep, spiser antidepressiva til den store gullmedaljen, og unge bloggere som har som mål å se ut som barbidukker blir kjendiser. Hva forteller dette oss?

Fra subjekt til objekt. Når kvinner tar pornografiske bilder av seg selv og legger det ut på Instagram, og senere finner det igjen på en porno-nettside, så er det feil å skylde på menn som sprer bildene til steder de faktisk hører hjemme, for det er nemlig ikke FB. Kvinnene må ganske enkelt skylde seg selv for – å ha kledt seg naken – for å ha tatt bildet – og for å ha publisert det. Og hvorfor? For å bli sett. Å gjøre seg til objekt var et valg de selv tok.

Kvinnene må derfor skylde seg selv, selv om det svir. For vi kan ikke fortsette å bygge systemer rundt oss som gjør at det å være kvinne i dag blir problemfritt. Vi kan heller ikke fortsette å balleskjære mannen fordi vi skal ha et lettere liv. Vi må selv ta selvstendige valg med påfølgende ansvar og slutte å skylde på alt og alle rundt oss. Og det her kvinnekampen nå ligger,  internt i hver enkelt kvinne. Kvinner må ta ansvar for egne handlinger og ikke minst for hvordan de ønsker å bli oppfattet av andre, for vi lever ikke lenger i 1899 da mannen definerte oss. Vi lever i 2014 og definerer oss selv. 

Kvinner må nå begynne å bruke stemmen de har og si det de mener og mene det de sier. Kvinner må slutte å snakke rundt og begynne å snakke til.

Et forkvaklet skjønnhetshysteri der vakre monstre dyrkes. Jeg tror altså ikke lykke ligger i jakten etter ytre skjønnhet for den falmer okke som, av tidens tann eller av inngrep som forøvrig gjør alle like. Jeg har derimot stor tro på å skape noe i eget liv som ikke går på kropp og utseende, noe som varer evig, eksempelvis å skape et fundament som gjør at du klarer deg selv og ikke er avhengig av andre eller utseendet du har til låns. Som tolvåring valgte jeg derfor å jobbe i Nærbutikken hver lørdag fordi jeg ønsket tjene mine egne penger og har siden gjort det.

Jeg fikser også vaskemaskinen min selv, murer gulv og bygger vegger, skifter dekk og ordner avløp og regninger, og lån og forsikringer, fordi jeg velger å gjøre det selv og ikke overlate det til andre, dvs til menn. Dette gjør noe med meg og mitt selvbilde. Rynker og valker er derfor underordnet for det er virkelig ikke dette livet dreier seg om, og dette har jeg forstått. Skjønner?

Det handler om å velge ditt liv. Jeg har altså valgt å satse på kompetansen min, den jeg stadig utvikler fordi jeg prøver meg på ting jeg ikke kan, og på styrken, intellektet og viljen min, og ikke minst min evne til å se at jeg faktisk har et valg – at livet består i å velge. Det er aldri for sent å snu. Jeg har valgt bort jaget etter å se perfekt ut og er rimelig avslappet til hvordan jeg ser ut enten jeg skal lede debatter, holde foredrag eller kommentere noe på TV. For jeg er nemlig ikke perfekt. Perfect is fucking boring and that´s a fact. 

For meg er det viktigere at folk lytter til meg og respekterer den jeg er enn hvordan jeg ser ut. Jeg hadde mine første kronikker på trykk i BT som 13 åring og hørt blir jeg fortsatt. Folk lytter til meg og velger meg på grunnlag av det jeg har mellom ørene, ikke mellom beina – folk vet hvem jeg er og hva jeg står for. Jeg personlig har derfor mye å takke de virkelige store kvinnerettighetsforkjemperne våre. Uten dem kunne jeg selvsagt ikke hatt de holdningene jeg har, skrevet det jeg gjør og tatt de valgene jeg tar. Nettopp derfor syntes jeg det er underlig at en del kvinner i dag frivillig gjør seg til objekter og med det fraskriver seg stemme, valg og ansvar. Hadde de rett – de menn som for 100 år siden hevdet at kvinnen var det svake kjønn uten intellekt, meninger og følelser? Just asking.

Heldigvis finnes det fortsatt kloke og dyktige norske kvinner der ute som har noe fornuftig å si, kvinner som fremmer verdiskapning, som brøyter vei, bryter barrierer og tabuer, og er gode forbilder. Libe Rieber Mohn er en av dem. Det finnes flere. Men du må lete litt etter dem. De genererer nemlig ikke like mange klikk.

Annonsører og media suger livdriten ut av unge, usikre jenter som tror at lykken ligger i vippe- og hair extensions, og selvmordsstatistikken øker. Vår skjønnhetsdyrkende, rosa verden begynner å bli svart – noen bør våkne snart.

Nettopp derfor, når vi har så mange gode rollemodeller å by på, er det svært synd at media og annonsører velger å dyrke frem dårlige idealer som rosabloggere som har barbiedukker som skjønnhetsideal – og opererer seg deretter til offentlig forlystelse og klikk som generer penger til media og annonsører. Dette handler om verdivalg – penger eller moral, der moral er den store taperen.

Vi vet at disse dårlige forbildene påvirker unge negativt og med medias hjelp forsterkes dette ytterligere. Bloggere skal selvsagt få blogge fritt om det de vil og gjøre som de vil med kroppen sin, men har ikke annonsører, media og redaksjonene et samfunnsansvar? For tross alt, de sprer galskap og et forkvaklet skjønnhetsideal, og ikke minst – de gjør mennesker som er psykisk ustabile til noe de ikke er og ikke er i stand til å takle. 

Blodige inngrep til offentlig forlystelse. Jeg syntes altså det er underlig, ja, ganske ufattelig at annonsører vil kobles opp mot denne type kvinnefigurer. Det hele er nemlig nedbrytende og strider mot all sunn fornuft. Unge kvinner som lever av sitt ytre og som til stadighet foretar inngrep til offentlig forlystelse som om de er dyr på sirkus, blir til sist ødelagt. Bloggeren Sofie Elise holder på å rakne både innvendig og utvendig – og i mellomtiden fråtser media i pengeklikk, mens flere unge følger etter. Dette er en særdeles trist utvikling.

Like trist er det at kvinnelige, norske redaktører med den posisjonen og muligheten de faktisk har til å gi nevnte utvikling en motvekt ved for eksempel skrive noe fornuftig i magasinene sine, heller velger å være egosentriske småkjendiser og produsere artikler om neglelakk og hårspray, og innholdet i skapet sitt – i stedet for hvor skapet skal stå.

Og jeg forstår det virkelig ikke. Mannlige redaktører skriver da ikke om skjortene sine, gjør de vel? Eller hårgelé? Så jeg må bare spørre: Er dumme, overfladiske kvinner det nye idealet? Mye tyder på det.

At kvinner i dag kjører likestillingen i revers, er derfor min påstand. Kvinner som nevnt, og kvinner som Hanne N. Herland som mener at norske kvinner er for kravstore, bør tie og ha sex når mannen har lyst, er kvinnetyper media elsker å fronte i moderne tid, fordi sex, nakenhet og dumhet er tre faktorer som selger. Denne utviklingen er meningsløst og direkte fordummende. Jeg vil referere til en artikkel som stod i KK for en tid tilbake om Den nye Superkvinnen, direkte sitert:

-Hovedpoenget er at penger alene ikke kan gjøre deg til en ekte superkvinne. Du må vite hvordan du skal bruke dem riktig. De aller kuleste av de nye superkvinnene er de som ikke kjøper hundrevis av plagg og ting, men som heller kjøper færre ting og er ekstremt bevisste på hvilke…

Jeg er ikke feminist, men grunnen til at dette er et tilbakevendende tema for meg er at noen må si fra – denne utviklingen er ikke kul, ei heller sunn, disse kvinnelige aktørene er ikke gode forbilder – tvert om, de fremmer dårlige verdier og gjør kvinnen til det lavstatuskjønn vi en gang var den gangen vi var mindre verdt enn mannen.

Så stopp opp og tenk litt på det, du kvinne – før du velger å kle av deg og publiserer en selfie i undertøy og med det gjør deg selv til et objekt. Stopp opp og tenkt litt på det – du kvinnelige redaktør, som heller vil skrive om neglelakk enn om omskjæring av norske jenter på norske kjøkkenbord! Men så lenge neglelakken er rød, kan resten av verden forblø? Er det slik å forstå?

Vakre fasader og forskrudde kvinnelige skjønnhetsidealer tilnærmet galskap er det som dyrkes i dag. Det er ikke rart at Norge er i verdenstoppen på antidepressiva og at selvmordsstatistikkene øker, for det blir aldri vakkert nok og vi kan stadig bli sett av flere på sosiale medier om vi strekker det litt lenger og litt til, som en sirkusartist som gjør det vågale stuntet for å holde på publikum. Det går galt til slutt.

Penger har vi tydeligvis. Like tydelig har vi ikke lenger noe på hjertet – noe å formidle, så det å bli hørt er underordnet. Og hva sitter vi igjen med til slutt da, -åh, du er så fin? Den dagen selvmord blir “in”, tenker jeg media og enkelte kan klappe seg selv på skuldrene.

For å oppsummere I have a dream. Min datter på åtte år vokser opp i en verden der jenter oppfordres til å ha ufrivillig sex for å tekkes mannen, hun vokser opp i en verden der kvinnelige redaktører bruker stemmen og spalteplassen sin til å skrive om hårspray. Min datter vokser opp i en verden der unge kvinner vil se ut som barbiedukker applaudert av media og belønnet av annonsører. Dette er ikke en sunn lekeplass.

Min drøm er derfor at enkelte kvinner i kategoriene som nevnt, samt media og annonsører nå våkner opp og tar innover seg den dårlige trenden de sammen har skapt og forstår at dette er en dårlig utvikling som vil få konsekvenser på sikt. Skal vi snu den negative utviklingen må hver enkelte kvinne ta ansvar for eget liv og hvordan hun ønsker å bli oppfattet, bimbo eller meningsbærer? Media, annonsører og kvinnelige redaktører må begynne å fokusere på sunne verdier og slutte å dytte neseopererte rosabloggere inn i nyhetsbildet – det har nemlig ingenting der å gjøre. 

Det hele handler om sunn fornuft, moral og verdivalg – det ytre er en falmende og skjør verdi å satse på. Den vil slå sprekker til slutt og det er en sannhet. Det er indre verdier som skal bære oss gjennom tykt og tynt i livet, og det er her investeringene bør gjøres. 

Min drøm er derfor at min lille datter står i mot denne negative utviklingen – at jeg gjør henne i stand til å stole på seg selv, at hun finner trygghet i egen ryggrad og forstår at hun har en egenverdi som ikke har med det ytre eller kjønn å gjøre, men som springer ut i fra hvordan hun er som person. At hun blir et menneske som sier det hun mener og mener det hun sier. 

Min drøm er at Josefine blir en kvinne som først og fremst velger å bli hørt for det hun står for, da blir hun også sett og det av riktige årsaker. For søt er hun okke som – så måtte det hun har på hjertet aldri forstumme. Det er min drøm.

Trude Helén Hole New Spirit Communication