TRUDE HELEN HOLE

Et nytt utdrag fra min nye dokuroman

I dag følte jeg for å dele litt mer av min nye bok med dere – den jeg skriver på nå. Den omhandler syv ulike mennesker. Her er link til forrige avsnitt som dere fikk snik-lese, om Jens Olav Midtgaard. Jeg gjør igjen oppmerksom på at dette er grovtekst – teksten er ikke redigert. Historien har rent ut av fingrene mine slik dere leser den – totalt usminket, så se bort i fra skrive feil etc.

HØST

Sofie Kjennerud kjente den metalliske smaken bre seg i munnen. Kjente hvordan den roet henne ned, ga henne en følelse av å mestre, å vinne over situasjonen. Hun følte hun stod på pallen, tok i mot gullmedaljen etter 100 meteren. 11,43. Ny rekord og Kongepokal som året før. To ganger på rad. Uovervinnelig. Den velkjente blodsmaken var der like etter mål. Hver eneste gang. Den hørte med til løpet. Blodsmak. 100 meter. Fast track. That´s all, baby! Burn it, baby, burn it. Taste it – burn it! Hun pustet dypt inn, kjente det sved i spiserøret, det såre spiserøret. Hun hadde nettopp kastet opp igjen. Kunne ikke holde på maten. Ville ikke holde på maten. Hadde stukket fingeren dypt ned i halsen som så mange ganger før. Noen ganger holdt det bare å kile litt på drøvelen, så kom det, eller det kom ingen ting fordi det var tomt. Kun magesyre som sved som et åpent sår i hele kroppen. Men hun gjorde det allikevel, stakk fingeren i halsen, alltid den samme. Høyre langfinger. Noen ganger dypt for at det skulle virke, for at brekningene skulle komme, for å kunne kjenne innvollene vrenge seg inn og ut, kjenne refleksene hun ikke kunne stoppe og den sviende syren. Den som spiste opp spiserøret hennes sakte, men sikkert. Spiste henne opp innenfra. Slow track, fast track, who cares. Det seige spyttet hang som løse tråder i livet hennes. Koblet munn og hånd sammen. Hånden som hvilte på toalettskålen. Alltid skjelvende. Med langfingeren hevet over de andre. Som et dødelig smykke glitret det seige klisset i lyset, før vekten fikk det til å ryke på midten. Da var det over, da kunne hun løfte hodet og gjøre seg klar for fase to. Nyte de sakte sekundene like etter, en, to, tre, fire, fem, som blodsmaken i kjeften etter 100 meteren. En, to, tre. Puste. Kjenne hvor godt det gjorde når de salte tårene presset på. Ansiktet som sprengte vondt, rødt og hardt i anstrengelsen, og hvor godt det føltes når kroppen småhikstet seg tilbake fra brekningene, ristet som om den var skadeskutt, pusten som akselererte ned til noe rolig og kontrollert. Hjertet som gjorde tilsvarende. Syresmaken. Smaken av metall. Blod. Den kraftløse kroppen som allikevel reiste seg. Beina som knapt ville bære henne tilbake fra badet og inn på soverommet gikk av seg selv, alltid, som i transe. Mot sengen. Hennes trygge, gode seng. En levende kiste. Sofie stirret på armene sine. Nøt synet av det siste snittet, blodet som piplet. Så vakkert. Så utrolig vakkert. Blodet som holdt henne i live, piplet ut av henne, laget et vakkert kunstverk på underarmen. Bitte små dråper presset seg ut i et snitt på seks cm på undersiden av høyre underarm. Der gikk alle snittene på langs. På venstre arm gikk de alle på tvers, cirka tre cm. Hun hadde målt, hadde snittene i fingertuppene. Snittet noen ganger de samme snittene opp igjen. Fine snitt. Ikke dype. Fine og vakre, kun dypt nok til at det blødde litt. Nok til at hun kunne nyte synet av det småpiplende blodet i noen minutter før hun lot tungen smake det. Drikke det opp. Tilbake i kroppen. Hun hadde ingenting å miste. Alt blodet måtte tilbake. Det var en sirkel. Snitt, se og nyte, og så tilbake der det hørte hjemme. I kroppen hennes. Hun slikket til det sluttet å blø, healet seg selv. Sofie la seg ned på ryggen, kjente roen komme, metallsmaken som bredte seg fra munnhulen og ut i kroppen. Metall. Armene som lå tunge ned langs siden, kjente livet som rørte seg i dem, kriblingen, den sviende smerten som var der, som var en del av henne, som alltid var der. Smerten som forsvant når hun påførte den selv. Som nå. Hun kjente den vonde smerten forsvinne og at den gode tok over. Den gode smerten. Den hun laget selv.

Trude Helén Hole, New Spirit.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: