I dag tenkte jeg at jeg skulle publisere et lite utdrag fra min nye roman – den jeg skriver på nå. Jeg syntes nemlig dette utdraget er litt rørende. Teksten skildrer en av syv historier – og kjærligheten jeg beskriver er nok av en slik karakter jeg selv drømmer om, men som kanskje ikke er mulig å oppnå – it takes nemlig two to tango and we need music. Og musikken, det er vår travle tid – med andre ord vanskelig å danse etter. Skjønner?
Jeg mener at kjærlighet er det største som finnes. Spørsmålet er om vi i dag har gjort den liten og underordnet. Gir vi kjærlighet gode nok vekstvilkår i dagens travle samfunn der gresset alltid er grønnere på den andre siden? Er vi rause nok med hverandre? Stiller vi for høye krav til våre partnere? Har vi elsket som beskrevet under?? Det er jo det livet egentlig handler om – å elske!
Ps, dette er grovtekst – teksten er ikke redigert – den er totalt uredigert og usminket, så se bort i fra skrive feil etc.
Jens Olav Midtgaard fjernet et rustent blad fra rosene før han satte dem ned i vasen, løftet litt på buketten igjen og fjernet to blader til. Spredte rosene med store, klønete hender så de fikk luft mellom seg. Skalv han mer på hendene enn ellers? Vel, det fikk så være. Han smilte. Han hadde alltid likt roser, spesielt de røde. De representerte liv, kraft, ærlighet og kjærlighet, akkurat som Åse, hans elskede kone. Hun var som en rose, hele hun. Duftet som en også. Så vakker, så kraftfull, så fantastisk rik på kjærlighet. De røde rosene, fjorten i alt, struttet av mot der de stod i vasen. Åse var den modige av de to. Det var alltid hun som ordnet opp, som kom med forslag, som organiserte ting, som fant løsninger og som fant på fantesprell. Jens Olav så fra rosene og ned på hendene sine der de lå og hvilte på lårene. Studerte blodårene som laget kart utenpå den tynne huden. Snudde dem og så på linjene inni, på kjærlighetslinjen, den Åse sa var den sterkeste han hadde, tykk og jevn og i en sammenhengende linje. Hun hadde rett. Det hadde aldri vært noen annen enn Åse. Han satt på den lille krakken som egentlig var en sekk med tilhørende krakk, eller omvendt, han visste ikke helt, men en fin oppfinnelse for folk som trengte å sette seg litt ned innimellom slik som Jens Olav. Åse hadde kjøpt den til jul slik at han kunne trave med henne på tur. Hun ville alltid på tur, alltid ut å gå, med eller uten ski. Ut å trave litt, som hun sa. Jens Olav hadde aldri likt å gå på ski eller vært noe spesielt glad i vinteren før han møtte Åse. Hun hadde lært ham å like snøen, like vinteren, like den kalde årstiden og roen som fulgte med når alt gikk i dvale. Menneskene også. Det var mer saktetid. mer ro. Ro til å nyte de vakre snøfnuggene, trærne som hang tungt i hagen, frosten som klatret oppover det ene vinduet på nordsiden av huset, det som skulle vært skiftet ut for mange år siden. Det var et kunstverk, sa Åse, et naturens underverk. Derfor kunne det ikke skiftes ut. Hun ville ha det slik. Akkurat slik. Alle de andre vinduene ble byttet ut for 8 år siden. Fra rommet på nordsiden kunne hun rope: -Kom og se, Jens Olav! Nå er det frost på ruten, kom og se så vakkert! Skynd deg! Og han hadde kommet for å se, enda han til tider egentlig ikke ville, fordi det avbrøt ham i det han holdt på med, eller ikke holdt på med. Lese avisen kanskje. Og han skyndet seg alltid selv om det strengt tatt ikke var nødvendig. Men det var viktig å rekke frem i tide. Tidsnok til å ta del i hennes entusiasme. Bruke den energien hun i slike stunder utstrålte for å fylle opp sitt eget energilager. Det som ble tappet oftere og oftere. Hun fylte det opp. -Kom og se, Jens Olav! Nå er det frost på ruten! Hun brøt ham opp, hun gjorde alltid det. Han tenkte på det nå mens han satt der stille på krakken som han gjorde hver søndag, at de små avbrytelsene hennes var selve livet. Hun var selve livet. Åse. Hans kjære Åse. Jens Olav kjente en dråpe fukte det tørre øyet, vokse seg frem og tippe stille over nedre våtkant, stille som i et vakkert dikt. Han visste at tåren nå rant nedover det tørre, skrukkete kinnet, men kjente det ikke. Kinnet var herdet av mange års slit ute på havet, de siste årene på boreplattformen. Regn, sol, kulde, vind og tøffe tak hadde satt sine harde spor som Åse hadde satt sine myke. Hennes spor var nå i hjertet. Jens Olav så fra rosene til hendene. Jo, de skalv mer enn i forrige uke, han var sikker på det nå. Han samlet dem, foldet dem sammen for å holde dem i ro. Løftet blikket tilbake mot rosene, og så videre til navnet på steinen, leste som han gjorde hver søndag: Her hviler Åse Midtgaard f. 21.10.1926, d. 28.3.2014. Min skjønne hustru, min vakre rose, styrken i oss begge. Jeg savner deg slik!
…….
Ps, det er ikke så viktig for meg om jeg får blomster på graven min, jeg vil heller ha dem mens jeg lever. Dagens låt er Without You med Chris de Burgh, en av verdens vakreste låter.
Artikler om reiser finner du her.
Ps, vil du bli med meg på vintur til Portugal og Italia, kan du sjekke det ut her. Med dette ønsker jeg dere alle en riktig fin dag. Følg drømmen din – for den kan bli så mye mer enn bare en drøm, og spre kjærlighet og glede hvor enn du ferdes. 🙂
Mvh. Trude Helén Hole
GRATIS vinkompendium og vinkurs finner du her.
Vil du følge denne bloggen, meld deg på nyhetsbrevet eller trykk på FOLLOW oppe til høyre.
Mine bøker – Min TV kanal – Bilder – Vinkurs– Referanser – Linkedin – Twitter – Facebook – Instagram.
0 comments on “Et lite utdrag fra min nye roman…”