Noterer meg lett lattermildt at testosteronet på nett har slått ut i full blomst, noe i retning smørblomt etter at jeg denne uken stilte meg kritisk til Tjomlid i forbindelse med hans artikler rundt overgrep mot barn. Det ble lite konstruktivt. I forrige innlegg skrev jeg derfor litt om denne gjengens metoder med avsporinger, ansvarsfraskrivelse, påstander om nettmobbing, grovheter og det å dekke seg bak usannsynlige konspirasjonsmetoder.
Jeg hevdet i innlegget at Tjomlid og co knebler ytringsfrihet ved å trakassere meningsmotstandere – and guess what? Gjengen gikk rett på! Sett slikt?
Det er liksom litt slik: – Kom igjen a, gutter, nå er det krig! Juhuuu, vi banker hu teite dama der som mener noe annet enn oss, så tenker vi hun holder kjeft!
Og så fyrer de løs med alt løskruttet de har, slår seg litt stolt på brystet og tenker vel med seg selv, –Gud hvor jeg er flink – den kommentaren tenker jeg svei godt. Håper de andre fikk med seg den.
Mens jeg derimot, tenker litt sånn, – gjeeesp, skal vi se, begynner ikke ni-timen snart?
Vel, kommentarfeltet og twitter og det som nå skrives om meg rundt om på nettet, dokumenterer ganske så fint at jeg har rett!
Tjomlid og co er hva de beskylder alle andre for!
Øyvind Bergh kaller meg “rosa-pedosverter-modellblogger som får støtte fra Harald Moen, som han kaller nettmobber og Arnt Roar Kvile”, og betegner disse som to som “kjente høyreekstremister i farvannet mellom Ytre-Frp og de virkelige nazistene som ikke vil ta i dem med ildtang en gang…” Skal mennesker måtte finne seg i slike hinsidige betegnelser i det offentlig rom fordi de har andre synspunkter enn Tjomlid og co? Og hører denne type “argumentasjon” hjemme i en debatt om overgrep og voldtekt av barn i pornoindustrien? Jeg bare spør.
Flau bris. Vel, det er altså 100 høyrøstede og brautende menn om nå har gått bananas mot en kvinne fordi hun tydeligvis har rokket ved deres verden. En eneste kvinne var det som skulle til… Sett slikt? Vel, dem om det. Det må mer til enn litt flau bris fra 100 menn før noe rokker min verden.
Flokkdyr. Så de må gjerne skrike så høyt de bare vil og spre ville konspirasjonsteorier i øst og vest om det gjør hverdagen deres bedre og litt mer spennende, dem om det også. Det samme gjelder usakligheter og grovt språkbruk som nå vitterlig er dokumentert, som de kanskje ikke hadde brukt om de stod helt alene. Da hadde det nemlig blitt så synlig og alle hadde sett hvor dum de egentlig gjør seg. Men i flokk derimot, der alle andre gjør det, er det liksom så kuuuuult. Men er det voksent?
Saueflokk. Det er jo ofte litt slik at en blir veldig modig når en tilhører en flokk. Da er en liksom en av gjengen og det er jo litt kult, og så låter så bra når alle breker i kor, gjerne flerstemt. Og i flokk må en selvsagt skrike ekstra høyt for å bli hørt, fordi det er så mange i flokken som skriker. Alle skriker, ja, det er ganske vilt, og da må en liksom presse på litt ekstra, litt sånn hest og desperat:
– Hørte dere? Jeg kan skrike jeg også! DEMONISERING!! Jeg skrev DEMONISERING i kommentarfeltet!! Så noen det, eller? Ikke? Faen, kun én likes, jeg må skrive det en gang til.
Og sånn går no dagan. Vel, det ofte er dem uten indre mot som går i flokk. De trygghetssøkende. De roter seg fort ut på glattisen fordi ingen evner å tenke selv. Utrygge og ukritiske mennesker er også lett offer for eksempelvis massesuggesjon. Tyskland og Hitler er et godt eksempel på hvor farlig massesuggesjon kan være. I dag er nettet en kanal for massesuggesjon. Det er lett å gå i den fellen – som i fellen jeg la for dem i går – når en ikke ser skogen for bare trær. Så disse flokk-guttene skal få fortsette sitt korstog i fred og ro.
I don´t care. I made my point!
Og årsaken til at de gikk fem på hele gjengen, støyende og brekende, er antagelig fordi dette er deres mønster. Det krever innsikt og mot å se seg selv i speilet, se at en har gått for langt. At en ikke lenger opptrer som et selvstendig tenkende individ. Evne å se at en forsvarer noe som ikke burde forsvares.
Innsikt og indre mot er en sjelden gave.
En hær på 100 000 kan ikke stoppe meg. Saken er at det kan stå en hær med 100 000 rustningskledte menn foran meg og brøle høyt og brutalt – og jeg vil stå like stødig. Jeg vil forsvare mine barn mot alt. Det kan ikke rokkes ved. Og jeg vil vinne.
Så de kan skyte meg ned med kanon, harpun og sprettert, hva de nå måtte ha for hånden, ludo-brikker, brenne meg på bål, sable meg ned og hugge meg opp i tusen biter – og jeg vil allikevel reise meg og stå stødig i neste runde. Og den regner jeg med kommer. Men jeg vil vinne. Hver gang de fyrer løs i denne sak – og nå mot meg som person, så styrkes jeg.
For jeg har sannheten i ryggen, og den kan ikke knuses – og sannheten er den at hver dag går et barn til grunne i pornoindustrien.
Så jeg repeterer poenget mitt: Overgrep mot barn skal ikke være gjenstand for bagatellisering, nyansering eller synsing i debatter – PUNKTUM.
Og ps, jeg overdrev litt.
Det er selvsagt ikke 100 menn, det bare høres slik ut!
Trude Helén Hole
0 comments on “100 menn mot en kvinne og sannheten”