Jeg flørtet med døden

Folk er fordomsfulle – de ser et menneske, og så gjør de seg opp en mening. Likevel, det er en mening – ikke en sannhet. Når det er sagt, skal jeg sitere en jeg har litt sans for, og som jeg har skrevet litt om i et par bøker nå: Vi kjenner bare stykker og biter av hele mennesket, men sannheten om noen deler kan jo for alt vi vet være løgn om helheten. Rolf Kauka.  Bilde fra Mission Impossible og Tom Cruise:-) Dødsforakt, eller livsforakt? Og slik er det. Folk kan være utrolig dumme som i det hele tatt tror de vet noe om andre mennesker, til og med ukjente. Vi mennesker er komplekse og kan gå i døden uten å en gang ha blitt kjent med oss selv. Noen bærer usynlige arr med seg, har egenskaper og sider ved seg du aldri vil oppdage. Vel i dag skal jeg kun skrive pittelitt, og deretter føre dere over til et innlegg jeg leste i dag tidlig, skrevet av Frank Rossavik for BT – om å ligge med døden. Det har ikke jeg gjort, tror jeg, men Gud hjelpe meg så mange ganger jeg har flørtet med døden. Rossavik skriver om homofili, at å ha sex uten kondom med mennesker du vet har stor risiko for å ha hiv eller aids, er drevet av en viss forakt for livet, fordi det å erkjenne at en er homofil, og kampen før, under og gjerne etter, ikke akkurat var/er en dans på roser. Det kan fortone seg som en krig før en finner tilhørighet. At det derfor kan føles urettferdig å bli rammet av hivspøkelset som gruppe, og at en av den grunn, muligens gir litt faen. Dødens fristerinne. Jeg kan kjenne igjen den retorikken og skal for en gangs skyld være litt privat på denne bloggen. Jeg kan kjenne den igjen fordi min oppvekst ikke akkurat inspirerte til store tanker, til store gleder eller drømmer om fremtiden. Tvert om. Det var smått og trangt under min oppvekst, og selv den miste ting kunne få uante og store konsekvenser. Fordi jeg følte meg liten og ubetydelig, gjorde jeg etterhvert store ting. Ikke for menneskeheten, men for meg selv. Jeg lekte, flørtet og utfordret, og hadde bare meg selv å miste – hvilket var ingenting. Jeg ga i mange tilfeller faen. Adrenalin. Som å kjøre for fort på svingete, isete veier. Alltid fort når jeg kunne, på øde nordnorske veier eller over fjellet Oslo – Bergen der det var lite trafikk, eller på nettene, når folk lå og sov… alltid når jeg var alene, selvsagt, jeg har aldri utsatt andre for fare, gasse på i svingene, digge det å kjenne bilen ligge godt på veien, gasse på ytterligere i neste krappe sving for å se om bilen tålte det også. Å mestre. Å vinne over døden, naturkreftene og bilen, det menneskeskapte. Eller ri litt for heavy – ja, jeg har reist jorden rundt på jakt etter hester å ri, need say no more, men jeg skulle egentlig ikke sittet her i dag. Eller henge utenfor klipper etter bare fingrene, klatre litt til utover, og bare litt til, 300 meter rett ned i døden – usikret, klatre i klippeveggen med mitt store Nikonkamera hengende rundt halsen – henge fritt, finne fotfeste, finne fingerfeste, bare litt til utover mens de andre forsøkte å rope meg tilbake, jeg hørte vanligvis ikke etter, hørte kun min bestevennine si: hun er slik. Hørte derimot min egen lyst til å klatre litt til utover rope høyt og påtrengende, ikke fordi dette vanligvis var planlagt, men fordi vi kom over en klippe og jeg fikk lyst. En trang. Hver gang vi var ute og jeg så noe å klatre i, noe risikofyllt, så hang jeg der. Jeg har en trang til å klatre selv om jeg har høydeskrekk. Vi stopper der. Dette handler ikke om å beskrive hendelser. Men om følelser en bærer med seg som gjør at det å friste døden ikke er så veldig vanskelig. I dag har jeg fortsatt de følelsene, de er nok en del av meg, men de holdes i sjakk fordi jeg har blitt mor. Jeg er ikke lenger en fristerinne. Noen tror kanskje dette handler om å bli voksen og fornuftig – men det er feil. Det handler om hvem du er. Hvilke sider du velger å leve ut, og hvilke sider du velger å la ligge i dvale. Jeg er ikke den du ser. Men jeg er heller ikke redd for døden. Jeg ser på den som en naturlig del av livet. Den kommer når den kommer. Inntil da skal jeg fylle mine barns liv med kjærlighet, omsorg og raushet, alle de mangler jeg selv hadde – slik at de ikke, når de er ute av redet, lever videre med en trang til å fylle eventuelle tomrom med farlige fristelser. Link til Å ligge med døden. Trude Helén Hole