Nå syntes jeg vi har skrevet veldig mye om tunge, seriøse saker den siste tiden, så i dag må vi løsne litt på slipsknuten, er dere ikke enig? Så da tenker jeg at vi skriver litt om skolejuleforestillinger. Er det noe som heter det? Juleskoleforestilling?
Ser dere? Min Josefine er her et sted. Det er hun med hatten. De andre er bare i veien og det blir bare rot. Skjønte ikke at hun var på, før hun var av.
Vel, jeg går på en del på sånne, jeg. Og dere får ha meg unnskyldt, men det er i slike stunder jeg tenker: -I need a drink! Men jeg drikker ikke drinker, jeg drikker stort sett bare vin og øl når det passer seg slik. Men det er like fullt det jeg tenker: -I need a drink!
I uken som var, så var det juleforestilling igjen, denne gangen for andre klasse – min syv år gamle datter går i den. Hun skulle spille kapteinens største mareritt og jeg gledet meg, for det hørtes ut som en rolle jeg kunne tenkt meg selv, så jeg tuslet jo nedover mot skolen med forventinger. Kapteinens største mareritt hørtes stort ut.
Vel, det første som møter meg er det samme som møter meg hver eneste gang. Foreldre som sprenger skolens kapasitet fordi de skal sikre seg stoler helt fremme ved scenen slik at de får sett sine unge håpefulle i fult mondur. Er det noe som heter det? Fult mondur? Høres teit ut.
Jeg derimot, setter meg alltid helt bakerst slik jeg gjorde det på skolen – på bakerste rad slik at ingen skal se om jeg sovner, for det hender. Og juleskoleforestilling er intet unntak. Ja, dere får ha meg unnskyld, men jeg syntes sånt er så kjeeedelig. Spesielt når en ti minutters urkjedelig og teit sang med hundre vers skal synges en gang til, fordi lille Knut glemte sin replikk på to ord på nest siste refreng, og da kan det fort bli litt sånn fra den overentusiastiske lærereni: -Åh, kom igjen dere, vi tar den en gang til så Knut for synget strofen sin han også – så kom igjen dere, en to tre…
Skjønner? Gjeeeesp! Må jo sove litt da.
Vel, små syvåringer som står og ser spørrende på hverandre der oppe på scenen, som stotrer frem tre korte, usammenhengende setninger de bare så vidt husker, og noen husker ikke det en gang heller – er skikkelige amatører spør du meg. Jeg er glad det er gratis. Virkelig.
Forøvrig så hører jeg ikke hva de sier når de først klarer å si noe fornuftig, men det er fordi jeg hører litt dårlig og i tillegg sitter jeg jo helt helt bakerst, og da blir det litt sånn: -ehhh, hæ?
Og deretter gikk de små unge håpefulle skuespillerne litt rundt og rundt og krasjet i hverandre, litt sånn: -oj, er du her? Skulle ikke du være der?
Men det som irriterte meg mest, var at mitt unge, talentfulle troll ikke spilte hovedrollen – den jeg tok for gitt at hun skulle ha fordi hun er skapt for hovedroller, ikke biroller eller noe annet. Jeg har laget henne selv og gjort mitt aller beste og hun er en hovedrolle. Men nei da, det har de tydeligvis ikke skjønt de som ordner slike forestillinger i stand – lærerne.
Dere får ha meg unnskyldt, men ja, jeg ble litt irritert fordi trollet mitt ble nesten litt sånn usynlig der oppe på scenen. Det er fullt mulig det var fordi jeg ser litt dårlig og i tillegg satt helt bakerst, men det gikk hele femten minutter før jeg klarte å skille henne ut fra alle de andre unge håpefulle, og slikt liker jeg fint lite.
Jeg er der for å se mitt troll – ikke andres. Hun spilte forøvrig heks, men er et troll i virkeligheten, det er derfor jeg sier troll. Hun er trollet mitt – men på forestillingen så forsvant hun bare blant de andre. Ja, jeg lurte et øyeblikk på om jeg hadde glemt henne igjen hjemme, men så kjente jeg henne omsider igjen på det blå håret som hang på ryggen hennes. Det skulle egentlig henge på hodet, på håret hennes.
Og så mistet jeg henne igjen. De andre barna var bare i veien og det ble bare rotete og rart. Jeg skjønte ikke at hun var på, før hun var av.
Vel, jeg fatter egentlig ikke hva de andre barna i det hele tatt gjør der oppe på scenen – de irriterer meg, fjamser rundt og stotrer i vei som ugress som hindrer min lille, vakre blomst å skinne som en vakker stjerne. Hun skulle stått der helt alene og synge slik bare hun kan, med spotlyset midt i fleisen og skint som en sol slik bare hun kan. Ja, jeg skal melde henne på Idol og The Voice og Unge Talenter så snart hun er gammel nok – slik at hun kan bli en stjerne akkurat slik som sin mor.
For jeg, skjønner dere, begynte min stjernekarriere tidlig, allerede i første klasse. Da stod jeg og sang min første forestilling med full hals foran hele skolen fra hjørnet på scenen ved siden av vinduet bak en lang gardin. Det var forøvrig ikke noe vi hadde øvd på – men jeg er en improvisasjonens mester og det var slik det ble. Dette ble forøvrig også min siste forestilling.
Vel, i neste uke er det sjetteklasse som skal ha forestilling og jeg forventer at min vakre og kloke Johannes spiller hovedrollen og det helt alene, for det er derfor han er født. Han er en moderne James Dean og bør egentlig få sitt eget skoleshow.
Og de andre ugressbarna bør derfor holde seg litt unna og ikke gå i veien. Jeg har tenkt å møte opp litt tidlig og si det til dem litt sånn forebyggende slik at jeg ikke går på en smell en gang til som med min Josefine: -dere barna, ikke gå i veien for min Johannes er dere snill. Hold dere litt i bakgrunnen!
Og da tenker jeg det blir show.
Trude Helén Hole på en lørdag, gitt.
0 comments on “Klatremusforestilling, I need a drink!”