Jeg trodde liksom og sikkert i likhet med min datter Josefine på seks og 1/2 år, at første skoledag skulle være en vakker solskinnsdag. Men vi tok feil. Det regnet.
En trygg hånd og holde i. Josefine og Kristine har funnet hverandre i mengden av små skolelys.
Vel, det skal vel sies at den regntunge, mørke dagen ble opplyst av mangt et ungt, håperfullt skolelys der ute på den store åpne plassen foran den rødmurte bygningen. Og bokstavelig talt som tente skolelys, så står de der da, og lyser opp tilværelsen for alle pappaene og alle mammaene, og venter og venter i det svette regntøyet, og venter og venter på det som snart skal hende den første skoledagen. Snart.
For det skal snart skje noe, det hender sikkert noe snart, det som skal skje. Nå kanskje, etter at andreklassingene har sunget ferdig sangen sin. Nå? Etter at han mannen har snakket ferdig i mikrofonen sin? Eller nå kanskje, etter at alle elevene har blitt ropt opp og skolelysene står skolerett igjen, men nå på den andre siden av skoleplassen. Men nei da.
Vente, vente…
-Mamma, hvor lenge skal vi stå her? -Mamma, skjer det noe snart? -Mamma, skal vi bare stå her? -Jada kjære, nå skal dere sikkert inn på klasserommet. Og da får du egen plass i garderoben og egen pult og sånt, og det kommer til å bli… øh… kjempespennende.
Nye sko…
Og det er da jeg tenker på hvordan voksne har det med å hause opp ting, som f. eks skolestart. Folk, ikke jeg selvsagt, for jeg er et sjeldent unntak, begynner allerede før sommeren, ja, kanskje noen begynner like etter jul med følgende:
-Steike ta, kun et halvt år igjen til skolestart! Og enkelte spesielt ivrige voksne begynner allerede året før:
-Herre Gud, kun ett år igjen av barnehagen før du begynner på skolen. Og kanskje begynner noen litt før der igjen:
-Herre Gud, gravid! Kun seks år til skolestart!! Hører du det, lille cellenklumpen min? Seks år igjen!
Barna blir liksom mast og pest på hele tiden, og forventningen om at noe stort skal hende, krydrer liksom hele livet helt frem til de har bikket 6 år.
-Det fårnvirkeligsi, du skal snart begynne på skolen du, da?
-Jøss, så stor du har blitt! Tenk, førskolebarn og greier.
-Førsteklassing og greier. Gleder du deg? Det blir sikkert spennende!
OG SÅ BLIR DET IKKE DET!
Det blir faktisk veldig kjedelig.
Små femteklassinger og stolte faddere syntes det var greit å begynne, men ikke noe mer. Taranthan, Johannes, Teodor og Markus.
Og det er da jeg tenker at fordi vi voksne, ikke jeg selvsagt, for jeg er et sjeldent unntak, har hauset dette opp over lang tid, at barna tenker noe slikt som:
-What the fuck? What the fuck is this…!!!! …i sitt stille sinn.
Blikke skolelys av sånt, vettø!
Vente, vente… Hva skjerabagera?
-Jupp, jåg føles besviken!! Det er nok akkurat dette mange små skolelys tenker for seg selv der ute når dagen omsider er her. Vel, men de får nok ikke reflektert så lenge over det, for det er nå det begynner. Kjøret. Og da kan en ikke bruke tid på å reflektere at første skoledag var sånn passe greit, men ikke noe mer, nesten som det første samleiet som forhåpentligvis kommer en del år senere.
Skal vi se, grønn, gul… ja, alt er her.
Vel, at første skoledag kanskje ikke blir helt som barna tenkte, hører vel med til livets skole. Men at denne dagen er et girskifte, et nytt kapittel i ens liv – er ganske sikkert. Det er da det begynner – all jobbingen som skal vare helt til vi pensjoneres. For det er hva skolen er, læring, forberedelser og jobbing. Og akkurat dét har vi jo ikke markedsført for barna våre. Jobb. Jobb. Jobb! Og sånn går no dagan.
Anyway, lykke til alle dere små og store skolelys som begynner i disse dager. Det blir nok veldig spennende og kanongøy!! Og slapp av folkens, dette innlegget er ikke seriøst ment, bare litt. Poenget er at vi voksne har en tendens til å hause opp ting. Got it? So keep calm:-)
0 comments on “Første skoledag… øh, skeptisk!!”