“Dette skrivet er ikke ment å fornærme noen. Det er noe satirisk og inneholder påstander som gjenspeiler skribentens personlige holdninger. Jeg har tillatt meg å sette visse aspekter på spissen, så se gjerne helheten fremfor enkeltsetninger.
Hvor er reaksjonene på uretten som blir begått mot en stor andel mennesker i det selvpåførte kaoset vi omtaler som covid-19? Ved tvangsmessig og autoritært lederskap må vi kreve transparente data, nyanserte fremstillinger, åpenhet i diskurser og vitenskapelig sterke markører som kan ligge til grunn for legitimiteten av den frihetsinnskrenkende praksis. Foreligger ikke dette, er det stor grunn til bekymring.
Medias makt og stilling i en oppskaket verden er refsverdig. En fryktpropaganda rir over oss fordi tall, ord og bilder eksponeres helt uten en fornuftig kontekst. Frykt i kombinasjon med svakt lederskap kan få frem det verste i oss mennesker. Tribalistiske instinkter kommer til syne; er du ikke med oss så er du mot oss. Verden står med vann til anklene og føler at den drukner. Stresset dette medfører forflytter åndedrettet stadig lenger ned i vassehøyde. Hvor mye skade skal vi tillate denne fysiologiske merkverdighet å påføre? Er livets mening virkelig bestående i kontroll, overbeskyttelse, avkall på de mest fundamentale gleder og meningsaspekter i et fanatisk forsøk på å få beskjedne tall på et papir til å se litt penere ut?
På ny skaper vi konstruerte sider for segregering. Det er ikke slik at din redningsvest ikke fungerer fordi jeg ikke har på min. Hvorfor har vi svømmeopplæring i skolen? Kan vi ikke bare dele ut et par-tre redningsvester i året, så kan man jo flyte til tross for at man blir tyngre og gradvis mer funksjons-udyktig? Hvem trenger kraft og styrke til å mobilisere og kultivere sin egen person og navigere i den store skumle verden? Heller enn å møte verden med trygghet og styrke, forsøker vi å unngå å være til i den. Skal vi følge Australias eksempel, vise hverandre nestekjærlighet ved å innhegne korona-naboer med piggtrådgjerder; «no trespassing mate, or I´ll shoot ya»?
Skal vi følge Østerrikes eksempel ved å tvangspolstre hele befolkningen med triple boblejakker i fall man skulle være uheldig å snuble og brekke lårhalsen, med påfølgende bøter på omtrentlig en månedslønn dersom du er så arrogant at du mener at du har ervervet adekvat balanse for egen naturlige maskin gjennom å praktisere livet?
Skal vi stå å se på at barn – den kommende fremtid som alle tidligere sivilisasjoner har holdt høyest, selve symbolet på fremtidsoptimisme og glede, som har fått mødre til å gå gjennom ild – bli paralysert av frykt, bli fratatt sin kreative og trygge natur, bli fratatt uerstattelig tid og modningspotensiale og ikke minst bli injisert med en substans som den arrogante (og nå profitterende “vitenskap”) tilber til tross for alle ukartlagte farer og fraværende rasjonelle indisier pro denne medisinsk-religiøse overbevisning og metodikk?
For ikke å snakke om det ubetydelige faktum at medisin i våre dager bør anvendes selv om medisinering summa summarum impliserer minst like mye (og muligens mer) skade enn sykdommen den etter sigende skulle beskytte mot gjør – og attpåtil er sykdommen i seg selv en mikroskopisk trussel for majoriteten av befolkningen, selv uten å ta høyde for underliggende faktorer. Skal vi fortsette å frata hverandre grunnleggende menneskerettigheter på et satirisk og emotivt grunnlag? Skal vi fortsette å glemme hvordan det er å være glad i og nær hverandre? Skal vi fortsette å la store legemiddelselskaper hindre tilgang på nærmest gratis og effektiv medisinsk behandling med et stort antall dødsfall til følge, fordi et profitabelt vaksinemonopol veier tyngre enn folks liv og helse?
… Eller skal vi reagere?
Lærdommen fra denne prøvelsen vi blir satt på burde i utgangspunktet være klar: fråtsing, overkonsum og passivisering har negative konsekvenser! Vi konsumerer den digitale forvridde virkelighet, blir mindre selvstendig tenkende og stiller færre spørsmål. Vi er konforme som aldri før, og ønsker å fortsette våre behagelige liv i passiv og ikke-engasjerende forstand; bare noen garanterer deres profetiske forståelse av situasjonen og dens utvei, så føyer jeg meg etter. Og ikke minst: Vi lever i en ressursspekket virkelighet og fortæres av velstandens allestedsnærværenhet og overflod, i hvert fall i Norges land. Vi trenger i mye mindre grad å prøve, stilles mindre på prøve og blir følgelig svakere. Hormetiske prinsipper har alltid gjort oss robuste, men nå er disse mekanismene, som tidligere i stor grad ble holdt i sjakk av naturen, primært betinget vår frivillighet. Uten at immunforsvaret settes på prøve blir vi mer sårbare, uten trening eller bevegelse svinner musklene hen, uten kognitiv trening og konsentrasjon svekkes refleksjonskapasiteten og uten tro på vår iboende styrke forfaller vår slagkraft – vi umyndiggjør og infantiliserer oss selv.
Vi mister den sublime troen på Mennesket og Livet. Ikke fordi vi har et virus, det er ikke noe nytt – men fordi vi behandler og ser på situasjonen på en revolusjonerende ny måte.
Vi fokuserer ikke så mye på mennesket og dets nødvendige eksistensielle livs- og meningsgrunnlag. Vi anerkjenner visse fragmenter av vitenskapen som hellig og riktig, mens vi fullstendig neglisjerer store mengder data utledet på grunnlag av den samme vitenskapelige metodikk. Forestillingen om vår evne til å trådstyre virkeligheten ved en nærmest allvitende bio-teknologisk innsikt gjør oss kåt, håpefull og irrasjonell – det er skummelt når dette favner systemisk om strukturer i samfunnet vårt. Ved reproduksjon er det kanskje riktig, og for så vidt viktig, å miste hodet til rett tid – dette er ikke rett tid eller sted å være irrasjonell! Jo sterkere erkjennelse av utvidede teknologiske muligheter og kunnskap, jo mer føler man for å anvende dette på en kontrollmessig måte.
Faren er tap av ydmykhet og en fjernere selverkjennelse av feilbarlighet!
Heidegger formidler hvordan teknologi kan forandre våre premisser for erkjennelse av virkeligheten. Når vi avdekker verden på nye måter, forandrer det hele premissgrunnlaget for hva som er tillatelig og ikke-tillatelig. Jeg tolker det slik at teknologi avdekker virkeligheten på en forholdsvis dikterende måte for oss. Vi blir fascinert av hvor overensstemmende våre teorier og virkeligheten synes å være, og dette fører fort til en type absolutisme som vi underkaster oss. Dog oppfatter jeg at det fremkommer som et klart poeng for Heidegger at teknologiens avdekking er et relativt perspektiv, men at vi på grunn av dens «overtalende» evner, tror med riktighet på denne verdensanskuelse.
Hva er egentlig poenget mitt her? I all enkelthet hinter jeg her til den eneveldige dogmatiske bio-teknologiske konsensus. Når er vår bruk av teknologi berettiget og sunn? Ellers i virkeligheten ser vi behov for å utvikle og bruke teknologi for å demme opp for de utfordringer annet teknologisk virke har implisert. Ønsker vi å potensielt stille oss i denne tvangsmessige posisjonen til oss selv og våre ufullstendige kapasiteter hva gjelder helsen vår? Hvor degenererende er ikke dette menneskesynet? Er ikke barna våre for dyrebare? Hvor er humanismen i dette, altså mennesket i sentrum som en selvstendig aktør? Er det sunt å se på naturen, og dermed oss selv, som instrumenter med behov for teknologiske inngrep for å fungere? Og hadde det prekært vært stilt slik, ville ikke ethvert menneske med overlevelsesinstinkt innrettet seg?
Medisin er ikke lenger kompensasjon for svekket helse, men selve malen for et “godt” liv. Skal vi begynne å se på vår kapasitet til å gå på egne ben som noe teknologi fullgodt burde kunne erstatte også? Kan vi ikke bare dele ut en elektrisk rullestol til alle som en borgerrett? Hvem trenger muskelstyrke, trening og livsglede som følger med fri livsutfoldelse for egen maskin? Vi har jo teknologi – hipp, hipp hipp, hurra! Regnskapet mellom nytte, behov og nødvendighet står til stryk på matteeksamen i førskolen.
Man kan si at det er bakstreversk å hevde at vi ikke skal utvikle oss teknologisk. Det mener jeg heller ikke at vi ikke skal. Vi skal vurdere våre mulige ressurser nøye, ved å anvende vitenskap ydmykt med transparente fremlegg i fellesskap. Men å leke Gud, og rekonstruere vitenskap underlagt premissene profitt og maktelitisme, det mener jeg derimot er bakstreversk.
Terskler for aksept er som barns umyndige posisjon ovenfor sine foreldre –voksne mennesker trygger ikke verden i fellesskap ved engasjering og kritiske spørsmål, men tar blindt inn den manipulative kraft som trenges ned over hodene på oss. Dette betyr ikke nødvendigvis at noen har en klar og ond intensjon i dette henseende, men i vårt fravær av nærvær og vilje lar vi fremtiden i for stor grad preges av tilfeldigheter og en ørliten maktelites ønsker. Kritiske spørsmål og skepsis er å utvise kjærlighet og et ønske om det beste – det er en kvalitetssikring og ikke kverulant mistro ovenfor sin likemann/-kvinne. Jeg tror selv ledelsen savner flere innvendinger – det er vanskelig å skulle navigere en saueflokk som ikke tenker selv både trygt og langt. Kortsiktig er det lett, da man kan gjøre eksakt som man vil, men når man skal stå til ansvar for utfallet av alle beslutninger og tiltak i ettertid, skulle man kanskje ønske man fikk mer drahjelp av flokken.
Da er det selvfølgelig ikke spesielt klokt å utvise tidenes arroganse og kneble legitime innvendinger, også fra kyndige fagfolk. Når man bryr seg om noen eller sitt barn stiller man krav, fordi det er i dets interesse. Når man ikke bryr seg så lar man mye være tillatelig og andres sak og bruker ikke mer energi på det du ikke favner om som essensielt i ditt liv. Men jeg vil si dette er ytterst essensielt i våre liv, vårt samfunn og koeksistens.
Perspektiver, skyldsamfunnet og dårlig samvittighet som våpen. Når noen dør er det fort gjort at de som ikke underkaster seg det samfunnet har bestemt seg for holdes ansvarlig. Det er i hvert fall slik myndigheter tenker blant annet i Østerrike, Australia og Canada.Derav får man intelligente uttalelser fra Trudeau hvor det ved status uvaksinert, ubetinget følger med karaktertrekk som kvinnehater og rasist. Det er ikke måte på hvor lett det er å bli utstøtt som en moderne Quisling, når rektor legitimerer og åpner opp for mobbing. Taktikken er følgende: trusler om inndragelse av «samfunnslappen» og sosial uthengelse skal visstnok stimulere til større villighet hos de fornedrede. Uavhengig av hvor man står – på hvilke måter er dette konstruktivt? Blir samfunnet sterkere enn noen gang ved slik retorikk?
Vi burde snakke om hva livet egentlig er verdt. Balansen mellom liv og død manifesteres som risiko, og utfra hvilke premisser skal vi forsøke å antyde sunne terskler for realistisk og villig risiko? En balansering av det meningsfulle og det uunngåelige, altså døden, bør få vesentlig plass her. Svaret vil ikke være endelig, men prosessen helt nødvendig!
Jeg mener i all ydmykhet vi burde møte denne utfordringen kalt covid-19, ved å gjøre oss individuelt og internt så hardfør som mulig. Det vil si at det moderne mennesket våkner opp og ser sammenhenger mellom faktorer som overkonsum, sosial omgang, kosthold, trening, trivsel, generell livsglede osv. i vurderingen av tiltak for robusthet mot sykdom. Dessverre er ikke denne kunnskapen mulig å patentere, ei heller lede så enkelt ved. Uten å tråkke på alt for mange tær, så ønsker jeg å nevne hvor fascinerende unyansert jeg opplever denne perioden har vært. Er det hårsårsamfunnet som gjør at vi ikke tør å formidle viktig informasjon til hverandre?
Det er nesten ikke lov å peke på uheldige korrelasjoner mellom overvekt, D-vitamin mangel, høy alder, komorbiditeter mm og risikoen for å pådra seg et alvorlig covid-forløp, selv om dette i realiteten er å bry seg. Fedmestigma og rasisme kan brukes som hersketeknikker, ved å sverte mennesker som avskyr slike holdninger, men allikevel har vanskelig for å forsvare seg når kommentarene løper løpsk. Jeg hetser eller diskriminerer overhodet ikke mennesker – jeg er glad i mennesker og synes det er hyggelig å bli kjent med ulike perspektiver og livssyn på tvers av alle konstruerte båser. Allikevel gjør vi oss selv en bjørnetjeneste ved ikke å anerkjenne viktige faktiske forhold, som at det ikke er likegyldig med andelen visceralt fett i kroppen for å ta et eksempel.
Alle mennesker må på særegne premisser imøtekomme sine utfordringer – kanskje det til og med vil være plausibelt å vurdere en vaksine. Men dette er en privatsak! Det finnes ikke godt nok grunnlag for å se på dette som en dugnad.
Dessverre for alle og enhver er det illegitimt å bry seg; det er altfor mange ømme tær i samfunnet vårt. Det som derimot er helt legitimt, er å skjære verdenshistoriens minst enhetlige gruppe over én kam og holde de som syndebukk for en rekke dødsfall og nedstengninger som rammer alle – helt uten vitenskapelig forankring. Det er menneskelig å være emosjonell, og det er behagelig å få noen forklaringer på hvorfor vi må oppleve ubehag.
Men rettferdiggjør dette å tråkke på en helt uskyldig, og faktisk ganske bidragsytende andel av befolkningen, i kampen for å gjenvinne våre normale og frie liv? Kampen om å ta tilbake livene våre, handler dessuten ikke bare om grenseverdier av immunitet og smittetall – det handler også om perspektiver og forandret persepsjon.
Akuttmedisin og påfølgende tiltak redder nok noen liv på tampen, når faren er synlig for oss. Men jeg tror kultur- og utelivsbransjen redder utallige flere mennesker gjennom hele livet, før tampen, fra eksistensielle kriser, depresjoner og selvmord både ved sosiale helbredende faktorer, og ikke minst meningsimpliserende fornemmelser av kunst, glede, frihet og flyt – riktignok i mindre synlig grad. Jeg tror helse i enorm grad også handler om mellommenneskelige aspekter, følelser og mening – ikke bare over-rasjonell teori om forsterking, hemming eller manipulering av visse kretser i kroppen din. Frykt og det å bli lagt lokk over som menneske, er heller ikke direkte immunforsterkende.
Naturen er ikke lenger gratis. Det er helt utrolig hvordan vi tillater å patentere naturen, og la noen profittere på en allemannsrett i hva vi omtaler som en krisesituasjon. Det er selvfølgelig for mye forlangt at økonomi ikke skal distribuere midlene, men samtidig må man anerkjenne at det nettopp er denne maktubalansen (private aktører står for både produksjon, helsepolitikk og informasjonsstrømmer) som sverter vitenskapen.
Korporasjoner og enkelte mektige eliter undertrykker uvurderlige verdier for pengeverdier; sjelen til status- og karrierekåte mennesker kan kjøpes. Motgiften til korrupsjon er engasjement og krav. Mange ansikter utad forstår nok ikke selv hva de egentlig representerer, og har utrolig nok min sympati. Uansett: veien videre er ikke gjennom sverting av mennesker, men problemløsning og poengtering av uakseptable forhold.
Hvis man vil dra den langt, kan man si at alle patenter er patenter på naturen. Det er ikke nødvendigvis utillatelig, men det er et problem at én løsning blir den eneste løsningen. Det er for svakt å nedprioritere viktige kunnskaper som hvordan en kan ivareta sin egen robusthet jamfør covid-situasjonen med eksempelvis D-vitaminer, sink, trening osv. samt hindre tilgang på beviselig fungerende medisinsk behandling. Istedenfor pøser man på med en fortelling om en moderne Jesus Kristus i forstand av vaksiner, hvor pandemien visstnok skal være over dersom alle vaksinerer seg. I tillegg til denne røverhistoriens feilaktighet og påfølgende etablering av sosial splid mellom mennesker, så skal man attpåtil frembringe usannsynlig høy profitt av dette.
Produksjonskostnader og utsalgspris står i beste tilfelle i et meget kynisk forhold; rike land hiver seg på bølgen og gir blaffen i resten av verden. Man skaper simpelthen et hinsides marked og bruker livet som pressmiddel.
For å klargjøre det jeg innledningsvis kalte for en allemannsrett, vil jeg peke på luft, vann og føde som ressurser mennesker i teorien har krav på å få når tilgangen er til stede, til tross for at menneskelige distributive analyser i praksis ikke alltid er korresponderende med en slik teori. Dersom vår nye frelser Pfizer hadde hatt rett i sine absolutte hevdelser, skulle man tro at verden klarte å gjøre dette mirakelet tilgjengelig for flest mulig mennesker. Man skulle også håpe at verden fant menneskeliv mer verdt enn penger. Allikevel ser man at leger blir truet til å ikke bruke fungerende medisin, formodentlig fordi patentene har utløpt. Man ser også at det å åpne opp om og fordele patenter, i det som omtales som en verdenskrise, er for mye forlangt – fordi en liten elite begjærer enevelde.
Hvis vi skal dra denne logikken videre, hvor vi er mer opptatt av pengegenerering enn vitenskap, liv og helse kan man kanskje peke på andre eksempler som kan utnyttes kommersielt i mye større grad – hold deg fast: Kanskje vi skal ha avgift på oksygenet i luften? De som trener må betale mer – de bruker mer av ressursen og slipper samtidig ut mer CO2, så det skulle vel være rettferdig? Vi tar jo tross alt ikke hensyn til nytteverdiene vi får av friske individer med sterkt immunforsvar i våre dager. Hvis ikke fartsbøtene når opp til ønsket terskel, foreslår jeg en O2-avgift.
Grunnlaget for dette står omtrent i stil med berettigelsen av den sosiale avgiften uvaksinerte har betalt og betaler – penger er ikke alltid det som må bøtes med – sosial skam er kanskje vel så greit, selv om jeg ikke helt forstår hva denne valutaen skal kunne brukes til. Hvis vi skal idémyldre muligheter for å patentere naturressurser som ikke utnyttes nok, så kan kanskje OMO ta patent på utflod? Naturens eget blekemiddel helt uten bivirkninger. Sperma brukes vel allerede i en rekke hårprodukter, men jeg vet oppriktig ikke om oksene har samtykket. Hvis du synes dette blir våsete, så er jeg helt enig. For å komme tilbake til det saklige: Denne innstillingen vår til å omsette naturens verdi i kapital er ganske ekstrem om dagen. Økonomi må nødvendigvis distribuere midler, men det problematiske og mulig ugunstige i våre dager dreier seg om uforholdsmessighet og usunn fordeling av makt.
Det er noe veldig amerikansk over hele situasjonen. Kan du ikke betale får du klare deg selv – det sier litt om motivene som ligger til grunn over det jevne. Jeg tror fraværet av medisiner som faktisk fungerer mot livstruende sykdom, bør ha et bedre begrunnelsesgrunnlag enn den muntlige sjefsavgjørelsen «de fungerer ikke». Hvis de ikke hadde fungert, hadde det vært åpenlyst for alle å se, og man hadde ikke hatt en lang rekke av leger som sverget til dette og redder liv på tross av trusler fra autoritære helsemyndigheter. Det enkleste, og antakeligvis sanneste svaret, får man ved å følge profittens veier.
Hvorfor må en egentlig forsøke å overbevise mennesker med verbal slegge om å ta en livreddende medisin? Lykkes man ikke med sleggen, drar man det i visse deler av verden ennå lenger, og innfører tvang.
Apropos det at naturens mekanismer kan kjøpes og eies slik at den blir et instrument for fellesskapet, prisgitt oppkjøpere som tar patent på kroppen din og kjører heksejakt på barbariske perspektiver som at kroppen din er et privatanliggende: Man får nesten ikke lov til å eie sitt eget immunforsvar en gang, det er et samfunnsanliggende. Personlig ønsker jeg ikke å stille min hardt opparbeidede helse, som det mest dyrebare jeg personlig har, til disposisjon for «Big Pharmas»; kroppen min skal ikke være en pengeku for disse aktørene, og gitt vitenskapen ville nettopp det vært tingenes tilstand dersom jeg hadde gitt etter for gruppepresset.
«Vi» stoler ikke på selvstendig innsikt som gjelder ens helse, og preferanser en måtte ha for ens egen kropp og helse er irrelevant. Vi er veldig opptatt av samtykke og fortrolighet når det kommer til sex, men konfidensielle helseopplysninger har i det siste blitt allemannsrett. Fellesskapet kan normalt sett gripe langt inn i privatlivets mentale og beskjeftigende sfære. Dette er allikevel fordi en selv tillater det, som vi ser ved den digitale sfære. Men burde det ikke ved egen bestemmelse fortsatt være lov å eie kroppen sin? Skal vi betrakte individer som brikker i et spill majoriteten skal bestemme spillereglene i? Skal kroppen din og kroppen min være et redskap som foreligger transparent for det angivelige “felles gode”? Skillet mellom min kropp og vår samfunnskropp nærmer seg stadig nærmere hverandre. Det er en upopulær klisjé å dra frem, men følgende spørsmål synes jeg er passende: Når har vi nådd tersklene for et system som ligner ubehagelig mye på Huxleys «Brave New World»?
Her intenderes ingen hysteri, men kan det være at vi forflytter oss kollektivt i uønskede retninger grunnet normaliseringens blendende natur? Jamfør overbeskyttende atferd og knebling av privatliv og selvbestemmelse. Det jeg først og fremst ønsker å poengtere her er et spørsmål om frihet for individet.
De unge glemte. De unge glemte og nedprioriterte som ikke synes eksplisitt på en statistikk. Samfunnet oppfører seg som en autoimmun sykdom – en i utgangspunktet godviljet og beskyttende respons forverrer tingenes tilstand dramatisk. Tiltakene og den emosjonelle hodemisten overskrider skaden utrettet av selve viruset eksponentielt. Flere liv og mer helse går tapt ved vår hånd. Hvor går grensene for legitimiteten av å skjære alle over én kam og ikke anerkjenne individuell frihet til bevegelse og “et liv” i bred forstand?
Hvor går grensene mellom «survival of the fittest» og «survival of the weakest»?
Dette er en betent uttalelse, som sikkert vekker følelser. Samfunnet som skåner de eldste og sykeste på bekostning av de yngste er allikevel noe uortodokst. Jeg tror man på følgende måte kan hente nytte fra disse konstruerte motpoler: Ingen av ytterkantene er ønskelige i den brutale forstand. Den sterkestes rett er noe harskt i et sivilisert moderne samfunn; vi skal ikke bare la naturen gå sin gang. Dog kan ikke brorparten av samfunnet, som i utgangspunktet er robust, underkaste seg fullstendig og vike ubetinget for en liten andel sårbare i livets kryss. Det er et spørsmål om kvalitet, kvantitet, realitet og forholdsmessighet. Hvor langt kan man strekke strikken over et postulert solidaritetskonsept som trosser habil vitenskap og sunn fornuft?
Poenget her er følgende: Hvor berettiget er vi i å frata alle mennesker kvalitet over så lang tid, gitt livets grunnleggende urettferdighet og denne «pandemiens» beskjedenhet? For livet er urettferdig – ingen har like betingelser for sin eksistens. Men til tross for at vi blir født inn i unike situasjoner og formes miljømessig på en tilsvarende singulær måte, har vi en enorm mulighet til å påvirke tingenes individuelle tilstander i en konstruktiv retning, såfremt disse mulighetene ikke blir kneblet av myndigheter. Hva som er et godt liv er betinget relativt på individets premisser, men frihet er en universell nøkkelfaktor.
For eksempel: Frihet til å velge, frihet til å bevege seg, frihet til å elske, frihet til å tro og frihet til å skape sitt livs stilas basert på egne preferanser så lenge det ikke skader andres grunnleggende frihet og trygghet. Det er frivillig å holde seg hjemme dersom en er redd. Man har også individuell frihet til å ta dårlige helsevalg, selv om dette formodentlig belaster fellesskapet mer. Ingen skyld skal her deles ut – helsehjelpen skal tilpasse seg samfunnets behov og ikke vice versa. Måten vi håndterer situasjonen på, er allikevel at samfunnet stagnerer og alle må lide og vike fordi vi ikke er villige til å utvide kapasiteten til helseinstanser.
Vi bruker 5 milliarder på hjemmetester, grunnet et fanatisk behov for å monitorere og forsøke å kontrollere med jernhånd, når vi kunne bygd et halvt nytt sykehus. Veien til normalen går gjennom oss, og da er det liten nytte i å forsøke å stoppe det uunngåelige. Ved bedre samfunnsmessig kapasitet hva gjelder helseinstanser kunne vi fått smerten overstått mye fortere og friere, uten en økning i tapte liv. Gitt den manglende vilje til å utvide og forsterke kapasiteten til å hjelpe de sårbare og alvorlig rammede, er det i praksis samfunnet som må vike grunnet manglende prioriteringer. Ytterste konsekvens av dette er at noen av samfunnets unge blir preget for livet og til og med dør. Unge mennesker som ellers ikke hadde trengt det om man i større grad prioriterte å tilpasse behovets kravsetting på en samfunnsmessig skånsom måte, fremfor å tilpasse samfunnet. Dette er kraftige ord, men jeg tror det samtidig er den brutale realitet.
Vi behandler per dags dato mennesker som tall i et system. Gitt vår nominalistiske eksistensielle natur, er det rart man skjærer alle over én kam. I tillegg er kammen bestående av kun to “kamtagger”, som sorterer liv innenfor og ikke-liv med positiv covid-test utenfor. Andre dødsårsaker eller nyanseforskjeller er ikke så farlig. Ved å vaksinere absolutt alle innenfor tenker man at man hindrer flest mulig i å falle utenfor, med unntak av barn. Logikken er åpenbar: Man mister sitt eksemplariske immunforsvar over natten når man blir myndig. Ikke bare er barn og unges mentale helse og behov for frihet og normale sosiale forhold ekstremt neglisjert, men man anerkjenner heller ikke at det kan være vesensforskjeller på behov for både medisinering og restriksjoner på 15-åringen og 80-åringen. Det er sikkert tilfeldig at gjennomsnittsalderen på innlagte i flere runder har vært over 80 år, uavhengig av vaksinasjonsstatus. Det sørgelige utfallet av dette er økning av ikke-tallfestet utrolig tragiske skjebner og lidelse som man kan lese i vedlagt artikkel. Og for å toppe det hele av, står folket med en ledelse som ser spørrende på hverandre når man ber om begrunnelsene for de høyst inngripende tiltak som har alvorlige ringvirkninger. Vedtaksgrunnlaget man ikke fant, ble formodentlig brukt som oppfyringspapir grunnet høye strømpriser.
Legitimiteten til krenkelsen av enkeltindividet. Overdrivelse, hovmod og selvgodhet vedrørende våre vitenskapelig-rasjonelle kapasiteter til å trådstyre eller kontroller tingenes tilstand har i våre dager et utbrudd av dimensjoner. Når ble vårt samvær til dette maskineriet uten rom for følelser, skeptiske ytringer eller spørsmål omkring en mer helhetlig og bredere betraktning av liv og mening?
Hans Jonas stiller følgende spørsmål i boken Teknikk, medisin og etikk – ansvarsprinsippet i praksis: «Er tallet på dem som er rammet av en bestemt sykdom, stort nok til å rettferdiggjøre at interessene til dem som ikke er rammet, krenkes?» Videre formidles hvordan sistnevnte gruppe vanligvis er mye større – da kan faktisk argumentet vendes til påstanden om at den kumulative interessevekten er på ikke-rammede individers side. «Det kunne jo også hende at individets interesse av egen ukrenkelighet selv er en offentlig interesse, på den måten at den offentlig tolererte krenkelsen av individet, uavhengig av tall, krenker alles interesse». Samfunn – individ, opp mot henholdsvis, interesse – rettigheter, er vanskelige avveininger. Å veie menneskeliv opp mot tall er en særdeles utfordrende, uløselig og samtidig nødvendig prosess. Allikevel stiller jeg meg sterkt undrende til hvordan man oppfører seg helt annerledes ved én type dødelighet, fordi man har solgt den inn i en ny forpakning, når andre dødeligheter som er større i omfang (men allikevel normale i vår persepsjon) ikke kvalifiserer til slike overgrep.
Jeg tviler på at myndighetene i Østerrike er spesielt enige med Hans Jonas, og regner med at en rekke motargumenter foreligger. I boken nevnes det hvordan vi sender samfunnets unge ut i krig, ikke ved fullstendig samtykke, men som et moralsk legitimert hyllet offer ved lov. Paradokset ved vårt moderne virus-sirkus er det at vitenskapen peker på at det i hvert fall for majoriteten av de unge soldater, antakeligvis kan være slik at individets rettigheter og samfunnets interesser i stor grad sammenfaller. Allikevel presterer vi på bakgrunn av de mektiges allvitenhet å hylle profitt og kvasivitenskap på tvers avalles interesser (med unntak av Bill Gates & co.). Uansett om man måtte være uenig i det sistnevnte utsagnet, tror jeg det fremover vil være umulig å argumentere for legitimiteten av å krenke denne sagnomsuste individets rettighet som vi på noen måter er veldig opptatt av i dag – på andre måter overhodet ikke; nemlig frihet og selvbestemmelse over egen kropp. Hvis det finnes noen politikere i Norge med baller, hadde det vært kjekt om man tok de i bruk nå – Østerrike med flere trenger hjelp og grunnleggende barneoppdragelse (inspirasjon fra s.23-25).
Selvbestemmelsesrett er utdatert, og naturen er ikke lenger tilgjengelig for fritt leide – man synes åpenbart det er greit at individets kropp og sjel skal eies av myndigheter tillatt gjennom fellesskapet; kroppen din er et offentlig anliggende og tanker og meninger som ikke faller inn under fasiten som mainstream media har er nærmest forbudt å ha. Jeg merker at lysten til å bringe videre generasjoner sett i sammenheng med klimautfordringer er upåvirket – derimot er det vanskelig å sette ord på følelsene jeg får av disse overgreps-lignende tilstandene.
Avsluttende bemerkninger. Min frustrasjon og mine holdninger utspringer fra hva som er best for flest, og jeg etterlyser et spørsmål om ikke livet bør betraktes bredere enn utelukkende å febrilsk forsøke å forlenge det i kvantitet. Jeg er heller ikke imot vaksiner på generelt grunnlag, men veldig kritisk til sprøytetvang på ekstremt tvilsomt grunnlag. Jeg tror selv denne såkalte vaksinen har sin nytteverdi for noen, men samtidig oppfatter jeg den som oversolgt til de grader. En del forskning peker i det generelle på større vaksinerisiko enn covid-risiko for visse grupper – uten å fremsnakke mine holdninger ytterligere, ønsker jeg avslutningsvis simpelthen å fremsette hovedpoenget dette skrivet omkranser: Det må være frihet over egen kropp – grunnlaget for en såpass frihetsinnskrenkende og autoritær dominans over enkeltindividet er på langt nær velbegrunnet!
Til syvende og sist ønsker alle det samme, på tross av uenighet – ingen har perfekte svar, men jeg tror at man uavhengig av ståsted bør søke å bevare toleranse og kanskje ikke fullt så raskt hoppe på kollektive bølger av emosjoner. For nettopp dette gjør oss blind. Vi bør også huske at vi skal tilbake i et funksjonsdyktig samfunn, og krisetider har tidligere vist at det ikke alltid er så kult å stå for sine handlinger og ytringer, som ble utført da det var lett å rive seg med, i ettertid når en bredere analyse og et oppgjør kommer.
Meldingen «RIST LØS» kommer nok aldri, så kanskje vi skal ta forsiktige steg i retning av en forandret persepsjon? Vi er tross alt ikke underlagt et militært regime, i hvert fall ikke i teorien. Signert med intensjon om det beste for alle og enhver!”
Shortly about me/this blog – I am an artist, an author, a journalist, a sommelier, and traveller that have experienced a lot of beautiful places all over our amazing world. With that, I have been writing articles for several magazines. You can read about my travels here and my books and art right here.
Please join this blog if you like, by clicking the FOLLOW icon on the right. Do you wan´t to add me up at YouTube, Instagram, Linkedin, Twitter or Facebook, or see my art or buy my books or wine courses – please do so. Thank you, and have a beautiful day with a lot of love and laughter. 🙂
Har verden gått i dvale? Skrevet av gjesteblogger Ferdinand Støen Vangen.
“Dette skrivet er ikke ment å fornærme noen. Det er noe satirisk og inneholder påstander som gjenspeiler skribentens personlige holdninger. Jeg har tillatt meg å sette visse aspekter på spissen, så se gjerne helheten fremfor enkeltsetninger.
Hvor er reaksjonene på uretten som blir begått mot en stor andel mennesker i det selvpåførte kaoset vi omtaler som covid-19? Ved tvangsmessig og autoritært lederskap må vi kreve transparente data, nyanserte fremstillinger, åpenhet i diskurser og vitenskapelig sterke markører som kan ligge til grunn for legitimiteten av den frihetsinnskrenkende praksis. Foreligger ikke dette, er det stor grunn til bekymring.
Medias makt og stilling i en oppskaket verden er refsverdig. En fryktpropaganda rir over oss fordi tall, ord og bilder eksponeres helt uten en fornuftig kontekst. Frykt i kombinasjon med svakt lederskap kan få frem det verste i oss mennesker. Tribalistiske instinkter kommer til syne; er du ikke med oss så er du mot oss. Verden står med vann til anklene og føler at den drukner. Stresset dette medfører forflytter åndedrettet stadig lenger ned i vassehøyde. Hvor mye skade skal vi tillate denne fysiologiske merkverdighet å påføre? Er livets mening virkelig bestående i kontroll, overbeskyttelse, avkall på de mest fundamentale gleder og meningsaspekter i et fanatisk forsøk på å få beskjedne tall på et papir til å se litt penere ut?
På ny skaper vi konstruerte sider for segregering. Det er ikke slik at din redningsvest ikke fungerer fordi jeg ikke har på min. Hvorfor har vi svømmeopplæring i skolen? Kan vi ikke bare dele ut et par-tre redningsvester i året, så kan man jo flyte til tross for at man blir tyngre og gradvis mer funksjons-udyktig? Hvem trenger kraft og styrke til å mobilisere og kultivere sin egen person og navigere i den store skumle verden? Heller enn å møte verden med trygghet og styrke, forsøker vi å unngå å være til i den. Skal vi følge Australias eksempel, vise hverandre nestekjærlighet ved å innhegne korona-naboer med piggtrådgjerder; «no trespassing mate, or I´ll shoot ya»?
Skal vi stå å se på at barn – den kommende fremtid som alle tidligere sivilisasjoner har holdt høyest, selve symbolet på fremtidsoptimisme og glede, som har fått mødre til å gå gjennom ild – bli paralysert av frykt, bli fratatt sin kreative og trygge natur, bli fratatt uerstattelig tid og modningspotensiale og ikke minst bli injisert med en substans som den arrogante (og nå profitterende “vitenskap”) tilber til tross for alle ukartlagte farer og fraværende rasjonelle indisier pro denne medisinsk-religiøse overbevisning og metodikk?
For ikke å snakke om det ubetydelige faktum at medisin i våre dager bør anvendes selv om medisinering summa summarum impliserer minst like mye (og muligens mer) skade enn sykdommen den etter sigende skulle beskytte mot gjør – og attpåtil er sykdommen i seg selv en mikroskopisk trussel for majoriteten av befolkningen, selv uten å ta høyde for underliggende faktorer. Skal vi fortsette å frata hverandre grunnleggende menneskerettigheter på et satirisk og emotivt grunnlag? Skal vi fortsette å glemme hvordan det er å være glad i og nær hverandre? Skal vi fortsette å la store legemiddelselskaper hindre tilgang på nærmest gratis og effektiv medisinsk behandling med et stort antall dødsfall til følge, fordi et profitabelt vaksinemonopol veier tyngre enn folks liv og helse?
… Eller skal vi reagere?
Lærdommen fra denne prøvelsen vi blir satt på burde i utgangspunktet være klar: fråtsing, overkonsum og passivisering har negative konsekvenser! Vi konsumerer den digitale forvridde virkelighet, blir mindre selvstendig tenkende og stiller færre spørsmål. Vi er konforme som aldri før, og ønsker å fortsette våre behagelige liv i passiv og ikke-engasjerende forstand; bare noen garanterer deres profetiske forståelse av situasjonen og dens utvei, så føyer jeg meg etter. Og ikke minst: Vi lever i en ressursspekket virkelighet og fortæres av velstandens allestedsnærværenhet og overflod, i hvert fall i Norges land. Vi trenger i mye mindre grad å prøve, stilles mindre på prøve og blir følgelig svakere. Hormetiske prinsipper har alltid gjort oss robuste, men nå er disse mekanismene, som tidligere i stor grad ble holdt i sjakk av naturen, primært betinget vår frivillighet. Uten at immunforsvaret settes på prøve blir vi mer sårbare, uten trening eller bevegelse svinner musklene hen, uten kognitiv trening og konsentrasjon svekkes refleksjonskapasiteten og uten tro på vår iboende styrke forfaller vår slagkraft – vi umyndiggjør og infantiliserer oss selv.
Vi fokuserer ikke så mye på mennesket og dets nødvendige eksistensielle livs- og meningsgrunnlag. Vi anerkjenner visse fragmenter av vitenskapen som hellig og riktig, mens vi fullstendig neglisjerer store mengder data utledet på grunnlag av den samme vitenskapelige metodikk. Forestillingen om vår evne til å trådstyre virkeligheten ved en nærmest allvitende bio-teknologisk innsikt gjør oss kåt, håpefull og irrasjonell – det er skummelt når dette favner systemisk om strukturer i samfunnet vårt. Ved reproduksjon er det kanskje riktig, og for så vidt viktig, å miste hodet til rett tid – dette er ikke rett tid eller sted å være irrasjonell! Jo sterkere erkjennelse av utvidede teknologiske muligheter og kunnskap, jo mer føler man for å anvende dette på en kontrollmessig måte.
Heidegger formidler hvordan teknologi kan forandre våre premisser for erkjennelse av virkeligheten. Når vi avdekker verden på nye måter, forandrer det hele premissgrunnlaget for hva som er tillatelig og ikke-tillatelig. Jeg tolker det slik at teknologi avdekker virkeligheten på en forholdsvis dikterende måte for oss. Vi blir fascinert av hvor overensstemmende våre teorier og virkeligheten synes å være, og dette fører fort til en type absolutisme som vi underkaster oss. Dog oppfatter jeg at det fremkommer som et klart poeng for Heidegger at teknologiens avdekking er et relativt perspektiv, men at vi på grunn av dens «overtalende» evner, tror med riktighet på denne verdensanskuelse.
Hva er egentlig poenget mitt her? I all enkelthet hinter jeg her til den eneveldige dogmatiske bio-teknologiske konsensus. Når er vår bruk av teknologi berettiget og sunn? Ellers i virkeligheten ser vi behov for å utvikle og bruke teknologi for å demme opp for de utfordringer annet teknologisk virke har implisert. Ønsker vi å potensielt stille oss i denne tvangsmessige posisjonen til oss selv og våre ufullstendige kapasiteter hva gjelder helsen vår? Hvor degenererende er ikke dette menneskesynet? Er ikke barna våre for dyrebare? Hvor er humanismen i dette, altså mennesket i sentrum som en selvstendig aktør? Er det sunt å se på naturen, og dermed oss selv, som instrumenter med behov for teknologiske inngrep for å fungere? Og hadde det prekært vært stilt slik, ville ikke ethvert menneske med overlevelsesinstinkt innrettet seg?
Medisin er ikke lenger kompensasjon for svekket helse, men selve malen for et “godt” liv. Skal vi begynne å se på vår kapasitet til å gå på egne ben som noe teknologi fullgodt burde kunne erstatte også? Kan vi ikke bare dele ut en elektrisk rullestol til alle som en borgerrett? Hvem trenger muskelstyrke, trening og livsglede som følger med fri livsutfoldelse for egen maskin? Vi har jo teknologi – hipp, hipp hipp, hurra! Regnskapet mellom nytte, behov og nødvendighet står til stryk på matteeksamen i førskolen.
Man kan si at det er bakstreversk å hevde at vi ikke skal utvikle oss teknologisk. Det mener jeg heller ikke at vi ikke skal. Vi skal vurdere våre mulige ressurser nøye, ved å anvende vitenskap ydmykt med transparente fremlegg i fellesskap. Men å leke Gud, og rekonstruere vitenskap underlagt premissene profitt og maktelitisme, det mener jeg derimot er bakstreversk.
Terskler for aksept er som barns umyndige posisjon ovenfor sine foreldre –voksne mennesker trygger ikke verden i fellesskap ved engasjering og kritiske spørsmål, men tar blindt inn den manipulative kraft som trenges ned over hodene på oss. Dette betyr ikke nødvendigvis at noen har en klar og ond intensjon i dette henseende, men i vårt fravær av nærvær og vilje lar vi fremtiden i for stor grad preges av tilfeldigheter og en ørliten maktelites ønsker. Kritiske spørsmål og skepsis er å utvise kjærlighet og et ønske om det beste – det er en kvalitetssikring og ikke kverulant mistro ovenfor sin likemann/-kvinne. Jeg tror selv ledelsen savner flere innvendinger – det er vanskelig å skulle navigere en saueflokk som ikke tenker selv både trygt og langt. Kortsiktig er det lett, da man kan gjøre eksakt som man vil, men når man skal stå til ansvar for utfallet av alle beslutninger og tiltak i ettertid, skulle man kanskje ønske man fikk mer drahjelp av flokken.
Da er det selvfølgelig ikke spesielt klokt å utvise tidenes arroganse og kneble legitime innvendinger, også fra kyndige fagfolk. Når man bryr seg om noen eller sitt barn stiller man krav, fordi det er i dets interesse. Når man ikke bryr seg så lar man mye være tillatelig og andres sak og bruker ikke mer energi på det du ikke favner om som essensielt i ditt liv. Men jeg vil si dette er ytterst essensielt i våre liv, vårt samfunn og koeksistens.
Perspektiver, skyldsamfunnet og dårlig samvittighet som våpen. Når noen dør er det fort gjort at de som ikke underkaster seg det samfunnet har bestemt seg for holdes ansvarlig. Det er i hvert fall slik myndigheter tenker blant annet i Østerrike, Australia og Canada.Derav får man intelligente uttalelser fra Trudeau hvor det ved status uvaksinert, ubetinget følger med karaktertrekk som kvinnehater og rasist. Det er ikke måte på hvor lett det er å bli utstøtt som en moderne Quisling, når rektor legitimerer og åpner opp for mobbing. Taktikken er følgende: trusler om inndragelse av «samfunnslappen» og sosial uthengelse skal visstnok stimulere til større villighet hos de fornedrede. Uavhengig av hvor man står – på hvilke måter er dette konstruktivt? Blir samfunnet sterkere enn noen gang ved slik retorikk?
Vi burde snakke om hva livet egentlig er verdt. Balansen mellom liv og død manifesteres som risiko, og utfra hvilke premisser skal vi forsøke å antyde sunne terskler for realistisk og villig risiko? En balansering av det meningsfulle og det uunngåelige, altså døden, bør få vesentlig plass her. Svaret vil ikke være endelig, men prosessen helt nødvendig!
Jeg mener i all ydmykhet vi burde møte denne utfordringen kalt covid-19, ved å gjøre oss individuelt og internt så hardfør som mulig. Det vil si at det moderne mennesket våkner opp og ser sammenhenger mellom faktorer som overkonsum, sosial omgang, kosthold, trening, trivsel, generell livsglede osv. i vurderingen av tiltak for robusthet mot sykdom. Dessverre er ikke denne kunnskapen mulig å patentere, ei heller lede så enkelt ved. Uten å tråkke på alt for mange tær, så ønsker jeg å nevne hvor fascinerende unyansert jeg opplever denne perioden har vært. Er det hårsårsamfunnet som gjør at vi ikke tør å formidle viktig informasjon til hverandre?
Det er nesten ikke lov å peke på uheldige korrelasjoner mellom overvekt, D-vitamin mangel, høy alder, komorbiditeter mm og risikoen for å pådra seg et alvorlig covid-forløp, selv om dette i realiteten er å bry seg. Fedmestigma og rasisme kan brukes som hersketeknikker, ved å sverte mennesker som avskyr slike holdninger, men allikevel har vanskelig for å forsvare seg når kommentarene løper løpsk. Jeg hetser eller diskriminerer overhodet ikke mennesker – jeg er glad i mennesker og synes det er hyggelig å bli kjent med ulike perspektiver og livssyn på tvers av alle konstruerte båser. Allikevel gjør vi oss selv en bjørnetjeneste ved ikke å anerkjenne viktige faktiske forhold, som at det ikke er likegyldig med andelen visceralt fett i kroppen for å ta et eksempel.
Dessverre for alle og enhver er det illegitimt å bry seg; det er altfor mange ømme tær i samfunnet vårt. Det som derimot er helt legitimt, er å skjære verdenshistoriens minst enhetlige gruppe over én kam og holde de som syndebukk for en rekke dødsfall og nedstengninger som rammer alle – helt uten vitenskapelig forankring. Det er menneskelig å være emosjonell, og det er behagelig å få noen forklaringer på hvorfor vi må oppleve ubehag.
Men rettferdiggjør dette å tråkke på en helt uskyldig, og faktisk ganske bidragsytende andel av befolkningen, i kampen for å gjenvinne våre normale og frie liv? Kampen om å ta tilbake livene våre, handler dessuten ikke bare om grenseverdier av immunitet og smittetall – det handler også om perspektiver og forandret persepsjon.
Akuttmedisin og påfølgende tiltak redder nok noen liv på tampen, når faren er synlig for oss. Men jeg tror kultur- og utelivsbransjen redder utallige flere mennesker gjennom hele livet, før tampen, fra eksistensielle kriser, depresjoner og selvmord både ved sosiale helbredende faktorer, og ikke minst meningsimpliserende fornemmelser av kunst, glede, frihet og flyt – riktignok i mindre synlig grad. Jeg tror helse i enorm grad også handler om mellommenneskelige aspekter, følelser og mening – ikke bare over-rasjonell teori om forsterking, hemming eller manipulering av visse kretser i kroppen din. Frykt og det å bli lagt lokk over som menneske, er heller ikke direkte immunforsterkende.
Naturen er ikke lenger gratis. Det er helt utrolig hvordan vi tillater å patentere naturen, og la noen profittere på en allemannsrett i hva vi omtaler som en krisesituasjon. Det er selvfølgelig for mye forlangt at økonomi ikke skal distribuere midlene, men samtidig må man anerkjenne at det nettopp er denne maktubalansen (private aktører står for både produksjon, helsepolitikk og informasjonsstrømmer) som sverter vitenskapen.
Korporasjoner og enkelte mektige eliter undertrykker uvurderlige verdier for pengeverdier; sjelen til status- og karrierekåte mennesker kan kjøpes. Motgiften til korrupsjon er engasjement og krav. Mange ansikter utad forstår nok ikke selv hva de egentlig representerer, og har utrolig nok min sympati. Uansett: veien videre er ikke gjennom sverting av mennesker, men problemløsning og poengtering av uakseptable forhold.
Hvis man vil dra den langt, kan man si at alle patenter er patenter på naturen. Det er ikke nødvendigvis utillatelig, men det er et problem at én løsning blir den eneste løsningen. Det er for svakt å nedprioritere viktige kunnskaper som hvordan en kan ivareta sin egen robusthet jamfør covid-situasjonen med eksempelvis D-vitaminer, sink, trening osv. samt hindre tilgang på beviselig fungerende medisinsk behandling. Istedenfor pøser man på med en fortelling om en moderne Jesus Kristus i forstand av vaksiner, hvor pandemien visstnok skal være over dersom alle vaksinerer seg. I tillegg til denne røverhistoriens feilaktighet og påfølgende etablering av sosial splid mellom mennesker, så skal man attpåtil frembringe usannsynlig høy profitt av dette.
For å klargjøre det jeg innledningsvis kalte for en allemannsrett, vil jeg peke på luft, vann og føde som ressurser mennesker i teorien har krav på å få når tilgangen er til stede, til tross for at menneskelige distributive analyser i praksis ikke alltid er korresponderende med en slik teori. Dersom vår nye frelser Pfizer hadde hatt rett i sine absolutte hevdelser, skulle man tro at verden klarte å gjøre dette mirakelet tilgjengelig for flest mulig mennesker. Man skulle også håpe at verden fant menneskeliv mer verdt enn penger. Allikevel ser man at leger blir truet til å ikke bruke fungerende medisin, formodentlig fordi patentene har utløpt. Man ser også at det å åpne opp om og fordele patenter, i det som omtales som en verdenskrise, er for mye forlangt – fordi en liten elite begjærer enevelde.
Hvis vi skal dra denne logikken videre, hvor vi er mer opptatt av pengegenerering enn vitenskap, liv og helse kan man kanskje peke på andre eksempler som kan utnyttes kommersielt i mye større grad – hold deg fast: Kanskje vi skal ha avgift på oksygenet i luften? De som trener må betale mer – de bruker mer av ressursen og slipper samtidig ut mer CO2, så det skulle vel være rettferdig? Vi tar jo tross alt ikke hensyn til nytteverdiene vi får av friske individer med sterkt immunforsvar i våre dager. Hvis ikke fartsbøtene når opp til ønsket terskel, foreslår jeg en O2-avgift.
Grunnlaget for dette står omtrent i stil med berettigelsen av den sosiale avgiften uvaksinerte har betalt og betaler – penger er ikke alltid det som må bøtes med – sosial skam er kanskje vel så greit, selv om jeg ikke helt forstår hva denne valutaen skal kunne brukes til. Hvis vi skal idémyldre muligheter for å patentere naturressurser som ikke utnyttes nok, så kan kanskje OMO ta patent på utflod? Naturens eget blekemiddel helt uten bivirkninger. Sperma brukes vel allerede i en rekke hårprodukter, men jeg vet oppriktig ikke om oksene har samtykket. Hvis du synes dette blir våsete, så er jeg helt enig. For å komme tilbake til det saklige: Denne innstillingen vår til å omsette naturens verdi i kapital er ganske ekstrem om dagen. Økonomi må nødvendigvis distribuere midler, men det problematiske og mulig ugunstige i våre dager dreier seg om uforholdsmessighet og usunn fordeling av makt.
Det er noe veldig amerikansk over hele situasjonen. Kan du ikke betale får du klare deg selv – det sier litt om motivene som ligger til grunn over det jevne. Jeg tror fraværet av medisiner som faktisk fungerer mot livstruende sykdom, bør ha et bedre begrunnelsesgrunnlag enn den muntlige sjefsavgjørelsen «de fungerer ikke». Hvis de ikke hadde fungert, hadde det vært åpenlyst for alle å se, og man hadde ikke hatt en lang rekke av leger som sverget til dette og redder liv på tross av trusler fra autoritære helsemyndigheter. Det enkleste, og antakeligvis sanneste svaret, får man ved å følge profittens veier.
Apropos det at naturens mekanismer kan kjøpes og eies slik at den blir et instrument for fellesskapet, prisgitt oppkjøpere som tar patent på kroppen din og kjører heksejakt på barbariske perspektiver som at kroppen din er et privatanliggende: Man får nesten ikke lov til å eie sitt eget immunforsvar en gang, det er et samfunnsanliggende. Personlig ønsker jeg ikke å stille min hardt opparbeidede helse, som det mest dyrebare jeg personlig har, til disposisjon for «Big Pharmas»; kroppen min skal ikke være en pengeku for disse aktørene, og gitt vitenskapen ville nettopp det vært tingenes tilstand dersom jeg hadde gitt etter for gruppepresset.
«Vi» stoler ikke på selvstendig innsikt som gjelder ens helse, og preferanser en måtte ha for ens egen kropp og helse er irrelevant. Vi er veldig opptatt av samtykke og fortrolighet når det kommer til sex, men konfidensielle helseopplysninger har i det siste blitt allemannsrett. Fellesskapet kan normalt sett gripe langt inn i privatlivets mentale og beskjeftigende sfære. Dette er allikevel fordi en selv tillater det, som vi ser ved den digitale sfære. Men burde det ikke ved egen bestemmelse fortsatt være lov å eie kroppen sin? Skal vi betrakte individer som brikker i et spill majoriteten skal bestemme spillereglene i? Skal kroppen din og kroppen min være et redskap som foreligger transparent for det angivelige “felles gode”? Skillet mellom min kropp og vår samfunnskropp nærmer seg stadig nærmere hverandre. Det er en upopulær klisjé å dra frem, men følgende spørsmål synes jeg er passende: Når har vi nådd tersklene for et system som ligner ubehagelig mye på Huxleys «Brave New World»?
Her intenderes ingen hysteri, men kan det være at vi forflytter oss kollektivt i uønskede retninger grunnet normaliseringens blendende natur? Jamfør overbeskyttende atferd og knebling av privatliv og selvbestemmelse. Det jeg først og fremst ønsker å poengtere her er et spørsmål om frihet for individet.
De unge glemte. De unge glemte og nedprioriterte som ikke synes eksplisitt på en statistikk. Samfunnet oppfører seg som en autoimmun sykdom – en i utgangspunktet godviljet og beskyttende respons forverrer tingenes tilstand dramatisk. Tiltakene og den emosjonelle hodemisten overskrider skaden utrettet av selve viruset eksponentielt. Flere liv og mer helse går tapt ved vår hånd. Hvor går grensene for legitimiteten av å skjære alle over én kam og ikke anerkjenne individuell frihet til bevegelse og “et liv” i bred forstand?
Dette er en betent uttalelse, som sikkert vekker følelser. Samfunnet som skåner de eldste og sykeste på bekostning av de yngste er allikevel noe uortodokst. Jeg tror man på følgende måte kan hente nytte fra disse konstruerte motpoler: Ingen av ytterkantene er ønskelige i den brutale forstand. Den sterkestes rett er noe harskt i et sivilisert moderne samfunn; vi skal ikke bare la naturen gå sin gang. Dog kan ikke brorparten av samfunnet, som i utgangspunktet er robust, underkaste seg fullstendig og vike ubetinget for en liten andel sårbare i livets kryss. Det er et spørsmål om kvalitet, kvantitet, realitet og forholdsmessighet. Hvor langt kan man strekke strikken over et postulert solidaritetskonsept som trosser habil vitenskap og sunn fornuft?
Poenget her er følgende: Hvor berettiget er vi i å frata alle mennesker kvalitet over så lang tid, gitt livets grunnleggende urettferdighet og denne «pandemiens» beskjedenhet? For livet er urettferdig – ingen har like betingelser for sin eksistens. Men til tross for at vi blir født inn i unike situasjoner og formes miljømessig på en tilsvarende singulær måte, har vi en enorm mulighet til å påvirke tingenes individuelle tilstander i en konstruktiv retning, såfremt disse mulighetene ikke blir kneblet av myndigheter. Hva som er et godt liv er betinget relativt på individets premisser, men frihet er en universell nøkkelfaktor.
For eksempel: Frihet til å velge, frihet til å bevege seg, frihet til å elske, frihet til å tro og frihet til å skape sitt livs stilas basert på egne preferanser så lenge det ikke skader andres grunnleggende frihet og trygghet. Det er frivillig å holde seg hjemme dersom en er redd. Man har også individuell frihet til å ta dårlige helsevalg, selv om dette formodentlig belaster fellesskapet mer. Ingen skyld skal her deles ut – helsehjelpen skal tilpasse seg samfunnets behov og ikke vice versa. Måten vi håndterer situasjonen på, er allikevel at samfunnet stagnerer og alle må lide og vike fordi vi ikke er villige til å utvide kapasiteten til helseinstanser.
Vi bruker 5 milliarder på hjemmetester, grunnet et fanatisk behov for å monitorere og forsøke å kontrollere med jernhånd, når vi kunne bygd et halvt nytt sykehus. Veien til normalen går gjennom oss, og da er det liten nytte i å forsøke å stoppe det uunngåelige. Ved bedre samfunnsmessig kapasitet hva gjelder helseinstanser kunne vi fått smerten overstått mye fortere og friere, uten en økning i tapte liv. Gitt den manglende vilje til å utvide og forsterke kapasiteten til å hjelpe de sårbare og alvorlig rammede, er det i praksis samfunnet som må vike grunnet manglende prioriteringer. Ytterste konsekvens av dette er at noen av samfunnets unge blir preget for livet og til og med dør. Unge mennesker som ellers ikke hadde trengt det om man i større grad prioriterte å tilpasse behovets kravsetting på en samfunnsmessig skånsom måte, fremfor å tilpasse samfunnet. Dette er kraftige ord, men jeg tror det samtidig er den brutale realitet.
Vi behandler per dags dato mennesker som tall i et system. Gitt vår nominalistiske eksistensielle natur, er det rart man skjærer alle over én kam. I tillegg er kammen bestående av kun to “kamtagger”, som sorterer liv innenfor og ikke-liv med positiv covid-test utenfor. Andre dødsårsaker eller nyanseforskjeller er ikke så farlig. Ved å vaksinere absolutt alle innenfor tenker man at man hindrer flest mulig i å falle utenfor, med unntak av barn. Logikken er åpenbar: Man mister sitt eksemplariske immunforsvar over natten når man blir myndig. Ikke bare er barn og unges mentale helse og behov for frihet og normale sosiale forhold ekstremt neglisjert, men man anerkjenner heller ikke at det kan være vesensforskjeller på behov for både medisinering og restriksjoner på 15-åringen og 80-åringen. Det er sikkert tilfeldig at gjennomsnittsalderen på innlagte i flere runder har vært over 80 år, uavhengig av vaksinasjonsstatus. Det sørgelige utfallet av dette er økning av ikke-tallfestet utrolig tragiske skjebner og lidelse som man kan lese i vedlagt artikkel. Og for å toppe det hele av, står folket med en ledelse som ser spørrende på hverandre når man ber om begrunnelsene for de høyst inngripende tiltak som har alvorlige ringvirkninger. Vedtaksgrunnlaget man ikke fant, ble formodentlig brukt som oppfyringspapir grunnet høye strømpriser.
Legitimiteten til krenkelsen av enkeltindividet. Overdrivelse, hovmod og selvgodhet vedrørende våre vitenskapelig-rasjonelle kapasiteter til å trådstyre eller kontroller tingenes tilstand har i våre dager et utbrudd av dimensjoner. Når ble vårt samvær til dette maskineriet uten rom for følelser, skeptiske ytringer eller spørsmål omkring en mer helhetlig og bredere betraktning av liv og mening?
Hans Jonas stiller følgende spørsmål i boken Teknikk, medisin og etikk – ansvarsprinsippet i praksis: «Er tallet på dem som er rammet av en bestemt sykdom, stort nok til å rettferdiggjøre at interessene til dem som ikke er rammet, krenkes?» Videre formidles hvordan sistnevnte gruppe vanligvis er mye større – da kan faktisk argumentet vendes til påstanden om at den kumulative interessevekten er på ikke-rammede individers side. «Det kunne jo også hende at individets interesse av egen ukrenkelighet selv er en offentlig interesse, på den måten at den offentlig tolererte krenkelsen av individet, uavhengig av tall, krenker alles interesse». Samfunn – individ, opp mot henholdsvis, interesse – rettigheter, er vanskelige avveininger. Å veie menneskeliv opp mot tall er en særdeles utfordrende, uløselig og samtidig nødvendig prosess. Allikevel stiller jeg meg sterkt undrende til hvordan man oppfører seg helt annerledes ved én type dødelighet, fordi man har solgt den inn i en ny forpakning, når andre dødeligheter som er større i omfang (men allikevel normale i vår persepsjon) ikke kvalifiserer til slike overgrep.
Jeg tviler på at myndighetene i Østerrike er spesielt enige med Hans Jonas, og regner med at en rekke motargumenter foreligger. I boken nevnes det hvordan vi sender samfunnets unge ut i krig, ikke ved fullstendig samtykke, men som et moralsk legitimert hyllet offer ved lov. Paradokset ved vårt moderne virus-sirkus er det at vitenskapen peker på at det i hvert fall for majoriteten av de unge soldater, antakeligvis kan være slik at individets rettigheter og samfunnets interesser i stor grad sammenfaller. Allikevel presterer vi på bakgrunn av de mektiges allvitenhet å hylle profitt og kvasivitenskap på tvers av alles interesser (med unntak av Bill Gates & co.). Uansett om man måtte være uenig i det sistnevnte utsagnet, tror jeg det fremover vil være umulig å argumentere for legitimiteten av å krenke denne sagnomsuste individets rettighet som vi på noen måter er veldig opptatt av i dag – på andre måter overhodet ikke; nemlig frihet og selvbestemmelse over egen kropp. Hvis det finnes noen politikere i Norge med baller, hadde det vært kjekt om man tok de i bruk nå – Østerrike med flere trenger hjelp og grunnleggende barneoppdragelse (inspirasjon fra s.23-25).
Selvbestemmelsesrett er utdatert, og naturen er ikke lenger tilgjengelig for fritt leide – man synes åpenbart det er greit at individets kropp og sjel skal eies av myndigheter tillatt gjennom fellesskapet; kroppen din er et offentlig anliggende og tanker og meninger som ikke faller inn under fasiten som mainstream media har er nærmest forbudt å ha. Jeg merker at lysten til å bringe videre generasjoner sett i sammenheng med klimautfordringer er upåvirket – derimot er det vanskelig å sette ord på følelsene jeg får av disse overgreps-lignende tilstandene.
Avsluttende bemerkninger. Min frustrasjon og mine holdninger utspringer fra hva som er best for flest, og jeg etterlyser et spørsmål om ikke livet bør betraktes bredere enn utelukkende å febrilsk forsøke å forlenge det i kvantitet. Jeg er heller ikke imot vaksiner på generelt grunnlag, men veldig kritisk til sprøytetvang på ekstremt tvilsomt grunnlag. Jeg tror selv denne såkalte vaksinen har sin nytteverdi for noen, men samtidig oppfatter jeg den som oversolgt til de grader. En del forskning peker i det generelle på større vaksinerisiko enn covid-risiko for visse grupper – uten å fremsnakke mine holdninger ytterligere, ønsker jeg avslutningsvis simpelthen å fremsette hovedpoenget dette skrivet omkranser: Det må være frihet over egen kropp – grunnlaget for en såpass frihetsinnskrenkende og autoritær dominans over enkeltindividet er på langt nær velbegrunnet!
Til syvende og sist ønsker alle det samme, på tross av uenighet – ingen har perfekte svar, men jeg tror at man uavhengig av ståsted bør søke å bevare toleranse og kanskje ikke fullt så raskt hoppe på kollektive bølger av emosjoner. For nettopp dette gjør oss blind. Vi bør også huske at vi skal tilbake i et funksjonsdyktig samfunn, og krisetider har tidligere vist at det ikke alltid er så kult å stå for sine handlinger og ytringer, som ble utført da det var lett å rive seg med, i ettertid når en bredere analyse og et oppgjør kommer.
Meldingen «RIST LØS» kommer nok aldri, så kanskje vi skal ta forsiktige steg i retning av en forandret persepsjon? Vi er tross alt ikke underlagt et militært regime, i hvert fall ikke i teorien. Signert med intensjon om det beste for alle og enhver!”
Skrevet av gjesteblogger Ferdinand Støen Vangen.
Flere tilsvarende innlegg finner du her – og flere innlegg fra gjestebloggere finner du her.
………………….@…………………….
Shortly about me/this blog – I am an artist, an author, a journalist, a sommelier, and traveller that have experienced a lot of beautiful places all over our amazing world. With that, I have been writing articles for several magazines. You can read about my travels here and my books and art right here.
Please join this blog if you like, by clicking the FOLLOW icon on the right. Do you wan´t to add me up at YouTube, Instagram, Linkedin, Twitter or Facebook, or see my art or buy my books or wine courses – please do so. Thank you, and have a beautiful day with a lot of love and laughter. 🙂
Trude Helén Hole, New Spirit Communication
If you want to cooperate – then contact me here.
And please do remember; live by love and joy, then the world becomes a better place to be for all of us.
Share this: