Vær så snill, IKKE ta livet ditt i julen!

Forfatter, kunstner og trebarnsfar Ari Behn, som dessverre valgte å forlate dette liv så alt for tidlig, ble nylig bisatt. I forrige uke skrev jeg innlegget Trist som Faen, som en hyllest til Ari som den gledessprederen og fargeklatten han var, og som en anmodning til oss alle om å bruke den siste måneden i året til å dele tid, kjærlighet, respekt og glede med hverandre.

Julen er jo ment å være en høytid med tid for samvær og glede – ikke en tid for savn og sorg! 

sparkler-1149446_1280

Jeg frykter nå en Ari-effekt, og derfor går jeg ut med et nytt innlegg nå. Julen 2019 kom med to triste beskjeder. En venninne av meg valgte samme utvei som Ari – og med dette etterlater hun seg tre små barn i likhet med Ari Behn. Seks små barn i min krets mistet altså sin mor og far i romjulen 2019, hvilket er smertefullt å tenke på. I tillegg kommer alle de andre barna som jeg ikke kjenner til, som fra 2019 vil oppleve sorg og smerte hver eneste jul og nyttår fordi ens mor eller far valgte å forlate dem ved å ta sitt eget liv.

Julen vil i all fremtid for disse barna fremstå som en tid der samvær og glede er byttet ut med savn og sorg.

Begge disse tragediene fikk meg selvsagt først til å gråte. Deretter følte jeg bare frustrasjon, ja, kanskje også et sterkt sinne – fordi jeg mener mange av disse tragediene kunne vært unngått om vårt hjelpeapparat har vært mer tilgjengelig og om mennesker som sliter hadde vært flinkere til å oppsøke hjelp og gi seg selv mer tid – spesielt i julen!

Selvmord rammer bredt og hardt! Vår naturlige reaksjon ved selvmord, er medfølelse og tanker rettet mot den avdøde – den som velger å forlate oss. Vi prøver å forstå den avdødes ulidelige smerte som et forsvar for den avdødes handling. Livet var ei til å leve, og døden en befrielse. Men hva med de etterlatte? Familie og venner? Hva med barna?

Selvmord ødelegger liv!

Jeg frykter altså en Ari-effekt, og det er derfor jeg går såpass hardt ut nå. Selvmord får konsekvenser langt utover den avdøde – og de som rammes hardest er altså barna. Psykisk smerte er subjektivt og ingen har rett til å dømme. Men vi må heller ikke frata ansvar og vi kan ikke bare lete etter unnskyldninger for den avdødes handling. Selvmord rammer hardt og bredt, og ingen har enerett på å føle at livet er for jævlig. Tvert om, livet går i berg og dalbane og psykiske lidelser er mer vanlig enn vi tror. 

Det er altså mange som sliter – men selvmord er å påføre andre smerte! Spørsmålet du bør stille om du er en av de mange som sliter, er følgende;  – hva gjør du med det? 

Til deg som sliter – du er ikke alene om å føle smerte! Å slite psykisk bør tas på alvor i likhet med fysiske plager. Det er først og fremst du som kjenner deg selv best. Du har ansvar for eget liv, egen helse, egen lykke og egen psyke – og spesielt om du har barn! Ta det ansvaret. Om livet ikke lenger har farger, om du ikke klarer å sette ord på ting, om du kjenner en smerte du ikke kan forklare – gå til legen! Snakk med noen du kjenner eller ta en telefon!

Svært mange sliter seg gjennom et følelsesmessig kaos hver eneste dag, men velger å stå i det fordi hensynet til andre og spesielt barna, veier tyngre enn egen smerte. Den kalde ensomheten, det store, sorte smertefulle hullet, den klamme følelsen av utilstrekkelighet og udugelighet, og følelsen av sorg og meningsløshet – er nemlig følelser som ikke gjør forskjell på folk og det må vi ikke glemme!

Livet kan være en dans på roser, men livet er også fullt av spisse torner – og dette må vi faktisk lære oss å leve med. Du er altså ikke alene og det finnes hjelp å få. Første bud er å gi deg selv tid og ta en telefon!

Ring Mental Helse: 116 123 

girl-447701__480
Dine barn fortjener at du hjelper deg selv, i det minste gir deg selv litt mer tid – for i morgen kommer en ny dag der alt kan føles bedre – vær der for barna dine!

Selvmord har etter Ari Behns bortgang fått mye oppmerksomhet i media, og det er vel og bra – men igjen; vi må vokte oss for å romantisere selvmord, for dette er ikke veien å gå. Jeg er redd vi nå vil se en økning i antall selvmord rundt juletider, og det er da viktig å forholde seg til selvmord som det selvmord faktisk er – nemlig et brutalt selvdrap som får konsekvenser langt utover den avdøde – og de som rammes hardest er altså barna! 

Jeg mener vi må våge å kalle en spade for en spade – å ta sitt eget liv når en har barn er en brutal og egoistisk handling. Et umenneskelig og irrasjonelt standpunkt, ja, mulig det – men de som velger å forlate sine barn viser heller ikke mye empati og hensyn når de tar sine liv – og dette bør enhver av oss være seg bevisst. En sykdom, ja vel, noen mener det, men ikke alle er syk. Enkelte har det rett og slett for jævlig, noe de fleste av oss har innimellom. Men skal dette være en kvalifisert unnskyldning? 

Vi kan ikke bare finne unnskyldninger, ei heller frata de døde ansvar selv om livet ikke lenger var til å leve. Selvmord setter større og dypere spor hos de etterlatte enn ved andre dødsårsaker.

I 2016 kom jeg ut med dokumentaren Når våren ikke kommer. I følge NHI er selvmord den største trusselen mot barn og unges helse. Over ni tusen jenter og fire tusen gutter prøver å ta sine liv hvert år. 1/3 del av alle barn og unge forteller at de har hatt selvmordstanker, og selvskading blant unge er i dag blitt vanlig. I 2018 tok 674 mennesker tok sine liv – av disse 472 menn og 202 kvinner.

Det er nå viktig at vi styrer unna forherligelse av selvmord og holder fast ved at dette ikke er greit – og vi må tydeliggjøre alternativer!

Alle kan føle at livet er tungt innimellom, noen oftere og over et lengre tidsrom enn andre. Vi må lære oss å stå i smerten, og smerten kan føles mindre om vi våger å åpne opp og snakke med noen om det. Åpenhet kan redde liv. Vi må også etablere flere lavterskeltilbud og møteplasser. Ventetid på akutte sykdommer er ikke akseptabelt, og her må det offentlige ta ansvar.

Jeg har i forbindelse med min dokumentar snakket med en del mennesker som har vært i det dypeste mørket og ville avslutte sine liv og planlagt dette ned til minste detalj – men som lever godt i dag, fordi de valgte å «UTSETTE» selvmordet – å gi seg selv tid, én dag til – redder altså liv.

Jeg kom over en rørende appell i Dagsavisen, skrevet av Birgitte Gjestvang, pårørende, gestaltterapeut og medforfatter av «UNG SORG» og har lyst å ta med et utdrag fra denne: «Sorgen, savnet, sinnet, skyldfølelsen og skammen er for stor, og smerten for sammensatt. Derfor kan mange etterlatte etter selvmord oppleve dobbel sorg. Selvmord kan splitte familier og medføre ytterligere depresjoner hos dem som blir igjen. Selvmord kan også lede til flere selvmord. 

Livsløpsstudier viser også at barn som har opplevd alvorlige traumer oftere blir fysisk syke seinere i livet. Så kjære levende forelder; mamma, pappa – dette er først og fremst et skriv til deg. Du som har døtre, sønner – enebarn eller søsken. Jeg ønsker at dette skal være en oppfordring, et lite halmstrå du skal gripe fatt i – din siste rest av vilje. At du, når du er i ditt dypeste mørke – likevel skal velge livet. Om ikke for din egen skyld, så for dine barns. Du som fortsatt lever, men som til tider sliter med dødstanker, husk at lengselen etter døden oftest er en lengsel etter endring – i livet.

Og du skal vite dette: at når livet ditt blir for svart og meningsløst og du vil forlate jorda og menneskene, så risikerer du å overlate ditt mørke til dine barn. Du slipper fri, mens de kan bli ensomme bærere av all den livssmerten du ikke lenger mestrer å bære selv. Dette bør du også tenke på, nå – før det er for seint.

Ditt selvmord vil prege dem resten av livet, sette spor, lage sår. Og om du ikke vil be om støtte, kanskje du ikke klarer, så bruk likevel din siste vilje til å velge livet framfor døden. Bær din smerte selv, så dine barn skal slippe å få den overlevert.» Les hele innlegget her.

Å gi seg selv tid, å «utsette» det planlagte selvmordet, kan redde liv. Våre irrasjonelle tanker kan fort bli rasjonelle, om vi trenes opp til å gi oss selv mer tid og snakker med noen. Og dette tror jeg er nøkkelen til å få ned selvmordstallene. Føler du at du ikke mestrer livet, bør du derfor ta ansvar og oppsøke hjelp, privat eller offentlig! Om du ikke orker mer, er dette til syvende og sist ditt valg – men IKKE gjør det i julen om du har barn! Gi deg selv tid og vent i det minste til i januar om alt føles håpløst, og dette bør du gjøre av tre grunner;

1. Julen er en høytid der kjærlighet, glede, raushet og omsorg er i fokus. Tar du livet ditt i julen, vil du stjele dette fra dine barns liv og erstatte glede med sorg hver eneste jul og nyttår fra den dagen du takket for deg.

2. Ved å ta ditt eget liv overfører du din egen smerte på barna.

3. Vent i det minste til i januar av hensyn til barn, familie og dine nærmeste – og til deg selv. I januar kan alt syntes bedre og lysere – og kanskje du har kommet på andre tanker!

Kun med tid kan du og livet bli bedre…

Høytidene og spesielt jul kan altså være kritiske perioder, når alle blir pålagt å være lykkelig, og sosiale medier oversvømmes av glitrende bilder med påtatt lykke og perfekte familiesammenkomster – blir det selvsagt vanskelig for mange, og spesielt de som sliter fra før. Hvor inkluderende er vi egentlig, og hvor er de gode samtalene?

Og like viktig – hvorfor er vi så lite flinke til å ta kontakt med hverandre når vi trenger hjelp eller noen å snakke med?

Jeg lagde en videohilsen før jul – fordi mitt mantra har alltid vært «tid med hverandre – ikke ting». Jeg mener julen, som skal være en inkluderende høytid med glede i fokus, kastes bort i logistikk, overflod og fesjå i stedet for samvær, refleksjon og nære, gode samtaler mellom store og små. Noe å tenke på, kanskje?

Føler du deg ensom? Klikk her.

For å avslutte dette innlegget – livet kan dessverre være vanskelig å håndtere for mange, men du er altså ikke alene om å føle smerte. Vi må lære oss å stå i det både sammen og hver for oss. Psykisk smerte er subjektivt og ingen har rett til å dømme. Men vi må heller ikke frata ansvar og vi kan ikke bare lete etter unnskyldninger for den avdødes handling.

Selvmord setter større spor hos etterlatte enn ved andre dødsårsaker. Seks barn mistet sin mor og far i selvmord julen 2019 – det er seks barn for mye. Og i tillegg kommer alle de andre barna som jeg ikke kjenner. Jeg vil igjen sitere Birgitte Gjestvang: Bær din smerte selv, så dine barn skal slippe å få den overlevert. Sliter du med livet, så tenk deg om – oppsøk hjelp! Vær så snill – ikke overfører din smerte til dine barn. Gi det én dag til og snakk med noen!

Og føles det helt håpløst, ikke velg julen – vent i det minste til i januar  – det kan endre alt og sannsynligis også redde livet ditt.

Om du trenger øyeblikkelig hjelp, ring 113. Flere muligheter finner du her.

Når våren ikke kommer er selvfinansiert, men Fritt Ord støttet ferdigstillelsen. Uten Fritt Ord hadde jeg ikke kommet i mål. Hans-Erik Dyvik Husby har skrevet forordet og 10% av bokens inntekter går til Kirkens SOS. Mer om boken leser du her!

……..

Spre kjærlighet, positivitet og glede! 

Del gjerne.

Mvh. Trude Helén Hole

MIN FORFATTERSIDE 

Gratis vinkompendium og online vinkurs finner du her.

Vil du følge denne bloggen, meld deg på nyhetsbrevet eller trykk på FOLLOW oppe til høyre.

Mine bøker – Min TV kanal – Mitt firma – Blogg – Bilder – Vinkurs – Referanser – Linkedin – Twitter – Facebook – Instagram.

Time spent with good books is never wasted. (6)-kopi