I dag ble jeg konstituert som varaordfører i Ås!

I dag gir jeg ordet til Martin Løken, som altså er ny varaordfører i Ås kommune. I den forbindelse kom han med følgende reflekterte betraktning, noe som traff meg i hjertet. Og nettopp det, regner meg med – vil den gjøre med deg også. Vel lest!

I dag ble jeg konstituert som varaordfører i Ås! Og… hvis jeg først skulle late som om jeg ofte sitter inntil en steinstøtte på campus med en rød damesykkel ved siden av meg, helst mens jeg funderer på livets mysterier… så ville jeg kanskje skrevet tankene mine omtrent som dette:

Det gir meg så mye å drive med politikk. Men jeg blir i blant også sliten av å henge i stroppen. Forrige uke tok jeg meg en skikkelig pause fra det meste. Og nå er jeg tilbake igjen.

Hvordan får jeg energien til å strekke til når det er så mange gode prosjekter, så mange initiativer, så mange valgmuligheter?

Skal jeg la meg lede av det som kjennes viktig – eller det som føles bra? Og hvordan skal jeg lære meg å si nei – et evig tema for meg.

Vi kan ikke gjøre verden bedre uten å også ta godt vare på oss selv. Og kanskje er det også der vi må starte. Med oss selv. Dette tror jeg på forskjellige måter er en av de fundamentale årsakene til klima- og miljøkrisa. At mange/vi/oss/jeg kanskje har en dypere krise, som ligger i det stresset og de forventninger vi innbiller andre har til oss – og som vi skaper for oss selv. Vi vil jo så mye bra.

For mange kommer dette til uttrykk at de nesten sliter seg ut for å fylle livet med alt man forventer at det skal inneha for å kunne være lykkelig.

For grønne politikere kommer dette til uttrykk gjennom ironien i å jobbe for 6-timers arbeidsdag og å redde planeten mens man selv jobber 12 timer hver dag hele uka. En del tenker “Det er NÅ det grønne gjennombruddet kommer (hvis bare jeg står på LITT til)!” Planeten tåler ikke mye mer. Men hvor mye mer tåler vi?

Glansbildene er ikke virkeligheten. Jeg sitter ikke til vanlig i høstløvet og kontemplerer i harmoni med omgivelsene. Likevel trekkes jeg – som andre – til glansbildene. Kanskje viser de oss hvordan vi skulle ønske at det var. Så vi jobber ironisk nok enda hardere, kanskje med enda mer stress som resultat… hvor har vi det fra at dette er riktig medisin?

Når vi greier å tro på at vi er bra nok, når vi tør å tenke at vi er der vi skal være, og samtidig er i utvikling – da tror jeg ikke vi trenger så mye mer. Da kan vi puste. Se hverandre, og vi kan smile igjen.

Og leve – på ordentlig.

Husk at du er bra! ❤️ Og minn andre på at de er det. Jeg ønsker dere en god høst, alle sammen! 🍂