– Kanskje du vil sette deg, du også? Spør han, – eller ta på deg noen klær?

I dag tenkte jeg at jeg skulle friste med et lite utdrag fra boken min Lotte-Marie og Matchmorderen, som altså i følge media er tredje bok i Norges morsomste serie. I bok nummer tre forlater hun det glamorøse livet i California, drar tilbake til Oslo og opplever både ensomhet, drama og spenning, og ikke minst setter hun livet på spill i sin iver etter å hjelpe den sexy etterforskeren, selveste Barry Hole, Norges superhelt nummer én, og Varg Lærum med å oppklare de mystiske Matchmordene. Det går som det vanligvis gjør med Lotte-Marie, litt over styr. #Parodivarsel

Lotte omslag 3

KAPITTEL 5. Jeg har akkurat satt fra meg tannbørsten når det ringer på døren. Klokken er 21:37 og jeg har tenkt å legge meg. Altså, hvem i huleste ringer på ubedt hos folk så sent på kvelden? Er det Jehovas Vitner, kanskje? Eller Mormonerne? Jeg håper at det ikke er den siste gærningen, nemlig Vestlandsfanden79. Han er en slitsom, påtrengende og sta fyr som ikke vil gi seg. Han har i likhet med Konglemannen funnet min riktige e-postadresse og sender fortsatt mailer, for ikke å snakke om alle SMS´ene han har sendt. Jeg har dog blokkert ham på mobilen. Jeg visste ikke en gang at det var mulig å blokkere på mobil, men Evy viste meg funksjonen og den er jo helt fantastisk! Så jeg har blokkert hele fire stykker, nemlig Vestlandsfanden og tre til som jeg ikke vet hvem er og som jeg aldri har hørt noe fra. Jeg har forøvrig tatt skjermdumper av alle SMS´ene han har sent meg. Evy mente det var best at jeg tok bilder av meldingene som bevis om noe skulle hende meg, om jeg ble voldtatt og kappet opp i biter eller noe slikt. Hun kan det med å spøke, men alle de grove vitsene hun sender meg er ikke like oppmuntrende nå for tiden. Etter at jeg registrerte meg på Match.no har hun bare sendt skikkelige, grove og perverse vitser som får meg til å grøsse mer enn de får meg til å le – for nå som jeg vet hvor mange gærninger det faktisk er der ute, ser jeg litt annerledes på de vitsene.

Ringeklokken gir lyd fra seg igjen, og jeg blir stående helt stille på badet og stirre på meg selv i speilet. Det skjer ikke så mye der akkurat, men jeg venter på at den som står utenfor skal gå sin vei. Fordufte forever. Det ringer på en gang til og jeg vurderer om jeg skal fortelle vedkommende at jeg ikke er hjemme. Jeg har virkelig ikke lyst å ha besøk av Jehovas Vitner eller en annen gærning nå som jeg står her i silkenattkjole og raggsokker. Virkelig ikke! Plutselig banker det hardt på døren. Jeg skvetter til og grøsser så mye at huden nupper seg i frykt. Det er nemlig ikke ofte at noen banker på døren. Vanligvis forsvinner de etter to, tre ring når jeg later som jeg ikke er hjemme, men ikke denne gangen. Det må være noe viktig.

Jeg lister meg bort til døren og gløtter forsiktig ut kikke-hullet. Jeg ser en mann og han ser ikke helt bra ut. Virkelig ikke. Han ser nesten litt full ut, i hvert fall ganske uflidd. Det er noe veldig kjent med ham. Vet ikke helt hvor jeg har ham fra, men han ser ikke ut som noen du vil åpne døren for klokken 21:41 en torsdags kveld like før du skal køye. Jeg senker meg ned bak døren og skal til å liste meg usynlig og uhørbart bort. Jeg er ikke hjemme! Få det inn i den trange nøtten din!

– Jeg så deg, hører jeg plutselig fra utsiden. Stemmen er mørk og ganske rusten. Litt hes, tror jeg og kanskje litt sexy? Jeg holder pusten. Det banker på en gang til, og jeg tenker at om jeg ikke puster eller beveger meg mer nå, så vil han tro at han så feil. At ingen er hjemme.

– Jeg så deg i kikke-hullet og jeg ser deg fortsatt. Skyggen din under dørsprekken røper deg. Så spørsmålet er, heter du Usynlige Shybert eller Lotte-Marie Ellingsen? Det blir stille utenfor. Jeg er også stille, men jeg drister meg til å kikke ut en gang til i det avslørende kikke-hullet. Jeg trodde det var en slik enveisgreie, men det er sikkert lyset, eller mikroskopiske endringer i det, som avslører folk som ikke vil bli avslørt, slike som meg.

Mannen står fortsatt der ute, ikke uventet kanskje – med hendene på ryggen og stirrer på nederste del av døren min der mikrolys fra gangen siver ut. Frakken, eller den hofteside brune jakken han bærer ser ut til å være av skinn. Den ser både sliten og gammeldags ut, og likner faktisk litt på min oldefars gamle skinnjakke, den han brukte som hvalfanger for 100 år siden. Jeg liker frakken hans. Idet jeg tenker tanken, løfter mannen blikket. Han lener seg plutselig raskt fremover og legger øyet sitt tett mot kikke-hullet, cirka fem centimeter fra mitt. Ja, vi har tykke dører her i gården, men lystette er de ikke.

– Hei!

I ren forfjamselse blir jeg stående med et stort og vidåpent øye klistret til kikke-hullet, tett inntil hans.

– Hei, svarer jeg med store pupiller.

– Skal du ikke åpne, spør han.

– Hvem er du, spør jeg.

– Beklager, jeg skulle selvsagt presentert meg selv, jeg er Barry Hole, sier han.

– Barry hvem? Spør jeg, mens jeg tenker på Barry Gibb i The Bee Gees. Jeg digger nemlig Barry Gibb. Så ren, så plettfri og sexy. Han utenfor døren min er hans rake motstykke. Ustelt, og langt fra sexy.

– Hole, utdyper han, – Barry Hole.

Det er noe veldig kjent med både skikkelsen og navnet hans, men jeg kommer bare ikke på hvor jeg har det fra, men fordi det virker kjent, nesten litt sånn familiært – så åpner jeg døren forsiktig på gløtt. Men sikkerhetslenken lar jeg henge på. Han smiler og nikker mot meg som om han ønsker å formidle at jeg var riktig flink som åpnet litt opp. Og det syntes i grunnen jeg også.

– Får jeg komme inn? Spør han, – jeg er fra politiet. Men som du ser er jeg ikke så slank. Fyren utenfor døren min vifter fingeren mot lenken idet han sier det. Jeg derimot, får akutt sjokk når jeg hører han er fra politiet. I løpet av nanosekunder raser hjernen min på repeat. Jeg ser for meg alle gangene jeg har kjørt for fort, ja senest i dag, for ikke å snakke om alle gangene jeg har kjørt på rødt lys, og den gangen jeg sneiet bort i en fotgjenger to ganger – ja, den unge mannen banket relativt hardt i panseret etter snei nummer to. En liten overreaksjon, spør du meg, for det så virkelig ut som om han hadde tenkt å trekke seg tilbake til det trygge fortauet etter snei nummer en, men det gjorde han altså ikke. Jeg tenker på alle gangene jeg har stjålet smågodt i butikken og kulepenner, kalkulatorer, konvolutter og stiftemaskin, tre stykker i alt, fra jobben. Nå er det slutt. Nå kommer de og tar meg! Nå må jeg i kasjotten og spikre paller! Som frosset står jeg og glor, eller nistirrer på mannen foran meg. Barry Hole, de har sendt selveste Barry Hole for å hente meg. Dette må være alvorlig. Skikkelig alvorlig. Jeg husker ham godt nå. Det er fra avisene jeg har ham. Spesielt VG. Han er Norges ubestridte detektiv nummer en; han som klarer å fakke alle skurkene, mafiafolkene og morderne – de som dreper og hakker opp folk. Foran meg står selveste Barry Hole; han som overlever kuler og krutt, eder og galle, og er ti ganger kulere og tøffere enn Barry Gibb. Han som flere ganger har stått opp fra de døde. Dette er mannen med tilsynelatende flere liv enn min mors katt. Alle morderes store skrekk. Nå er det meg han skal ta! Han skal bure meg inne. MEG! Jeg tenker i panikk at den siste stiftemaskinen muligens var begeret som fikk det hele til å tippe over. Jeg skulle latt den ligge! Faen heller!

– Får jeg komme inn? Spør Hole en gang til, – det gjelder Match.no. Vi har grunn til å tro at en morder finner sine ofre på dette sjekkestedet, og våre undersøkelser viser at du er en av de kvinnene han har chattet med, sier Hole og ser alvorlig på meg. I vantro åpner jeg døren og lar ham slippe inn i entreen. Entreen min er knall lilla – litt sånn bordellaktig. Hole ser seg raskt rundt, men enser ikke fargen. Jeg viser ham inn i stuen. Den er knall gul. Han ser seg rundt på nytt, men ser ikke ut til å ense fargen nå heller. Kanskje han er fargeblind? Det kan se slik ut.

– Kan jeg sette meg? Spør han. Jeg nikker.

– Kanskje du vil sette deg, du også? Spør han, – eller ta på deg noen klær?

…….

BØKENE FINNER DU HER

Om du vil lese mer tar du turen til nærmeste bokhandler, eller du kan bestille boken her, så får du den i posten i morgen. It´s easy!

To enjoy or not enjoy, that´s the question.

Ha en strålende dag, alle sammen – følg drømmen din, og spre kjærlighet og glede hvor enn du ferdes. 🙂

Mvh. Trude Helén Hole

MIN FORFATTERSIDE 

Mine online vinkurs og vinkompendium finner du her.

Vil du følge denne bloggen, meld deg på nyhetsbrevet eller trykk på FOLLOW oppe til høyre.

Mine bøker – Min TV kanal – Bilder – Vinkurs – Referanser – Linkedin – Twitter – Facebook – Instagram.

The reason most people never reach their goals is that they don't define them, or ever seriously consider them as believable or achievable. Winners can tell you where they are going, wha

Reklamer